Bo Outlaw & Løiten Twang Depot - Lonestar State of Mind (Rootsy.nu)

Det er snart gjort å havne i en skikkelig Texas-tilstand når Bo Outlaw og hans Løiten Twang Depot fyrer opp forsterkerne og kjører på med Honky Tonk-gitarer, steelgitarer, og alt som skal til - så hatten passer. Nå har jeg aldri vært i The Lone Star State, men jeg har da mine meninger, eller følelser om hvordan det må være der borte, og hvordan den tilstanden man kan havne i må oppleves. Det er selvsagt store variasjoner mellom Houston og f.eks Monahans, og det er sikkert stor forskjell på å nærme seg lysene fra storbyen Ft. Worth en sen nattetime, og på det å komme ruslene tørst og uttørka inn i en gammel nedsarva saloon i Paris, Texas etter timer i nærmeste ørken. Det er sikkert også store forskjeller på musikkhovedstaden Austin, og den lille byen Pecos under en tøff sol fra en uendelig himmel.
Så, jeg har min egen oppfatning om hva "lonestar state of mind" er. Det kan godt hende at Bjørn Flaaseth (Bo Outlaw) har en helt annen oppfatning om hva denne stemningen kan være, og han har selvfølgelig sin egen personlige variant av den siden han tross alt har vært der borte. Tittelen Lonestar State of Mind er uansett et fint lite ordspill som henspiller til både Texas og det og være i en ensom "stjerne" tilstand, as in a countrystar from Løiten i Hedmark, på egne ben i den ville vesten. Ja, jeg ser han har en vest på bildet, men det er ikke den jeg tenker på når jeg snakker om "det ville vesten". Nei. Her snakker vi om Amerika. Den store drømmen og what not. Men det skjønte dere sikkert. Jeg fikk bare lyst å surre litt her jeg sitter i countryland.
For ordens skyld vil jeg bare pressisere at jeg ikke går rundt å tror at Bjørn er en stor countrystjerne, men metaforen det er lett å trekke ut av tittelen (det kan selvsagt hende jeg er helt på bærtur her) er for fin til å la den ligge. Her tenker jeg på ensomme Hank Williams (bless his soul), eller Johnny Cash som alltid følte seg litt ensom i en stor verden som hele tiden ville ha en bit av han. Og jeg tenker på en mann fra Hedmark som har tatt det ensomme skrittet ut i den store verden. Bjørn er kanhende ingen countrystar ennå, men det kan han sannelig bli, selv om sånt er så godt som umulig. A lone star er dessuten en som liker å være i sitt eget selskap, så tittelen her mer enn antyder at fyren er i humør til å være litt for seg selv.
Sånn kunne vi holdt på i det uendelige... Men. Nok om det nå.
Jeg havner i en Texas-tilstand når jeg lytter til denne CD-en som jeg fikk i posten for cirka 2 og en halv uke siden. Det er et ubestridelig faktum. Og (også for ordens skyld) jeg trives jævla godt i denne tilstanden. Alene bak tastaturet med musikken som eneste selskap.

Jeg fant ut her på mårraparten, at dette albumet er for tøft å starte dagen med. Det er rett og slett for fullpakka av energi og dynamikk. Men, etter en lang liten tur med hunden i villmarka, litt egg & bacon og en svær kopp kaffe (Texas-size), fungerte musikken helt utmerket igjen. For dette er ikke likegyldig musikk. Dette er jævla fysisk musikk, og den oppfordrer til bevegelse. Ikke nødvendigvis dans, men en eller annen form for bevegelse. En fot som tramper takta, nervøse rykninger etter en sinnsyk heisatur, eller rett og slett noe sånt som å tømme/fylle oppvaskmaskinen, ELLER - bygge et kjekt lite hus på prærien.

La oss først se litt på musikantene. Dette er gjengen som spiller på samtlige låter, bortsett fra på "Music City Heroes":

Sang på alle låter: Bjørn Flaaseth
Bass på alle låter: Ole Martin Røsten
Trommer på alle låter: Jeff Hale
Pedal Steel alle låter: Eddie Long
Gitar alle låter: Daniel Gullien

På unntaket er det Bjarne Ryen Berg som sitter bak trommesettet, noe han utfører med glans.

Jeg sier bare først som sist. Herregud for en nydelig gjeng musikere. Dette laget spiller country like stilrent og bombesikkert som noen band opp gjennom musikkhistorien. Her er koden knekt, og her er kjemien suveren og jevnt fordelt blant hingstene. Dette bandet strutter av spilleglede, og det oser kvalitet hele veien fra brænderiet i Løiten, til hjertet av selve Nashville, TN.

Jeg har som sagt hatt gleden av dette albumets selskap i drøye to uker nå, og jeg har vært innom det en tur hver eneste en av disse dagene, og i det siste har jeg spilt det opp til flere ganger i døgnet (jepp, det er mye musikk i dette hjemmet). Nå er det lenge siden jeg hørte på sånn skikkelig country-country. Jeg tror jeg må tilbake til '90-tallet for å finne min siste aktive blod-country periode. Da hørte jeg på mye svingbar country (som dette altså er). De gamle skivene til Rodney Crowell, klassikerne til Dwight Yoakam, Lefty Frizzell, Hal Ketchum, Waylon Jennings (i honky tonk modus), og mange flere som mitt etterhvert trege hode ikke klarer å komme på i farta. Jeg har hørt min del country opp gjennom årene, og denne varianten, altså Bo Outlaw og hans våpendragere, er fullt på høyde med det ypperste jeg noen sinne har hørt. Dette albumet har også resultert i at jeg nå må finne frem noen gode gamle honkytonkere fra hylla. And that's a good thing. Hva er det man sier? Jo: YEEHAW!!

Det er jævla tøft at gjengen, eller Herr Flaaseth, har fått med seg Waylon Jennings eminente trommeslager gjennom mange år. Jeg snakker om selveste Jeff Hale. Herregud den mannen kan svinge stikkene. Tight som rassen på et nyfødt Texas-esel, og stilren som dressene til stilige Lyle Lovett. Snakk om trommis. Så har vi mannen på steelgitar. Eddie Long. Jeg regner nesten med at dette må være selveste "Cowboy" Eddie Long. Mannen som har spilt sammen med Hank Williams Jr. (og mange flere) i en årrekke. Fyren er rett og slett en trollmann, og han kan drible deg søkksvimmel med sine elegante og dyriske steel gitar-piruetter i timesvis. Det spruter country og djevelskap av den mannen. Ellers så er jo resten av gjengen også av aller ypperste merke. Disse gutta kan sin country. Dette er ekte vare. Denne gjengen er dødstøff. de har blod på tann og sin Stetson på snei - tjo-hei!

PS: En ting som er bombesikkert er at jeg trenger debutskiva til Løiten Twang Depot - Trouble Train. Jeg har ikke hørt den, men skjønner at jeg må gjøre noe med det. Det er ingen tvil.

Jeg kjører rett som det er gjennom Løiten. Jeg har spist burger der, og jeg har kommet til en stengt pol-dør (åpent noen få dager i uka, ikke helt Texas mao). Jeg har fylt bensin der, og jeg har kjøpt blomster til min kjære der. Óg jeg har tenkt mine tanker om å besøke det legendariske brænderiet der.
Heretter; kommer jeg ikke bare til å tenke på akevitt når jeg tar den turen. Heretter blir det den nye merkevaren: God Gammel Honky Tonk Løiten (rett i fletta, ut på sletta - dans dans dans) som kommer til å dukke opp som en tanke under cowboyhatten min.

Alle låtene på dette albumet har livets rett, og vel så det. Bjørn er en strøken låtsmed. Min favoritt på albumet (det er egentlig mange) er helt klart den Ennio Morricone-inspirerte "Breaking Bad" (jepp. Morricone burde også hatt filmusikken til tv-serien). Den låta, som Bjørn Flaaseth og Forrest Lee Jr. har pennet, sitter som et skudd i brystkassen på meg. Den er genial og jævla stilig. Skutt med en kule kjærlighet til alt som er tøft og bør prøves. Jøssenavn for en herlig låt.
Men det er mange kanon låter ute å går her, så jeg ser ingen hensikt i å ramse opp disse i tur og orden.

Dette albumet som er spilt inn i Nashville, TN - I Jim Lightmans studio, Berry Hill, oser av både testosteron, spisse boots og store hjertelag. Det sparker balle og det setter skapet nøyaktig der det skal stå. Nåde den som prøver å flytte på det. Sjelden har jeg hørt en mer stilren og råtøff outlaw-country. Det er kanskje ikke så rart med tanke på at det er lenge siden jeg hørte på Merle Haggard (bortsett fra i det siste etter hans bortgang - RIP), George Jones (RIP), The Kentucky Headhunters og f.eks Randy Travis (uten sammenligning forøvrig).
Den nærmeste jeg kommer god country som jeg lytter til i dag (det er det slutt på nå), må være Jamey Johnson, og i det øyeblikket jeg skriver dette, skjønner jeg at det er nettopp Jamey vår mann Bjørn Flaaseth minner meg litt om. Jeg har sittet å grunnet på dette siden jeg hørte skiva for første gang. Det er noe med pondusen og ektheten i stemmen. Mandigheten om jeg skal våge meg dithen. Den genuine twangen og den der følelsen av å ha med en ekte Texasaner å gjøre. Man kan jo undres på hva de spiser til frokost like der borte i Løiten (utenom akevitt)? Jeg tror det må være svære to-hånds hamburgere, steak, spareribs og tykke pannekaker med lønnesirup som drypper/flyter av i strie strømmer. Hehe... Sannelig om jeg vet. Det jeg derimot vet, er at om du har bare noe som kan minne om et country-ben i kroppen din, bør Bo Outlaw & Løiten Twang Depot - Lonestar Stat of Mind være obligatorisk i platesamlingen din.

Og hei! Du som leser dette og fortsatt er i tvil... Du har sikkert hørt begrepet "sidrompa køntri", og tenker at det siste du trenger nå som sommeren er her for fulle mugger, er "sidrompa køntri". Vel. Uansett hva du har hørt eller ikke hørt. Dette er det stikk motsatte. Se opp for Bo & Co. God Sommer!

[embed]https://open.spotify.com/album/5qE2c8tN85pIphU8jOCWKu[/embed]