Bli med meg inn i Frode Granum Stangs univers, og du vil finne veien tilbake dit helt av deg selv neste gang. Har du noen sinne kjent på skogens magi, vil du alltid tilbake inn blant skygger, stillhet og trær, og har du først tatt turen inn i Granems magiske univers, kan det samme skje. Du vil tilbake igjen.
Sanger og låtskriver Signe Marie Rustad er endelig ute med sitt tredje album etter en aldri så liten ordtørke som ble utløst etter diverse omveltninger i livet. Inspirasjonen uteble, og skrivesperren overtok hverdagen. Det er sånt som skjer med kreative sjeler, men som regel er det et lys i tunnelen, og heldigvis er dette lyset sjelden et motgående tog.
Ny, festlig video fra Quarter Wolf. "Bite Me" blir ikke akkurat mer logisk og forståelig etter å ha sett filmsnutten, men vi får på sett og vis være med inn i Marius Kromvoll sin hjerne når den er på sitt mest kaotiske.
Mandalai Lamas er et nytt norsk orkester som lener seg frekt og uanstrengt på 60-tallets psykedeliske velmaktsdager, og med garasjerockens glansperiode som rettesnor, demonstrerer de til gangs at de egentlig hører til i en annen tid, helt tilbake til da denne musikalske sjangeren hadde sin storhetstid.
De er blytunge og hardtslående, melodiøse og med pondus i både bøtter og spann. Det er ikke vanskelig å forstå at denne firemannsflokken har trua på det de holder på med, noe de beviser her på sin første utgivelse på fem år. De er på jakt, og det henger en eim av blod i den kjølige høstlufta.
Innholdet er like fargerikt som selve innpakningen, gitarene gråter og Marie Kristin Dale synger sanger som er spunnet ut av et tap og en påfølgende identitetskrise. Sammen med sine våpenbrødre, og på grensen til å miste all forstand, har hun skapt en musikalsk topografi som balanserer mellom Texas blues og rock - og litt til.
Det er ikke alle sangere som synger slik at du føler det fysisk i magen. Det gjør Omar Østli, og det på mange måter en velsignelse, for sangene får en ekstra dimensjon når du kjenner dine egne magemuskler jobbe mens du lytter til musikken. Det beste av alt er at dette ikke skjer på den anstrengte måten, bare på den helt naturlige og troverdige.
Bård Christiansen kan fort oppleves som helt typisk. Som noe vi har hørt tusen ganger og har mer enn nok av fra før. Men det er bare helt til vi skjønner at "typisk" er selve greia, og at det er den greia vi alle er ute etter når oppgjørets time kommer. Typisk rock'n'roll med alle de riktige elementene i seg. Mye Amerika - the land of plenty, litt hjerte utenpå den åpne skjorta, litt nordisk blues, og en dose god låtskriving.
Finner du veien inn vil du forstå det vakre språket som åpenbarer seg. Det er et språk uten ord der bilder uten lerret fletter seg sammen med følelser du kanskje ikke trodde du var i besittelse av. De kaller seg Husmo HAV, og kan best beskrives som et detaljert økosystem i lyd og bilde.
Mitt møte med Karen Musæus og hennes andre album, ledet meg inn på tanken om hva det egentlig var jeg satt der å lyttet til. Jeg forstod fort at det var snakk om en dyktig og ambisiøs artist, men hvor skulle jeg plassere henne i det musikalske landskapet? Og måtte jeg på død og liv plassere henne? Nei. Jeg måtte jo ikke det.
Det har definitivt vært en lang tur hit til Kristiansens første soloalbum. Den rutinerte og helt fabelaktige musikeren burde i rettferdighetens navn vært viden kjent her på bjerget, men som vi vet, er showbiz og rettferdighet to vidt forskjellige ting. To faktorer som sjelden henger sammen.
Fra fagre og ofte regntunge Bergen kommer garasjepunkerne The Hiveminds som denne høsten debuterer med en selvtitulert fullengder. Og som bergensere flest, sparer heller ikke disse på kruttet. Det er temmelig full pinne fra start til mål, og om de ikke akkurat finner opp det nevnte kruttet, så bruker de det i alle fall til gangs, og det på en aldeles utmerket, for ikke å si, intelligent måte.