Kåre Indrehus er ute med sitt sjuende studioalbum, det tredje på Apollon. Også denne gangen fortsetter han søken etter sitt perfekte utrykk, selv om han egentlig fant det på første forsøk, så det er vel mer korrekt å hevde at han søker å videreutvikle det, noe han lykkes litt med hver gang.
Sånn cirka nøyaktig 35 år etter at ska/reggaebandet MT Hammed fra Oslo så dagens lys i hovedstadens dunkle undergrunnsbelysning er de endelig klare med sitt lenge etterlengtede debutalbum. Det sier seg nesten selv at det har vært en lang reise, og lange reiser har som alle vet en tendens til å plukke opp mye underveis, noe som både kan høres og føles her.
Tom Roger Aadland er en artist vi har fulgt ganske så nøye i noen år. En melodimaker og tekstforfatter det oser kvalitet av. Nå er han her igjen, denne gangen med sitt tiende studioalbum - "Skyer". Undertegnede har alltid store forventninger når sånt skjer, så lista ligger der oppe et sted.
Da dette bestillingsverket var i sin spede begynnelse ble det antatt, mye på grunn av musikersammensetningen, at det ville låte litt som Alice Coltrane (Johns kone) og Pharao Sanders og/eller Miles Davis og Jimi Hendrix blandet sammen, men istedenfor har vi en gjeng som alle har vært innom hardrockbandet Spidergawd og som låter mer i området Keith Jarretts "Belonging" med Palle Danielsson, Jon Christensen og Jan Garbarek.
Det er noe helt naturlig og lekent over disse sangene. Befriende genuint og forfriskende lett. Lett som en sommerbris under en blå himmel som såvidt tar tak i luggen og fyller deg med alt det beste ved tilværelsen.
Med sin klokkeklare stemme der både lengsel, melankoli og håp trer fram er mannen fra Kristiansand mer enn en artist som passer perfekt en vakker søndagsmorgen. Men Stein Roger Sordals musikk gjør også det. Den demper stressnivået betraktelig selv om det ikke er der in the first place, for å si det på godt norsk.
Jeg måtte sperre opp øynene da jeg fikk nyss om at Øystein Dolmen og Jovan Pavlovic hadde funnet sammen i et prosjekt de kaller To Små Bulgarere. Som blodfan av både Knutsen & Ludvigsen óg Jovan Pavlovic måtte jeg selvsagt klype meg i armen, men det gjorde forferdelig vondt, så jeg slapp taket og satte meg ned og gapskrattet istedenfor.
Vi sparker Norge Rundt i ræva, og kjører på med omtaler av de viktigste, norske utgivelsene. De som får altfor lite oppmerksomhet, og som alle burde sjekke ut.
Etter å ha fulgt Babylon Badlands fra begynnelsen er mitt inntrykk nå etter å ha hørt "190 Desibel Kjærlighet", deres fjerde studioalbum, cirka 10 ganger, at Levi Henriksen kommer til å fronte dette bandet helt inn i himmelen. Og det vil han nok gjøre - og jeg håper det, for de har aldri vært bedre enn det de er akkurat nå.
Orango er en Oslo-basert trio som nå er ute med sitt åttende studioalbum, "Mohican". De har vært av og på som band siden årtusenskiftet, med en lengre pause mellom debutalbumet "Villa Exile" (2004) og "Confessions" (2011). Karene er lett et av landets kuleste rockeband de siste ti årene, og de skuffet definitivt ikke med fjorårets album.
Er jeg en psykonaut? En reise gjennom albumet Yay!
Hva Er Det Som Spiser Meg Om Natten har spilt inn Plottet på nytt, og lagd en djevelsk cool og trivelig video av seansen. Bandet er riktignok nedskallert noe, men på det viset skapes en versjon som er både annerledes og nyskapende. Og det liker vi jo, når utgangspunktet er så strøkent som jo "Plottet" er. Vi snakker tross alt om en av de feteste låtene som ble lagd i 2022.