Det er mørke tider, pesten er her. Ikke før vi har tatt inn over oss at det er kommet en mutert engelsk variant, så kommer det sannelig en indisk mutasjon også. Kanskje skulle vi sett det, men som lyn fra klar himmel slipper Goat The Head ny skive, Strictly Physical. Elleve år etter den forrige. Den egendefinerte sjangeren Contemporary Caveman Death Metal er faktisk akkurat den mutasjonen verden trenger akkurat nå.
Musikkåret 2020 var en skikkelig höydare, og da særlig her i Norge. Det bærer lista mi preg av. Såpass at jeg måtte dele den inn i ulike sjangre for å få med mestparten av utgivelsene som bare skulle med.
Det merkelige konsertåret 2020 nærmer seg slutten. Vi har opplevd vanlige konserter, konserter for 200, konserter for 50 og i fastmonterte stoler. I en periode var også live-streaming-konserter en greie. Men hva med å flytte konserten over på stereoanlegget og inn i stua? Livealbumet «Live Cuts» er en feiring av SOUPs ti år som turnerende orkester. Her øses og øses det før vi til slutt får servert hele bouillabaissen.
Det er ikke hver dag jeg suges inn i et tungt og deilig riff med det samme nåla finner første rille. Det er i hvert fall ikke daglig kost at jeg blir værende i en hypnotisk tilstand gjennom et helt album etter en sånn åpning. Det vil si, om jeg ikke spiller Kryptografs glimrende debut hver dag - noe jeg ikke gjør. Jeg vil spare den litt selv om det er vanskelig.
Når oljen tar slutt er det ingen tvil om hva de kan satse på i Rogaland. Med alle banda i de hardere rocke-sjangrene fra fylket for tida, er det bare å begynne å lage gitarer og fuzzpedaler.
Sunniva Lundh debuterte i januar 2019 med et album som siktet godt og traff meg rett i hjertet. Nå er hun ute med en oppfølger. En oppfølger som befester mine tanker om at vi har med en strålende og upcoming artist å gjøre her. Der debuten var eksperimentell og vakkert flyktig, er oppfølgeren av det jordnære slaget.
Ut fra bandnavnet Slow Is The New Fast har jeg lyst til å tenke at denne gjengen også, i likhet med meg, har observert at verden raser alt for fort avsted. Det kan selvfølgelig hende at jeg tar feil med mine refleksjoner, men da er jo det fine med kunst, og kanskje særlig musikk, at jeg som lytter og bruker kan legge inn akkurat det jeg opplever når jeg sitter der midt i dette universet av en kunstform.
Primus motor Anita Kaasbøll sender vibrasjoner gjennom kropp og sjel med sitt siste verk. Bladed er et band som på mystisk vis tilhører den obskure delen av norsk musikk -og kulturliv, når bandet egentlig burde vært viden kjent for sitt musikalske uttrykk, sine nydelige låter og med folkene bandet består av, men sånn er det ikke. Typisk nok.
Norsk Råkk slapp sist fredag singelen "La Det Rulle", den tredje smakebiten fra det kommende Fucking North Pole Records-albumet som slippes til høsten. Låten passer perfekt til årstiden, for her er det feriemodus, en lett og ledig melodi, blåsere som gjør deg lett i kroppen, og glade vibber over hele linja.
Jam-session. Utendørskonsert. Americana. Rock. Spilleglede. Knallstilige låter. Det er hva du får servert av rogalendingene i Colonel Roger. Med Roger Haaland i spissen leverer de en musikk mange av våre lesere vil sette pris på, så det er ingen unnskyldninger for å ikke sjekke ut konserten de har gjort, og som vi presenterer nå i kveld. Kos dere og nyt. Og gled dere til ny skive i høst.