Buktafestivalen - 21.-23.juli 2016

 

Jeg elsker Bukta. Jeg har elsket Bukta siden jeg som liten sneip badet og spilte fotball der, og siden Robert Dyrnes gjennomførte sin briljante idé om å arrangere en rock'n'roll-festival der, har jeg elsket Bukta enda mer. Jeg var tilstede første gang festivalen ble gjennomført, to deilige sommerdager i 2004, og jeg skal selvsagt være der alle tre dager i juli i år.

Bookingene har alltid vært fra bra til glimrende, og med det i tankene så er det ikke fritt for at folk flest har all grunn til å ha heftige forventninger til årets line-up, som jeg personlig mener er tidenes beste. Joda, jeg vet at The Stooges, Waterboys og Motörhead har spilt her. Jeg er fullstendig klar over at legender som Ray Davis og Roky Erickson har spilt på hovedscena i Telegrafbukta. Og, ja, selvsagt var jeg der da favoritter som Supergrass, Calexico, Monster Magnet, Jon Spencer Blues Explosion og Dinosaur Jr. var i byen. Så, med alle disse knallkonsertene rimelig friskt i minne, påstår jeg altså at programmet for Bukta 2016 topper alt som har vært.

Bookingen i år er et resultat av et balansert og gjennomtenkt arbeid, som rett og slett er imponerende. Her er det utenlandske storheter, up and coming norske og utenlandske band, punk, blues, country, soul, metall og rock'n'roll, og egentlig noe for enhver smak, om du liker rock bare pyttelitt. For min egen del så er det spesielt spennende at så mange band vi i The Wilhelmsens har omtalt og lagt vår elsk på skal spille i år. Det tyder på at vi har en sammenfallende musikksmak i forhold til de som sørger for festivalfesten i Tromsø. Som sagt er det noe å finne for enhver smak i årets program, men her skal jeg ta for meg det jeg skal få med meg. Og det er ikke lite.

Tradisjonen tro så er The Wilhelmsens innlosjert hos verdens beste Tom og Kristin, som har tatt ei strategisk forflytning i år. Flyttelasset har gått fra Hamna til Bjerkaker, og da går vi fra en liten taxitur til en liten spasertur for å komme oss til festivalområdet. Veldig bra, og vi gleder oss som vanlig masse, jeg og kona mi. Jeg skal rapportere fra det som skjer, forhåpentligvis daglig, og satser på at jeg i tillegg får til å ta noen anstendige bilder.

Det hele tar av torsdag 21.juli, med New Yorks sigøynerpunkere i Gogol Bordello i Telegrafbukta. Jeg har fulgt bandet siden de ga ut sin tredje skive, Gupsy Punks: Underdog World Strike i 2005, så jeg kjenner altså godt til dem. Det ryktes at de er rimelig spinnville live, og det tror jeg lett på. Det sparkes altså igang med gladpunk, og det liker jeg. Så blir det en times sosialisering og mingling, før våre egne helter i Kvelertak entrer samme scene. Med et knallsterkt album av året, et album som er langt mer variert enn tidligere utgivelser, har jeg stor tro på at de i år kan toppe den glimrende konserten de spilte i 2013, spesielt siden jeg liker dem enda bedre nå enn da. Etter en dose beinhard rock er det rake veien bort i Paradisbukta, for å se et band jeg virkelig gleder meg til å se: australske Cosmic Psychos. Her snakker vi altså om legender i businessen, et beintøft rockband som har så mye snadder i bagasjen at jeg blir mo i knærne av å tenke på det. Er det en konsert jeg har ståltro på i år, så er det denne. Et scoop av ei booking, og en fantastisk gave til alle som liker feit, heftig rock'n'roll. Det eneste virkelig kjipe i år er at jeg ikke for sett Ohmwork, som spiller på Little Henrik samtidig som australerne. Kjipt, men det vil by seg flere anledninger til å se tromsøbandet, for Anders Rasmussen er en drivende dyktig gitarist og låtskriver som rett som det er spiller på ei scene i byen. 

Men, uansett hvor legendariske Cosmic Psychos er, så er det ingen på denne kula som matcher karen som skal på i Telegrafbukta etter dem. Kl.2130, torsdag 21.juli, kommer til å bli et minnerikt øyeblikk for alle som elsker rock i Tromsø, og alle tilreisende, selvsagt. Iggy Pop, folkens, Iggy Pop skal spille i Tromsø. Nå spilte han selvsagt her med The Stooges, et av tidenes tøffeste band, i 2007, og jeg har sett ham i Oslo tidligere. Men, jeg har aldri sett Iggy Pop gjøre solomaterialet sitt, et materiale så sprøtt bra at jeg ikke har ord som dekker det. Jeg har skrevet litt med powerpop-helten Jonny Polonsky tidligere i år, og han har allerede sett Iggy spille solokonserter i år. Det han melder gir meg frysninger fra lilletåa til issen, og gjør at jeg har ville forventninger til dette.

"Ingen over, ingen ved siden, og egentlig ingen i nærheten", er Polonsky sin dom, og når det kommer fra ham så tenker jeg at det er et eller annet i det. Uttalelsen, altså. Iggy er en av disse uangripelige artistene, en av de få som gjør akkurat det han vil, og svært ofte får det til. Riktignok har han en del ujevne skiver på samvittigheten, men med mange titalls legendarisk bra låter i katalogen ser jeg lett for meg en parade av gull denne torsdagen. At han i tillegg har ei duggfrisk skive med seg i bagen, Post Pop Depression, som duger i massevis, gjør at jeg virkelig har ståltro. Om Iggy leverer varene så kan resten av bandene gjerne covre Justin Bieber og Wenche Myhre for min del, for festivalen vil ha vært en suksess. Skulle jeg i tillegg få sjansen til å slå av en prat med Helten, bare et sekund eller fire, ville jeg ha vært i rock'n'roll-himmelen til evig tid. Så tøff er Iggy..

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=AVAukqnwtuo[/embed]

Iggy spiller forhåpentligvis i halvannen time, men når han er ferdig er det ikke helt ferdig for kvelden. En pen spasertur unna Telegrafbukta er våre egne Red Headed Sluts klare for å rocke oss inn i fredagen. Bukta i Byen er tilbake, nå som Bukta i Byen på VT på HT (hah!), og kl.2330 er Magnus Vold Jensen & co klare for action. Og er det noe de gutta har å by på så er det action. Etter at de herja solid på Leirvaag i Gryllefjord så er jeg bare nødt til å få med meg torsdagens avslutning.

Fredagen går av erfaring med til en solid frokost og en tur til sentrum for å finne formen. Topptrente som vi er så går nok det bra, noe det gjør hvert eneste år, og med en lunsj og en middag oppå frokosten så stiller vi igjen topp motiverte og med åpne sinn fredagen òg. Vi skal rett og slett ha med oss Tromsø-bandet Sunshine Reverberation når de fyrer i gang på Little Henrik kl.1800. 60s garasjerock, surfpunk, gladpop med fuzz og annen moro står på menyen, og da bør alle kjenne sin besøkelsestid. Det gjør ihvertfall jeg, og jeg ender nok opp med å ta en liten prat med gutta etter konserten, før jeg smyger meg ned til Telegrafbukta og får med meg litt progressiv death metal, fransk sådan, med Gojira. Not my cup of tea, som det heter, men jeg har skjønt såpass at de er et skue live, og da må jeg selvsagt gi dem en sjanse. 

Kl.1945 starter Sugarfoot opp i Paradisbukta, et band som ikke trenger noen sjanser. Sugarfoot er allerede et band jeg digger, og super-trønderne har med seg et album av året som er absurd solid. Jeg har bestilt sol og 25 grader, så her er det bare å handle inn øl, få på solbrillene og nyte de rundt regna tre kvarterene de skal spille. Med dem kommer garantert feelgoodstemningen Bukta er kjent for, og det skulle ikke forundre meg om det blir Fesk Og Potedes og politisk ukorrekt Kvalburger i år òg, fra en meny som virker å være tilpasset en som kommer fra havgapet.

Etter Sugarfoot er det klart for et av helgas store høydepunkt, med de dritkule svenskene i Graveyard. Crazy som jeg er holdt jeg fjorårets album, Innocence & Decadence, for å være et av årets beste. Inne på min Topp 10-liste, og et av mine favorittband på kula når det kommer til hard, seig og bredbeint rock. Her blir det en solid time nyting før Karlsøy Prestegaard går på scena i Paradisbukta, for er det noe jeg vet så er det at Joakim Nilsson och gjänget blir å innfri mine skyhøye forventninger. Karene fra Karlsøy Prestegaard skal framføre sin smått legendariske plate fra '82, Dyret, og det kan jo bli fryktelig morsomt. Skiva re-utgis i anledning konserten, og da på 180 grams vinyl, så her er det bare å stille seg i kø og sikre seg godsakene. Jeg ser at Arne Lund skal kakke på skinnene, og sønnen til faren, Ariel Joshua, skal traktere bassen, så dette blir nok stødige greier.

Zappa junior avrunder fredagen med å spille sin fars låter. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om akkurat det, men har altså fått med meg at det kriges og krangles i kjølvannet av sønnens konserter. Pengekrangel, navnerettigheter og arvetvist har vært i fokus i lang tid, og så spørs det hvordan dette låter når musikken skal være i sentrum. Det er mulig vi er i sentrum ganske så kjapt, nærmere bestemt på HT, for å sikre oss plass før de italienske bluesrockgarasjepunkerne There Will Be Blood entrer scenen rett over midnatt. De kommer til å herje inne på Hålogaland Teater, det er sikkert.

Lørdag morgen bruker å være tøff, men i år skal jeg pinadø klare å være tøffere, og stille på det nydelige opplegget Bukta For Alle, arrangementet som er gratis og for barn, ungdom og voksne. For i år er det ikke mindre enn to band som frister alvorlig mye. The Northern Lies, et av disse herlige tromsøbandene som har dukket opp i løpet av de siste årene, kommer til å overraske noen og enhver med sin americana, rock'n'roll og melodiøse lekkerbiskener av noen låter. De er så flinke og kule at alt annet enn min tilstedeværelse i Telegrafbukta kl.1230 vil være skandaløst. Etter dem entrer Black Debbath podiet, med sine beintøffe riff og ballesparkende meldinger. Og, selv om vi snakker om landets festligste musikanter, så snakker vi òg om et av landets tighteste band, med medlemmer fra Bare Egil Band, Thulsa Doom, Hurra Torpedo og Gartnerlosjen. Jeg regner med at vi stiller lattermild på middag utpå ettermiddagen.

Lørdag 23.juli 2016 har altså Bukta-arrangørene lyktes med å samle De Fire Store på den største scena. I tur og orden skal Valentourettes, deLillos, Raga Rockers og DumDum Boys få folk i feststemning, og er det noe som er sikkert foran årets festival så er det at det kommer til å bli mer allsang en noensinne denne lørdagen. "To Fulle Menn", "Tøff I Pyjamas", "Noen Å Hate" og "Splitter Pine" kommer til å ljome ut mot Balsfjord, Kvaløya og Tromsdalen, og de som står og surker under disse konsertene har så store problemer at de burde ha holdt seg hjemme. Dette kommer til å bli en fest med mening.

Utover disse fire legendariske bandene vil jeg nok gå opp til Little Henrik for å lytte til Håkon Gebhardt. Det blir spennende å høre hva han har på gang, og helt sikkert trivelig å slå av en liten prat med mannen fra Grønnlandsveien. Jeg blir ikke overrasket om settet hans involverer banjo og trommer. Og så har vi finnmarkingene i Ondt Blod, disse hardtslående karene som vet å riffe tyngre enn de fleste. Jeg har aldri sett dem live før, så det ser jeg virkelig fram til. De spiller på Little Henrik kl.2000, og på den lille scena spiller også våre italienske venner i There Will Be Blood. Jeg skal se dem for andre gang kl.2145, for så bra er de.

Som om ikke dette skulle være nok for noen og enhver, så avslutter The Wilhelmsens-favorittene i The Late Great hele sulamitten, på HT kl.0030. Tor Thomassen og det strøkne bandet hans spiller oss godt inn i søndagen, og forhåpentligvis klarer vi å rusle bort til Blårock etterpå, for en øl og et glimt av Michael, Lars eller Kjartan. Sånn at vi kan gratulere med vel blåst, og ta en liten skål for nok en vellykket Buktafestival.

En liten spilleliste er på sin plass. Bukta-lista mi består i år av låter jeg digger en masse, og låter jeg virkelig gleder meg til å høre. Og om ikke dette er et bevis på hvor bra årets festival kommer til å bli, så vet ikke jeg..

Ha noen fortreffelige dager i Telegrafbukta!

https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/44mMzAA1XPzQ8fqCppRoRx

 

Kategorier