En Forestilling i Særklasse

Mens vi stod der å ventet på at garasjeporten skulle åpne seg nok til at vi kunne bøye oss inn der bilen stod å venta med full tank, rakk vi såvidt å bli litt småvåt i regnet som dalte sakte denne lørdagen helt på tampen av en april som de siste dagene mest hadde fremstått som et slags ekko av januar. Vi hadde begge kledd oss i skinnjakke, jeans, Converse-sko (altså rocke-tøfler), og band t-skjorte. Dette i grell kontrast til det vanlige skogskostymet vårt. Min bedre halvdel hadde sin favoritt The Rolling Stones-skjorte på seg, og jeg med en steintøff The Clash-skjorte. Det var lenge siden sist vi dro på konsert i lag, så vi følte vel at det var på sin plass å dra dit ingen skulle tro at noen kunne holde konsert, med stil. Ikke siden vi bodde i hovedstaden hadde vi dratt på konsert sammen, så jeg tror nok det er trygt å si at vi gledet oss skikkelig til kvelden som lå der foran oss i enden av den noe utslitte gulstripa som snart ville ta oss dit vi skulle. Vi satte oss i bilen, startet den opp, prikket "Åkrestrømmen" inn på GPS-en, og kjørte ut av garasjen og inn i den regntunge lørdagskvelden mens jeg så garasjeporten sakte lukke seg i bakspeilet. På GPS-en stod det at vi hadde én time og førtiåtte minutter igjen før vi nådde vår destinasjon, Åkerstrømmen, cirke 11 mil unna. Dit der Levi Henriksen & Babylon Badlands skulle holde sin siste forestilling av i alt 10, på cirka like mange rake kvelder. Siden denne turen ville ta oss gjennom en stille ødemark uten noen antydninger til fasiliteter av noe slag, hadde vi brygga oss fersk og god kaffe for veien, og dandert den over i en thermos.

Klokka var sju på kvelden da vi passerte Osensjøen, 10 minutter hjemmefra, og vi var begge fulle av forventninger og en sen middag vi hadde inntatt like før vi dro. Min kjære satte Det Beste Bandet i Himmelen inn i CD-spilleren, vi fyrte oss en sigg, og magien var i gang der vi slukte våre kilometer langs 215 og inn i Hedmarks dype skoger.

Kirkeklokka som Levis siste album åpner med, passet perfekt til lyden av piggdekk mot den våte asfalten, og da Levi startet å synge "Jackie Leven sier det snart vil snø", gikk regnet forsiktig over i hvitt. Vi forstod umiddelbart at dette kom til å bli en spesiell aften.
Da vi svingte til høyre og begynte turen nord-vestover i fylket, tok det ikke lang tid før fylkesvei 607 ble en sammenhengende sving langs den vakre Renaelva. Små skogkledde fjelltopper som minnet om skisser vi ellers bare kan se i japansk tegnekunst, store amerikansklignende gårder på enda større jorder, små heftige kirker og dyp skog i skjønn forening, tegnet omgivelsene mens Levi og hans våpendragere fylte bilen med Hedmarksrock. Og Hedmarksrock er tingen når Hedmark passerer forbi deg på alle kanter.

Så etter at det hvite fra himmelen atter var blitt til regn, kom vi omsider til den meget vakre Storsjøen der vi passerte fiske-camper og lykkelige lørdagsmenn i fullt fisker-mundur, antagelig bare ventende på det som snart skal komme når sesongen starter for alvor, og sikkert samlet for å fortelle historiene fra tidligere år over en liten skarp en... Lyve litt for hverandre.

Omsider, etter én time og 25 minutter, passerte vi skiltet som fortalte oss at vi var i Åkrestrømmen. Hvor de 23 gjenstående GPS-minuttene tok veien, er det ingen som vet.
Vi visste at våre menn skulle fremføre sin forestilling på et sted noen har valgt å kalle, Åkrestua, men da vi hadde kjørt opp og ned, hit og dit i krysset (som er Åkrestrømmen), fant vi det best å svinge innom bensinstasjonen for å spørre om retningen. Det viste seg at vi bare skulle over brua nedi veien, for så å ta til høyre og kjøre 2 kilometer i retning Trondheim.

Musikken i bilen var forlengst stilnet da vi svingte opp den lille bakken og fant en parkeringsplass like ved Åkrestua. Vi tok oss en sigarett og drakk den siste kaffen i bilen, før vi dykket ut i regnet igjen, fant inngangsdøra og veien inn til Babylon Badlands og den godeste Levi Henriksen.
Klokken var ti på ni da vi etterhvert fant setene i denne gymsalen som var utstyrt med en helt utmerket tribunevegg. Det befant seg kanskje i overkant av 30 sjeler der inne, stemningen var rolig og fin, og scenen stod bare der å ventet på at musikerne skulle komme ut å starte showet. Så vi leste litt i presentasjonsheftet vi fikk med oss i inngangsdøra.

Så ble det mørkt, og Lapp-Lisa satte i gang å synge for full hals. Det viste seg å være en radio som søkte gjennon de forskjellige frekvensområdene. Jeg husker ikke alle som dukket opp, men Slade var en av dem. Så kom gjengen inn på scena, og Levi gikk rett i fortellermodus med en intensitet og en innlevelse du skal lete lenge etter. Den mannen kan fortelle historier, let me tell you. Han fortalte om sin musikalske oppvekst som pinsevenngutt, om bedehus og forbudte områder, eller forbuden frukt, som i dette tilfellet viste seg å være rock. Han fortalte om da hans 14 år eldre bror dro rocken i hus, og at han som en liten Judas gikk rett å fortalte dette til sin mor, eller far. Han fortalte om Benny Andersson som da var medlem i The Hep Stars, og om hvordan han skrev sin første selvskrevne hit på Vinger Hotel en februardag det praktulle året 1966.
Vi ble sugd rett inn i historien, som man blir når karismatiske historiefortellere skrider til verket og fremstår i sitt aller beste jeg. Så eksploderte forestillingen ut i "Gå Aldri From av Fred", lyden satt som et skudd, og lyssettingen sørget for at opplevelsen nådde det klimakset både jeg og min kjære var kommet for. For vi hadde store forventninger til Levi Henriksen & Babylon Badlands som nå stod der foran oss å ga alt, så det skikkelig vibrerte i Åkrestua. Showet var i gang.

Disse gutta som stod der foran oss et sted hverken min bedre halvdel eller jeg noensinne ville ha drømt om at vi ville ende opp, har kjent hverandre lenge. Lengere enn tiden The Beatles hang sammen.
Gjengen har spilt sammen i en rekke forskjellige sammenhenger. Trommis Finn Lilleseth er legendarisk i Sør-Hedmark som grunnlegger av norges første og sikkert beste sørstatsrockband, First'n Last. Morten Andreassen på bass har f.eks spilt på flere av platene til Roy Lønhøiden, og han har også vært med å spilt på Roger Græsberg and The Anti-Music Bonanza's album, Honky Tonk Hipster. Den strålende gitaristen Anders Bøhnsdalen spilte sammen med Levi så langt tilbake som Heart of Mary, som i sin tid (1988) vant Ungdommens Radioavis's Rockemønstring i regi av NRK. Så er det Levi da. Forfatteren, musikeren, journalisten og mennesket. Der stod de å rocka brakka noe så grundig. Levi dresset opp i en dress som ville gjort skam på de fleste andre dressforsøk, og med en sånn skikkelig rockekrage på den hvite skjorta som nesten virket som en ramme rundt hans hardtarbeidende hode.

Historien fortsatte momentant etter første låt. Intensiteten var til å ta og føle på. Aldri har jeg opplevd en sånn intensitet som samtidig føltes både naturlig og fullstendig komfortabel å ta inn. Intensitet kan jo slå ut på den slitsomme siden, men når Levi er i sitt ess, er det bare til å ta av seg hatten for. Så kom "Arbeidsliv", en låt fra 2012's Langt Sakte Tog. Også den i en helt fortreffelig versjon. Både jeg og min vakre kvinne kunne se at kveldene i forveien hadde satt sine spor i ansiktet på hele bandet, og frontmannen, men vi digga oss maksimalt der vi satt mer eller mindre trollbundet av forestillingen som hadde røsket oss rett inn i Herr Henriksens univers, der Granli (også kjent som Forest Hills) og Kongsvinger spiller en slags hovedrolle.

Jeg hadde kanskje tenkt å prøve på det kunststykket det ville vært å gjenfortelle historien om Levis oppvekst, de personlige små konfliktene med pinsevenntilværelsen og det å oppdage rocken, for ikke å si å bli frelst av den. Men det går åpenbart ikke. Det ville vært for meget.
Jeg kan se for meg den unge mannen som nylig hadde oppdaga det som ut fra plateomslaget kunne se ut som et tegneserieband uten sidestykke. Jeg kan kjenne 100% på følesen av å ha Road to Ruin med Ramones mellom hendene på gutterommet. Den fantastiske energien som man aldri fanget opp gjennom å lytte til Ønskekonserten på NRK radio. Den totale frelsen det var å ha kjøpt den tøffe kassetten som trettenåring. For det gjorde jeg. Det var noe annet enn å sitte der klar til å trykke REC og PLAY samtidig når det endelig dukket opp noe det var verdt å ta opp på C-90 kassetten som alltid stod klar i kassettspilleren.

Så kom "Mandag Morra Klokka Sju", "Mamma Fødte Meg i Bakevjeby" og endelig tittelsporet fra årets album, nemlig "Det Beste Bandet i Himmelen (og meg)". Alle disse sangene kom som perler på en snor med sin helt strålende og jævla festlige monolog inne i mellom.
Det var så vakkert og tøft, så interessant og altoppslukende.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har opplevd noe lignende før, og jeg har vært på djevelsk mange konserter gjennom mitt 50-årige liv. Så mange at jeg for lengst har mistet tellingen. Selv om de fleste konsertopplevelsene mine skjedde på '80- og '90-tallet, husker jeg hver og en av den så snart jeg klarer å huske tilbake og kan forsvinne inn i det spesifikke minnet jeg sitter igjen med.

Da "Jackie Leven Sier Det Snart Vil Snø" tok form, slo det meg at Levi Henriksens temme har vokst seg både bedre og sterkere på den korte tiden det har gått siden han spilte inn skiva denne forestillingen er bygget rundt. Og det hadde sannelig bandet også gjort. Det var liksom ingen tvil om at gjengen hadde utviklet den perfekte symbiosen som er å foretrekke når låtene skal fremføres for et publikum. Enda tydeligere kom dette frem da "Thomas Earls Salme # 209" stod for tur. Groovet var om mulig enda tøffere enn på plata, og stemmen til Levi var like autoritær og overbevisene som en hvilken som helst annen stemme vi går rundt å husker når formidlingskunst er et tema.

Historiene fortsatte, og vi satt der å humret for oss selv, min elskede og jeg. Jeg vet ikke hvor mange det var som hadde møtt opp denne helt spesilelle kvelden, men om det var seksti stykker, tror jeg at jeg er i nærheten av sannheta når jeg hevder det. Og nettopp det at det var så få publikumere, og at stemningen var helt rolig blant oss oppmøtte, nesten som i et bibliotek (om vi ser bort fra applausen mellom låtene), gjorde etter min mening opplevelsen til akkurat det den ble til. Jeg ville ikke forandret på noe, eller ønsket meg en annen stemning om jeg hadde hatt makt til det. Det var rett og slett helt perfekt. Hver minste lille frekvens, hvert eneste lysskifte, og hver eneste lille lyd.

"Jeg Skal Stå På Perrongen" framstod med et sug og en atmosfære enhver musiker (om han hadde sittet i mitt sete) vil strevd etter å oppnå, og historien som hele tiden fulgte, gjennom vår manns helt unike fortellerkunst, var bare djevelsk imponerende. Jeg tok meg flere ganger i å unders over hvordan den totalt rocka pinsevennmannen kunne klare å huske historien han formidlet, men fant også hele tiden ut at, dette, det har han i blodet. Dette er Levi Henriksen. Det er klart han er troverdig der han står som om han aldri hadde gjort noe annet. Og dette gjelder for Babylon Badlands også. Det kompet Finn og Morten hele tiden sørget for, figurene til Anders... Ajajaj.
Ja, jeg vet ikke hva jeg skal si annet enn at alt satt som et skudd, og det gjennom hele konserten. Det var selvsagt et par feilskjær her og der, men det gjorde bare den totale opplevelsen mer troverdig, og mer ekte, om du forstår hvor jeg vil.

Da det var "Hjertet Er En Muskel" som stod for tur, nådde om mulig min begeistring nye høyder igjen, for den låten, etter at Levi hadde sagt at han skrev den til sin kjære kone, fremstod som et av kveldens høydepunkter i en aften fullpakket av dem. Jeg merket at pelsen reiste seg, og at min kjære dultet borti meg og lo litt forsiktig av ren forfjamselse.
Gudene skal vite at den aldri har hatt en bedre form den låt, og om den har hatt det, vil jeg ikke vite om det engang.

Da kveldens siste låt dukket opp, var det ingen tvil. "Wilko Johnson Vet Han Snart Må Dra" er en av tidenes norske rockelåter. Sånn har det blitt. Den kom opp på tribunen og slo meg skikkelig over kjeften. Makan til opptreden, og makan til låt, ass. Det var som om gjengen ga sine siste krefter da finalen var et faktum, og hvilke krefter de genererte. Herregud for en suveren versjon de leverte oss. TAKK!

Da denne forestillingen i særklasse var over, og Levi Henriksen & Babylon Badlands bukket dypt og takket for seg, var det i alle fall to musikksjeler som reiste seg å atter skred ut i regnet med helt nydelige vibrasjoner i både benstruktur og hjerte. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg hadde en sterkere følelse av euforisme, i hver minste celle.

Jeg startet bilen og vi forlot Åkrestua med hver sin sigg i kjeften. Lyset vi kom i, var nå slukt av kveldsmørket, og da vi atter passerte bensinstasjonen som ga oss den siste retningen til kveldens opplevelse, var også den mørklagt.
Vi suste gjennom alle svingene som fortsatt lå der som om ingeting hadde skjedd. Mørket og regnet satte hele opplevelsen i et meget spesielt lys. For av og til er mørket det beste lyset. Det er da du ser bedre inn, enn ut. Og det å sitte der å se inn på opplevelsen jeg nettopp hadde fått servert, var av meget stor verdi.
Vi sa ingenting på den halvannen time lange bilturen hjem, og da garasjen atter åpnet sitt gap og slapp oss inn, stoppet jeg bilen som en lykkeligere mann. Da åpnet min kjære, som har vært på konserter med The Jam, New Order, Nina Hagen, The Rolling Stones, Peter Gabriel, Simple Minds, Bruce Springsteen, David Bowie og mange, mange flere, fra tidlig '80-tall og utover, kjeften og sa: Levi Henriksen er jo en stor kunstner.