The Jam

The Jam har nok egentlig alltid vært der. I alle fall så langt tilbake at mange av de litt mindre viktige minnene fra den tiden har smuldret bort nå så mange år etter. Men jeg husker The Jam ganske så tydelig. Tre stilfulle unge herrer med humøret utenpå mod dressene sine. En trio som sparket beintøft i fra - tett og melodiøst, og med en hissig brodd langs hver minste søm.
Paul Weller, Rick Buckler og Bruce Foxton. The Jam.

Jeg har alltid vært en hund etter Paul Weller. Den fyren treffer meg på alle de rette måtene - midt i trynet, midt i hjertet og rett i rockefoten. Hans stemme, hans låtskriverkunst, og ikke minst han ringe vesen. Hans ubestridte geni.
Jeg liker Paul Weller bedre enn alle de andre Paul-ene i rockebransjen. Sånn er det bare. Og The Jam er kanskje det aller tøffeste bandet på de britiske øyer på slutten av '70-tallet, òg på begynnelsen av '80-tallet. Jeg tror nok det.
De gutta spilte fletta av de fleste i sin genre - så samkjørte og grundige som de var.

Hva ville jeg ikke ha gitt for å få oppleve dette tremannsorkesteret fra scenekanten... Ah. Det er mye. Et par tær, kanske? Håret? Ja, definitivt. En pose gull? Antagelig. Ikke potetgull, altså, men gjerne det også.

Det hjelper ikke så mye at min bedre halvdel fikk oppleve dem. Hun var stor fan da de holdt på som verst, og i 1981 kastet hun og gjengen med mod punkere (som hun var en del av)  seg på toget fra Göteborg til Lund utenfor Malmö, for å dra på konsert med bandet. De spilte så filla føyk på "Olympen", og min kjære som er et par år eldre enn meg, fikk seg et minne for livet.
OK. Kanskje det hjelper litt at hun var der, men det er dog bare litt. Kanskje til og med litt mer enn litt.
Etter konserten stormet hun inn bak scenen og fikk autografene til alle tre i et, av alle ting - pass hun hadde med seg, før hun sekunder senere ble lempet ut av securityskallene. Hun var visstnok den eneste i gjengen som hadde tatt denne sjansen, noe hun aldri senere har angret på.
The Jam gjorde en rekke konserter i Sverige, men kom altså aldri til Norge. I følge et intervju i "Puls" på tidlig `80-tall, uttalte Paul at de hadde hørt stygge rykter om masse bråk, og bare det, når band kom til Norge for å gjøre konserter, så de ga rett og slett bare faen i å dra hit.

The Jam så dagens lys i Woking, Surrey i England i 1972-73, og de holdt det gående til de ga seg på topp i 1982. De ga ut 6 studioalbum pluss en live (Dig the New Breed) mens de holdt på. Dette gjorde de i tidsrommet '77 - '82, og det er jo absolutt ikke så verst, bare det.
Etter bruddet (det var vel Paul som mente at konstellasjonen The Jam ble for snau), ble gutta uvenner, men i 2010, etter så jævla mange år, fant Paul og Bruce atter sammen igjen - til en viss grad i alle fall. Det vil si de pratet sammen.
Bruce Foxton var sågar med å spille på Weller's eminente Wake Up the Nation (2010), men det er dog en annen historie.
Paul og Rick er fortsatt ikke på talefot, såvidt jeg vet.

Paul Weller ble tidlig inspirert av The Beatles, The Faces,The Who og The Kinks, og han ble etterhvert dessuten blåst av banen av et band kalt, Dr. Feelgood. Gitaristen Wilko Johnson gjorde et sterkt inntrykk på unge Paul, som aldri hadde sett eller hørt en tøffere gitarstil enn den Wilko serverte.

Jeg tenkte at det var på sin plass å ta for seg backkatalogen til dette fantastiske bandet, så da gjør jeg det. Jeg starter naturlig nok med debuten, og avslutter med The Gift, som var deres siste studioutgivelse.

Jeg vil (før jeg går løs på selve katalogen) bare si. Jeg elsker The Jam. Hele løpet, det korte intense og bunnherlige løpet som varte i fem heftige år. For det lages ikke musikk helt som dette lengre. Det blir stadig gjort forsøk på det, men tiden disse forsøkene gjøres i, er en annen, og er i så måte en helt forskjellig såle å bygge noe på. Jeg skal selvsagt ikke bruke dette i mot alle disse nye, unge "punkerne/rockerne" som kommer med sitt i dag, men det som skjedde i Storbritannia fra 1976 og de neste par-tre årene, hadde en helt unik klang i samfunnet. Den har det fortsatt etter 40 år. Den bølgen som skyllet over rockere og andre på denne tiden var genuin, og dessuten deilig udefinerbar. Den var voldsom, stygg, høylytt og nødvendig, og den satte dype spor i folk som var til stede.
Det er i alle fall sånn jeg husker det, selv om jeg bare var 11-12 år da jeg for første gang hørte Sex Pistols gjennom høyttalerne i skolegården.

Fra 1979 og utover i gutteårene, var band som Ramones en viktig del av lyden i livet, og mange av de andre "aktørene" (som The Jam f.eks) kom til etterhvert som denne vidunderlige tiden gikk. Tiden var sikkert ikke så jævla vidunderlig på generell basis, men min opplevelse av den var det. Jeg gikk rundt med følelsen av at denne musikken var viktig. At selve tiden var viktig. Viktigere enn alt annet.

Når alt dette er sagt, føler jeg at det er viktig å legge til et par setninger. The Jam var egentlig aldri helt punk. Ei heller var de direkte new wave. The Jam (som jeg ser det i ettertid) var en helt egen genre. Alt det nevnte, men mer. Det var ikke bare tre akkorder og en viss sannhet. Det var mer tanke bak låtene og mer struktur i musikken. Og Paul Weller... Den gutten kunne jo synge. Og trioen... Den sparket røv.
Det jeg prøver å si er at The Jam var noe helt eget. Jeg viste det kanskje ikke da jeg hørte de for første gang, men jeg vet det nå.

 

In the City (1977)

Debuten In the City har blitt beskyldt av enkelte for å være noe ensformig. Den er kanskje det, men når formen viser seg som den gjør det på dette albumet, er den noe jeg ikke kan få nok av. Albumet er som en refleksjon av The Who's fabelaktige My Generation som kom 11 år tidligere.
Weller's tekster beveger seg lett i gata der forbilder som både Ray Davies og Pete Townshend opererte med sosialt engasjement til samfunnet, og litt sånt generelt preik om folk, fans og det evige klasseskillet den jevne brite er mer enn opptatt av. Dessuten er det også lyriske elementer å spore fra den ganske så mye eldre Joe Strummer fra The Clash på tekstfronten. Han var jo allerede en erfaren fyr på London-scenen da The Jam kom seilende inn som purunge elever rundt årsskiftet '75-'76, og selvsagt var han også en slags inspirasjonskilde - til å begynne med.
Mannen var umulig å komme utenom, men han og hans likemenn tok aldri Paul Weller og hans eminente våpenbrødre inn i varmen, eller inn i miljøet - har jeg lest et eller annet sted. Og det stemmer nok helt sikkert.
Paul var nok litt småforbandet på dette, og hevnet seg med å spille bedre og tightere enn noen andre i dette fragmentet. Disse tingene bare drev den unge musikkhjernen videre.

Jeg kan lytte til denne skiva i evigheter, og det har jeg også gjort, for her er det baller og her er det mot. Her er det inspirasjon som ligger tykt både utenpå og innvendig. Og så er det energi. Pur energi som setter seg direkte i undertegnedes marg. Unge sinte menn i en tid da mange unge mennesker var en smule forbandet på det etablerte, er ikke å kimse av. Det ble sparket i alle retninger, og ingen kunne føle seg "trygge". Det var opprør i musikken. Ikke mot noe bestemt, nesten mer mot alt og intet. Et nødvendig pust inn i tiden da disco og progrock dominerte bildet. Rocken var i ferd med å sovne, men ble heldigvis vekket så det sang etter av Sex Pistols og andre hardtslående varianter. Det er rett og slett vakkert, og en sikker indikasjon på at rock'n'roll er et evig løp, og ikke et fenomen. Går ting i dvale, kan vi være sikre på at det kommer en ny generasjon på banen for å skape den nødvendige furoren som gjør rock til rock.

Jeg setter umåtelig stor pris på debuten - In the City. Den representer en litt uferdig trio på leit etter sitt potensielt riktige uttrykk, men serverer samtidig en energi, en vilje, og en musikalsk gudegave, som er mer overbevisende enn selve paven i et katolsk miljø. Paul's nakne og litt kantete Rickenbacker, hans stemme, og et komp de fleste kunne misunne dem. De var tighte som en jomfruelig ekornfjert i behørig motvind, og meget oppfinnsomme med sine nydelige vendinger og variasjoner.

Jeg kan rett og slett ikke trekke frem noen enkeltlåter her, i og med at denne halvtimen henger sammen som egg og bacon i min verden. In the City blir bare mer og mer verdifull med tiden her på brakka. Det er en perle av et album jeg ikke kunne tenkt meg å være foruten.
Men. Om jeg nå likevel skulle være tvunget til å plukke et lite knippe låter fra denne skiva, ville jeg nok muligens sagt: Art SchoolSlow Down, Away From the Numbers, In the City og Bricks and Mortar.

 

 

 

This is the Modern World (1977)

Paul var fortsatt bare 19 år da bandets andre album på mange måter ble hastet ut i god tid før jul i `77. Mange mener at låtmaterialet her er en smule preget av dette, mens andre igjen mener at This is the Modern World var den beste skiva som ble gitt ut på denne tiden. Det er bare et drøyt halvår mellom debuten og oppfølgeren.
Unge Weller og hans bandfeller var temmelig overveldet av suksessen etter In the City, for de ble temmelig fort ganske så store i England.
Det var i så måte temmelig store forventninger til dem, og i den sammenhengen også stor fallhøyde når andreskiva ble sluppet i det stadig voksende The Jam-markedet.
This is the Modern World er rimelig godt preget av et band som prøver å finne sitt sound (uttrykket er der), og låtene er dessuten av mer sprikende kvalitet enn hva de var på forgjengeren.
Noe annet hadde egentlig vært litt overraskende.
Når det er sagt, så funker materialet likevel. Det er fortsatt overskudd og masse spilleglede, og det er alltid en fin faktor å ha med seg.

Når jeg tenker på The Jam's backkatalog, tenker jeg vel ofte at dette er deres svakeste album, selv om jeg som fan liker også denne utgivelsen jævla godt. Paul Weller har faktisk ikke for vane å lage dårlige album. Tvert i mot. Mannen er antagelig vaksinert mot sånt, så This is the Modern World er alt annet enn et svakt album. Det er bare litt svakere enn noen av de andre i Jam-katalogen.

Jeg har naturlig nok sittet her i et grundig gjenhør av denne skiva i noen runder nå, og resultatet av det er rett og slett et stort glis og en masse gode følelser, selv om enkelte låter fremstår som litt mindre inspirerte.
Åpningssporet "The Modern World" setter en forholdsvis rutinert musikkelsker som undertegnede i ypperlig rockemodus, og klistrer i samme slengen et typisk mod-tryne fast på fremsiden av skallen - der kjeft, snyteskaft og glugger sitter strategisk plassert (heldigvis - det skulle tatt seg ut med snyteskaft midt oppå skallen, f.eks).
Jeg elsker dessuten coveret der Paul stiller i en genser med sånne (la oss bare kalle det) opp/ned The Who-piler på. På baksiden henger dessuten Bruce i løse lufta med sin Rickenbackerbass. Det er tøft. It's the modern world.
Albumets høydepunkter for min del er; The Modern World, Standards, Life From a Window, In the Street Today og Here Comes the Weekend.

 

 

 

All Mod Cons (1978)

Jeg får en klokkeklar følelse av at det har skjedd et eller annet siden sist, så snart All Mod Cons fyres igang. Paul høres utvilsomt mer myndig eller autoritær ut, om du vil. Og det er litt tøft når vi her snakker om en ung mann som hater autoriteter av hele sitt hjerte. Lyden av bandet er også langt mer overbevisende enn siden sist. Dette er utvilsomt "The Jam-soundet" der alle tre kommer til sin rett i lydbildet på en utmerket måte.

For en fyr som meg som ikke opplevde denne utviklingen i sanntid (bare nesten), kan jeg bare forestille meg hvordan det må ha vært for den jevne fan, og for et smått nervøst plateselskap som etter forrige runde var langt fra fornøyd med det de hørte.
Det blir ofte sagt at dette tredje albumet reddet bandets fremtid, og at det reddet dem fra å ende opp kontraktløse. Så hurra for Paul, hjemlige trakter og All Mod Cons!

Paul hadde nemlig vært hjemme i Woking, i eksil, og han hadde hamret ut en fin liten flokk nye låter som for all ettertid vil være som en bragd å regne, spesielt om man tar mannens alder i betraktning, men også. uansett.
All Mod Cons er et tydelig bevis på at unge Weller var en mann å regne med. Egentlig var han jo det så snart han ønsket seg en gitar av sin kjære far, og fikk det. Og dette albumet, det skyver all tvil til side.

Paul Weller blir kalt The Modfather, og det er en tittel han er meget stolt over, særlig siden det er fansen som har utropt han til det. For han er i sannhet en mod. En rocker med stor sans for stil, og med selverklært god smak. En mann som frem til All Mod Cons hadde bygget sin musikk ut fra malen hans forbilder på '60-tallet hadde skapt, og som nå videreutviklet den med stor overbevisning og orginalitet.

Dette tredje albumet i rekken fremstår som noe helt nytt, samtidig som det ligger klare referanser her tilbake til '60-tallets herlige musikkfest. Låtmaterialet er dessuten langt mer variert enn før. Dynamikken er så tydelig tilstede. Fra uptempo-låter i kjent stil, til den uhyre vakre English Rose. En nydelig sak jeg alltid drifter vekk med når den åpenbarer seg. Her er også en strøken versjon av The Kinks's fantastiske "David Watts", og Weller skaper sågar sine egne karakterer, som han f.eks gjør med "Billy Hunt".

Det er en kjapt modnet låtskriver som demonstrerer sine kunster her, og som nå virkelig viser folket hvilken sanger han er.
Med alle varisjonene som er i finne på dette albumet, fremstår det likevel som utrolig helstøpt og gjennomført. All Mod Cons er rett og slett et formidabelt album. For meg er avslutningssporet som tar for seg rasisme og høyreeksremisme, "Down in the Tube Station at Midnight", en evig favoritt. Det var den første låten jeg hørte med bandet, og den som gjorde at Paul Weller etterhvert ble en av mine helter.
Høydepunkene på dette helt strålende albumet er: Mr. Clean, English Rose, Billy Hunt, A Bomb in Wardour Street og Down in the Tube Station at Midnight.

 

 

 

Setting Sons (1979)

Guttas fjerde album, kan lett regnes som et såkalt konseptalbum.
Fremdriften fortsetter også på Setting Sons. Der All Mod Cons hadde et langt mer popaktig drag over seg, har Setting Sons et noe tyngere uttrykk. Produksjonen er mørkere og tøffere, og bandet fremstår mer rocka, selv om pop/mod revival elementene fremdeles er tilstede.

Konseptet beveger seg blant annet rundt tre barndomsvenner som etter mange år gjenforenes som voksne menn. De har alle vært i krigen, uten at det sies noe om hvilken, og når de atter møtes igjen, finner de ut at de har vokst fra hverandre og endt opp som helt forskjellige individer. Det er jo ofte sånn vi mennesker fungerer, og vi påvirkes og gror deretter.
Setting Sons er uten tvil den mest politiske av bandets utgivelser, og låten "The Eton Rifles" (som David Cameron forøvrig kaller for sin favorittlåt - uten at det er så jævla nøye) står nok i spissen for dette.
Eton College, er en kjent engelsk skole for den såkalte elite,  og som vi vet var Paul Weller meget opptatt av klasseskiller, og det som skapte disse skillene, på denne tiden. "The Eton Rifles" er inspirert av en artikkel Paul leste i avisa om en gjeng som protesterte mot arbeidsledighet og retten til å ha/få en jobb. Jeg vet ikke så alt for meget om denne konflikten, men låten handler om rivaliseringen mellom arbeiderklassen fra nabobyen, Slough, og fiffen fra Eton. Og "The Eton Rifles" er visstnok kadettene fra denne elite-skolen.

Men det er flere låter enn bare "The Eton Rifles" på dette eminente albumet (som rett som det er, er min favoritt i katalogen). Skiva er pakket med gull og diamanter. Dette er en temmelig mørk skive som skildrer alt fra ettermiddags-te, pints på puben, engelsk sosialrealisme, og den typisk britiske hverdagen der de konservatives hang til militære forhold og imperialistiske spøkelser i et samfunn som stadig står i fare for å råtne på rot. Dette er i det hele tatt en meget trivelig skive der hele samfunnet settes under den wellerske lupen.

Det går sikkert fint å være litt mer nyasert og kunnskapsrik (hvis ikke er det skremmende) når det kommer til disse tingene, men jeg nøyer meg bare med å si at dette først og fremst er djevelsk god musikk. Musikken er praktfull.
Denne skiva står, og vil alltid stå fjellstøtt blant folk som setter pris på The Jam og The Modfather. Instrumenteringen, alle strukturene, låtmaterialet, lyden, lyrikken, magien og melodiene. Alt stemmer her.

Jeg blir på tross (og kanskje dessuten - på grunn) av den litt mørke stemningen, i kanonhumør når jeg lytter til Setting Sons, og det gjør jeg rett som det er. Den er punchen, oppkjeftigheta, og hele atmosfæren. Det er opplevelsen av hele pakken.

Albumet er selvsagt fullpakket av høydepunkter, og dette er noen av dem: Girl on the Phone, Thick as Thieves, Private Hell, Smithers-Jones og selvsagt - The Eton Rifles.

 

 

 

Sound Affects (1980)

The Jam's femte studioalbum kom ut i november, etter at de i februar samme år har hatt sin første listetopper - Going Underground. Låten er et lite fyrverkeri, men er likevel ikke med på Sound Affects. Og Sound Affects klarer seg fint uten klassikeren med hensyn til nummer én hit-materiale. Den eminente og steintøffe låten "Start" fyker også til topps på listene. Bassgangen er en temmelig eksakt kopi eller en nydelig resirkulering av The Beatles's låt "Taxman" fra Revolver. Paul kalte dessuten i sin tid Sound Affects for en krysning mellom Revolver og Michael Jackson's Off the Wall, selv om jeg på ingen måter nærer noen vibber som drar meg i retning av Herr Jackson.

Paul Weller har i flere intervjuer fastslått at dette albumet er hans favoritt i The Jam-katalogen, og det er det lett for undertegnede å forstå, for denne utgivelsen er og blir deres aller beste. Nå er det tett der oppe i toppen, men The Jam anno 1980 stikker av med, skal vi si, en knepen "seier". 

Albumet er tungt inspirert av 1966 - og videre av band som Joy Division, Wire og Gang of Four. Bare hør på Rick`s tromming. Den er temmelig i tiden og godt inspirert av disse "angst-aktige" new wave-bandene med sine ensomme betong/ekko-klanger. Nå er "angst-aktig" et begrep jeg selv har påført stilen (såvidt jeg vet), og det er kun ment som et godt kompliment, og er det også. Angst ala Ian Curtis og Colin Newman skal en ikke kimse av. Uten at jeg på noen måter vil dra sammenligningen med Joy Division og Wire noe særlig lengre.
Det de karene serverte oss på denne tiden, fremstår uansett på meg i dag som den aller fineste kunsten som sprang ut fra de britiske øyer. Da snakker jeg selvsagt også om The Jam sitt Sound Affects. Det er også viktig å si at denne skiva i all sin inspirerte prakt, først og fremst er fullpakka av orginalitet. Dette er The Jam (med alle signaturer) på sitt aller beste.

Mr. Weller serverte oss dessuten en av sine aller sterkeste låter i 1980. Etter at han kom hjem passe dritings fra en liten tur "på byen", satte han seg ned å skrev "That's Entertainment" på bare 10 minutter. I følge han selv tok det ikke særlig mye lengre tid å skrive sangen, enn det tok å spille den.

Sound Affects er det første albumet der bandet er med på produksjonsfronten, og jeg tillater meg å si at det var jævla lurt, selv om produksjonen hadde vært ypperlig opp til flere ganger før dette. Det er noe helt eget ved denne skiva. Utvilsomt et av de beste albumene i 1980, og et album jeg når som helst trykker til mitt bryst i ren kjærleik. Jeg snakker om alle lydene. Paul's overbevisende stemme, hans gjennomgående vitalitet og tydelige inspirasjon. Bruce's fantastiske og inspirerte oppfinnsomme bassing, og ikke minst Rick's steintøffe tromming. Det er liksom ikke tvil om at det var fyr på gutta da de spilte inn disse låtene.
Sound Affects er rett og slett et fyrverkeri av et album. Intet mindre.

Høydepunktene er mange også her, men kanskje særlig låter som: Pretty Green, Set the House Ablaze, Start, That`s Entertainment og Man in the Corner Shop.

 

(soleklart og uten spørsmål)

 

The Gift (1982)

The Gift er The Jam's sjette og siste studioalbum. Det endte opp som #1 på de britiske albumlistene, det solgte meget bra, og det skilte seg ikke minst ut fra sine forgjengere. Jeg skal ærlig innrømme at dette er det albumet jeg har hørt minst på fra bandets utmerkede backkatalog. Det vil ikke dermed si at jeg har hørt det lite. Nånei du. Tro om igjen. Bare de siste fem årene har jeg pløyd hele katalogen med lyd og lyst en hel skokk med ganger.

The Gift var helt klart en tydelig indikasjon på at Weller som både låtskriver og artist var i ferd med å bevege seg over i soulens verden. Her finner vi blåsere og voldsomme rytmer av ymse slag, noe det ikke hadde vært spor av tidligere. Noe er nesten katastrofalt bortkasta, men det er også et par perler å spore her. Det skulle da bare mangle. Vi snakker fortsatt om The Jam.

Det oppstod naturlig nok en viss furore i trioen, i og med at frontmannen stadig beveget seg bort fra det som hadde vært utgangspunktet for bandet. Alt som minnet om punkrock, rock, eller mod revival og new wave, var nå erstattet av en jazzaktig northern soul og funk. Både Bruce og Rick var vel i utgangspunktet temmelig misfornøyde med den nye retningen allerede før Paul kom med budskapet om at nok var nok. De to var som sagt alt annet enn forståelsesfulle da Paul Weller ville utforske nytt terreng, med nye samarbeidspartnere. "Det var ingen annen vei å gå for meg", har Paul sagt i flere intervjuer, og sånn måtte det altså bli. Kommersielt sett, er det både trygt og riktig å fastslå at The Jam ga seg på topp.

I ettertid har Liam Gallagher (Oasis) og Steve Cradock (Ocean Colour Scene)  covret låten "Carnation". Bare for å ha nevnt det.

Det er noen sanger jeg stadig kan finne meg selv nynnende på fra dette snodige albumet, og det er også høydepunktene: Happy Together, Ghost, Just Who Is the 5 O`Clock Hero?, Carnation, og Town Called Malice.

 

 

 

I 1982 var det altså over og ut for The Jam. Rick Buckler gikk videre til et orkester som kalte seg Time UK, Bruce Foxton gikk solo etter bruddet, ga ut et album (Touch Sensitive - 1984), før han i 1990 ble med i steintøffe Stiff Little Fingers.
Paul Weller havnet på et slags utsvevende synge/danseshow, med lykke og merkelig tullball som hovedingrediens - også kalt The Style Council, etter The Jam.
De hadde dog (The Style Council), i rettferdighetens navn, en og annen grei enkeltlåt, men stort sett var det et band denne karen i alle fall ikke henger seg opp i - i særlig grad.

Den lykkelige style council-galskapen tok slutt i 1989, og året etter startet John William Weller Jr. på sin lange og meget respektfulle vei som soloartist. Han solodebuterte med sin selvtitulerte skive Paul Weller i 1992, og har siden den gangen levert det ene etter det andre - strålende albumet, og alltid med gjennomgående gode kvaliteter, óg i en alltid stødig og flott utvikling.
Jeg elske alle soloalbumene til Paul Weller, 12 i tallet, og jeg elsker The Jam. Hele greia.
Faen for et flott lite orkester det var.

 

https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/4VEvx07ZVjcxEQSa6i6xU0