For The Love Of Ivy - Breathless (Big Day Records)

For The Love Of Ivy er en trio som oppstod i Oslo for et par-tre år siden, da de av kjærlighet til en kompis som skulle gifte seg, og i beundring for favorittbandet The Cramps, fant ut at de skulle øve inn noen Cramps-låter til kompisens utdrikkingslag. Låtene satt som et skudd, det ble stor ståhei rundt intimkonserten, og enden på visa var at alle syntes det hele var så kult og festlig at de rett og slett ville jobbe videre med bandet. Det har resultert i at de nå har sluppet sin første singel, "Breathless".

Mitt første møte med bandet gikk for seg på Blårock tidligere i år, nærmere bestemt i april. Da delte de scene med Tromsøs egne garasjerockhelter i Thee Mono Sapiens og grisetøffe The Dogs. Bandet gjorde en solid jobb, med knakende flotte tolkninger av Cramps-, Stooges- og Gun Club-låter, og imponerte spesielt med scenetekke og morsomme innfall. Bl.a. slurpet vokalisten sølt øl fra gulvet, hengte i takbjelkene, og vridde seg rundt publikummerne ikledd verdens trangeste skinnbukser. Trommisen hadde ikke rare settet med seg, bestående av ei skarptromme, en gulvtam og en symbal, men det funket i massevis. Imponerte gjorde også gitaristen, som med full vreng og fuzz i pedalene spilte seg gjenneom en rekke fete riff, tidligere spilt av helter som Kid Congo, Poison Ivy og James Williamson.

Så, hvordan funker For The Love Of Ivy i studio? Det, folkens, fungerer overraskende bra. Jeg tror faktisk at jeg må si at det høres så knall ut at det langt på vei overgår liveutgaven av bandet, og det hadde jeg ikke trodd i og med at jeg vel egentlig hadde konkludert med at dette er et band som gjør seg best på ei scene. Men, sånne positive overraskelser er alltid morsomme, så jeg klager ikke. De knaller til med et aldri så lite primalrop - I lose my mind - og så er de i gang med en rølpete og funky rytme banket ut av den maskekledde The Gimp, og ditto skakke gitarer. For her er det lagt på to-tre gitarer, noe som gir et svært så rikt og fett lydbilde, sammenlignet med det jeg hørte på Blårock. Og, jeg tror sannelig at jeg hører ei basslinje delvis skjult bak veggen av gitarer. Etterhvert klasker de til med noen passe psykedeliske synth-lyder, noe som spriter låten opp ytterligere, en bridge som består av virkelige primalhyl, og stønning som framstår som ærbødige nikk til Lux Interior. 

Jeg mener å ha lest et sted at gitaristen kalles for Pussy, men er det noe han ikke er så er det dét. Han fyrer tvert imot av bredbeinte riff og kvasse melodilinjer, og framstår som en gitarist med kjempeballer på scena. Nå har jeg ikke kommet over mange artikler om denne gjengen, men Von Lösch nevnes som bandmedlem på Facebook-siden, og jeg tror det er han som synger, vræler og herjer seg gjennom låten. Med en frontmann som dette tror jeg trygt vi kan spå bandet en fin-fin framtid. Intens, energisk og med en haug av rocketricksa i repertoaret blir det kule saker uansett hva de måtte finne på å spille. Men, jeg håper de fortsetter i denne gata, for det er noe de virkelig behersker.

Vurdering: Det er bare å begynne og glede seg til For The Love Of Ivy slipper en fullengder, for her snakker vi om en trio som gjennom musikken sin virkelig hedrer The Cramps. "Breathless" er en skikkelig punkabilly-killer, av sorten som får meg til å gå i kjøleskapet å se etter øl, og som dessuten fikk meg til å sette på Songs the Lord Taught Us. I tillegg vil en albumdebut sannsynligvis føre bandet ut på turné, og jeg får muligheten til å se dem igjen. Det anbefaler jeg alle som liker rock'n'roll å gjøre. Dra på konsert om de spiller nær deg, hvis du liker fart, energi og action når du skal ha din dose live-musikk. Og det gjør du jo.

[embed]https://open.spotify.com/track/7mOtJiEK0T2Mzf6OwyAhck[/embed]