Malcolm Holcombe - Another Black Hole

Malcolm Holcomb er en sann trubadur jeg har vært innom fra tid til annen gjennom de årene han har vært å finne på Spotify. Hans raspende varme baryton legger seg som et temperert teppe, nøye vevd av det mykeste garn ispedd en slags forsiktig piggtråd, rundt hjertet. Før den tar deg med dit sangeren og låtskriveren vil ta deg med. Det er vakkert og nært, og det ulmer en viss smerte i bakgrunnen.
Det er få som behersker fortellerkunsten bedre enn Malcombe. Jeg føler det er trygt å si at mannen er født til å gjøre akkurat det han gjør, og det han gjør er det ingen unntatt døden som kan forhindre han fra å gjøre. Det hersker ingen som helst tvil om at denne mannen er ekte vare. Han er så virkelig som dem kommer.
I disse dager er han atter ute med et nytt album, og Another Black Hole har han kalt det. Det høres temmelig dystert og samtidig forlokkende ut i første omgang - for oss som elsker elendighet. Men dysterheten er dog ikke det første som slår en etter at albumet har fått sine runder. Her er adskillige følelser i alle fasonger ute å går, i alle fall for lytteren som lar seg synke inn i musikkens alltid besnærende topografi. Mr. Holcombe inviterer deg inn dit hvor omgivelsene snakker et språk du snart vil komme til å forstå - om bare de rette kanalene dine er åpne. Og da mener jeg selvsagt, helt inn.

Malcolm Holcombe er født og oppvokst i Blue Ridge Mountains, North Carolina. Denne fjellkaren er høyt aktet blant sine kolleger for sitt virke - låtskiverkunsten, fremførelsen av den, og en rekke andre finurligheter. Folk som blant andre Steve Earle og Emmylou Harris holder låtskriveren tett til sitt bryst, og det er jo jævla lett å skjønne.
Fyren er rett og slett en helstøpt artist. Troverdig som få, og sterkere i sitt vesen enn de fleste. Lufta vibrerer når denne mannen setter strengene og kroppen i sving, og det gjør han hele tiden. Malcolm bruker hele sin person når han leverer.

Mannen har delt scene med mange utmerkede artister som vi kjenner godt. Sånne som John Hammond, Merle Haggard, Richard Thompson, Wilco, Shelby Lynne og Leon Russell.
Det er nesten komisk, men samtidig ikke overraskende, at mannen ikke har fast spilletid på alle kanaler, for det burde han i sannhet hatt om kvalitet og genuinitet var et kriterie. Mange kunne lært kunsten å sette pris på ekte vare om så hadde vært tilfelle. Men sånn er ikke denne verden skrudd sammen, og kanskje er det like greit. Det hadde kanskje blitt for heftig her da. Tror neppe mannen som nå har 13 eller 14 album på samvittigheten, alt etter hvordan du ser det, hadde vært så alt for begeistret for en sånn tanke, når jeg tenker meg om. Det hender av og til at jeg gjør det. Ikke ofte, men det hender. Det har i alle fall hendt. Jeg er nesten sikker på det.

Denne mårningen da jeg satte i gang Another Black Hole, ble jeg umiddelbart røsket inn i et univers jeg har lengtet etter å være i lenge, uten helt å vite det. For hvordan kan man vite at det skal komme musikk som dette å berøre en så dypt, på forhånd..?
Håpet er jo der nesten bestandig, men det er aldri helt sikkert at den ettertraktede opplevelsen kommer din vei, selv om du venter aldri så lenge.
Men heldigvis skjer dette en sjelden gang, og denne morgenen, da mårrakaffen var som aller best, kom altså denne skiva inn fra babord, og jeg lot meg fange, etter at jeg hadde viet min oppmerksomhet til et par andre artister, før det.
Det kom naturlig nok en overgang da jeg gikk fra flott musikk, til perfekt musikk som også er noe mer enn bare musikk. Selv om øyeblikket nok var perfekt, og selv om dette var hva jeg lengtet etter, må det sies at musikken alene ville vært nok en hvilken som helst dag.

I tittellåta synger Malcolm i kjent stil "The radio plays for the happy go lucky - That ain't my set of wheels", og jeg tenker at det er akkurat sånn jeg føler det. Så jeg kjenner et slags umiddelbart brorskap med denne fremragende poeten som sikkert, som meg, er på sitt aller lykkeligste når det ligger en god porsjon melankoli dandert med litt utspekulert mørke, som en rettesnor gjennom musikken.
Hm... Sikkert pussig å hevde sånt, men jeg mukker ikke et sekund med å gjøre det likevel.

Jeg vet ikke... Men noe vet jeg. Han har sine eminente musikanter med seg. Jared Tyler (hvilken suveren strengeplukker), David Roe på bass (med sin nydelige Johnny Cash-tattoo på underarmen), og fabelaktige Ken Coomer på trommer. Dessuten er sumpmaestro, den alltid interessante og nydelige Tony Joe White, den levende legenden, med på å sette farge på denne drøye halvtimen, i lag med rytmesjef Futureman, alias Roy Wooten.
Drea Merritt korer og synger som en engel når hun er med.
Denne gjengen er så samspilte og så skapt for hverandre, at jeg nesten ikke finner ord. Men, jeg finner dog ett: AMEN.
Dette er et mesterlig stykke håndtverk produsert av kyndige menn som Ray Kennedy og Brian Brinkerhoff, og det er ikke minst et suverent album. Komplett i sitt uttrykk.

Fanden for en utrolig flott lyriker og poet denne mannen er. Det er ikke mange av hans kaliber igjen der ute i en snart forgangen bris av hardcore-trubadurer. Sannelig ikke.

Avslutningsvis i denne lille anbefalingen/anmeldelsen, må jeg bare legge til: Den låten som først sendte meg dit jeg elsker å være var "Heidelberg Blues"... Ah, det lille mollstemte mellomspillet etter versene... Herregud i himmelen!
Det har seg heldigvis sånn at alle de 10 låtene som er å finne på Another Black Hole, er av ypperste merke. Den ene neste bedre enn den andre. Snakk om godtepose! Rytmene som stadig går sine egne veier. Temperaturen i mannens stemme. Stemningene som forandrer karakter like fort som de dukker opp. Og igjen. Tekstene. Den fantastiske poesien. Det er en helhet over alt dette. En helhet som bare er en mester verdig.

Det er ikke alltid like lett å få med seg nøyaktig hva mannen synger. Hans stemme har en forvrengning som gjør den til et slags poesiens urinstrument. Og den har kanskje vært der hele tiden. Dit Bob Dylan's røst etterhvert har endt opp. Selv om enkelte ord i en setning fremstår utydelig, og det kan være vanskelig å fange opp det nøyaktige ordet, føler jeg likevel tydelig hva mannen sier. It makes perfect sense. Akkurat som når en gitarsolo forsvinner inn i et mektig parti og bildet blir komplett, eller når et skrik sluker all stillhet. Akkurat sånn er Malcolm Holcombe's stemme. Den er der den hører hjemme til enhver tid. Sangen og teksten er kjernen, mens musikken er bygget rundt dette. Rytmene og strukturen er tilpasset både melodi og budskap. Det gjør en enkel sang til en komposisjon. Eller kanskje et vitnesbyrd. Malcolm finner heldigvis ikke opp kruttet på ny. Han holder seg i tradisjonen, og gjør det så godt som det er mulig å gjøre det. Enkelte ting er kommet for å bli, ikke forandres på til stadighet.

Jeg har likt Malcolm Holcombe i mange år. Nå kjenner jeg at jeg elsker han. Blindt. Det er sånt som dette jeg lever for. Det blir ikke bedre enn dette. Ikke i denne høyt elskede genren. Ikke før Townes gjør en Jesus. Og Townes gjør nok ikke det. Dessverre.

Jeg sitter her etter utallige runder med Another Black Hole, og jeg føler at jeg har vært med i en film. Jeg har hatt en birolle hvor jeg på en måte samtidig har vært en slags observatør fra bak en imaginær men temmelig dyp flaske whiskey. Another Black Hole krever i alle fall det.
Den siste sangen har atter stilnet, og lengselen tilbake tar overhånd, igjen.

https://open.spotify.com/album/4SNmDsHGJOvlxZOMAlpC65https://open.spotify.com/album/4SNmDsHGJOvlxZOMAlpC65