"Ten Cold Days" er et usedvanlig album på mange plan. Det er usedvanlig vakkert, noe som er grunn nok til å skrive en omtale av det. Så er jo Thor- Martin Hallesby Thorsen i tillegg en usedvanlig fyr, og han har samarbeidet med en like usedvanlig fyr - Jonas Wille.
Torgeir Waldemar Engen er en stor favoritt her hos The Wilhelmsens, noe han har vært siden jeg booket han til Senjafestivalen for ti år siden. På sitt fjerde album er han mer strippa enn noensinne, og det elsker jeg.
Embla and the Karidotters er ute med oppfølgeren til debutalbumet "Hi, I'm Embla" (2022). Resultatet er av det utsøkte slaget, og noe alle som liker country og americana bare må sjekke ut. Vakkert og tøft er adjektiv som virkelig er på sin plass.
Med "The Great Divide" har Stian Høyer Grønbech og hans Elias Jung lagd et helstøpt album Bruce Springsteen, Matt Berninger, Stephin Merritt og Tom Petty ville ha nikket anerkjennende til om de hadde vært så heldige å få høre det.
The Impossible Green har sprunget ut av Kristiansunds rockescene, og har nå forplantet seg i Trondheim. Der har de slått seg på lag med Robert Dyrnes og Kari Westergaard, som nå gir ut bandets andre album, "In Technicolor". I tillegg har de fått med seg Kristiansunds store gitarhelt, El Cuero-høvding Brynjar Takle Ohr, som produsent. Hva kan da gå galt?
Debutalbumet til Stein Torleif Bjella slo ned som ei musikalsk bombe da det ble sluppet løs på verden i 2009. Vi kanoniserte albumet hos The Wilhelmsens 3.juli 2016, etter å ha levd med de elleve låtperlene i sju år. Så, hvordan står den seg i dag, femten år etter utgivelsen? Vel, vi kan bare konstatere at "Heidersmenn" fortsatt er en erkeekte klassiker, og vil være det til evig tid.
El Cuero har holdt på i snart to tiår, og har siden det selvtitulerte albumet de slapp i 2007 gitt ut sju studioalbum. Det åttende er ute nå, sju år etter den forrige utgivelsen, "For All Remaining Days". "...Are We Done Yet?" markerer dessuten slutten på en æra, i og med at gitarhelten Vegard Strand Holthe (basshelt i Kosmik Boogie Trine) har valgt å gi seg.
På en konsert med Romano så får musikken tale for seg selv, det bys ikke på noe anekdotisk småprat mellom sangene. Ikke driver han og stemmer og bytter gitarer så ofte heller, så perlene kommer tett på denne snoren. Det blir ikke særlig bedre enn dette.