MC5
Lincoln Park, Michigan. 1963. Barndomsvennene Wayne Kramer (15) og Fred "Sonic" Smith (14) har en felles interesse. De er begge hekta på rock'n'roll, R&B og blues, og de ønsker begge å lære seg å trakter gitar. Chuck Berry, The Ventures og Dick Dale er de store favorittene, men om musikken går unna i rasende tempo og energien tyter ut av høyttalerne, så er guttene fornøyde. Begge har ledet sine band, Kramer med sitt Bounty Hunters og Smith med Vibratones, men denne sommeren er flere av bandmedlemmene på vei til å bli studenter, så de mest rocka karene fra begge bandene finner ut at de skal slå seg sammen. De videreførte Bounty Hunters, og Kramer ble den ubestridte sjefen. Den påfølgende høsten og vinteren fikk de såpass mange spillejobber i Detroit-området at de klarte å livnære seg av musikken. Det var pinadø tider, såpass til tider at ganske kjapt måtte ansette en manager. De hadde allerede møtt Robert W. Derminer, da han på sommeren hadde forsøkt å få jobben som bassist i bandet. Derminer, som etter kort tid tok artistnavnet Rob Tyner (etter John Coltrane sin pianist McCoy Tyner), var noen år eldre enn gutta våre, og var allerede en kjent figur for dem gjennom sitt politiske engasjement på den ytterste venstrefløy. Det første han gjorde var å finne et nytt bandnavn, og inspirert av byen de hadde tilholdssted, og en anelse i beundring for Dave Clark Five, kom han opp med Motor City Five, forkortet MC5.
Kramer og Smith skjønte fort at Tyner sitt talent var bortkastet på bassen da de hørte ham synge. Mikrofonen ble hans, og verden fikk heldigvis servert en av de sterkeste soul- & rock'n'roll-stemmene har hørt. Med sin heftige afro, sine lette James Brown-dansetrinn, og sin absurd, intense innlevelse, var en av de tøffeste frontmenn noensinne født. I løpet av 1965 koblet Kramer og Smith fuzzbokser og annet snadder til gitarene sin, og idet de gikk fra å være et passe snilt r&b-band til å bli sinte garasjerockere, ble originalmedlemmene Billy Vargo (gitar) og Leo LeDuc (trommer) skiftet frivillig ut. Smith fikk gitaren tilbake, og inn kom bassisten Michael Davis og trommisen Dennis Thompson. Denne besetningen spilte på alle de tre legendariske skivene de slapp ut i tidsrommet 1969-1971. Aldersmixen ble nå balansert, med 22 år gamle Davis og syttenåringen "Machine Gun" Thompson, et kallenavn han selvsagt fikk fordi han hamret så kjapt og vilt at det hørtes ut som en thompson machine gun (Tommy Gun) når han fikk ånden over seg.
Kvintetten ble etterhvert opptatt av frijazz, og da spesielt Sun Ra, John Coltrane og Albert Ayler, noe som førte til at en av bandets tidligste komposisjoner, "Black To Comm", ble en vill mix av rock'n'roll, blues og jazz. Låten ble til i kjøkkenet til Kramers mor, og er altså komponert da tre av guttene var sytten år gamle. Her er en liveversjon av låten fra 1967, en låt våre egne Motorpsycho spilte inn på Roadworks, Vol.1 i 1999.
[embed]https://www.youtube.com/watch?v=ew1UygQs930[/embed]
Så, i 1966, slapp de sin første singel, en cover av Them sin steintøffe "I Can Only Give You Everything". B-siden var "One Of The Guys", skrevet av gutta selv. Dette var på den lille labelen AMG, og jeg tipper at de som sitter på denne herligheten neppe selger den. I 1968 slapp de sin andre singel på den anerkjente Detroit-labelen A-Square Records, med originallåtene "Borderline" og "Looking At You", før en tredje singel kom med Them-coveren på a-siden og "I Just Don't Know" (Kramer, Smith, Tyner) som b-side.
[embed]https://www.youtube.com/watch?v=0PzhjyPtT7o[/embed]
Sommeren '68 spilte MC5 konserter i og rundt Detroit stort sett hver eneste kveld, og de begynte å opparbeide seg en stor gjeng blodfans som fulgte dem overalt. De solgte ut lokaler som tok 1000 mennesker lett, og ryktet som et av de tøffeste livebandene i bransjen begynte å spre seg. Noe annet som spredte seg var Tyner sitt venstreorienterte samfunnssyn. De ble koblet mot Black Panther Party, var selvutnevnte marxister, og da John Sinclair, en gammel venn av Tyner og nå også bandets manager, startet opp White Panther Party i samarbeid med de svarte panterne, ble MC5 nærmest et husband når bevegelsen reiste rundt og protesterte mot bl.a. Vietnam-krigen. På scena ble de etterhvert temmelig utagerende, og stilte en periode med rifler. Den gang da var klimaks at Tyner ble "skutt" på slutten av konsertene, noe som ofte skapte kaos og ville tilstander. Konsertene ble ikke sjelden stanset av politiet.
En annen og langt mer hyggelig konsekvens av ryktet til MC5 var at Rolling Stone puttet bandet på coveret og hyllet dem som rockens nye guder, før de i det hele tatt hadde gitt ut et album. Nå var riktignok to konserter de spilte i Grande Ballroom i Detroit 30. og 31.oktober 1968 blitt tapet, og de hadde, sammen med Jac Holzman og Bruce Botnick fra Elektra, bestemt seg for at debutalbumet skulle være ei liveskive.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Kick Out The Jams (1969)
Så braker "Ramblin' Rose" løs, med Fred "Sonic" Smith sin frenetiske riffing, og Wayne Kramer sin ville falsettsang. Tyner kommer inn på refrenget, og Davis/Thompson jobber virkelig for pengene. Slik skapes magi av Fred Burch og Marijohn Wilkin sin låt som først ble spilt inn av Jerry Lee Lewis i 1961. The Killer gjorde en sløy og småfunky versjon av låten. MC5 bruker den som fødselshjelp til punken.
Kick Out The Jams består av to coverlåter til. Al Smiths "Motor City Is Burning", en låt John Lee Hooker gjorde først, i 1967, selvsagt i bluesinnpakning. Etter litt brothers and sister kommer våre karer opp med verdens sløyeste versjon av låten, og den nærmest slepes avgårde i sneglefart. Samtidig henter Tyner fram den store soulstemmen, Kramer og Smith putter inn litt vreng og annet snadder her og der, og Machine Gun Thompson virvler godt med stikkene. Den siste coverlåten de gjør er "I Want You Right Now", en låt Colin Fletcher og Larry Page skrev i 1966. Fletcher var selvsagt da medlem av The Troggs, mens Page var bandets manager (noe han òg var for The Kinks). Låten er opprinnelig en typisk, engelsk garasjerocker, men MC5 transformerer den til en beinhard hardrocker. Riffene er seige og steinharde, Tyner synger som en heavy metal-vokalist, og Kramer herjer som om han er Toni Iommi. Med andre ord, når våre menn finner ut at de skal spille andre sine låter så gjør de det på sitt eget vis.
De har riktignok kreditert Sun Ra avslutningssporet "Starship", fordi de lånte noen tekstlinjer fra et av mannens dikt. Og, fordi de var store beundrere av mannen fra Birmingham, Alabama. Låten er av ypperste psychrock-merke, og låten der Kramer og Smith virkelig får utfolde seg. Samtidig er det taktskifter nok for et helt album i løpet av de 8:25 låten varer, og det må kunne sies at dette er så "far out" MC5 noensinne endte.
Albumet skapte furore da det ble sluppet, mye på grunn av Tyner sitt språkbruk. I dag er det uproblematisk å slenge noen "motherfuckers" rundt seg, og er du rapper så er det forventet. Men den gang ble det sett såpass alvorlig på det, og det skapte en sånn oppstandelse, at skivene ble nektet solgt i enkelte platesjapper. Det største varehuset i Detroit, Hudson's, var blant de som gikk lengst. De fjernet alle skivene fra Elektra, og tvingte med det selskapet til å eliminere kontrakten med MC5. "Kick out the jams, motherfuckers!", som Tyner brøler før tittelsporet starter, ble altså for meget. Låten er senere spilt inn av "alle", bl.a. Monster Magnet, Blue Öyster Cult, Bad Brains, Jeff Buckley og Poison Idea, og alle åpner selvsagt med Tyners velvalgte ord. Låten har blitt ikonisk, noe annet skulle da bare mangle. Støy, feedback, punka som fy, og med fokus på at dette skal faensteike høres beintøft ut. Småkaotisk koring og brøling gjør låten til albumets virkelige sinnatagg. Mange har forsøkt å tolke betydningen av "kick out the jams", og ofte endt opp med at det er et realt ballespark til myndigheter og autoritetspersoner, men gutta selv har uttalt at dette kun var ei melding de brukte å rope til et lokalt band de ofte spilte sammen med tidlig i karriere, og at det rett og slett var fordi de ble leie av jammingen deres og ville opp på scena selv.
Love is like a Ramblin' Rose
The more you feed it, the more it grows
Ramblin' Rose, Ramblin' Rose
Come on homeRamblin' Rose, I'm such a bore
Diamond rings and a Cadillac car
Ramblin' Rose, Ramblin' Rose
Come on home
"Borderline" er låten de slapp som singel året før, en låt som blir veldig mer hissig i Grande Ballroom. Sammen med "Come Together" er dette låten som beviser det nære slektskapet bandet hadde til bysbarna The Stooges. Tight komp, vreng på gitarene, og intens og vill synging. MC5 var mer punka enn punkerne som fulgte dem 7-8 år senere, og det faktum at mange regner dem som punkens grunnleggere er veldig forståelig, om man legger Kick Out The Jams til grunn. Beintøffe låter, som er med på å gjøre albumet til et av tidenes feteste livealbum.
"Rocket Reducer No. 62 (Rama Lama Fa Fa Fa)" er nok min favoritt fra skiva, denne sjukt tøffe miksen av funky soul og vill rock'n'roll. Tyner synger som en helt, Kramer strør om seg med licks og tricks, "Sonic" Smith spiller så intense riff at jeg blir stressa, og Machine Gun Thompson beviser at kallenavnet er på sin plass. Solopartiet som kommer etter rundt fire minutter er dessuten et greit bevis på at Brian May har hørt sine doser MC5.
Nå mener jeg at dette er bandets "svakeste" album, men noe annet enn toppkarakter ville bare ha blitt teit. Det finnes ikke mange album som er mer ikoniske og har betydd mer for utviklingen av rocken. I tillegg er det direkte beintøft, og ville ha fått toppkarakter om jeg var det eneste mennesket på planeten som hadde hørt det.
Beste låter: Ramblin' Rose, Kick Out The Jams, Come Together, Rocket Reducer No. 62, Motor City Burning
Back In The USA (1970)
Igjen gjør de et par coverlåter. Åpningssporet "Tutti Frutti", udødeliggjort av Little Richards, og tittelsporet, som også avrunder skiva, Chuck Berry sin blodfete "Back In The USA". Låtene har den effekten de skal ha, som er å sende oss tilbake til det glade 50-tall. Men denne gang er det virkelig originalinnspillingene som sparker balle.
Det er så mye snadder å ta av her at jeg føler meg som en fireåring i verdens største godtesjappe. Uansett hvilket spor jeg hopper til, så er det gull. Fra den stiligste rockabilly ("The American Ruse"), boogierock ("Tonight") og låter inspirert av "the British Invasion" ("Shakin' Street"), til doo wop-ballader og proto-punk ("Teenage Lust"), alt gjort med den største selvsikkerhet og så coolt at det er til å få fnatt av. Nå er det lett å tro at MC5 har roet seg ned så mange hakk det er mulig, men skinnet bedrar. Lytt til hva Tyner synger, og dere skjønner hva jeg mener.
Can you hear me?
Hope you can
Listen here closely
You'll understandMake way for the killer race
They use the Bible
Millimeter by millimeter
Millimeter by millimeter
"The Human Being Lawnmower" er et ballespark til landets myndigheter, som fyller de unges hoder med løgn og bedrag, og sender dem avgårde til Vietnam. Krydret med bibelsk propaganda. Seksuell frustrasjon er det åpenbare tema i "Teenage Lust", der vår mann flytter til byen for å øke sine sjanser for å score, men som i vers etter vers avslutter med "Baby, baby, help me, feel like I'm gonna bust, I need a healthy outlet for my teenage lust". Før han til slutt skjønner at han må begynne å vrikke på ræva og brøle i et rockeband. Enden på visa blir at han da kan melde "Baby, I can help, you know I got the guts. I'll be your healthy outlet for your teenage lust". Hah! Det er rock'n'roll vi snakker om, ass.
Av alle perlene er min store favoritt "Looking At You". Hvis jeg føler at jeg har fjernet meg litt for mye fra rocken, havnet i ei singer/songwriter-kvern, eller bare må kjenne musikalsk sitring i kroppen, så finner jeg fram til en spesiell live-versjon av låten på YouTube. Konserten det er snakk om er fra 19.juli 1970, og de spiller på campus ved Wayne State University i Detroit. Greit nok, gutta puttet i seg enorme mengder LSD, og de var steine som neper hele døgnet, men feelingen Tyner får ut av stemmebåndene sine er så absurd bra at det nesten er teit. Og, bare det å se på Wayne Kramer er nok til å bli i godt humør. At han i tillegg trakterer gitaren som en gud gjør ingenting. Dette er pur energi. Finnes det forresten en kulere fyr enn Kramer? De "movsa", den ræv-vrikkinga, "moondance" et tiår før Michael Jackson, og alt med verdens største narko-cocktail innabords..
[embed]https://www.youtube.com/watch?v=dfDoUIh23Wg[/embed]
Et annet klokkeklart høydepunkt er den doo wop-lignende balladen "Let Me Try", en låt som virkelig får fram den gudbenådede stemmen til Tyner. Tema er noe såpass vanlig som ønsket om å finne ei dame å humpe på, og mer romantisk og forsiktig hørte vi aldri bandet, lyrisk som melodisk. Litt na-na-na-na og da-da-da-da får de til og med puttet inn. MC5 i det romantiske hjørnet spiller dessuten så tandert på instrumentene at det ikke er til å tro, og dette er så vakkert at jeg kjenner at jeg blir smått deppa for at de aldri gjorde dette mer.
I'll play you like music
I'll sing you like a song
I'll lay you down gentle
I'll love you strongI'll dry your teardrops
Each time you cry
Wrap you in my arms
Set you on fire
Men det er så mye annet å glede seg over på Back In The USA. En sak er den elegante produksjonen til Landau, noe annet trommeriene til Thompson på "Call Me Animal". Eller koringen på "The American Ruse". Og lystige, Beach Boys-aktige "Tonight". Og den like lystige Chuck Berry-coveren. Eller hva med fabelaktige "High School, som du finner igjen i Ramones sin film "Rock'n'Roll High School"?
Det føles litt teit å plukke bare fem låter, men må man så må man.
Beste låter: Teenage Lust, Let Me Try, Looking At You, Call Me Animal, Shakin' Street
High Time (1971)
Jon Landau ble erstattet med Geoffrey Haslam. Han kom rett fra jobbing med Cactus, J. Geils Band og Velvet Undergrounds Loaded, og han setter så definitivt sitt preg på albumet. Borte er 50s rock'n'roll-soundet, garasjerocken er erstattet med et langt hardere uttrykk, og det er langt mer trøkk i gutta enn vi har hørt tidligere. Fred "Sonic" Smith står for fire av de åtte låtene, alle skrevet av gruppas medlemmer. Wayne Kramer har skrevet to av dem, bl.a. fabelaktige "Poison", en låt som kan minne om det Blue Öyster Cult skulle begynne med året etter. Kramer synger selv, koringen er lagt i et så høyt stemmeleie de makter, og de driver nærmest med gitar-leik. Og så elsker jeg Rob Tyners bruk av kastanjetter. Spilleglede, tenker jeg vi sier. Den andre låten signert Kramer er "Miss X", en pianodreven lekkerbisken av en melodi. Og, tenker du en saxofon isteden for tangenter, så minner dette veldig om det Iggy & co drev på med på samme tid. Beintøffe saker, med andre ord, baller i bøtter og spann, og albumets balladealibi, et alibi som var bortimot et krav i '71. Rock'n'roll blir ikke så mye mer sexy enn dette..
Heat gives way to sweat
My body's soaking wet
We slide and slip from hip to lip
Dennis "Machine Gun" Thompson står for en låt på albumet, den The Who-inspirerte "Gotta Keep Movin'", en straight og dødssterk rockesak, der selvsagt Thompson får briljere bak trommene. Kramer ligger langt bak i lydbildet, og det han driver på med gjør at jeg som lytter bare må spisse ører og være oppmerksom, mens Tyner nærmest koser seg gjennom låten, med synging og munnspillblåsing. At dette ikke tilhører rockens ABC er bare feil. For dette ER rockens ABC.
Rob Tyner sitt bidrag på skiva, i tillegg til å synge som en gud, er kruttsterke "Future/Now". En funky kraftpakke av en låt, og et aldri så lite bevis på at bruddet med Sinclair er endelig. Idealisme er erstattet med realisme, og Tyner synger med en overbevisning som underbygger dette. Det er noe solide breaks her, gitarsoloene er ekstra intense, og kompene spesielt tighte. At dette er begynnelsen på slutten kan rett og slett tvinge fram en tåre i "øykroken" min. Dette er så solid at det blir dumt at det var slutt ikke lenge etter utgivelsen.
Screechin' useless martyrs hangin naked upon the cross
They would have you believe the lie they shriek that all is lost
Forget their logical desperation, utilize your imagination
The future's here right now if you're willing to pay the cost
Hvem sier at ikke realisme kan være brutal? Ikke Rob Tyner, ihvertfall. OK, så de har beina mer plantet på jorda enn noensinne, selv om speed, syre og god, gammel tjall gjorde sitt til at de mentalt og åndelig sjelden hadde den store bakkekontakten. At Fred "Sonic" Smith forsynte seg grovt av godteposen understøtter bare det faktum at ubegripelig mye banebrytende rock'n'roll har blitt skapt når kreativiteten har vært tungt påvirket av rus av ymse slag. For, dette er på mange måter rytmegitaristen sitt album.
To av mine virkelige favorittlåter med MC5 er Smith-komposisjoner. "Over And Over", med den herlige melodilinjen, de deilige gitarene, den heftige trommingen til "Machine Gun" Thompson, som hamrer nesten like vilt som Bonham her, og "Baby Won't Ya", en de deiligste låtene jeg vet om, og en låt som til evig til vil bli namedroppet av meg som en av tidenes ti beste låter. En blanding av det mest rocka og funky Lynyrd Skynyrd kunne ha kommet opp med, Jimi Hendrix på sitt feteste, og en dæsj Rolling Stones eller tre. Herrejesus, for en låt!
De to siste låtene Smith står for er åpningssporet, "Sister Rain", og sistesporet, "Skunk (Sonicly Speaking)". Den siste bør være på lista over låter som påvirket band som New York Dolls og Blue Öyster Cult, og er en nydelig og frekk sak med gitarsnadder typer som Richard Lloyd og Tom Verlaine snappet opp noen år senere. I tillegg er låten proppet med lyder. Trombone, trompet, saxofon. Og masse perkusjon. Masse. Av bl.a. Scott Morgan (The Rationals, og senere Sonic's Rendezvous Band) og Bob Seger. "Sister Rain" som åpner herligheten, er ikke dårligere stelt når det kommer til lyder. En rimelig "heavy" sak, med masse av alt. Fire, fem munnspill, vokal fra samtlige bandmedlemmer pluss fem til, heriblant fire damer. Og så byr de på en frekk tuba, trombone og et flygelhorn. Det åpnes og avsluttes altså med lydorgier på herligste vis.
I mitt stille sinn så har jeg lenge regnet High Time for å være MC5 sitt sterkeste album. Nå skriver jeg det altså. Dæven steike; snakk om å gå ned med flagget til topps. Kjedelig nok forsøkte de i 1972 å holde bandet flytende, men når de i hjembyen bare trakk en håndfull tilhørere skjønte de at nok var nok. Dop, krangling og dårlig helse funket dårlig sammen med hardt arbeid i studio og på tour, og det faktum at to av bandmedlemmene (Kramer og Davis) sonet narkodommer sammen sier vel det meste. Men, fy faen så mye rock'n'roll-glede de klarte å skvise ut i løpet av tre hektiske år.
Beste låter: Sister Rain, Baby Won't Ya, Miss X, Gotta Keep Movin', Future/Now, Poison, Over And Over, Skunk (Sonicly Speaking) (hmm..)
https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/7rldZNH3LsmHZJJKqSOCHW