Mitt nye favorittband, Mats Mawa, bydde på streamet konsert i kveld, samme dag som de slapp sitt andre album, "Rock Omelette". Det har jeg sett fram til hele uka, og selv om jeg vel egentlig var sikker på at de er et knakende godt liveband, så var det med en viss spenning jeg logget meg på.
Sugarfoot som trio, livestreamet fra Moskus Scene. Nok en kveld med musikk-snop, med andre ord. Jeg var litt spent på hva en halvering av bandet ville gjøre med låtene, og det gjorde jeg rett i. For dette var spennende, og dritstilig.
Musikeren Roar Dons har med sitt andre album tatt musikalske sjumilssteg, og levert et album det står stor respekt av. Sammen med kona Sif la han turen til New York for å jobbe sammen med noen av de beste i bransjen. Sånt noe blir det resultater av.
Stein Torleif Bjella er ute med ny singel i disse dager, og da er selvsagt The Wilhelmsens på ballen. Om ikke lenge slipper han sin sjette langspiller, noe som for oss herpå alltid er en begivenhet.
Dag Vagle. For en musiker vi har i dette landet. Vi snakker om en nasjonalskatt, en godt skjult en riktignok, men en vaskekte skatt. Vokalisten vi kjenner fra Helldorado trakterer både gitar og piano under denne konserten, som kun hadde en svakhet - den var altfor kort.
Eric Palmqwist er ute med første singel fra det kommende albumet, og vi i The Wilhelmsens er veldig fornøyde med at vi får fortelle våre lesere at det nå foreligger en kul "lyrikk-video" til låten "Du Och Jac Mot Döden". Dette er svensk heartland-rock på sitt fineste!
Molten Gold er aktuell med sin første vinylsingel som inneholder to nye låter som nikker i retning Uriah Heep, Deep Purple og en god del andre prog/metal -og hardrock-band fra tidlig 70-tall.
I denne serien tar vi for oss alle studioalbumene til band vi elsker. Vi rangerer de fra bra til helt fantastisk, og først ut er en trio undertegnede har lært seg å elske mer og mer opp gjennom årene. Jeg kom litt sent i gang med Rush, i alle fall sammenlignet med andre band i denne sjangeren som fant meg da gutterommet fortsatt var mitt hi.
Ketil Hansen & The Tendertones debuterer med et elegant og nydelig album, "Home Free". Musikk som passer The Wilhelmsens som hånd i hanske, og vel så det.
Med fantastiske harmonier, hooks og melodiføringer skaper den gamle Dipsomaniacs-sjefen popmusikk med elementer av mange sjangere, og vi som lyttere bare flyter av sted på popens vinger gjennom et album som er intet mindre enn genialt. Og personlig. Det låter veldig personlig.
Vi ble vel alle en smule forfjamset da nyheten om at Ole Paus og Motorpsycho var i gang med å lage et album sammen. Selv tenkte jeg at det hørtes litt usannsynlig ut, men etter å ha tenkt meg litt om følte jeg at det virkelig kunne komme noe interessant ut av noe sånt. Det er derfor en stor glede å kunne konstatere at det gjorde akkurat det.
Jeg påstår på ingen måte at Krønsh er et slags Black Keys-plagiat eller det som verre er. Niks. Ikke i det hele tatt. Det har seg bare slik at jeg tenkte på den eminente duoen den første gangen jeg hørte de tre herrene som utgjør trioen fra det høye nord, og det er gode greier her i kneipa.