Mandalai Lamas er et nytt norsk orkester som lener seg frekt og uanstrengt på 60-tallets psykedeliske velmaktsdager, og med garasjerockens glansperiode som rettesnor, demonstrerer de til gangs at de egentlig hører til i en annen tid, helt tilbake til da denne musikalske sjangeren hadde sin storhetstid.
Etter sju meget flotte studioalbum, og et uendelig antall konserter rundt om i landet, kommer Tom Roger Aadland ut med et konsertalbum som ble unnfanget en februarkveld i Oslo Konserthus. For oss som har fulgt han i mange år, men som av ymse grunner ennå ikke har fått oppleve han live, er denne plata som en gave å regne.
Innholdet er like fargerikt som selve innpakningen, gitarene gråter og Marie Kristin Dale synger sanger som er spunnet ut av et tap og en påfølgende identitetskrise. Sammen med sine våpenbrødre, og på grensen til å miste all forstand, har hun skapt en musikalsk topografi som balanserer mellom Texas blues og rock - og litt til.
Det er ikke alle sangere som synger slik at du føler det fysisk i magen. Det gjør Omar Østli, og det på mange måter en velsignelse, for sangene får en ekstra dimensjon når du kjenner dine egne magemuskler jobbe mens du lytter til musikken. Det beste av alt er at dette ikke skjer på den anstrengte måten, bare på den helt naturlige og troverdige.
Thomas Bergsten er en sjelden blomst, en unik musiker, og en kunstner i ordets rette forstand. Han har et band som skjønner han like godt som han skjønner dem, og skjønt at de er en solid enhet, er de også individualister som for det meste drar i akkurat samme retning.
Bård Christiansen kan fort oppleves som helt typisk. Som noe vi har hørt tusen ganger og har mer enn nok av fra før. Men det er bare helt til vi skjønner at "typisk" er selve greia, og at det er den greia vi alle er ute etter når oppgjørets time kommer. Typisk rock'n'roll med alle de riktige elementene i seg. Mye Amerika - the land of plenty, litt hjerte utenpå den åpne skjorta, litt nordisk blues, og en dose god låtskriving.
Det har definitivt vært en lang tur hit til Kristiansens første soloalbum. Den rutinerte og helt fabelaktige musikeren burde i rettferdighetens navn vært viden kjent her på bjerget, men som vi vet, er showbiz og rettferdighet to vidt forskjellige ting. To faktorer som sjelden henger sammen.
De fleste med en reel rock'n'roll-interesse i hovedstaden og områdene rundt, er nok oppmerksomme på punkrock/hardcore-bandet Exploding Head Syndrome. De har snart herjet undergrunnen i hele 10 år, de har gitt ut et par langspillere, og de har varmet opp for folk som Satyricon, Sham 69, The good The Bad and The Zugly og Blood Command, for å nevne noen.
Claudia Scott er ofte kalt, og med god grunn, Norges countrydronning. Dette vet de fleste. Nå er det også på høy tid å kalle henne rockedronning - dama som har stått på scenen siden hun var for ung til det meste. Hun har fått en god del oppmerksomhet i media gjennom karrieren, både som soloartist og sammen med andre, og hun er etter min mening blant de få som virkelig har fortjent det.
Ja, de er fantastiske, Moving Oos. De Ooser av spilleglede og genuin kompetanse når funky sørstatsrock fra midt i Norge skal under lupen. Hvis du klarer unngå å bevege deg når denne gjengen plugger seg inn, er jeg redd du er lam eller paralysert av andre grunner.
Tre kvinner og en mann former Oslo-bandet som kaller seg Folkehelsa. Litt av et bandnavn, men samtidig vet vi jo alle at rock er helsebringende rent fysisk og ikke minst åndelig, og i så henseende er vel ikke navnet så jævla dumt. Når det er sagt; jeg tenker først og fremst mentalhygiene når jeg lytter til kvartettens debut som dukket opp i overgangen mellom mai og juni i år.