Som en fjærlett bris legger Fay seg over oss, og steg for steg bæres hun dypere og dypere inn i en skog av støttende hender. På en slags gullstol transporteres hun rundt, bandet øser og øser kjærlighet over oss, mens vi gir støtte og omsorg tilbake.
Ukas album kommer fra rockens virkelige vetaraner, og et av tidenes mest legendariske band - The Rolling Stones. De startet opp opp i 1962, og slapp et av sine beste album ni år senere, "Sticky Fingers". At bandet fortsatt holder på er ulogisk, spesielt med tanke på at The Glimmer Twins er de to gjenværende originalmedlemmene, som sammen med unggutten Ron Wood fortsatt gir ut musikk.
Alexander Pettersen har ventet i fire år med å følge opp "Don't Remember - Can't Forget", men den som venter på noe godt osv.. Med "Supply/Demand" har den svært så begavede musikeren tatt en ny vending med musikken sin. Veldig forenklet kan vi si at han har gått fra å være noe introvert i uttrykket, til å bli en semi-lykkepille.
The Impossible Green har sprunget ut av Kristiansunds rockescene, og har nå forplantet seg i Trondheim. Der har de slått seg på lag med Robert Dyrnes og Kari Westergaard, som nå gir ut bandets andre album, "In Technicolor". I tillegg har de fått med seg Kristiansunds store gitarhelt, El Cuero-høvding Brynjar Takle Ohr, som produsent. Hva kan da gå galt?
El Cuero har holdt på i snart to tiår, og har siden det selvtitulerte albumet de slapp i 2007 gitt ut sju studioalbum. Det åttende er ute nå, sju år etter den forrige utgivelsen, "For All Remaining Days". "...Are We Done Yet?" markerer dessuten slutten på en æra, i og med at gitarhelten Vegard Strand Holthe (basshelt i Kosmik Boogie Trine) har valgt å gi seg.
Mark Steiner & His Problems markerer et tiår siden forrige album med stor bravur. Newyorkeren og hans mannskap leverer åtte låter som beskriver en kar som har hatt ei dekadisk stri tørn, og som har brukt ei slitsom tid til å komponere kruttsterk musikk. "Black Hole" er virkelig noe å sjekke ut om du liker post-punk og band som Joy Division, Bauhaus eller The Editors.
Akkerhaugen er ei lita bygd som ligger fint plassert sånn cirka midt mellom Skien og Notodden. En liten gjeng musikere er såpass glad i plassen at de like greit startet et band som de døpte Akkerhaugen Raid, og for noen uker siden slapp de sitt andre album, "Red Filipino Viper". Det passer våre ørekanaler aldeles glimrende, og liker du band som Alabama Shakes og Steely Dan vil de garantert treffe deg hjemme.
Problemet er bare at den absurd barske og kule duoen Barren Womb ikke er trøndere. De er mer tromsøværinger enn trøndre, selv om de ikke er tromsøværinger. Men narvikingen Tony Gonzalez og finnlenderen Timo Silvola bodde såpass lenge i Tromsø at byen for lengst har trukket dem til sitt byskjold. Det som uansett er sikrere enn noen banker noensinne har vært er at de er det råeste og feteste bandet som bor og puster i Trondheim. Spidergawd, Motorpsycho og DumDum Boys får ha meg unnskyldt. Eller, drit i unnskyldningen, hør heller på "Chemical Tardigrade", så skjønner du hva jeg mener.
Mother Trudy er ute med sin tredje langspiller, og nok en gang spiller de seg gjennom 70- og 80-tallets rockegate. Det betyr at de fortsatt står bredbeint og stødig i den riffbaserte delen av rocken, låtene innbyr til headbanging og luftgitar, og referansene kommer poppende opp på rekke og rad.
Anton Ruud er ferdig med terapi. Resultatet er "Paztor", ni spillernye og gjennomarbeidede låter som vil treffe alle som liker rocken sin på norsk.
Carl Christian Lein Størmer er lett den mest produktive skapningen her i landet. Legen har ikke tid til å sjekke blodsukker og blodtrykk på folk når han har så mye musikk på hjertet som må ut. Ja, i tillegg til alle filmene han må lage. TREHOLT er muligens det kuleste av alle hans prosjekter. Tror jeg. I hvert fall i dag.
The Wilhelmsens-favorittene i Sunshine Reverberation er tilbake etter altfor mange års stillhet. Det har faktisk gått bortimot seks år siden fin-fine "Hive Mind" kom ut. Med flunke nye ""What Is Real?" klasker de psychrock-skapet på plass så det singler i veggene.