Jeg påstår på ingen måte at Krønsh er et slags Black Keys-plagiat eller det som verre er. Niks. Ikke i det hele tatt. Det har seg bare slik at jeg tenkte på den eminente duoen den første gangen jeg hørte de tre herrene som utgjør trioen fra det høye nord, og det er gode greier her i kneipa.
Norges rock'n'roll yndlinger er på hugget igjen. Med sin femte langspiller siden debuten i 2013 fortsetter de der de slapp med sin forrige spellemannsprisvinnende skive.
Trofast som noen er The Dogs ute med nytt album så snart vi ser den første mandagen i et nytt år. Men, det var på hengende håret at de fikk ut sitt åttende album, siden gjengen har drasset rundt på blytunge kumlokk gjennom hele 2019. Sånt tar på. Kanskje de tenker seg om og holder seg til tees og buttons neste gang de skal selge merc i tillegg til sin hardslående rock'n'roll.
Woodland ute med sin tredje fullengder, "Bad Days In Disguise", og The Wilhelmsens har kun et anstendig råd å komme med etter å ha varmkjørt vinylen: Ta på joggeskoene og løp å kjøp!
Eric Palmqwist er en svensk musiker som har vært der ute i mer enn tjue år, uten at jeg har fanget ham opp. Men, nå er han oppdaget, og nå kan jeg storkose meg med musikken hans. Nylig slapp han singelen "Ljusterö", en låt du rett og slett bør lytte til. Når det er unnagjort er det bare å gå løs på resten av diskografien hans.
Dette er en solodebut som spiller på alle følelsene. Ja, det er en helt utrolig flott plate Bård Halsne presenterer som sin første på egenhånd. Og ja, den spiller på alle følelsene, i alle fall undertegnedes. Fra å le til og felle en skikkelig trist, våt og tung tåre, og alt det som finnes der innimellom disse ytterpunktene av mitt følelsesliv. Alles følelsesliv.
Mandalai Lamas er et nytt norsk orkester som lener seg frekt og uanstrengt på 60-tallets psykedeliske velmaktsdager, og med garasjerockens glansperiode som rettesnor, demonstrerer de til gangs at de egentlig hører til i en annen tid, helt tilbake til da denne musikalske sjangeren hadde sin storhetstid.
Etter sju meget flotte studioalbum, og et uendelig antall konserter rundt om i landet, kommer Tom Roger Aadland ut med et konsertalbum som ble unnfanget en februarkveld i Oslo Konserthus. For oss som har fulgt han i mange år, men som av ymse grunner ennå ikke har fått oppleve han live, er denne plata som en gave å regne.
Innholdet er like fargerikt som selve innpakningen, gitarene gråter og Marie Kristin Dale synger sanger som er spunnet ut av et tap og en påfølgende identitetskrise. Sammen med sine våpenbrødre, og på grensen til å miste all forstand, har hun skapt en musikalsk topografi som balanserer mellom Texas blues og rock - og litt til.
Det er ikke alle sangere som synger slik at du føler det fysisk i magen. Det gjør Omar Østli, og det på mange måter en velsignelse, for sangene får en ekstra dimensjon når du kjenner dine egne magemuskler jobbe mens du lytter til musikken. Det beste av alt er at dette ikke skjer på den anstrengte måten, bare på den helt naturlige og troverdige.
Thomas Bergsten er en sjelden blomst, en unik musiker, og en kunstner i ordets rette forstand. Han har et band som skjønner han like godt som han skjønner dem, og skjønt at de er en solid enhet, er de også individualister som for det meste drar i akkurat samme retning.