Sørlendingen Dagfinn Øksendal debuterer med albumet "Stay For Dinner", og det gjør han med bravur, til laud, og til stående applaus fra undertegnede. Liker du Erlend Ropstad, John Peter and His Collaborators, Neil Young eller David Bowie så er det stor fare for at du finner en låt eller fem her som du blir veldig fornøyd med.
Han er ingen hvem som helst mannen som debuterer under eget navn i disse dager. Han har vært spellemannsnominert fire ganger og har tatt hjem hele to harper, han er kritikerrost både som musiker og dramatiker, og i fjor stakk han av med Prøysens Teskjekjerringpris. I tillegg har han jobbet med størrelser som blant andre Åge Aleksandersen. I det hele tatt. Rasmus Rohde har nok å puske med.
I 2017 serverte Viktor Wilhelmsen oss sitt første norskspråklige album "Stjolne Mea". I dag er han ute med sin andre langspiller på morsmålet. Med en drivende gitar og et suverent band i ryggen, øser han på med sin værføre dialekt. Med en poesi som omfavner tingenes tilstand, og et uttrykk like energisk som enhver vindmøllepark i frisk bris, gjør han inntrykk på en gammel musikksjel.
Det fjerde albumet fra Jack Stillwater har medført en viss nervøsitet her hos The Wilhelmsens, og den har vi følt på vegne av bandet. De har gjort forholdsvis store endringer, i form av å hente inn en med-produsent som har fått en viss innflytelse, og tatt i bruk instrumenter vi ikke forbinder med Terje Espenes & co. Det viser seg at vi har drevet med unødvendig stress.
Mannen bak prosjektet med det poetiske navnet, As The Tired Trains Cross Europe, er en ambisiøs og fokusert låtskriver. Hans navn er Vegard Eggum, og han spiller det meste selv på dette albumet han har valgt å kalle - Lucid Moments, et album vi føler sterkt for å sette nytt fokus på.
The Chief Stokers fra Elverum debuterer med "Strangers", og gjør det på elegant vis. Med mer bagasje enn de fleste debutanter spiller de på de fleste strenger (og tangenter), noe som har resultert i ei eklektisk og velspilt skive.
Denne helt strålende kvintetten med base i vakre Bergen, slapp for 10 måneder siden sitt sjette album, hele 19 år etter sin debut "Viva Revenge" som dukket opp i 1999. The Wilhelmsens er sitt ansvar bevisst og drar albumet fram nå, for etter vår mening har det fått alt for liten oppmerksomhet - også fra vår side. Og sånn kan vi rett og slett ikke ha det.
Ray Moon Band er noe så sjeldent som et band fra bygda som spiller egenkomponerte låter, og som attpåtil har et låtmateriale som er storveis. De tre herrene kommer fra Senja, Målselv og Balsfjord, og vi kan trygt si at Midt-Troms har fått et band å være stolt av.
I Februar tidligere i år slapp Stavanger-bandet Wolf On Fire sitt første album. Det fire mann sterke bandet består av medlemmer med ulik musikalsk ballast, noe som selvsagt, og heldigvis, er med på å sette sitt preg på uttrykket.
Vi kan godt si oss enige med de som mener at Asbjørn Ribe er selveste sørlandsmiksen av Paul Simon og Randy Newman, for sammenligningen er jo grei nok i massevis. Men det blir likevel litt for enkelt å bare henvise Herr Ribe i den retningen. For med sin særegne stemme og sin utmerkede låtskriverkunst, fortjener han først og fremst sitt eget rom der hans egenart er like egen som den en fyr vi kjenner som Lyle Lovett besitter. Selvsagt uten å sammenligne noen med Lyle, for det går jo ikke. Men poenget er at Lyle er særegen så det holder, og det er også Asbjørn.
The Wilhelmsens synes det er på tide at folk blir oppmerksomme på Verdsmannen Thorbjørnsen nå. På høy tid. Elden Inni er altfor bra til at han bare skal ha 291 månedlige lyttere i Spotify. Altfor bra. Liker du Stein Torleif Bjella så er det sannsynlig at du vil like det du hører.