NAG - NAG (Fysisk Format)

Av og til dukker det opp band som opererer helt i utkanten av komfortsona mi, og som treffer meg midt i ballene. Nå høres jo akkurat det unektelig noe vondt ut, men NAG treffer altså på en hardtslående og deilig måte. Ikke har jeg begynt med sadomasochisme, og ikke har jeg blitt voldelig over natta, så hva er greia her? 

Jeg snublet over en omtale av skiva på bloggen Evig Lyttar her om dagen, en blogg som tar for seg det hardeste som skjer rundtom i landet på musikkfronten, og ble sittende å lytte til albumet. Åpningssporet skremte meg nesten vekk, og det hele kunne ha endt med at jeg etter halvannet minutt ga opp prosjektet, men i og med at låtene til NAG er kjappe og presise (hele skiva med tretten låter er unnagjort på tjuesju minutter) så befant jeg meg plutselig midt i andresporet, og da skjedde det saker og ting. Før jeg visste ordet av det så hadde jeg spilt hele herligheten, og jeg tok meg i å starte fra begynnelsen igjen. Det er alltid et veldig godt tegn.

Neste post i programmet var å kontakte den fabelaktige labelen Fysisk Format, og de sørget altså for at en direkte dritlekker vinyl havnet i postkassen her på Senja i går. Problemet med å bo ytterst i verden er at postgangen ikke alltid går rasende fort unna, og at jeg får musikk en dag eller tre senere enn f.eks. min broder som er stasjonert i Trysil. Fordelen med å ha postnummer 9381 er at NAG får omtalene av sitt strålende debutalbum spredt over et litt lengre tidsrom, og dermed kan opprettholde oppmerksomheten noe lengre. 

Streaming er streaming, og selv om det er kjekt å kunne få tilgang til allverdens musikk, så vil Spotify og TIDAL fortsatt måtte slite med å kunne matche den varme og fyldige lyden vinylen gir. Med NAG er denne forskjellen formidabel. Vinylen havnet øyeblikkelig på platespilleren, og allerede etter sekunder kunne jeg fornøyd konstatere at Espen Håland og karene i bandet har sørget for en strålende produksjon, mens Ruben Willem (Haust) har mikset og mastra låtene utmerket. Albumet ble spilt inn på Tou Scene i Stavanger så tidlig som i oktober i fjor.

De tre karene som utgjør NAG er alle fra den store Nag-slekta, som er en avlegger av den enda større Ramone-slekta i New York, og bærer navnene Arnfinn (vokal/gitar), Espen (trommer/vokal) og Hans (bass/vokal). Og, igjen har vi med et band fra Rogaland å gjøre. Hva disse siddisene har i kosten der nede er ikke godt å si, men dæven døtte det vokser og gror i musikkmiljøet i og rundt Stavanger. Coverarten er suveren som fy og designet av Hans Olaf Myrvang, med den forholdsvis kjente tegninga "Seidmennene På Skrattaskjær" som illustrasjon av frontsiden. Halfdan Egedius tegnet dette i 1899, da Heimskringla kom i en ny og svært så moderne utgave. Fortellingen om Skrattaskjær er en del av Olav Tryggvasons saga, og såpass rocka at jeg ikke har noen problemer med å fatte at NAG har valgt denne som en link til musikken. Kong Olav og hans mannskap var på fest på Karmøy, da pøbelen Øyvind og hans trollgjeng fant ut at de skulle ta rotta på ham. De hadde smarte triks på lur, som det å gjøre seg usynlige, men da denne fordelen brått og uventet ble vendt mot dem (de mistet synet), oppdaget kongen og hans menn bandittene som surret rundt utenfor murene, og tok dem til fange. På den tiden var oppvigleri og skurkefærer noe de ikke var nådige mot, så straffen ble at hele gjengen ble bakbundet og plassert på Skrattaskjær, et skjær sjøen går over når det er flo. Exit Øyvind & co.

Bandfoto er det óg her, på innercoveret, og de er tatt av Leiv Martin Green. Og så må det nevnes at tekstene er svært så elegant utformet. Ei kvasi-runeskrift, lekkert tegnet av Myrvang, gir nøyaktig den viking-effekten NAG har vært ute etter.

Foto: Leiv Martin Green

Unwise man
Best to be
Mute

"Mute" skremte altså nesten vannet av meg, men etter å ha hørt låten en rekke ganger funker den nå utmerket som åpning av dette haraballet av ei skive. Karene herjer med instrumentene sine, med ei vill riffing, og et dødelig tempo på kompet. Det er mulig å lokalisere skarpslagene i kaoset av symbaler, og jeg hører at bassisten jobber seg gjennom de 1:23 låten varer, men dette er råskap som ikke helt er satt i system. Låten er ikke temmet, og det understrekes av at Arnfinn brøler ut denne meldingen, som om det er verdens viktigste melding. Og, selv om det ikke er akkurat det, så er det ihvertfall et særdeles godt råd til tullingene der ute; klip igjen kjeften!

Den låten som fraktet meg fra skremt til nysgjerrig var altså "Fray". Den nærliggende forklaringen er at dette er hardcore punk, som jeg har hørt på i årevis, og ikke svartmetall, som jeg vil kalle åpningen. Fortsatt er det intens og heftig roping, der meldingen "ravaging, sickening, frightening, hatred" går igjen som et refreng. Karene er med andre ord rasende, et raseri som kommer av mangel på søvn, og som gjør dem irrasjonelle og primitive. En naturlig reaksjon på tullingene fra forrige episode. Når jeg blir kokforbannet så hever jeg stemmen ørlite granne, men skjønner at jeg har mye å lære her. Sinnet her er ektefølt, og de mener tydeligvis alvor. Arnfinn fyrer av et riff det lukter svidd og Ramones av mens har vræler av seg meldingene, men samtidig så byr han på noen delikate saker innimellom som sier meg at den karen har heftig mye gitarferdigheter i seg. En knakende kul låt.

I'm no leader
I'm no coach
I'm no mentor
I'm no whore

I want to be
Master
Ruler

Og, kul er pinadø "Master", skivas lengste spor, som varer i hele 2:48. Her snakker vi om den mest tradisjonelle låten på albumet, med et Sabbath-aktig riff, vers og refrenger. At vi snakker om bassist og trommis som vet å dunke ut blytunge komp skjønner man for alvor her. Men, misforstå meg rett, dette er ikke en koselåt, en låt der du endelig kan slippe ned skuldrene og nyte ei vakker melodilinje. Nei, det er full hendel, minus et parti midtveis, der de må hente inn pusten i noen sekunder, før de kjører på igjen. Hva er det så de synger om? Jo, her snakker vi om en kar som ikke nøyer seg med å være sjef, mentor eller en som innom for å inspirere. Nei, denne karen nøyer seg ikke før han har alle på kne, før alle beundrer ham og nærmest opphøyer ham til en gud. Såpass må det være før man sier seg fornøyd i NAG sin verden. Jeg skal holde meg for god til å tippe på hvem de har hatt i tankene da denne låten så dagens lys, for jeg aner at søksmålene mot The Wilhelmsens ville ha stått i kø med en sånn namedropping.

"Soon" er låten som hanker oss inn i den tunge, svarte metallen igjen. Et seig og fett riff utløser en villskap med growling, intens hamring og ville gitarkaskader. Her disses gamle konger, jarler, biskoper og høvdinger, patriarker som har styrt store menneskemasser med løgner og galskap, men som nå (heldigvis) er døde og glemt. I "Nothing" tar de denne ideen enda et hakk videre, og proklamerer at Gud er død, og at alt som er igjen er å begynne og grue seg til fortsettelsen. Det går fortsatt unna, og trommis Espen har en absurd fysisk jobb med å henge med, noe han bemerkelsesverdig nok klarer tilsynelatende lett.

Korte låttitler har NAG ihvertfall dreis på, og når sjettelåten "Empire" er i gang har de så langt brukt hele seks ord for å titulere låtene sine. Nok en av mine favoritter fra skiva, og nok en gang kjører de på uten å vurdere å ta fanger. En og annen pust i bakken er lagt inn, noe som virker tvingende nødvendig. Arnfinn er skikkelig forbanna her, og skal rive ned all dritten rundt oss, for å bygge opp offentlig sektor igjen, og skape et fett sosialdemokratisk rike. Måten han brøler ut "the public sector shall rise again" funker utrolig nok veldig bra, og forteller oss i klartekst hvor de befinner seg i det politiske landskapet.

What is right
What is wrong
What is true
What is false
What is punk?

Vinylen vendes, og med side B endrer skiva litt karakter. Låttitlene er ikke en- og tostavelsesord lengre, og melodiene blir noe mer komplekse. Første rakker ut er "What Is Punk?". Det har jeg min egen definisjon på, men karene er ikke ute etter å beskrive pønkerne og deres innstilling til livet. Nei, her får jeg og min generasjon på pukkelen. Årene har gått siden band som Sex Pistols, The Clash, Ramones og The Damned herjet, var i opposisjon og ville endre verden. Det lyktes de ikke veldig godt med, de og fans som kalte seg punkere, men er i dag grå i håret og har mer enn nok med å komme seg på jobb og betjene boliglån. NAG er cocky nok til å påstå at de skal klare det "vi" ikke klarte, og det hamrer de inn i oss med en låt som tidvis kan minne om Motörhead (Arnfinn kan i korte øyeblikk høres ut som Lemmy), og innimellom minner om band som Black Flag og Circle Jerks. Hardcore fra Rogaland er pinadø ikke dumt.

"The Last Viking" er sangen om alt annet enn den siste viking. Eller, jeg kan ikke tenke meg at den siste viking døde på et seminar, med en ribbebit i kjeften? Igjen er det mye som tyder på at de er ute og disser folk. "Snitt- og buffetsliterne", de som reiser rundt og hever lønn på å lytte til folk som "har skjønt det", og spiser seg gjennom arbeidsdagene, mens de tar avgjørelser på vegne av massene. Jeg vil tro at NAG har sett nok til dette folket, i oljemetropolen Stavanger. Sint er fornavnet til denne låten, tempo etternavnet. I samme gata er "Back To the Castle", men her er det velferdsstaten og subsidierte eiendomsmeglere som får passet påskrevet, et pass som burde ha vært påskrevet for lenge, lenge siden.

Så, NAG er tre sinte, unge menn, noe som i og for seg ikke er spesielt sensasjonelt, og ikke har vært det siden tidenes morgen. Men, de klarer å formidle raseriet sitt på en utmerket måte, gjennom brutale og beinharde låter. Jeg har hørt skiva sju-åtte ganger på rappen, og kjenner at jeg bør holde meg unna folk i dag. Mer aggressiv formidling av forhold vi har all mulig grunn til å være misfornøyd med har jeg ikke hørt på år og dag. Jeg er sannelig ikke sikker på at jeg noensinne har hørt et mer sinna norsk band? "No Easy Living" er et straffespark i ræva på selvgode nordmenn som sitter behagelig i godstolen, med beina på bordet og høyrehanda på ballene, mens øynene er limt igjen for alt det kjipe som skjer rundtom i verden. "Destination  Hell" sier alt om hvor vi er på vei, med feedback, metallriff, et blytungt komp og brøling fra nederst i endetarmen.

Play along
Go to school
Play along
Pay your tax
Play along
Reproduce
Play along
Pray you don't
Fuck up

"Ancient Wisdom" er NAG sitt oppgjør med de som har styrt skuta fram til nå, og det er ikke pent dette oppgjøret. Mitraljøsefunksjonen er koblet på gitarpedalen, ordene spyttes ut, og det levnes lite ære til politikerne og bedriftseierne. Og, muligens er våre politiske systemer, vårt hierarki og våre holdninger eldgamle og modne for utskifting. Anarkistiske tanker ligger til grunn her, og da skal fråden stå rundt kjeften til de som proklamerer, noe jeg føler at den gjør her. Det de uansett har 100% rett i er at det er lurt å holde seg frisk, være i jobb, og ikke "kuke til" tilværelsen. Men, i mitt sosialdemokratiske hjerte er jeg trygg på at det ikke er noe land i verden der "frafalne" har det bedre enn her i Norge. At det kan bli bedre, jepp, men helt bortihelvete kjipt har de det vel ikke? Uansett, en knallhard låt med refsende meldinger må jeg bare like.

Så avslutter de det hele med "What If You Are Right", en låt som (endelig) gir oss et ørlite snev av håp. Vi får bare håpe at NAG tar feil, og at "vi" har rett. Ihvertfall litt. Jeg må allikevel si at jeg heier på NAG og deler mange av synspunktene de kommer med, anarkistisk eller ei. Vi har ei skeivfordeling her i landet som blir skeivere og skeivere for hver dag som går. De rike blir rikere, de som av ulike grunner har havnet i bakevja sliter mer, og denne utviklingen ser ikke ut til å kunne reverseres. Noen få bedriftseiere sitter på enorme summer, og vi har politikere som designer politikken og systemene for at disse ikke skal bli tråkket på tærne. Og så kastes noen miljøpolitiske bein ut til massene med ujevne mellomrom, slik at de mest kritiske røstene tier en liten stund. Men endring av typen NAG er ute etter tror jeg vi kan se langt etter.

En idé kan være å kjøre en Guantanamo-vri på Stortinget, og vrenge opp NAG på full peising i alle korridorer og på alle kontor, helt til de folkevalgte endrer kurs. Etter et lite døgn med skiva tenker jeg at pipa hadde fått en annen lyd. Siv Jensen hadde nok bukket under midtveis i åpningssporet.

Dette er sterk kost, det er tøft som fy, og NAG er et band vi heldigvis bare har sett begynnelsen av. Jeg anbefaler skiva, om enn i små doser. To runder i slengen bør være mer enn nok, hvis du ikke driver og fyrer deg opp til å banke livskiten av din verste fiende. Da skal du bare la den dure og går til du føler deg moden for jobben.

Vurdering: 9.0/10

https://open.spotify.com/album/4qQAt1ahvWaomFNZy9n4Mw