Neperud - So Unhip It Hurts (Schlup Records)

"I et samfunn som søker perfeksjonisme, penhet, lykke og designermøbler kommer Neperud inn fra høyre som en manglende skrue i en IKEA bokhylle." Slik presenterer Skien-bandet Neperud seg selv, og her ligger vel noe av essensen i den musikken de fire herrene i sin beste alder ønsker å gi til rock'n'rollerne blant oss. Selv om de nok vil selge seg som en gjeng som spiller skakk, vindskeiv og lite polert rock, så ser jeg dem heller som den siste biten i puslespillet, rockerne som gjør Musikk-Norge enda mer komplett. For selv om Neperud ikke finner opp kruttet, så er de blir de en mer og mer sjelden og dedikert samling av menn som vier store deler av livet sitt til deilig, straight rock. Her er det få spor av Sondre Justad'er, Kristian Kristensen'er eller Highasakite'er, og desto mer spor av Roky, Stones og Sonic Youth. Er du på jakt etter synther og polert produksjon så skal du bare fortsette å lete.

Neperud er The Wilhelmsens-vennen Carsten "Cesh" Holt på vokal og gitar, like mye The Wilhelmsens-venn Kim "Wild" Andersen på vokal og bass, Idar Gjone på vokal, gitar og kor, og Bjarte "Batty" Lind Karlsen på trommer, perk og kor. I tillegg styrer Carsten og Kim med en hel del lyder, som piano, kazoo, munnspill, blåsere, symbaler og selvsagt koring. So Unhip It Hurts er produsert og mikset av bandet i samarbeid med Per Sælør, mens mastringen er utført av Morten Lund (Lund's Lyd), med litt hjelp fra Cesh og Batty. Da coveret ble utformet hadde de målgruppa si i tankene, så skrifta er stor og bildene klare. Den allestedsnærværende fotografen Ketil Hardy (Hardysign) har tatt bandbildet og står for design (med hjelp fra Batty), mens coverfotoet er av det gamle slaget, funnet i Batty-familiens gamle fotoalbum. De elleve låtene ble spilt inn i februar, og albumet er Neperud sitt fjerde i rekken.

Foto: Ketil Hardy

Min kjennskap til bandet begrenser seg til de tre låtene de har bidratt med på A Norwegian Tribute To The Ramones, Scandinavian Friends - A Tribute To Roky Erickson og Det Beste Til Meg Og Mine Venner - En Hyllest Til Joachim Nielsen. Men, Kim og Carsten har jeg hørt ganske mye av, både i forbindelse med de to Cesh-skivene, men óg det kule og skammelig oversette bandet The Bones Of My Uncle. Batty har siden ungdomsbein spilt en del sammen med Pål Flåta, samt vært med i det kruttsterke bandet Edgars, og alle de fire herrene har i det hele tatt bidratt i stor grad til at Grenland har vært et kult område å være rocker i.

Neperud kjører på fra start, og er mer enn klare for rock'n'roll med "All Ready". Cesh har vokalansvaret, og resten av bandet har sitt svare strev med å følge på med alskens lyder. Rytmene tyter ut av høytalerne, og de har til og med lagt til en lyd på tampen som har fått meg til å tro at jeg har punktert når låten spilles i bilen. Jeg tror det er Cesh som lager lyden med sin kazoo, men er sannelig ikke sikker. Uansett, dette er noe annet enn det vi fikk servert på Mundania Street, soloalbumet han kom med tidligere i høst. Produksjonen er noe mer brutal, gitarene kvassere, rytmene tyngre, og låten er veldig post-punkaktig, type UK første halvdel av 80-tallet. Av en eller annen grunn tenker jeg litt Madness med en dose The Specials. En fet start på So Unhip It Hurts.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=MwZQOlBZ9eM[/embed]

Så er det Kim Wild sin tur til å ta vokalansvar, mens Batty står for koringen. Neperud har gjort det til en slags tradisjon at alle skal bidra med noe vokal på skivene, og Batty gjør unna sin jobb allerede her. "Blackout Street" er forsåvidt i nabolaget til Mundania Street, men igjen er det mer rytmeinstrumenter enn vi har blitt vant til fra Cesh, med kubjeller, en dødsstødig Batty som hamrer ufortrødent i vei, og Kim selv som teller opp med jevne mellomrom, one-two-three-four. Jeg kan trygt konstatere at Neperud består av folk som kjenner sin punk, og den amerikanske indiescena som oppstod rundt 1980. Idar Gjone synger på "Freefly Call Girl", og allerede etter tre låter tyder det meste på at jeg sitter med et svært så variert album. En ting er låtvalgene, noe annet at uttrykket endrer seg bortimot dramatisk fra låt til låt. Gjone synger med en langt mer kraftfull røst enn Cesh og Wild, og tilfører en ingrediens som endrer ganske så mye på resultatet. Og, jeg liker det. Låten er en slags hybrid mellom hardcore type Hüsker Dü og riffbasert hardrock/metall. Noen elegante taktskifter, en feit gitarlyd på solopartiene, og i det hele tatt en firerbande som banker ut låten. Fett!

Med "Whispers Of Luck" får vi den låten som ligger tettest opp mot soloarbeidene til Cesh. Han synger naturligvis, og igjen får vi servert en rytmepakke av dimensjoner. Det kakkes på ymse gjenstander, gutta lirer av seg veldoserte og passende lydsnadder i form av gitarsoloer, lekre basslinjer, taktskifter og intense meldinger levert med pasjon. Faen, gutta har hatt det trivelig i studio.

Let me sing you a song about Clarabelle
A girl with a heart from heaven
She got the smile, she never lies
She drinks herself to death
Clarabelle is always fine
In her own particular destructive way
A girl I like, I don't know why
She doesn't love me at all
Clarabelle, I got no chance in hell - oh, no

"Clarabelle" var i utgangspunktet en låt om "Lara", dama som ble presentert på Mundania Street, men karene syntes at det too much å ta henne for seg med Neperud óg, så låten ble omskrevet og justert. Nå handler låten om ei dame i Grenlands-traktene som er litt ute å kjøre, litt om Kim, og noe er fri fantasi. Og, denne dama blir jo naturligvis omtalt i pønka former, så vi snakker om en straight kjappis av en låt, som låter fortreffelig. Etter Kim kommer Gjone på banen, med det som nok er den seigeste og tyngste låten på So Unhip It Hurts. "Thujone" består av et lokomotivkomp hamret ut av Kim og Batty, et seigt metallriff, og feedback. Masse feedback. Feit feedback. Og en Batty som ikke vil gi seg. Halvannet minutt med herjing avslutter side A.

Side B åpner med et av albumets høydepunkter, "Impossible Love". Cesh synger, Kim står for wooohooo-ing, Gjone kjører på med noe herlig gitararbeid, sammen med Cesh, og Batty hamrer i vei. Igjen en noe seig låt, igjen feedback, og jeg får assosiasjoner til et band som Dream Syndicate. Neperud har i alle år gitt en bunnsolid faen i trender, og holder på med akkurat det de trives med og synes er moro og givende. Sånn blir det festlige skiver av, og det er nettopp det jeg etterhvert skjønner at dette er; ei festlig skive, skiva du tar med under armen når du skal møte kompisene for noen øl.

Keep the message simple
No matter what you believe
Pray as much as you want to
No one is there to recieve
God don't pray

Kim er så definitivt den klarest definerte punkeren i bandet, noe som gir seg utslag i låten "God Don't Pray".Låttittelen er av typen som får deg til å fundere litt, selv om Neperud ikke på noe vis er ute etter å skape debatt med tekstene sine, eller skriver låter som krever tunge analyser for at vi i skal kunne sette pris på musikken. Når det er sagt så tenker jeg at det er greit å konstatere, en gang for alle, at Gud selv ikke ber, logisk nok siden han vil slite med å vende seg mot en høyere makt, og at han ihvertfall ikke er bedre enn oss på dette området. Kim synger kult som faen her, og Neperud framstår som et band skapt for å spille punk. 

Så følger to låter sunget av Cesh, og her har det blitt krøll på coveret og trykket på selve vinylen. De påstår hardnakket at "The Million Dollar Pen" er tredjelåten på side B, og at låt #4 er "Force Majeure/Foxtrot Delta", men det er altså omvendt. Men, det er kun kult med en sådan miss, og den dagen Neperud selger sitt eksemplar nummer ti million av So Unhip It Hurts så sitter jeg på en liten gullgruve. "Force Majeure/Foxtrot Delta" er med på å gjøre b-siden til ei av de sterkeste sidene jeg har hørt på ei skive i år, og om jeg skal lage ei toppliste over de beste sidene sluppet i 2016 så hadde den altså kommet djevelsk høyt. Cesh synger intenst og skakt, og melodien er av det kruttsterke slaget, vakker som faen. Dette er låten jeg tar meg i å nynne på, og den mest umiddelbare låten på skiva. Likte du Mundania Street så liker du denne rakkeren. Med "The Million Dollar Pen" har de skrevet sin egen Green On Red-slager, og gjort skiva hakket mer eklektisk. Ørkenrock nøyaktig så skeiv og fet som den skal være.

"Sister Good" er avslutningslåten som ikke er helt som andre avslutningslåter. Gjone synger, bandet storkoser seg, vi får noe som fort kan defineres som protopunk, og jeg tenker Iggy Pop. Med tre så heftig forskjellige vokalister blir dette en svært så interessant reise, og det at de har valgt å sette punktum med en låt som bryter veldig med resten av skiva er både spennende og tøft. Jeg kjenner at jeg får lyst til å høre et helt album i denne gata, men vet samtidig at disse karene ikke jobber på det viset eller tenker i de baner. Det stakkato pianospillet til Cesh er temmelig likt det The Stooges kunne finne på å gjøre i hine harde dager, og gir låten en slags suggerende effekt som sitter i kroppen lenge etter at stillheten har overtatt rommet. 

Vurdering: Neperud har gitt ut elleve låter som tåler gjentatte runder, og blant dem noen virkelige innertiere. Liker du eklektiske album som spriker i alle riktige retninger, band som har flere vokalister, og rock generelt, så skal det godt gjøres at du ikke finner noe skikkelig snaisent snop på So Unhip It Hurts. At de sirkler rundt tema som tar for seg de som ikke er mest begunstiget i samfunnet er dessuten helt innafor for en som elsker Tom Waits. Nydelig levert, Neperud!

Foto: Jan Arne Iberg

https://open.spotify.com/album/1bAd8l8rtmaDQbBrWTnqZ4