Norge 2016

Norsk musikk suser avgårde i medvind for tiden, og norsk rock'n'roll går så det suser. Det er fantastisk festlig å skrive i bloggen for tiden, med den ene suverene norske utgivelsen etter den andre. I utgangspunktet hadde ikke brodern og jeg tenkt å ha et spesielt fokus på norsk musikk, men sånn har det pinadø blitt. Og det føles som verdens mest naturlige utvikling.

Personlig fikk jeg en skikkelig aha-opplevelse da Jon Manstad sendte meg en e-post for et par måneder siden, der han lurte på om jeg hadde sjekket ut bandet hans Desertör, og albumet de slapp høsten 2015. Det hadde jeg altså ikke, så enden på visa, eller e-postene som gikk mellom Senja og Fredrikstad, var at Desertör Vol.1 havnet i postkassen som henger på veggen her i Herredsbu i Torsken. Skiva ble spilt tvert, og det tok bare et par gjennomlyttinger før jeg skjønte at dette var mat for meg. Etter 4-5 runder med skiva på Spotify var det bare en ting å gjøre; skrive om denne bortglemte saken som knapt nok noen her i landet har hørt. Jeg har nevnt det tidligere her på bloggen vår, men ufattelig bra saker kan aldri gjentas for ofte: Desertör har lagd et mesterverk. Jeg spilte skiva igjen i dag, denne gangen fryktelig høyt og med tekstene foran meg, og selv om jeg nok har hørt hele albumet nærmere hundre ganger, så blir det faensteike bare bedre og bedre.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=m-goOygObaU[/embed]

OK, det var aha-opplevelsen jeg skulle fram til. Når et for meg totalt ukjent band kan være så innihelvete solid, så er det vel en sjanse for at jeg har ufattelig mye mindre kontroll på hva som rører seg her i landet enn jeg gikk rundt og trodde? Eller? Akkurat det har jeg virkelig fått erfare de siste par månedene, etter å ha tatt meg tid til å høre på artister og band som tidligere har forsvunnet fra radaren i mylderet av internasjonal rock'n'roll. Og, jeg har lært at vi har et mylder av fantastiske, særegne og spennende musikere her i fedrelandet. Det har varmet et halvgammelt hjerte som brenner for musikk.

Brodern har hatt det på samme viset, og siden vi nå engang bruker så mye tid på å lytte til musikk og skrive om det vi liker, så tenkte vi at det var på sin plass med en liten artikkel om den herlige trenden vi ser og hører i 2016: det florerer av fete utgivelser, over hele landet.

2016 braket løs med fantastiske Swamp Gospel Promises, et ballespark av ei skive fra Kristopher Schau og hans hardtarbeidende The Dogs. Jeg trillet en klokkeklar 6'er, riktignok for en annen blogg, og har dessuten fått med meg en fabelaktig konsert med bandet på Blårock. Oslobandet, med medlemmer fra mer grisgrendte strøk, er et av de kuleste garasjerockbandene på planeten, med en diskografi som begynner å bli farlig sterk. Deretter kom finnmarkingene i Ondt Blod ut med sitt debutalbum som de rett og slett døpte for Finnmark. De synger på norsk, og må nesten kunne kalles for et slags nordnorsk Gluecifer paret med Kvelertak. Dritstilig er hva skiva er, og en 5'er ville vært på sin plass om jeg skulle ha omtalt den.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=HJS9Sn6msFY[/embed]

Fra Trønderlag kommer Spidergawd, en sprek og superdyktig trio som spiller passe straight 70-tallsrock, bredbeint og melodiøst. III heter albumet, og som alle skjønner snakker vi om den tredje utgivelsen til bandet på like mange år, og den tredje 5'eren på rappen. Knallsolid rock'n'roll. Da The Wilhelmsens åpnet, andre helga i februar, omtalte jeg Moss-bandet Death By Unga Bunga sitt fjerde album, Pineapple Pizza. Jeg har vært fan av dem siden starten, og synes årets skive er den beste så langt. Nok en 5'er, og nok en fest av ei 60s rock'n'pop-skive. Og de gutta leverer varene live, så skulle de dukke opp i nærheten av deg vet du hva du har å gjøre.

Noen gamle travere har òg gitt ut skiver i år. Sivert Høyem har levert ei bra skive, Lioness, selv om jeg så langt ikke har tatt meg tid til å sjekke den ut skikkelig, og det samme kan sies om Motorpsycho (Here Be Monsters), trønderlagenes flaggskip innen rock. Og så rørte Benny Borg på seg, noe som fikk brodern i euforisk stemning og i 6'er-humør. Den Største Reisen heter skiva, og selv ble jeg totalhekta på singelen "God Morgen, Min Kjære". Brodern har dessuten hatt et seriøst kick på forfatteren og rockeren Levi Henriksen, som slapp albumet Det Beste Bandet I Himmelen i vinter. Han ga det 5, og fulgte opp med å se ham med fullt band for et par uker siden, noe som tydeligvis var en svær opplevelse om man skal tro på det han skriver. Og det skal vi jo.

Andre band som jeg har fulgt en god stund har òg levert solide skiver så langt i år, som The Cheaters med Hooked! og El Caco som med albumtittelen 7 forteller oss at de har vært her ei stund, og som nok en gang blåste øregangene mine fri for smuss og faenskap. Igjen snakker vi om to soleklare 5'ere, og her har vi to band som burde fylle konsertlokaler over hele landet. Garasjepop og metall er fine saker. Og så har vi våre internasjonale hardrockhelter i Kvelertak som for kort tid siden kom ut med sin tredje fullengder, Nattesferd, og de growlende siddisene skuffet ikke denne gangen heller.

Med et ekstra fokus på norsk rock har det naturlig nok dukket opp nye, spennende band. Alexander Lindbäck og hans Safe & Sound Recordings har hjulpet oss på veien mot et rikere og bredere landskap. Bård & Børre Band er et strålende eksempel på det, da de med sitt selvtitulerte debutalbum blåste brodern rett i veggen. 6'eren ble trillet, og han pratet ikke om annet i lang tid. Selv fant jeg mye bra på The Harvey Steel Show sin skive av året, et band som mikser det meste som kan mikses inn i psykedeliasjangeren, og som åpenbart består av meget dyktige musikere. Legg til at Songs From The 21st Century med The Late Great er i "stallen" til Lindbäck, og du skjønner at de pusher knakende god musikk. En klarere 6'er fra Tromsø har jeg ikke hørt på lang tid.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=q9RkxMmYhWk[/embed]

Vibeke Sjøvold fra Rootsy Music er så elskverdig at hun forer oss med skiver jevnt og trutt, og her snakker vi om en label som representerer veldig mange av de her i landet med hang til country. Paul Henriksen slapp nylig Time To Grow Wings, et album mange tydeligvis hadde gått rundt og ventet på. Vi hadde ikke det, siden vi ikke var klar over fyrens eksistens, men nå venter vi i spenning på oppfølgeren. Og vi vet at det kommer langt mer fra den kanten, for labelen kan skryte av å ha artister som Anders Bjørnvold og Paul Flaata med seg.

Et siste plateselskap som må nevnes er Blues For The Red Sun. Robert Dyrnes har nese for bredbeint og seig rock'n'roll, noe Heave Blood & Die er et godt eksempel på. I fjor sørget Dyrnes for at The Devil And The Almighty Blues fikk ut sitt album, så da skjønner folk hvor landet ligger. Vi gleder oss uansett svært så mye til neste utgivelse med Blues For The Red Sun-merket påtrykket.

Fra Tromsø kommer The Northern Lies, som med sitt White Desert Blues fulgte opp Midnight Medicine på fortreffelig vis. De er et knakende fint band, som opererer i americanalandskapet, og som med superdyktige Henry Johnsen i spiss bør sjekkes ut av langt, langt flere. Her ute i Gryllefjord sparkes Leirvaag Musikkfest snart i gang, og da er det tre hyperaktuelle og tøffe Tromsø-band som står på scena, alle med ganske ferske skiver med seg i bagasjen. Red Headed Sluts slipper sin andre skive snart, Vederkast debuterte i fjor med ei beintøff skive, og ferskingene i Sunshine Reverberation kommer nok med en fullengder om ikke lenge. Det er kult, det.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=V5EgWj0bjQA[/embed]

Men, det som virkelig er festlig med å skrive blogg er når det dukker opp gull fra intet. Som Johnny Red & The Prayerhouse People, som med albumet Nothing More Than Clay nærmest sjokkerte meg med sin treffsikre americana. Rogalendingene har gitt ut ei slitesterk, vakker og tøff skive som jeg bare blir mer og mer glad i. The Alders styres av Sten E. Moe, en blodfan av The Replacements, og en musikkentusiast god som noen. Fra Vest-Agder fyrer de av rock'n'roll-salver som treffer oss i The Wilhelmsens midt i skallen, og selv om de ikke er tilgjengelige for streaming så er det mulig å høre skiva. F.eks. på vinyl. Og, så har vi Bjarte Edland, da, en meget særegen og utmerket bluestrubadur, som gitt ut en cd i 100 eksemplarer, og åpenbart ikke forventer verdensherredømme. Nye Funderinga er ei intim, heftig og kul skive, og denne karen er garantert festlig å se på ei scene.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=gM6rjcS6L9g[/embed]

Jack Stillwater må nevnes, siden bandet avsluttet sin strøkne The Farmer Trilogy i år. Terje Espenes er en meget dyktig kar, og burde så definitivt nå ut til flere her i landet. Og i det store utland, forsåvidt. Jeg gleder meg veldig til vinyl-utgaven av de tre EP'ene er klar, etter at de har vært i Abbey Road Studios og lagt en siste hånd på verket. Den skiva skal få en hedersplass i samlinga.

Årets mest overraskende utgivelse for min del har vært Trond Andreassen sin skive Ingen Ting Hele Tiden. Andreassen synger på norsk, han har et dødssterkt band i ryggen, og sammen med Christian Bloom har han skrevet ti herlige låter. 6'eren serverte jeg på halvspretten, så her er det bare å glede seg til fortsettelsen, mens vi nyter nuet. Og så gleder jeg meg fryktelig til han skal ut å lufte bandet.

I skrivende stund er vi knapt nok halvveis inn i 2016, og har fortsatt veldig mye fint å se fram til. The Wilhelmsens-vennen Erik Lukashaugen kan fort finne på å komme ut med et knippe viser før vi ser 2017. Det ryktes at helten Stein Torleif Bjella er på gang med noe helt nytt, etter tre innertiere av noen skiver. Fantastiske Torgeir Waldemar er forhåpentligvis å finne med nytt album i platehyllene om ikke lenge. Og, Kåre Indrehus har pirret oss med to singler som treffer blink. Videre sies det at Tom Roger Aadland vil komme ut med et nytt fonogram, og det gleder vi oss selvsagt masse til, mens evigunge Hellbillies kommer med ferskvare til høsten.

På rocksiden vet vi fra sikkert hold at verdens tøffeste Gringo Bandido er ferdig med studioarbeidet, og klare til å følge opp The King And I. Grand Café vil følge opp Elm Tree Gardens ganske så snart, og powerpop-sjefen Carsten Holt skal med sitt Cesh bevise at Break Down Free ikke bare var et blaff. Fra gjengen rundt Holt i Skien er Kim Wild en viktig kar, og i tillegg til å bidra til lyder på Cesh-skiver har han sitt eget band, Neperud. De har virkelig spennende saker på gang, noe jeg trygt kan si etter å ha hørt noen demoer de har gjort. 

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=YIca4V7QctQ[/embed]

Og, så håper jeg alltid at det er ei Helldorado-skive rett rundt hjørnet. Stavanger-bandet er så grusomt tøffe at de burde være pålagt å gi ut album årlig. EP'en fra i fjor, Volume 1, tirret bare nysgjerrigheten, og jeg kjenner at jeg snart må ha mer av den sorten. 

Det lages med andre ord fantastisk mye bra musikk her i landet, og selv om vi har hørt mye sørgelig og kjip musikk i løpet av første halvdel (terningkastene som lander på 1, 2 og 3 skåner vi dere for), så står det mye lekkert igjen. Som geografi-nerd kan jeg heller ikke la være å merke meg hvor det tilsynelatende er de sprekeste musikkmiljøene. Østfold troner pr i dag på toppen av kjeden, med fantastiske Desertör som årets oppdagelse, Trond Andreassen som igjen rører på seg, favorittbandet mitt Gringo Bandido som straks er plateaktuelle, Grand Café som er på gang, og Death By Unga Bunga, som gjør et seriøst forsøk på å erobre USA med årets skive. 

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=tHibmZmMORw[/embed]

Rogaland "eier" Helldorado, og er selvsagt på pallen utelukkende på grunn av dem. Med bunnsolide skiver fra Bård & Børre Band, Jonny Red And The Prayerhouse People og Bjarte Edland, er det mye som tyder på at det skjer mye annet spennende i fylket, spesielt i og rundt Stavanger.

Og så må Troms nevnes. Tromsø begynner virkelig å bli en rocka by, og det skjer så mye spennende her oppe at det er direkte herlig å sitte ytterst på Senja å betrakte det. The Northern Lies og The Late Great har gitt ut to av de beste skivene i år, og rett bak lurer Heave Blood & Die. I tillegg er Red Headed Sluts et band som fort kan slå seg opp med sin andre fullengder, mens Sunshine Reverberation virkelig har noe stort på gang. Sunshine Reverberation, altså, det er spennende gjeng.

Vi i The Wilhelmsens håper at flest mulig sjekker ut de artistene og bandene vi faller for, og på den måten kan være med på å sikre det de ønsker seg mest av alt; spilleoppdrag. Det er svært få av de artistene og bandene vi omtaler som tror at de vil selge titusenvis av skiver, men om de selger ut opplagene sine, om skivene må presses på nytt, og om det skapes en blest rundt dem, så vil ihvertfall festivaler og konsertarrangører merke seg dem, og vi får muligheten til å gå ut å ta en øl eller sju, kose oss med knakende fin musikk, og det hele blir en vinn-vinn-vinn-vinn-situasjon. Så, kjøp skivene, eller stream dem i Spotify eller Tidal, men for all del; sjekk dem ut og spill dem.

https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/5sLfdKJhmUHYftTFoXbEor