Point Blank: Levi Henriksen

Foto: Ole Morten Wilhelmsen

For et par solbriller og en femmer skaffet Levi seg sin første kassett med Johnny Cash.  Han gikk i fjerde klasse, og kassetten han bytta til seg fra et fem år eldre søskenbarn, som spilte sologitar, hadde egen forsterker, og langt nakkehår, het At San Quentin.
Herr Henriksen anser fortsatt dette for å være sitt beste kjøp noensinne, og det er lett å lese i hans ansikt at han mener dette fra dypt inne i hjertet der vi sitter ute i gården med hver vår kopp kaffe. De to gyngestolene vi sitter i er som skapt for en prat på kloss hold, og motoren i hans Chevrolet pickup fra 1972, er fortsatt varm der den nå står i garasjen etter en tur rundt i
"bakevjeby".

 

La oss dra til Kongsvinger

Den 12 år gamle Peugoten vår malte som en katt da vi forsvant ut i regnet tidlig mandag morgen. Asfalten lå mørk og våt foran oss, og Cash sang Pettys "Won't Back Down" som om det skulle være en helt vanlig dag. Det vil si, det var en helt vanlig dag, noe det "hverdagslige" været var med på å understreke med tykk pensel. Regnet hamret ned i asfalten foran oss, og riksvei 215 lignet kanskje mer en elv enn noe annet. En svart elv som buktet seg gjennom skogen vi var i ferd med å penetrere med vår franske venn.
Men, der inne under t-skjorta kjente jeg helt tydelig at det ikke var en helt vanlig dag likevel, for det er ikke hver dag jeg er på tur til Kongsvinger for å møte en av norges fineste forfattere. Det er på ingen måter vanlig at jeg er på tur hjem til en musiker og forfatter for å møte han på nært hold, ansikt til ansikt. Jeg har jo aldri gjort noe sånt før. 

Etter en aldri så liten frokost i bilen utenfor Kiwi i Rena, setter vi kursen for Elverum. Himmelen skjenker oss fortsatt gavmildt, så vindusviskerne har en kolossal jobb med å holde frontruta sånn nogenlunde gjennomsiktig. Nå er det Levi Henriksen & Babylon Badlands som fyller den kjære bilen vår med musikk. Rock fra Hedmark tar oss til Sykehuset i Elverum, og regnet bare fortsetter å slamre ned i bakken.
Mens jeg sitter der i bilen å venter sammen med Jonas, vår hund, på at vår beste venn, min kjære kvinne, skal bli ferdig med sitt lille sykehusbesøk, tar jeg frem en gammel faktura som for lengst er betalt og glemt, og jeg starter så smått å skrive ned noen stikkord jeg kan bruke når jeg skal forsøke meg på mitt første virkelige intervju. Jeg noterer kjapt ned noen velvalgte nøkkelord, men kjenner at jeg heller vil oppleve mitt første intervju som en samtale mellom to jevngamle menn. Levi er riktig nok nesten to år eldre enn meg, men i min bok er det så godt som uavgjort.
Nervøsiteten jeg kjente litt på i dagene opp mot dette øyeblikket, er plutselig borte nå, og når vi triller ut fra parkeringsplassen og får Elverum i bakspeilet, kjenner jeg at dette kommer til å bli en god dag å dø på, eller en fin dag å leve i. To sider av samme sak om du spør en god gammeldags indianer, og det regner jeg virkelig med at du gjør.

Vi kjører videre i regnet, og i det landskapet rundt oss sakte åpner seg, vet jeg at dette ikke kommer til å bli et intervju med ferdig oppstilte spørsmål. Det ligger et helt A4 ark med slike der hjemme, og jeg er ganske sikker på at jeg glemte det med overlegg.
Nå dukker det opp vidstrakte sletter på begge sidene av bilen, og før vi vet ordet av det, får vi øye på en sprekk i horisonten som snart skal slippe noen etterlengtede solstråler ned på en åskam vi nærmer oss med stormskritt. Jeg setter vindusviskerne på interval i to minutter før jeg slår de helt av. Det har sluttet å regne. Asfalten er tørr, og den sorte elva blir nesten hvit under oss. Jeg tenker at Levi antagelig har noe med dette å gjøre, men sier det ikke til min kjære av taktiske årsaker.

Så, etter tusen kornåkre, endeløse potetland, bakker og utallige svinger, får vi endelig øye på en fjellknaus, og på toppen av den står det en imponerende bygning som jeg fort skjønner har stått der en stund. Det er Kongsvinger Festning vi ser, og før jeg kontakter Herr Henriksen, svinger vi opp bakkene som leder oss til byggverkene som ble til i løpet av en 111-års periode mellom 1673 og 1784.
Etter å ha skuet ut over byen Glomma deler i to, latt Jonas få snøst litt på greiene hunder snøser på, latt den samme hunden late vannet, óg når jeg har kjent igjen bilder fra en dokumentar om et slag som stod i årene 1808-1814, mellom "oss" og svenskene (ha meg tilgitt - her er jeg på tynn is), slipper vi vår 307 SW ned bakkene til byen. Vi er i Kongsvinger.

 

Levi 

Jeg får Levis adresse via sms, og vi plotter den inn på gps-en. Etter et par runder rundt i byen, siger vi sakte inn i gården der, etter min mening, en av de mest interessante blant penneførere holder til. Der poeten, historiefortelleren, journalisten, låtskriveren, bassisten og musikanten Levi Henriksen har sitt hi.

Levi Henriksen er født den 15 mai i 1964, noe som gjør han temmelig nøyaktig 20 måneder pluss tre dager eldre enn meg. Han er født og oppvokst i Kongsvinger, nærmere bestemt i den vakre lille bygda Granli. Han er vokst opp med en pinsevennmenighet tett på seg, og med en mor som var søndagsskolelærer der han selv var elev, eller disippel om du vil. Han er yngstemann i søskenflokken, og hans far var i sin tid en meget habil skihopper, blant annet selvsagt.
Jeg tror vi ble enige, vår mann og jeg, om at han har gitt ut 24 bøker, om vi regner med alle, og det synes jeg det er en selvfølge at vi skal. Han har dessuten gitt ut eller medvirket på et fint knippe album, og den siste i rekken, som er bare han og bandet, Det Beste Bandet i Himmelen, har jeg omtalt her hos oss i The Wilhelmsens tidligere i vår.
Henriksen har vært journalist i mange år, og han har sågar vært så heldig/dyktig at han har fått intervjue vår egen Johnny Cash hele to ganger.
Vår egen, altså Norges Johnny Cash, er selvfølgelig giganten Erik Bye. Dette er min egen mening, men jeg sier rett ut at du som leser dette bør være enig med meg i det. Erik Bye har dessuten skrevet forordet i Levis første bok, Lille Norge i Store Alaska, som ble sluppet helt på tampen av forrige århundre.
Som låtskriver og bassist har han vært på banen siden tidlig '80-tall, og for å ta det litt kjapt, ga bandet hans Heart of Mary ut sin første og eneste LP, Greetings From Stuckville i 1988. Dette er et album som absolutt holder mål i dag, og som utvilsomt burde hatt en større plass i norsk musikkhistorie. Men norsk musikkhistorie er et pussig dyr, så jeg roer min sak med umiddelbar virkning.
Herr Henriksen medvirket vel også som låtskriver og bassist på en singel - Possibilities/Bil uten lys med bandet Blundertown, så tidlig som i 1983.

Jeg kunne sikkert sittet her og ramset opp en hel liten storm av ting Levi har syslet med, men det får bli om jeg en gang i en fjern fremtid skulle finne på å skrive en bok om han (håper den blir skrevet, dog av en bedre mann enn meg).
For å oppsummere denne allsidige mannen, litt sånn lett; Levi Henriksen forteller historier. Han er en mester på det feltet, og det feltet strekker seg gjennom romaner, noveller, essayer, dokumentarer og sanger om tog, Elvis, Jesus og alt som har med livet og gjøre. Og litt Amerika. Det er alltid håp i hans historier, dessuten. Et lys ved reisens slutt.

OK. Jeg runder hushjørnet, og på trappa ved inngangsdøra sitter husets katt. Den ser på meg med et sånt vant blikk katter ofte har, jeg klapper den og hilser, så ringer jeg på døra.
Levi åpner døra, og vi rekker hverandre lanken. Jeg er nesten sikker på at vi føler sånn cirka det samme der vi står. At det føles som vi har kjent hverandre lenge, og at vi endelig møtes ansikt til ansikt, som venner. Levi sier noe som bekrefter dette med det samme han begynner å snakke. Så går han inn for å fikse noe. Jeg runder hushjørnet igjen, og sier til min kjære og vår hund at de kan kjøre for å gjøre det de har planlagt. Jeg er endelig point blank med Levi Henriksen.

 

Chevy-pickup eller Tidsmaskin

Vi blir fort enige om å først ta en tur i Levis Chevrolet. Vi snakker om en amerikanskkjørt pickup. En staut 1972 modell. Vi snakker hel sofa og rattgir, sikkerhetsbelter som det krever en viss innsats å få festet, og vi snakker følelsen av å plutselig befinne seg i en helt annen tid. En tid da biler var biler, og veien foran lå åpen mystisk og innbydende. Bilen hoster et par ganger, men starter som om den nettopp hadde rullet ut på plassen foran fabrikken i Detroit, vi rygger ut av garasjen, og før jeg vet ordet av det, er jeg med på en reise gjennom Levi Henriksens liv som forfatter og musikant, journalist og pinsevenn. Det er rett og slett bare å legge inn snusen, og senke skuldrene.

Bilen brummer fint der vi flyter avsted langs veiene jeg ofte har lest om i Levis romaner det siste halvannet året. Folk vi passerer nikker og vinker, og i bilene vi møter gjør folk stort sett det samme. Jeg innbiller meg at Levi ikke enser dette. At han nok er så vant til det. Jeg får følelsen av å sitte ved siden av stedets Jesus eller byens John Steinbeck (uten sammenligning forøvrig). Eller bygdas egen Jackie Leven. Men jeg skjønner at Levi Henriksen ikke trenger å sammenlignes med noen der ute i den store verden. Han er hverken Cash eller Elvis. Han er Levi, og det er mer enn nok. Levi er Kongsvinger. Kongsvinger er Levi. I alle fall i dag der vi sakte seiler langs veien der Dan Kaspersen kom i full fart med sin Volvo Amazon. Jeg ser Dan for meg der jeg sitter. Det eneste som mangler er snøen. Levi skifter gir å vi kjører inn på mindre veier. Små veier der bare de innfødte kjører, tenker jeg. Levi tar meg rundt til de forskjellige lokasjonene. Viktige steder i både Snø vil falle over snø som har falt og Harpesang, f.eks. Vi passerer stedet hvor Babylon Badlands øver. Levi tror kanskje at ingen er klar over at de øver der. Men det gjør de. De øver der. Mye.
Landskapet rundtom i disse lyriske traktene fremstår temmelig nært opp mot sånn som jeg hadde forestilt meg det, som leser. Bedehuset vår mann beskriver som Eben Eser i bøkene ligger der så fredfullt langs ruta vi kjører. Her jeg sitter å skriver dette akkurat nå, klarer jeg ikke å huske rekkefølgen for når de forskjellige stedene dukker opp utenfor ruta i den gamle pickup-en, men det er vel ikke så viktig.
Det kjennes som om vi befinner oss et sted tilbake på '70-tallet. Det er en ubeskrivelig følelse egentlig. Og det er en jævla god følelse. Det er som om noen har spolt tiden tilbake, og sluppet oss inn i et ukjent Amerika.

Vi triller ned mot baklengselva, og Levi forteller at de drev med dåp der så sent som på '70-tallet. Jeg ser for meg Tim Blake Nelson i Coen-brødrenes O Brother, Where Art Thou. Jeg ser han komme opp av elven, fri for sine synder, og jeg kan ane både George Clooney og John Turturro der de står som tomsinger, passe vantro ved elvebredden. Og jeg tenker på den eksentriske plateprodusenten Jim Gystad som forelsker seg i De Tre Syngende Søskene Thorsens nydelige harmonier. I Harpesang må vite.
For det er som om dette stedet synger til meg. Kanskje Levi som sitter der bak rattet og forteller, egentlig gjør nettopp det, synger til meg? Sangen om oppveksten. Jesus, mor, far, søster og bror... Kanskje han synger om toget han aldri tok, om Johnny Cash og Glomma. Søndagsskolen, The Animals, Slade, Ramones, biblioteket der gutta måtte slåss om de åtte hodetelefonene som var tilgjengelige, når rocken ble tilgjengelig der blant alle bøkene. Han forteller om disse tingene. Han synger ikke, bare for å ha DET på det rene.
Vi kjører videre, og jeg kjenner på en slags til nå ukjent lykke over å være akkurat der jeg er. En lykke som ikke er som den lykken jeg av og til kjenner fra før, men en lykke som egentlig hører hjemme i min egen barndom. Eller i min egen oppvekst.
Sitter vi i en pickup, eller sitter vi i en tidsmaskin?
Det ene utelukker ikke det andre, og Levi svarer på mine spørsmål. Levi er en jævla fin fyr, og jeg merker det godt der jeg sitter å lytter til hans historier. Han forteller om hvordan rocken kom å skremte vannet av han samtidig som den tok han, kanskje uten at han visste det. Om at han var sikker på at dommedagen var like i nabolaget da hans fjorten år eldre bror dro en plate av Eric Burdon og The Animals i hus. Han forteller om sin egen tiltrekning til denne nye musikken, og om Helvete og forestillingen om Armageddon. Det glir en skygge over min sidemanns ansikt. Et lite blaff av mørke...
Men før jeg vet ordet av det kjører vi forbi grustaket der grusharpa sto å brummet sin tidløse blues, og skyggene fordufter like fort som de kom.  Jeg ser for meg både Jim Gystad og Rick Rubin. På randen av å oppdage. Helt i utkanten av et nytt lys. Jeg ser John R. Cash og Timoteus Thorsen. Vi er på Skogli, eller Granli som det egentlig heter. Jeg kan kjenne vibrasjonene fra Levis kjærlighet til dette stedet. Og min egen forsåvidt.

En smal grusvei leder oss inn i skogen. En liten lysning dukker opp, og så er vi der. Utenfor huset der Henriksen vokste opp. Det var her han hørte mye av musikken han fortsatt elsker, og det var her han som en purung gutt sa at han ikke trengte å være med på å ta opp poteter i potetferien, for HAN skulle bli forfatter. Dette til sin eldre brors store forargelse.
Akkurat det minner meg om en viss Johnny Cash som var mer opptatt av å dagdømme på fisketur enn å hjelpe sin eldre bror på sagbruket, uten at jeg skal sammenligne disse to forskjellige historiene. Vi ruller videre inn i det som en gang var Levis verden. En enda smalere grusvei tar oss videre, vi passerer et lite rom mellom trærne, og Levi sier at her fikk han mate sin bestefars hest, i sin tid. Og han fikk sette seg opp på hesteryggen, av og til. Den smale veien åpner seg atter en gang, og så kommer vi til huset der hans bestemor og bestefar holdt til. Det er med et trist drag over øynene Henriksen forteller at begge disse husene, både dette og det han vokste opp i bak trærne vi nettopp tok oss forbi, skal slettes med jorden til fordel for et grustak. Jeg tenker at et vakkert sted snart skal fylles med støv og spetakkel. Av demoner fra en uviss fremtid. Der det en gang hersket familieliv og oppvekst, skal maskinene komme med sine nådeløse stålkjefter.
Snart er dette flotte trygge rommet i skogen et lite helvete der jordens indre skal ut for å knuses til fint støv og pokk. Sånn er det. Det er penga som rår. Men kanskje grusen som skal hentes ut her en dag ender opp i gården til en ny gutt. En ny Levi Henriksen. Sånt kan jo skje. Det finnes alltid et håp. Et håp som holder oss flytende.

Foto: Ole Morten Wilhelmsen

Drivkraft og Forbilder

Vi forlater Granli. Levi ratter oss ut av sin barndom - ut av sin ungdom, og jeg holder litt på tanken om at hele dette området snart vil være forandret til det ugjenkjennelige. Vi forsvinner inn under jernbanesporene som tar folk fra Stockholm, eller til Stockholm, for alt jeg vet. Det er ett fett.
Vi sniker oss under de tunge jernbanesvillene, gjennom trange steinsatte buer der pickup-en akkurat er smal nok til å passere.
Vi ser en gammel bensinstasjon der alt fortsatt er som det var da den i sin tid bukket under. Det som sto i hyllene den gangen, står der fortsatt etter mange år. Mer som et spøkelse enn som et minne, egentlig. Vi ser nedlagte butikker og enda flere jernbaneoverganger. Det er her i disse områdene Levis forskjellige karakterer lever, og det gjør disse omgivelsene levende i mitt hode. Det er selvsagt et levende samfunn her uansett lyriske krumspring fra Levi, men en mann har sine oppfatninger, og min er formet av det jeg tenker i det vi atter triller inn i gården der familien Henriksen holder til.
Dette var litt av en tur i litt av en bil, tenker jeg. En bil jeg er sikker på at forfatteren og musikeren elsker av hele sitt hjerte. Og det skjønner jeg godt. Jeg ville gjort akkurat det samme. Jeg tenker også at jeg nok dessverre aldri vil komme til å oppleve det jeg nettopp opplevde, en gang til. Ja, jeg er litt av en nostalgiker. Det hender ofte at jeg våkner om mårningen, og kjenner på et savn fra kvelden i forveien. Ja det kan være så ille. Men sånn er det altså. 

Etter at Chevroleten som er farget som en muggen kneip, og som er merket med små hint om at den har vært brukt godt gjennom årenes løp, er trygt plassert tilbake i garasjen, spør vår mann om jeg vil at vi skal sitte ute eller inne, og om jeg vil ha en kopp kaffe. Jeg spør litt klønete om det er lov å røyke ute i gården, og velger siden det er lov, å sitter der ute under himmelen. Røyk og kaffe en en kombo jeg sjelden vender ryggen til.
Levi bemerker at han bare har pulverkaffe, og jeg finner plass i en av de to gyngestolene som står plassert på hver sin side av et lite bord. Dette mens jeg nynner litt på Guy Clarks "Instant Coffee Blues".
Levi kommer ut med to fulle krus, og jeg kjenner nok en gang på følelsen av å ha kjent denne mannen i hele mitt liv. Det er en merkelig følelse, men den er like virkelig som den varme kaffen jeg nå holder i hånden.

Vi prater om alt mellom himmel og jord der vi sitter å gynger litt under augusthimmelen. Jeg spør om hva som inspirerer han til å skrive og komponere, og han svarer at inspirasjon kun er en gnist som setter prosessen i gang. Jeg kommer inn på det med drivkraft, og jeg kan se at den er godt tilstede i denne utmerkede mannen i det han forteller om karismatiske predikanter i full fyr på scena, fullt på høyde med den elektriske stemningen, som når alt er som det skal, oppstår mellom en rockestjerne og publikum. Han minnes historiene hans bestefar fortalte i hine dager, som også gjorde sitt. Det var der det hele begynte. Det var da han skjønte hva han skulle bli. En historieforteller som fanget folks oppmerksomhet. Allerede mens Levi var en liten gutt forstod han at det fantes et talent for sånt under skjorta. Noe som lå der inni han. Han merket at folk lo av vitsene hans, og han følte seg hjemme i rollen som entertainer. Han elsket å lytte til historiene som ble formidlet av de som virkelig kunne kunsten, og han følte drivet når han selv kom med sine.
Jeg kunne sittet å lyttet til Herr Henriksen i det uendelige, og det sier jo litt om at mannen virkelig har lært seg denne kunsten fra de som i sin tid satte gnisten i han. De som først inspirerte han, og helt sikkert fortsatt gjør det.
Jeg forstår hvor drivkrafta kommer i fra, og beveger meg i retning av hvilken metoder, om noen, han bruker når han skal bygge en roman, eller snekre en låt. Mannen fra de norske sørstatene sier at han neppe har noen bestemte metoder, men at han selvsagt først må finne en historie han vil fortelle. En historie å spinne på.

Så kommer vi inn på dette med forbilder, for jeg spør mannen om nettopp dette. Da blir det stille et øyeblikk før Levi nevner James McMurtry -  forfattersønnen og musikeren som plasserer en liten novelle i hver eneste låt han skriver. Så snakker vi litt om Guy Clarks eminense og Bruce Springsteen, om Leonard Cohen og Hank Williams. Men Levi sier altså at de to klare forbildene når det kommer til låtskriverkunsten, utvilsomt er James og Guy. Dette finner jeg det lett å være enig i, samtidig som jeg tenker på Townes van Zandt og Tom Waits, men det er en annen historie. Min, om du vil.

Foto: Ole Morten Wilhelmsen

Øving, Planer og Johnny Cash

For et par måneder siden kjøpte mannen fra stedet der de havner i Mexico når de kjører over grensa til søta bror, ny gitar. Han skaffet seg arbeidshesten, Gibson J-45.
Det er bare et par år siden musikanten satte bassen litt til side og begynte å spille mer gitar. Han forteller at overgangen fra en Martin han har brukt i denne tiden, til denne nye kassen, er formidabel, og har gjort at han ikke kan gå en dag uten å spille på den. Så Levi Henriksen øver mye for tiden. Både på gitarspillet sitt, og på synginga som han egentlig nettopp har begynt å ta på alvor, og som undertegnede synes han fikser jævla fint. Levi har utvilsomt funnet sin stemme, en stemme som kler tekstene og hans uttrykk, om jeg skal få være så freidig å si det. Men det går alltid an å forbedre ting, og er det noe denne herren kan, så er det nettopp det. Levi opererer etter min mening i en stigende kurve.
Vi snakker om at stemmen hos enhver sanger eller formidler av sang, kan variere, og at den varierer fra hvor og når du befinner deg på døgnet, óg ut fra hvor du er sånn rent mentalt. I livet. Sånn er det. Kunsten er å finne sin beste stemme når det virkelig gjelder, og akkurat det går det fint an å øve på.

Når jeg spør om planene fremover forteller Henriksen at han er godt i gang med sin neste roman, som blir den mest personlige til nå, og at han allerede skriver på nye låter som mest sannsynlig blir å finne på hans neste album. Sånt kaller jeg planer og vel så det. Så prater vi om Johnny Cash. Johnny Cash er en fyr som på mange måter har samme plass i både undertegnede og Levi. Cash er som en vegg og deler av taket for oss begge, om det er lov å si sånt noe, sånn helt uten videre.

Men la meg gjøre det "enkelt" her et øyeblikk. Levi har en låt som jeg synes sier mye om hans forhold til Johnny Cash, óg om han selv . Låten heter "Synd og Tilgivelse" og er hentet fra den første plata han gjorde sammen med Thomas Mårud. Den heter Herfra til Rockaway Beach:

"Søskenbarnet mitt var fem år eldre med langt nakkehår, og en gryende forståelse for at den historia om Batseba og David var noe mer enn bare et eventyr. Søskenbarnet mitt spilte sologitar i musikken på Zion, og ga brått gode gamle «Jeg skal elske det eldgamle kors» en litt mer frekk musikalsk innpakning, enn jeg tidligere hadde vært vant til. Han hadde egen forsterker, og var mitt første møte med mer elektriske impulser i den sterkt akustisk dominerte bedehusmusikken. En gang håpet jeg at det var jeg som skulle stå der, langt fram på scena, mens det pulserende lyset fra forsterkeren min blunket trafikklysgrønt oppover buksebeina.

            Vel, jeg kom aldri til å stå først på noen scene som sologitarist. Men tida med å beundre søskenbarnet mitt var slett ikke bortkastet. Blant platene med Evy Törnquist og Brødrene Samuelsson hadde han også en unseelig liten blå kassett. Mannen på omslaget hadde gitaren bak på ryggen som et gevær oppned, og scenelyset rammet inn hodet som en glorie. Jeg trodde først bildet hadde noe med korsfestelsen å gjøre, før jeg la merke til at det ikke var et spyd som noen tredde inn i sida på mannen. Det var bare en bass som ble holdt litt uøvernt fram i høyre bildekant.

Selv om Evy hadde blusa litt mer vovet oppkneppet og smilte rett inn i kamera, så hjalp det ikke. Hun beit ikke på samme måten, for det var noe med mannen i det leirbål-aktige lyset som ikke slapp taket. Jeg tror aldri jeg har studert bildet av noen musiker så nøye, men da jeg først kom forbi det omslaget, da jeg endelig kom til musikken var jeg solgt. Det voldsomme elvebruset av en applaus da konserten startet, steinraset med trommer som etterhvert gikk over i en lokomotivtakt og gitaren som kneppet i gang sangene med en lyd som låt like tørt som en tyriild. Men det var stemmen som gjorde utslaget. Den snakket fra kjelleren av mennesket. ”Hello, I’m Johnny Cash”.

I begynnelsen var jeg knapt mer enn førstereisegutt å regne når det gjaldt å forstå det engelske språket. Da Johnny Cash fortalte at hans gamle gitarist ”Luther Perkins has passed away”, så trodde jeg det betydde at han hadde spasert bort. Først atskillige cowboyfilmer etterpå, skjønte jeg at han rett og slett var død. Jeg trengte derimot ikke å ha lært så mye engelsk for å forstå følelsen Johnny Cash ble møtt med da han snakket til fangene – for etterhvert begrep jeg at San Quentin ikke var noen vanlig konsertsal – det var et av Amerikas best bevoktede fengsler. Hit kom Johnny Cash, huket seg ned mot mikrofonen og sang at han hatet hver eneste milimeter av disse steinveggene. Først er mottakelsen litt nølende, som om ikke fangene helt forstår hva han sier, så drukner musikken i applaus og den eneste lyden som høres fra scena er skarptromma som rasler som et nøkkelknippe.

Nå er jeg blitt en stor gutt, og søskenbarnet mitt spiller ikke lenger sologitar. Selv har jeg aldri å slutte å spille ”At San Quentin” både på kassett og lp, og nå da konserten plutselig foreligger på CD i sin helhet må jeg selvfølgelig også ha den. Omslaget er like blått, Johnny Cash blir stadig spiddet av bassisten og jubelbruset på begynnelsen er det samme – ellers er det meste forskjellig. I alle disse årene er vi blitt holdt for narr, i alle disse årene har vi lyttet til en sterkt kryssklippet versjon og trodd at det var veien, sannheten og livet. Det ville vært som om fariseerne hadde sensurert bort halve bergpreknen fra Det Nye Testamentet, som om vi ikke skulle få lese om da Jesus helbredet den blinde, snakket med horene eller ordnet med vinet til det bryllupet i Kanaan. Inne i CD-omslaget forteller Johnny om det legendariske bildet der han dunker en svær ringfinger opp i fotografens linse. ”At San Quentin” ble filmet for engelsk fjernsyn, og etterhvert ble han rasende på alle kamerafolkene som gjorde at han ikke kunne se publikummet sitt. Da ingen gadd å flytte seg, ga han dem fingeren. Jeg innbiller meg at Jesus ville reagert på samme måten i dag, overfor enkelte av de selvhøytidelige korstogfarerne som gjør sitt beste for å stå i veien for det egentlige publikummet hans – folk som deg og meg.

Det er noe med Johnny Cash som er synd og tilgivelse på en gang, noe med at uten mørke ville ikke lyset ha noen verdi. For fem kroner lærte jeg mer enn jeg noen sinne gjorde på skolen. Jeg lærte at ingen mann er en øy alene, ingen mann er høyere enn sin egen fallhøyde og man kan aldri eier mer enn det man har gitt bort".

Det er litt av en tekst dette. En fantastisk en.

Jeg kjenner meg alltid litt åndelig når Johnny åpner kjeften, og i mange år hang et stort bilde av en sliten John Ray i leiligheta mi, vel i flere av leilighetene som jeg har levd i gjennom livet...
Det bildet der han sliten står backstage i Hammersmith Odeon, i 1966. Altså i London. Det året jeg ble født.
En gang kom mannen sågar ut av bildet, og det samtidig som jeg satt å pratet i telefonen med min bror.
Men det er selvsagt en helt annen historie, og det er mange av dem når det kommer til meg og Johnny Cash. Unnskyld denne avsporingen.

[embed]https://youtu.be/k9IfHDi-2EA[/embed]

Levi forteller at Johnny Cash er DEN artisten som har fulgt han gjennom hele livet, og det er akkurat som om jeg kan føle introen på "The Man Comes Around" når han sier dette. Det følger noen minutter med åndelig stemning i Levis bakgård, og jeg spør Herr Henriksen om hva barnetro egentlig er. Jeg spør siden jeg ikke helt vet hva det egentlig er. For når jeg tenker tilbake på min barndom, er The Beatles det nærmeste jeg kan komme noe som kan ligne på en barnetro, og skulle du ha sett på maken... Det er også en helt annen historie. Det er min, og ikke Levis. Den sier "There are places i remember in my life".

Foto: Ole Morten Wilhelmsen

Om Tro og Låter som har satt sine Spor

Da Levi tidligere åpnet porten til garasjen der hans elskede pickup står beskyttet, var det første jeg fikk øye på et sort klistermerke bakpå lasteluka. "GOD BLESS JOHNNY CASH". Det var nesten så jeg fikk lyst å kysse mannen helt sånn fullstendig spontant og helt uten tanker, med det samme, men jeg klarte å styre meg. Det skulle tatt seg ut... Hm. Men jeg klarte som sagt heldigvis å styre meg. Jeg nøyde meg med å si "Å DÆVEN DU"!
Jeg er litt stolt av akkurat det.

Når Levi svarer på hva barnetro er, skjønner jeg at spørsmålet mitt er dumt. Det er selvsagt den uskyldige troen du bærer med deg om at verden er et fint sted, og at det meste vil gå bra. At troen er et hus, eller en skog der du kan føle deg trygg og finne styrke. Vår mann forteller om møtene i bedehuset, og om sannheten og veien som ble fulgt av folket. Han forteller om mora som var søndagsskolelærer, og han sier litt om det å vokse opp i en pinsevennmenighet.
Med fare for at det kan høres en smule dumt ut, innbiller jeg meg at jeg kan se troen i Levi Henriksen der han sitter, og jeg ser at den ligger der som et fundament av både trygghet og ren kjærlighet. Et håp ingen noensinne kan frarøve han. Dette er ting det er vanskelig å forklare, så jeg ber bare leseren om å tro meg på at Levi er en lykkelig mann, i den grad noen er det. Han er i alle fall helstøpt. Image is everything, og Levi har et image. Han fremstår som en kryssning mellom en forfatter og en rocker.

Mitt siste spørsmål går på om det er noen spesielle låter som har satt sine spor. Han sier det er mange sånne før han forteller om en gang da han i en tung stund satte seg i bilen og bare kjørte så langt og dypt inn i skogen som han kunne komme. Han var sikker på at han aldri ville finne veien ut igjen (rent metaforisk vil jeg tro) i sin fortvilelse. Men etter en stund satte han heldigvis på radioen, og ut av den kom Leonard Cohens røst:

[embed]https://youtu.be/6o6zMPLcXZ8[/embed]

 

And Jesus was a sailor when he walked upon the water
And he spent a long time watching from his lonely wooden tower
And when he knew for certain only drowning men could see him
He said all men will be sailors then until the sea shall free them
But he himself was broken, long before the sky would open
Forsaken, almost human, he sank beneath your wisdom like a stone

 

Jeg kan bare forestille meg hva som skjedde der, helt innerst inne i vår mann, og tanken på det, kan lett drive frem en aldri så liten tåre her jeg sitter.
Levi sier at det var "Suzanne" med Cohen som tok han ut av skogen. Og jeg vet at han snakker sant.
Så forteller han om da han var 16 og gikk første året på videregående. Da bossen kom ut med The River. Han forteller om å være alene på rommet sitt om kvelden, om å lytte til svensk radio der journalisten forteller om "Independence day". Han forteller om å føle et større slektskap med Bruce Springsteen. Et større slektskap enn han kanskje har gjort med noen andre - både før og etterpå.
Levi sier at den sangen er - "meg og pappa".
Jeg gråter ikke, men kunne lett ha falt rett gjennom jorda.

[embed]https://youtu.be/SypLYXIaciw[/embed]

Så tar vi en tur inn i huset. Opp en trapp der veggene er fullpakka av bilder fra et liv som musiker, forfatter, journalist, rocke-fan og menneske. Jeg ser tegninger av Johnny Cash og Elvis i en skog av andre bilder som også forteller sine historier. Når vi kommer inn i det aller helligste flyter det nesten over av musikk, basser, gitarer og bøker. Masse, masse bøker. Og så er vi på selve stedet der Levi sitter å arbeider. Jeg skal innrømme at jeg kjente litt på noe som enklest kan beskrives som en ærefrykt, eller en slags respekt for all den kunsten som bor i denne nydelige mannen. Det er som om alle åndsverkene bor i veggene her. Og alle figurene han har skapt. Vi prater om alt mellom himmel og jord mens vi befinner oss i dette Mekka-et, og jeg tar et par bilder av Levi der som han jobber, tenker og er.
Så går vi fra loft til kjeller og ender opp i et rom der alle skipene vår mann har navigert ligger i et slags opplag. Det vil si alle bøkene han har skrevet, og musikken han har gitt ut. Jeg får med meg en hel stabel av gamle skip hos denne helt usannsynlig fine, og kule fyren, før vi rusler opp trappa igjen og atter kommer ut der hvor vi først møttes.
Etter et hjertelig farvell og en takk for praten, óg øyeblikkene, rusler jeg ut i hverdagen igjen. Det har gått tre timer i det jeg roter fram telefonen ut av veska (er dette noe? Før jeg gikk holdt jeg nesten på å ta med meg Levis veske, for den er nesten helt lik min egen). Tja... Jeg ringer min kjære som er der ute i byen sammen med vår firbente venn Jonas.

Foto: Ole Morten Wilhelmsen

 

Tilbake til Trysil gjennom Mexico

Jeg kjenner meg lykkelig i det vi stopper i Charlottenberg for bensin, kaffe og kake. Lykkelig over den lange omveien som ligger foran oss. Foran kvinnen jeg elsker, og hunden jeg også elsker. Foran oss.
Vi kjører "Mexico" av ren lyst. Som i en slags microsommerferie, og det er fint å leve og alt det derre.

La meg bare helt på tampen oppklare dette med Mexico. Det er Levi som har lært meg dette gjennom en eller flere av sine bøker. Dette med at Kongsvinger er de norske sørstatene, og at Sverige nødvendigvis må bli Mexico da. Jeg tenker at vi er i Kovexicoland, og at Trysil kanskje er Memphis. Det blir bare surr, for vi krysser jo aldri Rio Grande. Så jeg slipper den ballen før vi kommer alt for langt inn i vårt kjære naboland der min forlovede stammer fra. Vi spiller Levi & Thomas med Bra Landsens Folk, vi spiller Johnny Cash, og vi spiller Levi & Babylon Badlands på vår velvalgte omvei. Vi er innom en hel bråte med småbyer og små snodige steder, vi spiser en jævla god middag i Sunne, og vi gjør etterhvert tre ulike forsøk på å kjøpe oss kaffe langs veien videre, og alle gangene, må vi rett og slett bare helle den ut som ren rævgift. Hva faen skal sånt bety. Kaffe som smaker helvete og er grå? Det funker ikke, ærlig talt.

Selv om vi ikke klarte å skaffe oss drikkbar kaffe (noe vi forresten lo godt av), så hadde vi en helt strålende tur hjem fra Kongsvinger og Levi Henriksen. Hele turen hjem, det vil si da vi ikke spiste, lo, sang eller fikk umulig kaffe, tenkte jeg på de tre timene med Levi. I det øyeblikket de var over, virket det som om det hadde passert fem minutter, men da jeg ble sittende å lytte til Johnny Cash og suset fra asfalten som forsvant under oss, kjentes disse tre timene ut som en hel dag. En hel dag på reise gjennom livet til en av norges fineste forfattere. En av norges beste låtskrivere, i alle fall på den lyriske fronten.

Når garasjen åpner sitt gap vel hjemme i de dype skoger, er jeg ikke i nærheten av å være sliten eller trøtt. Normalt ville jeg bakset ut sidelengs som den giktkrabba jeg er, men nå kan jeg helt klart ta 16 timer til i vår franske lille venn.
Det jeg vil si med dette, er at vår mann Levi Henriksen er en inspirerende mann. Han er hel ved og ekte vare på lik linje med mine tre største helter. Tom Waits, Townes Van Zandt, og Johnny Cash. Disse ordene kommer rett fra mitt hjerte.