Television

Television ble "født" i 1973, i sjølvaste New York City. Deres scene ble tidlig CBGB's som også kom til verden i 1973, etter først å ha vært en sånn såkalt "Dive Bar" (den lokale baren på hjørnet der naboene kom for å dykke ned i en pils eller litt sterkere lut - alt etter fasongen på hverdagen), og deretter en biker bar (som det ikke føles nødvendig i beskrive nærmere for noen).
Da kneipa skiftet navn til CBGB i '73, ble den etterhvert den viktigeste musikkscenen sammen med Max's Kansas City og et par andre klubber, i det store eplet. I alle fall i ettertid. CBGB som står for, Country, Bluegrass og Blues, ble før noen visste ordet av det den viktigeste Punk og New Wave-sjappa der band som Television, The Ramones, Patti Smith, Talking Heads, Mink DeVille, The Fleshtones, The Cramps, B-52's, Misfits, Joan Jett & Blackhearts, The Heartbreakers (ikke Tom Petty, men Johnny Thunders), Blondie, The Damned, Dead Boys, Richard Hell & The Voidoids, Wayne County...puh, og mange andre, begynte å blomstre. Her vanket alt som kunne krype og gå av relevante sjeler på New Yorks punkrock-kart. Folk som Lou Reed, David Bowie, Iggy Pop og Andy Warhol, var til tider faste gjester sammen med en hel bråte av andre kunstrock, avantgarde skruer. Såvidt jeg begriper, er denne smeltedigelen noe av det mest skjellsettende og mest avgjørende for rockens utvikling, sammen med det som skjedde sånn cirka samtidig (om vi legger godviljen til å sier at '74-'77 er samtidig) i UK, og da særlig i herlige London (det hadde vært noe å få muligheten til å stikke hodet inn gjennom et tidsvindu, og fått seg en kjapp titt på f.eks CBGB i 1974-75).

Men så var det altså Television. Bandet alle SKAL, eller MÅ like nå i ettertid, dersom kredibilitet er en drivende, eller i hvert fall en viktig faktor. Spør ikke hvor jeg har dette fra, for da vil jeg bare begynne å fable om anelser og hva jeg går rundt å innbiller meg. Eller hva jeg mener å ha observert...
Så, takk for at du lar den ligge.

Da jeg for alvor begynte å lytte til Television (Marquee Moon) for kanskje 10-12 år siden, forstod jeg ganske så umiddelbart at jeg hadde ventet litt vel lenge før jeg endelig fikk ut fingeren. For makan til gitarer og "enkle", geniale arrangementer, hadde jeg vel egentlig ikke hørt på samme måte som dette før. Tom Verlaine, Richard Lloyd, Fred Smith og Billy Ficca, fikk meg til å smile bredt, og jeg forstod hva alt oppstyret hadde bunnet i. Låtene, gitarene som dro i hver sin retning, men som på finurlig vis alltid endte opp på samme sted til slutt. Tom's nesten gråtkvalte, men samtidig distanserte og kjølige stemme, gitarkompene og fordelingen av de helt avsindig geniale soloene mellom Tom og Richard. Trommene og bassen som føles så sykt intelligente sammen. Hele denne særegne sammenblandingen av stemme, gitar, komp og melodilinjer.

Television. En gjeng "intellektuelle" musikanter med et helt unikt uttrykk. Et band å elske. Et art-rock/new wave/post-punk/og hele jævla bøtteballetten-band, tilsynelatende uten grenser. Bandet også Richard Hell var en del av fra starten og et par år fremover.

Verlaine og Hell møttes på en skole de gikk på (jeg vet nok hva den heter, men gidder ikke finne ut hvordan det skrives), i Delaware, som de altså avsluttet midtveis. De dro begge til New York først på '70-tallet, hver for seg, for å prøve seg som poeter. Det gikk nok ikke så veldig bra ettersom... Deres første band, Neon Boys, bestod av Verlaine på sang og gitar, Hell på bass og sang, og Mr. Ficca på trommer.
Bandet het Neon Boys i cirka ett år ('72-'73), og spilte inn en 7-tommer som først ble gitt ut i 1980. Så skiftet de endelig navn til Television på tampen av 1973, fikk med seg Richard Lloyd, og spilte masse konserter rundtom på de nevnte klubbene.
Så oppstod det som seg hør og bør diverse gnissninger mellom herrene Verlaine og Hell. Hell hadde nemligen ikke samme tilnærming til instrumentet som Tom, og var mer løssluppen og tilfeldig rundt det å øve. Han var utvilsomt en mer utadvendt fyr enn den meget introverte og sære Verlaine, så det måtte vel egentlig skjære seg etterhvert.
Både Hell og Verlaine skrev sine låter, og de hadde som sagt mange konserter rundtom på forskjellige New York-klubber. De hadde sågar et band jeg hørte mye da jeg var tretten år i 1979, og som jeg elsket (jeg har selvsagt fortsatt med det), til å varme opp for seg. Bandet het The Ramones, og vi som vet hva god punkrock er, så godt som forguder den gjengen.

Alt hadde gått unna så det sang etter, men på et tidspunkt ble det for mye for Tom, og han nektet f.eks å spille "Blank Generation" på konsertene - samtidig som han ba Richard Hell om å slutte å sprette rundt på scena som en jævla bavian.
Ha ha ha... Tenke seg til, altså. Helt sykt å tenke på i ettertid.
Rock'n'roll, ass... Det er ikke rart man elsker greia.
Men, men. For å gjøre en lang historie kort. Richard Hell forlot bandet og ble så med på å starte The Heartbreakers sammen med Johnny Thunders og Jerry Nolan. Etterhvert startet han tøffe, Richard Hell and the Voidoids (dæven for en tøff skive Blank Generation var. Den slapp de i 1977).
Nuvel.
I Television fikk de uansett erstattet Herr Helvete med Fred Smith, som var Blondie's opprinnelige bassist, og dermed var gjengen som skulle til for å lage dette ikoniske debutalbumet, et faktum.

Marquee Moon (1977)

Etter timer, uker, måneder, år med intens øving, og signert kontrakt med Elektra (et av mange som ville signere dem), gikk bandet i A & R Recording's studio i New York City, i september 1976. Låtene ble stort sett spilt inn på én tagning, og med seg bak knotter, knapper og spaker, hadde frontmann Verlaine, A & R's, Andy Johns. Så vidt jeg har funnet ut her jeg sitter i ren artpostpunkrockrus (fornøyd med den ja), var hele jobben over i løpet av en måneds tid, og i februar 1977, lå albumet vi kjenner som Marquee Moon klart for ulvene å kaste seg over. Jeg for min del var bare elleve år da dette foregikk, og hadde på det tidspunktet nok med The Beatles, Gasolin', Simon & Garfunkel, og et band som het Thin Lizzy.
Jeg er ikke spesielt komfortabel med å kalle Television for punk. Til det er musikken deres alt for kompleks. Det er elementer av så mange forskjellige påvirkningsanslag i uttrykket. Vi snakker om alt fra små jazzelementer til mer pompøse saker som f.eks ting i retning av Grateful Dead. Det er ikke spesielt rart i og med at Verlaine egentlig er saksofonist, og at han hadde sine forbilder i nettopp Grateful Dead og i folk som helt absurd heftige John Coltrane.
Marquee Moon får spesielt god mottagelse i England (trur eg), og Herr Verlaine viser seg som en temmelig vanskelig fyr når det kommer til stykket. Vrang, surken og vanskelig. Han klarer til og med å skjelle ut folk som bruker sin tid på å rose han og bandet, og sånt gjør selvfølgelig at hans rykte som en ufyselig grinebiter blir forsterket og får et større omfang.

Det finnes ikke noe som helst negativt å si om denne debutskiva. Den er rett og slett perfekt i hele sin nydelige fremtoning. De noe mørke refleksjonene om livet i storbyen, selve lyden - den kjølige, nesten avsidesliggende snerten i hver tone...
Alle elementene som tilsammen gjør Marquee Moon til det albumet det er, er helt avgjørende med hvert sitt respektive lille fnugg. Bassgangene, den delikate lekende tromminga, riffene, mystikken som ligger der, og alle de geniale "soloduellene".
Vi snakker om et mesterverk her. Et mesterverk som absolutt trenger hver eneste låt for å være nettopp det.
Dette gjør det selvsagt umulig å velge fem høydepunkter, men siden det er det som er sporten her når det kommer til disse bandkatalogene, så blir jeg jo pent nødt til å forsøke: See No Evil, Venus, Marquee Moon, Elevation og Torn Curtain. Dette er akkurat nå, og sikkert ikke om en halvtime. Ah... Det er så mye en kan si om denne helt utrolig fete musikken. Faen for en plate! Antagelig tidenes debut.

Adventure (1978)

Å følge opp et album som Marquee Moon er utvilsomt en like vriden oppgave som den å hoppe etter han der jævla Wirkola (unnskyld Bjørn). Om jeg skal være helt ærlig, vil jeg påstå at det er sånn cirka femhundreogsyttefiretusen ganger verre å slippe en gangbar oppfølger til et album som Television's debut enn det er å hoppe etter en flink fyr, men det er meg. Hoppfolket ville nok ha hengt meg opp etter ballene om de hadde forvillet seg inn hit og fått øye på mine karakteristikker, men den sjansen får jeg bare ta. Jeg er temmelig sikker på at den verste hoppbermen holder seg unna The Wilhelmsens, så jeg føler meg ikke så veldig nervøs her jeg sitter.
Men så var det det å komme med en oppfølger til Marquee Moon. Tom Verlain, Richard Lloyd, Fred Smith og Billy Ficca gjorde nettopp det allerede ett år etter. Adventure dukket med andre ord opp i april 1978, og i stolen ved Verlaine's side der Andy Johns satt sist, satt det nå et menneske som hadde fått tildelt navnet, John Jansen. Produkjonen er nå en helt annen. Den er mykere, varmere og en god del mindre direkte og ikke så agressiv. Men likevel passer den Television meget bra etter undertegnedes mening. Det er ikke så kjølig og mørkt denne gangen, ei heller så mystisk, men der de nevnte elementene mangler på Adventure, dukker det opp andre som også er attråverdige. Jeg vil gå så langt som å si at Adventure er den beste oppfølgeren til et så umulig og perfekt mesterverk som Marquee Moon var og fortsatt er. Bare gitarsoloen på en låt som "The Fire", f.eks, er verdt hele inngangsbilletten, pølsa, popcornbøtta og pilsen. Eh... Om det hadde vært en kinofilm, og det var lov å drikke øl under forestillingen (jeg vet ikke om sånt er vanlig nå, men da jeg gikk på kino, var det ikke lov å drikke noe som helst - hverken brus, saft suse eller brennevin).
Denne fordømt gode oppfølgeren når ikke helt de samme høydene som Marquee Moon gjør (Marquee Moon er da tross alt en syver på terningen), men vi snakker likevel om et album verdt å skrive hjem om, hver eneste dag. Det har seg dessuten sånn at Adventure bare blir bedre og bedre med årene. Jeg for min del mener at side 2 (på grammofonplateutgaven), er en av de beste "side 2 opplevelsene" en musikkelsker kan servere seg selv.
Det er så godt som umulig å velge ut høydepunkter fra denne skiva også, men om jeg er snill og prøver på det, kan det bli noe sånt som: Glory, Days, Foxhole, The Fire og Ain't That Nothin'. Jeg kan ikke gå ned et trinn å gi dette fantastiske albumet en femmer for å illustrere forskjellene, men det er svakere en debuten, men ikke en femmer.

Television (1992)

Det har gått fjorten år siden sist denne gjengen var samlet (i alle fall spillende på samme plate under navnet Television). Musikken har forandret seg sånn cirka fjorten år, men på finurlig vis også - ikke. Bandet er fortsatt like fordømt bra til å spille (om ikke bedre), men det som var av uforklarlige faktorer på pluss, eller mystikk-siden før, er nå lett forklarlige faktorer som verken befinner seg i mystikk,pluss eller minus enden av batteriet. Og forklaringen ligger i at Verlaine og hans menn er litt mer komfortable i livet her (Verlaine har f.eks gitt ut en drøss med soloskiver), enn det de kanskje var tilbake på tampen av '70-tallet. Komfortable og litt mindre oppkjeftige.
Musikken er en slags sofistikert "småjazzaktig" poprock, uten at den har noe som helst med jazz å gjøre når kvitteringa kommer. Det er fortsatt lett å høre at det er Television som spiller, for dette bandet lyder ikke som noen andre på denne kloden. De minner selvsagt om sitt tidligere jeg i flekkene (bare litt mindre rocka, kanskje), og det skulle da bare mangle når folk med en så tydelig musikalsk signatur gjør det de kan aller best, nemlig å spille som faen på sitt instrument, sammen.
Denne selvtitulerte tredjeskiva har også den kvaliteten at den vokser seg bedre og bedre for hver eneste gjennomlytting. Jeg vil påstå at den på en måte er overraskende bra, og vet at denne gjenforeningen kunne gått mye, mye verre. Det finnes utallige eksempler på band og artister som har knota til CV-en sin på sånne stunt. Altså band som prøver én gang til, og tryner så bort i faens stygt. Men det gjorde ikke Television i 1992. Ikke i det hele tatt. De lagde en knakende flott skive. Det står respekt av dette, spør du meg.
Tom Verlaine (eller Thomas Miller som han ble døpt) og resten av gutta innfridde med sitt tredje album, selv om det er mye svakere enn debuten, og ganske mye svakere enn Adventure. Høydepunktene her kan for tiden være: 1880 Or So, In World, Call Mr. Lee, No Glamour for Willi og Mars. Det finnes ingen direkte svake låter på skiva, ei heller noen indirekte. Jeg digger også denne. For helvede!

Tom Verlaine, Richard Lloyd, Fred Smith og Billy Ficca. Fy faen for en gjeng! Fire flotte poder. For et band! Tom og Richard er to av tidenes feteste gitarister. Mr. Verlaine, er om jeg bare skal nevne én fra Television, min favoritt.
Jeg føler at jeg såvidt har begynt å krafse i denne utrolig interessante musikken, men vet at jeg har hørt alt på hundrevis av ganger. Her ligger noe av magien som er skapt.

https://open.spotify.com/user/omwcash/playlist/3QS1WBj0xiM3VZa8FDDNaJ