Van Halen - Van Halen
Van Halen. Brødrene Eddie og Alex. Michael Anthony. Diamond Dave. Disse fire typene som så kulere ut enn resten av mannfolkene på planeten til sammen. Og aldri så de kulere ut enn på coveret til sin selvtitulerte debutskive fra 1978. Da Ted Templeman først møtte gjengen fra Pasadena, California skjønte han umiddelbart at han hadde å gjøre med en gjeng unge menn som ville nå langt. Men, historien startet noen år tidligere, så da er det like greit å spole tilbake.
I 1972 startet de nederlandske brødrene bandet Mammoth sammen med bassist Mark Stone. Faren til the brothers, Jan, var musiker, og sørget for at guttene fikk sine leksjoner i ung alder. I utgangspunktet var Eddie en pianoelev som endte opp som trommis, mens Alex spilte gitar. Men da Eddie fant ut at broren brukte å snike seg inn på rommet hans for å hamre løs, så byttet de like godt instrumenter, et bytte som skulle vise seg å være rimelig smart. Et annet og vel så smart valg, var å la fyren som skulle leie dem lydutstyr få være med i bandet, noe de gjorde fordi de ikke hadde spenn. Fyren het tilfeldigvis David Lee Roth, og skulle etterhvert vise seg å bli blant de aller største personligheter som har stått på en scene. I ’74 var det slutt for Stone, som ble byttet ut med bassisten og vokalisten fra det lokale bandet Snake, Michael Anthony.
Da skulle man tro at Van Halen var skapt, og bandet klar for kamp, men, den gang ei. De fant ut at de skulle kalle seg for Genesis, og var nok blant de svært få her i verden som ikke hadde fått med seg at det var et ikke ubetydelig band i England som allerede hadde okkupert det navnet. Vel, i løpet av kort tid ble de klar over det, og Diamond Dave kom opp med det kloke valget av bandnavn de har den dag i dag, fordi det minte ham om Santana (!). Men utpå høsten ’74 var Van Halen som vi kjenner dem klare for å erobre verden.
De ble derfor lagt merke til av de rette folkene, og sommeren ’76 så den hippe dj’en Rodney Bingenheimer bandet på like hippe The Gazzarri Club, og han ble søkkimponert. Neste gang han dukket opp hadde han med seg ikke ukjente Gene Simmons, den blodsugende djevelen fra KISS, og som alle skjønner; one thing leads to another, noe som i dette tilfellet betydde en demo produsert av Gene. Historien kunne vært lykkelig og fet med denne starten, men faktum er at Gene allerede på denne tiden mente at penger betyr en del, og ville derfor først og fremst at bandet skulle skifte navn til det åpenbart pengeinnbringende Daddy Longlegs. Dette gikk dårlig, og etter at KISS-managementet uttalte at dette var et band uten håp, hoppet Gene av allerede før det hele begynte..
Sommeren ’77 var det duket for nok en konsert med mektige tilhørere, denne gang på en klubb i Hollywood. Blant publikummerne var Mo Ostin og allerede omtalte Ted Templeman, to ikke ubetydelige menn i Warner. De kontaktet bandet umiddelbart, med tilbud om kontrakt, og da snakker vi den reelle starten til min barndoms helter. De spaserte inn i Sunset Sound Recorders Studio i midten av september, og spankulerte ut tidlig i oktober, glade og fornøyde. Tre uker tok det å spille inn herligheten, og de små feilene som ble begått fikk være der, fordi de syntes det ga skiva en kul live-feeling.
Van Halen smalt inn på 19.plass på Billboard-lista, og er den dag i dag en av tidenes kommersielt største debutsuksesser. Albumet har i dag solgt mer enn 10 millioner eksemplarer bare i USA, og jeg tipper Gene Simmons ikke er helt fornøyd med avgjørelsen han tok back then..
Som liten drittunge, i kontrast til dagens godt voksne drittunge, var jeg helt forgapt i denne skiva. Det har nå gått nesten 40 år (!), og jeg må bare innrømme at tilstanden har holdt seg temmelig stabil helt til dags dato, noe jeg fikk enda et bevis på så sent som i går. Elevene i 10.klasse var ferdig med muntlig eksamen, og de var derfor mer enn klar for å levere fra seg skolebøkene og rydde klasserommet for spor av dem. Alltid en trivelig og litt vemodig syssel, som denne gangen ble tonesatt med lyden av Van Halen, med et ganske voksent volum. Så, mens omslagspapir ble flerret vekk, tape ble fjernet, og bøkene klasket i riktige bunker, ble ørene til våre 15/16-åringer utsatt for hylende gitarer, feite riff, tunge komp, og en semi-hysterisk sang. Og, det virket som om de likte det de hørte. De gjorde ihvertfall unna jobben på de 35 minuttene skiva varer, og jeg innbiller meg at arbeidslysten var bedre enn normalt. Lee Roth & co skaper energi på alle mulige måter.
Jeg har et bilde i hodet av meg selv som liten sneip liggende på gulvet, ikledd blå stillongs med god sagg, og to stykk Tandberg høyttalere strategisk plassert ved hvert øre. Volumet er skrudd så høyt som det er mulig å få det, så gamlingene var nok på jobb, og ut av høyttalerne kommer en sirene etterfulgt av en tung bass og noen sprø, gitariske knitrelyder, før et tungt riff og enda tyngre trommer kommer inn og gir meg en ståpels som varer i 3:37. Noen hese ”yeah yeah” kommer lurende inn, før den barskeste stemmen jeg til da hadde hørt nærmest messer ut I’ve lived my life like there’s no tomorrow. Hva faen var dette? Jo, det var selvsagt åpningssporet "Runnin’ With the Devil", en låt som er like skummel som den høres ut. Lee Roth jobber som fanden hele veien, og gitarsoloen, ja her snakker vi gitarsolo, var noe jeg aldri hadde hørt maken til, og jeg hadde hørt mange min unge alder tatt i betraktning. I ettertid har jeg skjønt at ingen hadde hørt maken, så jeg er unnskyldt. Eddie er dessuten brutal, to the point og kortfattet, og da er det akkurat som jeg liker det, og lander på at åpningssporet er strøkent. Men, soloen er så kort fordi Eddie får 1.43 til å avreagere på i løpet neste spor, den fantastiske oppvisningen i gitaronani som går under navnet "Eruption". Michael og broder Alex hjelper ham i gang, men så er det tapping og alle teknikker som gjelder for alle penga, og at det er mulig å være så kjapp i fingre og hode er ikke lett å forstå. Samtidig er djevelen voldsomt melodiøs av seg, og en komponist av rang. Fet, er ordet.
[embed]https://www.youtube.com/watch?v=9X6e7uctAww[/embed]
I hine harde dager var min far ung, rundt 35, noe som innebærer at han var rundt regnet 12-13 år yngre enn jeg er i dag (!), og jeg husker godt at han kom inn på rommet mitt og spurte hva jeg hørte på når han hørte tredjesporet, "You Really Got Me". Selvsagt visste han at det var en kremlåt av The Kinks, men han var rask med å konkludere med at mine gutter hadde ødelagt låten. At foten hans gikk rimelig heftig når låten ble avspilt i stua ved en senere anledning gjorde at jeg avslørte ham ganske så grundig, men det er en helt annen historie. Uansett, Ray Davies har uttalt at dette er en av coverversjonene av hans låter som han er mest imponert over, og her stiller jeg meg 100% bak Ray. Hylene til Dave er som skapt for låten, og mer spilleglede enn det man får servert i løpet av disse 2:38 finner man ikke mange bedre eksempler på. Så følger tunge, groovy "Ain’t Talkin’ ’Bout Love", og allerede den gangen skjønte jeg at dette handler om puling uten forpliktelser, noe som i hvert fall var skummelt og spennende nok for en tass som såvidt hadde vært innom seksuallære. Denne låten var favorittlåten til min beste kompis den gangen, en kar som var godt temperert av discofeber, er lege i dag, og stort sett har vært fettoter hele livet. Han skjønte greia her. Hey, hey, hey-inga på tampen er nesten like legendarisk som et visst Hey Ho, Let’s Go, og er med på å gjøre låten til et sikkert stikk på enhver fest med ambisjoner om liv. Dette understøttes soleklart av at Drive-By Truckers ofte covrer denne på konsertene sine.
"I’m the One" tar kjapt opp arven etter forgjengeren, med et så tungt og presist komp av Michael og Alex at det hele blir tyngre enn heavy metal, men samtidig gjør de det med et punkeorkesters tempo og guts. Og det faktum at Lee Roth ikke kan synge gjør det hele magisk, for dette er sånn en vokalist skal låte når partyfeelingen skal dyrkes, godt hjulpet av smart og cool koring. At de putter inn bap-bada-shoobi-dua som en avslutning sier mye, ikke minst at de er kommet til verden for å underholde. Så er Side A på vinylen over, vi snur, og tror dere ikke det hele starter med en av de feteste låtene Van Halen har på samvittigheten?
"Jamie’s Crying" kommer med ei finurlig historie. Låten handler selvfølgelig om en kar som vil ha seg et one-night-stand, men møter motbør, noe som er kjipt men ikke spesielt finurlig. Det finurlige ligger i at Lee Roth ønsket å formidle dette viktige budskapet til verden med en sterk og klar røst, så han fant ut at han ikke skulle røyke eller drikke den siste uka før opptaket. Da bandet og produsent Ted Templeman fikk høre resultatet ble Diamond Dave beordret ut for å røyke og drikke. Noen sigger og en halvflaske whisky senere kom han inn og sang den endelige versjonen. Ei god rock'n'roll-historie som noen..
[embed]https://www.youtube.com/watch?v=OOjm4I7LRgY[/embed]
"Atomic Punk" er nok en kjapp og tett låt, med en lettere forglemmelig tekst, for som Lee Roth selv sier; det handler om puling og festing. Gitaren til Eddie hyler litt ekstra her, bassen til Michael buldrer ekstra tungt, og Alex finner cymbalene oftere enn normalt. Ja, og så synger Lee Roth med sin barskeste stemme, samt at hylene, som mange finner svært irriterende, men som jeg synes er festlige, er høyere enn normalt. I dag, 4.juni 2016, er dette kanskje albumets feteste låt. På "Feel Your Love Tonight" er de over i en mer straight rock’n’roll-stil, med klare referanser til KISS. Et meget drøyt sjekketips får vi óg servert her: Better use it up before it gets old. Altså med referanse til det organet damer har som noen glupinger har oppkalt etter en gnager. "Little Dreamer" følger så, en låt som var min absolutte favoritt på skiva da jeg var en liten sneip i 1979, og som var med på alle mine opptakskassetter. Lee Roth synger som en gud (!), og dette er så sløyt som Van Halen kan få det. Tung, seig rock’n’roll, med en gitargud som ligger så behagelig plassert i lydbildet at mange kunne lært av disse gutta.
"Ice Cream Man" er en gitarboogie som er skrevet spesielt for damene. Lee Roth tar på seg croonerstemmen og småflirer seg gjennom 1:12 av låten, før han vræler og får med seg fullt band i en heftig og beintøff avslutning av låten. Igjen viser Eddie hvorfor han alltid er på Topp 10 når tidenes beste gitarister skal kåres. Fyren kan spille alt på seksstrengeren, og komponere hva det måtte være. David Lee Sinatra er ikke så verst han heller. Skiva avslutter med "On Fire", kanskje den råeste låten på albumet. Denne låten må mange av bandene i den såkalte NWOBHM-bølgen ha hørt på repeat i årevis, for her er det mange elementer som kan spores på utallige skiver utover neste tiår. Ikke den mest minneverdige låten for min del, men hva faen gjør det når de har servert en debut som dette? Ingenjævlating, for Van Halen er en hardrockbauta av et album.
Van Halen fortsatte å gi ut bra album. Oppfølgeren, II, var lenge mitt favorittalbum med gjengen, Women And Children First skiva som krevde mye av meg før den satt, Fair Warning den store fan-favoritten, Diver Down en morsom sak der de bl.a. covrer Kinks, Roy Orbison og Marvin Gaye, og svanesangen 1984 mastodonten i samlinga, skiva som sikret dem verdensherredømme. Det som skjedde siden, med Sammy Hagar, var aldri my cup of tea.
Men, debuten vil for alltid være en klokkeklar klassiker hos The Wilhelmsens. Noe annet skulle ha tatt seg ut.
https://open.spotify.com/album/7DdEbYFPKTZ8KB4z6L4UnQ