The Who - Who's Next

Siden første året på yrkeskolen, det vil si høsten 1982, har Who's Next vært et av de aller viktigste albumene i mitt liv. Jeg vet ikke om jeg noensinne før, eller etter, har følt det jeg følte da jeg ble sittende i baksetet til en sliten VW-Passat på tur hjem fra en byggeplass et par mil utenfor Tromsø. Tiden det tok å kjøre fra Tønsvika til Tromsø sentrum, var mer enn nok til å frelse 16-åringen som akkurat hadde begynt å svinge hammeren. Kassetten i bilstereoen hadde tydeligvis stoppet rett inn i "Love Ain't for Keeping" da vi startet bilen og sprutet avsted over grusen, og låten ble en god introduksjon. Mens jeg holdt på parykken kom denne låta på meg som et bakholdsangrep. Helt forsvarsløs ble jeg sittende der å glise så bredt bare en ungfole kan det. Litt på grunn av farta den tyske gamle blikkboksen fikk inn mot byen, men mest på grunn av lydene som traff meg midt i brystet så det sang etter.
Sjåføren og eieren av både bil og kassett, var mye eldre enn meg, og han ble fort en fyr jeg hang i lag med på skolen grunnet felles interesser. Det ble han jeg diskuterte musikk og gitar med. Den unge mannen var 21 år, og jeg anså han for å være verdens tøffeste kis i 1982 nettopp på grunn av at han kjørte fort som faen, og hadde en suveren musikksmak. Han elsket i likhet med meg, Paul simon óg Simon & Garfunkel, pluss en masse annen musikk jeg digga, og han spilte altså gitar han også.
Jeg tror den passaten var en 1973-modell. Den hadde fått mye juling, og var sikkert heller ingen rakett, men da "My Wife" duret ut av høytalerne på full fres, føltes det som om vi fløy forbi Movika, Skjelnan, Kroken og videre inn mot sentrum.
Siden den skjellsettende dagen i mitt liv, har Entwistles låt vært en av mine soleklare favorittlåter, og siden den gangen har Who's Next aldri vært langt unna min rekkevidde.
Jeg fikk i løpet av denne 15-20 minutters lange turen også en kjapp innføring i; på hvem det var som tok innersvingen på meg der vi fløy avsted så ubegripelig tøffe og så fulle av den frihetsfølelsen vi der og da sikkert ikke forstod den egentlige verdien av.

Så da vi ankom Tromsø sentrum, og jeg hoppet svimmel og nyforelska ut av bilen, gikk turen direkte innom den nærmeste platesjappa. Den gangen var det Platebaren A/S, som på det tidspunktet var lokalisert i Vestregata ovenfor Fokus Kino, som fikk æren av mitt entusiastiske besøk (Jeg tror faktisk det var en viss Steinar Albrigtsen som solgte meg skiva). Da jeg atter kom ut i bygatene, var jeg den lykkelige eieren av The Who - Who's Next, på LP.

Gleden og den overveldende følelsen av ærefrykt, eller hva faen det egentlig er som tar tak i deg når du virkelig liker noe så ufattelig godt (forelskelse og/eller en slags stolthetsfølelse, er kanskje beskrivende for dette fenomenet), var enorm da "Baba O'Riley" kom ut av høytalerne på gutterommet, bare minutter etter at jeg var kommet meg vel hjem.
Den hypnotiserende introen, og alt som etterfulgte i den neste lille timen, skulle altså vise seg å bli en av de viktigeste øyeblikkene på veien som derfra og inn i fremtiden skulle definere min plass i et heller uoversiktlig rockeunivers. Sånn cirka helt uten at jeg forstod det der og da, ble denne formen for rock den som skulle følge meg helt hit hvor jeg sitter i dag, 34 år senere.
Når jeg sier "den formen for rock", så mener jeg den mest genuine og rene formen som sprang ut fra sent '60-tall og tidlig '70-tall, og som først og fremst er basert på førsteklasses låtskriving gjennom både komposisjon og lyrikk, og som fremstår i en drakt skreddere som Pete Townshend, Ray Davies, Steve Marriott, og et fint lite knippe av andre visjonære, har presentert for et kvalitetsbevisst publikum i løpet av sine beste og mest produktive år.
Jeg snakker om den formen som har overlevd tidens tann med glans, og som i løpet av alle disse årene, bare har blitt sterkere.
Jeg snakker om formen jeg for min del bare kaller for, ROCK. Rock, altså. Ren som kildevannet en klokkeklar vårdag, og dirty som selveste Harry.

Ah... Nå koser jeg meg stort her jeg sitter mellom mine Shure hodetelefoner (faen for en tøff lyd de gjengir) uten å nok en gang komme trekkende på historien om band og artister som frem til dette gitte tidspunktet har påvirket meg i min evige søken etter å finne min musikalske identitet. Du vet den historien om vesentligheter og uvesentligheter som The Beatles, Elvis, Simon & Garfunkel, Thin Lizzy, Van Halen, Ramones, Gasolin, Status Quo, Lillejørn Nilsen, Kiss, REO Speedwagon, Queen, Deep Purple, Saga, Van Morrison, David Bowie, Pink Floyd, Styx, King Harry, 10 CC, Boomtown Rats, Phil Collins, Eric Clapton, Santana, The Doobie Brothers, Eagles, Toto, Jethro Tull, Bernt Ballsteinmoen & De Kjempetåpelige Skinkerytterne, The Doors, Madness, The Kinks, Fischer-Z, U2, Grandmaster Flash, Level 42 (verdens verste band), Black Sabbath (Neeei! Jeg skal vel for fanden ikke begynne å ramse opp alle påvirkelige óg upåvirkelige krefter som var representert på LP eller MC fram til høsten 1982 nå?), Led Zeppelin, AC/DC, Ian Hunter, Graham Parker, Blondie, Elvis Costello, The Police, Ultravox, Grand Funk, Steppenwolf, Dire Straits, Joe Walsh, Nazareth, MSG, Whitesnake, Rainbow, Iron Maiden, UFO, ZZ-Top, John Mayall, Blind Faith, Ten Years After, Fleetwood Mac og Slade. Puh! Ærligheten kan være smertelig, men den varer visstnok lengst, óg jeg takler den som en slags mann.
Jeg vil egentlig bare si at ukas klassiker virkelig er en klassiker i min verden av uforglemmelige mesterverk - skjønt ordet mesterverk blir noe snaut og teknisk, når jeg skal beskrive et album som har vært så viktig og personlig gjennom mitt liv.
Dette albumet er som alle selvsagt er klar over, kanonisert og erklært så det synger etter, men kanskje på tross av all denne helliggjørelsen, føler jeg likevel at Who's Next er mitt og bare mitt album.
Det er vel nettopp der hele denne klassikergreia oppstår.

Gjennom denne musikalske oppveksten har mitt personlige univers alltid hatt en medspiller, og med det mener jeg at min bror og jeg har vært å regne som én enhet. For vi har delt musikken, og vi har delt tid og rom, erfaringer og oppvekstvilkår.
Men nå får det sannelig være nok tilleggsopplysninger (selv om disse er svært viktige). I dag handler det altså om en av de største klassikerne. I dag handler det om Who's Next.

[embed]https://youtu.be/trKPnE_8mak[/embed]

Jeg hadde såvidt fått med meg The Who's eksistens gjennom nattrocken som ble servert oss fra statlig hold tidlig på '80-tallet, men ikke før "Love Ain't for Keeping" traff meg med sine akustiske gitarpiruetter i den nevnte passaten, ble jeg "fanget" én gang for alle.
Kvarteret i bilen, og den første gjennomlyttingen på gutterommet, gjorde The Who's femte studioalbum til en av søylene i min oppvekst. Dette er et faktum ingenting kan rokke ved, og jeg kjenner jeg blir en smule beveget nå som jeg skriver dette. Jeg sier bare - FY FAEN! Det er vel på sin plass skulle jeg mene.

Det hadde gått et par år siden sist gutta var i studio for å spille inn ny musikk da de var klare med Who's Next i 1971. Dette albumet består stort sett av musikk Pete Townshend hadde komponert til det avbrutte rockopera-prosjektet, Lifehouse. Pete hadde såvidt jeg vet fått beskjed fra plateselskapet om å skjære materialet han satt på, ned til beinet, og resultatet av denne "beskjæringen", ble altså Who's Next.
Han plukket ut de beste låtene, slapp John til med strålende, "My Wife", introduserte rocken for synthesizeren, og skjenket folket et album av en annen verden. Utviklingen er temmelig stor siden sist, da Tommy kom for en dag i 1969. The Who utviklet seg hele tiden de første 10 årene.
OK. Jeg kjenner at jeg blir nødt til å nevne at bandet slapp et av tidenes feteste livealbum i mellom Tommy og Who's Next. Live at Leeds (1970), er etter min mening blant tidenes liveutgivelser. Greit. Da var også det sagt.

Denne mastodonten er produsert av gjengen selv med god hjelp av geniale Glyn Johns, og den er for det meste spilt inn i legendariske Olympic Studios i London. "Won't Get Fooled Again" er spilt inn (i alle fall grunnsporet) i Stargroves, The Rolling Stones's rullende, og også i høy grad, legendariske studio. Coverbildet (som jeg også elsker) er etter hva jeg har forstått, inspirert av Entwistles og Moons interesse for Stanley Kubricks film, 2001: A Space Odyssey (og sikkert også en god del alminnelig narkotika).
Urinrosene på betongkolossen kom dessuten ikke dit som et resultat av at gutta hadde urinert på den. Neida. Det var ingen som var "pessatrængt" da bildet skulle tas, så de våte flekkene er bare vann samlet i et av fotografens tomme filmrulletuier, for så å bli drefset på veggen. Hæ? Det trengte du vel ikke å vite, om du ikke allerede visste det..? Joda. Du trengte det.

Da sitter jeg her, og jeg skal lytte i gjennom dette albumet som jeg fikk inn under huden hele 11 år etter at det ble sluppet. Vinylskiva jeg kjøpte den gangen langt der oppe i nord, er forlengst fordufta, en kassett, og en CD-utgave har også forsvunnet i dragsuget. CD-skiva jeg har for hånd akkurat nå, er 1995-utgaven jeg måtte kjøpe da den jeg hadde var utslitt. Jeg ser at også den har opplevd en og annen runde, så jeg tror det er på høy tid at jeg atter får fatt i en nypressa vinyl-utgave. Men nå er det disse 9 udødelige sangene som gjelder. Alle disse bildene og lydene som har endt opp med å bli minner en mann ikke kan leve foruten.

Et Lowrey TBO-1 orgel åpner dette praktverket. Som regndråper på et merkelig instrument fra hinsides vår verden dannes det et mønster bare naturen selv kunne funnet logikk i. Symetrien er ikke helt åpenbar før et par runder har avslørt den. Og når logikken trer ut av treverket, er den direkte hypnotisk.
"Baba O'Riley" hadde arbeidstittelen "Teenage Wasteland" da Pete konstruerte denne komposisjonen som rocken i all ettertid har hatt så god nytte av. Jeg er sikker på at den unge opprørske kunstneren med en respektert musikant som far, ikke hadde den ringeste anelse om hva han hadde mellom hendene da denne låten ble til.
Jeg liker Pete Townshend veldig godt. Han er for meg en av rockens aller tydeligste skikkelser, på sitt instrument, og gjennom sin låtskriverkunst.
Men så... Så kommer pianoakkordene og den seige bassen. Keiths usannsynlige og helt spinnville rytmesans, gitaren som snakker Townshendsk, og Mr. Daltreys sterke stemme som sender sin gjenklang ut til alle som skal komme til å oppdage den. Jeg kjenner jeg kan bli religiøs av mindre. Min eventuelle åndelighet ligger helt utvilsomt i musikken et sted. Et sted mellom Johnny Cash og de aller beste sangene.

Don't cry
Don't raise your eye
It's only teenage wasteland

Etter at Roger Daltrey har sunget første vers, kommer Pete selv inn med disse uforglemmelige ordene. Så kommer etterhvert mellompartiet der Dave Arubs fiolin tegner nerven inn i tiden. Stemningen er tidløs - i sin samtid, og en magi bare god musikk kan skape etterlater seg et avtrykk som vil stå der like lenge som sporene fra oldtidens bravader kommer til å gjøre det i uoverskuelig fremtid.

[embed]https://youtu.be/6ZBhgZBjiLE[/embed]

Det er alltid mer enn deilig når vi stuper rett inn i Petes egen favoritt på albumet. "Bargain" er en sterk låt både på rock'n'roll-fronten og rent lyrisk. Det er ingen tvil om at vi her snakker om en kjærlighetssang. Men jeg tror ikke den er myntet på en kvinne. Tror heller vi snakker om en slags Gud her.

I'd gladly lose me to find you
I'd gladly give up all I had
To find you I'd suffer anything and be glad

I'd pay any price just to get you
I'd work all my life and I will
To win you I'd stand naked, stoned and stabbed

I'd call that a bargain
The best I ever had
The best I ever had

Dette er Roger Daltrey på sitt absolutt beste. Til tider hører jeg den samme klangen John Lennon besitter når han tar i og eksploderer inn i rock'n'roll-sangene The Beatles egentlig hadde litt for få av. Jeg skal vokte meg vel for å sammenligne noen som helst med den unge utgaven av Herr Lennon, men her synes jeg virkelig Daltrey puster scouseren i nakken.
Det er så ufattelig mye å si om denne astronomisk fete låten. Og jeg kunne nok skrevet en bok om den. Jeg tuller ikke. Jeg kunne faktisk ha gjort det.
Townshends lyriske grep er tilsynelatende enkle, men de få ordene mannen har brukt, slår det meste når det kommer til å beskrive hengivelse, og det å gi opp sitt ego i kjærlighetens og tillitens navn. Nå skal jeg ikke begi meg inn i en tekstanalyse, eller gjøre budskapet i denne sangen dypere og mer komplisert enn det trenger å være, for Petes geniale ordbruk tillater også denne sangen å bare være en ren kjærlighetserklæring til en eventuell kvinne, om hun skulle finnes i myldret et sted.
Så har vi den sinnsykt eminente bassingen, Moons avsindige tromming, og ikke minst Petes formidable innsats, både på fjøla og i sangmic-en.
Hvis ikke dette er en helt jævla perfekt låt, så vil jeg påstå at den aldri vil dukke opp. Du slette min tid for et mesterverk!

Og her kommer den låten som røsket meg inn i The Who's univers en gang for alle. Du som leser dette skulle vært i min kjeledress den høstdagen tilbake i '82 da jeg såvidt fikk satt meg inn i min klassekamerats Passat. Det sa rett og slett bare "Ærn-ærn-ærn", og vi forlot byggeplassen i et støvfokk. Grusen sprutet som stikkflammene på en rakett, og "Love Ain't for Keeping" åpenbarte seg akkutat i det Petes akustiske strengebøying var på et klimaks. Det var så stilig og oppleve dette for en 16-åring, at det vanskelig kan beskrives med ord. Det var en slags skrekkblandet fryd som tok tak i meg og løftet meg over i de tøffe guttas verden. Jeg kjente momentant at det var her jeg hørte hjemme, og at det var på dette stedet jeg ville tilbringe mitt liv - i baksetet på en gammel VW-Passat med Who's Next på full jævla kraft. Bare se for deg en løpsk bil som slenger til begge sider og ut på landeveien så det hyler i asfalt og gummi, og etterlater seg en sky av rock'n'roll. Faen så jævla unge vi var!

Som jeg proklamerte her innledningsvis, så er Entwistles "My Wife" en av mine all-time favorittlåter. Ja, det er mange av dem bare her på dette albumet, men denne perla har jeg begunstiget meg et temmelig nært, inderlig og spektakulært forhold til.

My life's in jeopardy - Murdered in cold blood is what I'm gonna be - I ain't been home since Friday night - And now my wife is coming after me - Give me police protection - Gonna buy a gun so - I can look after number one - Give me a bodyguard - A back belt Judo expert with a machine gun - Gonna buy a tank and an aeroplane - When she catches up with me - Won't be no time to explain - She thinks I've been with another woman - And that's enough to send her half insane - Gonna buy a fast car - Put on my lead boots - And take a long, long drive - I may end up spending all my money - But I'll still be alive - All I did was have a bit too much to drink - And I picked the wrong precinct - Got picked up by the law - And now I ain't got time to think - Gonna buy a tank and an aeroplane - When she catches up with me - Won't be no time to explain - She thinks I've been with another woman - And that's enough to send her half insane - Gonna buy a fast car - Put on my lead boots - And take a long, long drive - I may end up spending all my money - But I'll still be alive - And I'm oh so tired of running - Gonna lay down on the floor - I gotta rest some time so - I can get to run some more - She's comin'! - She's comin'!

Jeg ble bare nødt til å legge inn hele denne helt nydelige teksten. For jeg elsker den med hvert eneste jævla ord. Hvor jævla tøff er ikke John Entwistle her når han på absolutt beste rock'n'roll-maner beskriver frykten for sin egen frue etter at han har vært på en real fyllekule i dagesvis. Dette er rock'n'roll kunst. Johns stemme forteller det meste om det meste her, og alle ordene klinger så jævla tøft sammen med den drivende melodien, at det er til å miste pusten av. Hvor mange ganger jeg har gått rundt å sunget denne låten inni meg, har jeg ikke tall på, og hvor mange ganger jeg har stoppet opp å bare tenk at, "faen i hælvete for et fyrverkeri av et fylleangstcresendo dette er"! For det er et cresendo. Ansten tar til i styrke, akkurat som det musikalske landskapet gjør det. Herregud mann! Ryk og reis! Dette er så forbandet herlig, og fyttikatta som det svinger. Jeg elsker dette! Og du. Det valthornet til han derre James W. Carden... Snakk om saft! Saft suse!

"The Song Is Over" skulle være siste sang i Townshends Lifehouse prosjekt, men endte istedenfor opp som siste sang på Side 1 her på Who's Next.
Jeg er størst fan av partiene Pete synger:

The song is over
It's all behind me
I should have known it
She tried to find me

Our love is over
They're all ahead now
I've got to learn it
I've got to sing out

...men setter selvsagt også stor pris på refrengene til Roger. Låten er jo bare så uforskammet vakker, og den bærer et stort vemod på sine skuldre - SELV om Mr. Daltrey kommer inn å bedyrer med en viss overbevisning at han synger sitt hjerte ut i det svære intet. Pianospillet til den godeste Nicky Hopkins er tøft, flott og av ypperste kvalitet (om en herting som undertegnede kan hevde sånt), og jeg på min side har mange fine minner til denne låta. Minner om røyking og drikking i  skjul, og gode kamerater i godt driv.

I'm singing this note 'cause it fits in well
With the chords I'm playing
I can't pretend there's any meaning here
Or in the things I'm saying

Jeg har alltid likt å spille "Getting In Tune" jævla høyt. Så snart pianoet og bassen skaper den lengselsfulle magien helt på børjan, og Roger Daltrey synger i den tonen som passer så fint til akkordene som spilles, vrir jeg opp volumet og kjenner på lufta, eller pusten i låten. Lyrikken henviser vel mer eller mindre til kraften som er å finne i musikken, mens den samtidig beskriver motsetningene Pete føler på når det kommer til lendet eller balansegangen mellom sine åndelige behov, og det å være rockestjerne. Mellom popsangerens overfladiske ytringer og den rette og smale sti. Hm... Jeg vet da faen jeg.
Denne låta har mange lag, den er progressiv og uttrykker fint unge Townshends føleser på denne tiden.
Motsetningene mellom en slags åndelig sjelefred, masse drikking, sparking i alle retninger og begæret etter en dypere mening, ligger nydelig plassert i alle temposkiftene, og gjør låten til en av de sterkeste på albumet. "Getting In Tune" er på mange måter selve nerven i Who's Next, tror jeg.

Mr. Daltrey er ikke med på "Goin' Mobile" i det hele tatt. Her synger Pete selv, og han synger om luksusen han føler det er å ha et mobilt hjem.
Cirka ett år før han pennet denne vakre perlen av en låt, hadde han skaffet seg sitt eget mobile hjem der bare veien ligger i begge endene av sengen han ligger å drømmer i.

I don't care about pollution
I'm an air-conditioned gypsy
That's my solution
Watch the police and the tax man miss me
I'm mobile

Denne legendariske setningen er ikke bare nydelig tomprat, den er en slags respons på datidens fokus på miljøet (tro det eller ei, miljø har vært et tema gjennom mange tiår), og på skadevirkningene all den tiltagende reiselysten til folk utgjorde. Her får poeten dessuten sagt at fordelene med å leve med hjul under rassen, også forenkler en flukt fra myndighetene. Mange politisk korrekte, rynker nok på nesen av denne låten, mens jeg helt klart mener at poesien fint kan forsvares, nettopp på grunn av begjæret etter friheten og luksusen.
Først og fremst er dette det letteste øyeblikket på skiva sånn rent musikalsk, og det ER en av Townshends fineste sanger. Bare hør på de nydelige akkordene - E, F#m og D - med harmoniene. Den rekka har lenge vært blant mine personlige favoritter, og den åpner for utallige stemmeleier og melodier.

Hva faen er de kaller seg, de tegneserierockerne som tok denne uhyre vakre låten, kastet den i dass, og laminerte den i pusteløs, potte tett plast..? Vent! Ikke si noe. Jeg vil ikke vite det. Jeg vil bare høre denne originale og eneste gangbare varianten (faen, hva er det jeg sier... VARIANT?) her jeg sitter, selv om jeg muligens har kommet til et metningspunkt når det kommer til Pete Townshends - "Behind Blue Eyes".  Muligens... kanskje.

When my fist clenches, crack it open
Before I use it and lose my cool
When I smile, tell me some bad news
Before I laugh and act like a fool

If I swallow anything evil
Put your finger down my throat
If I shiver, please give me a blanket
Keep me warm, let me wear your coat

Låten kom visstnok til etter en konsert i 1970 der Pete følte seg fristet av en av groupiene. Men han snudde ryggen til henne, og beinet opp på hotellrommet. Han var sikkert frustrert og forbannet da han kom opp på rommet i ensom majestet, så han satte seg og skrev teksten jeg har sitert over her, som en slags bønn, som igjen sikkert var inspirert av hans åndelige forbilde, Meher Baba (en åndelig leder som døde året før Pete skrev disse ordene). Jeg vet ikke, men det kan fort ha vært sånn. Jeg elsket denne låten da jeg var 16, og jeg gjør det fortsatt. Det skal mer til enn en gjeng med lekerockere for å besudle et mesterstykke som dette. I rest my case.

[embed]https://youtu.be/ZgubG-MOPT4[/embed]

Satan i London for en låt og for en opptreden jeg har klemt inn rett over denne setningen! Her demonstrerer The Who hvordan rock skal fremføres, og at de ER verdens tøffeste band. Bare se på gjengen, og ikke minst... LYTT. Pete er fullstendig sinnsyk, Keith ER sinnsyk, John er John, og det er det BARE han som kan være, og Roger er i skikkelig toppform han også, og jeg, jeg gråter faktisk av ren lykke når jeg ser dette. Ikke spør meg hvorfor, for jeg kan likegodt si det uten å bli oppfordret. Dette er meninga med livet, kort og godt.

 I'll tip my hat to the new constitution
Take a bow for the new revolution
Smile and grin at the change all around
Pick up my guitar and play
Just like yesterday
Then I'll get on my knees and pray
We don't get fooled again

"Won't Get Fooled Again" er nok en låt (eller la oss bare kalle den en komposisjon, for det er en komposisjon) jeg føler jeg lett kunne skrevet en bok om og rundt.
Den er vel i all hovedsak en låt om at revolusjon og generell maktbalanse er sterkt overvurderte virkemidler, og at etter en hver jævla krig, og etter hver eneste forandring, ser verden ut som den alltid har gjort, og som den alltid kommer til å gjøre det så lenge det er vi mennesker som hersker her.
Dette mesterverket av en låt, og som bandet ofte avsluttet konsertene sine med, ble også mesterverket Keith Moon gjorde sin siste liveopptreden med. Siste gang han var på scena med The Who, var det "Won't Get Fooled Again" som ble fremført.

Det er mulig jeg visste det allerdede den gangen jeg satte meg inn i bilen til min klassekamerat, da den akustiske gitarpornoen til Pete Townshend overmannet meg og gjorde meg til et rikere menneske... Det er mulig jeg allerede da visste at Who's Next ville komme til å følge meg gjennom livet. I dag lytter jeg nok mer til bandets sykt tøffe debut, My Generation, og kanskje også til den mer deilig pompøse, Quadrophenia, men Who's Next... Er min rockebibel. Jeg vet ikke hva en rockebibel er, men det kan ikke være stort annet enn Who's Next.
Jeg har hørt rykter om at en eller annen TV-serie driver å misbruker dette mesterverket, og det er sikkert fint for planboka til Pete og Roger... Men, helvede!

HOY!

https://open.spotify.com/album/3ipneUq3vZhmTXOFZMoHkf