2017 - De 12 Beste Norske

Det er sånn hvert eneste år. I alle fall de seneste av dem. Jeg bestemmer meg tidlig for ikke å sette opp disse barnslige listene over årets beste album, for det skal jo ikke være mulig å veie det ene musikalske uttrykket opp mot det andre. Jeg skal slutte med dette tøvet. Så er det jo også denne dagsformfaktoren. Musikken er jo ofte gjenstand for hvilken form man er i når man setter seg ned med den, eller løper rundt med den på øret, for den saks skyld. Det er i det hele tatt mye som taler for at det bare er teit å vurdere musikk ved å rangere den ene over den andre og sånt noe, så derfor møter jeg, og sikkert mange andre med samme prognose, på disse indre stridighetene om at det tross alt er mer enn matematikk og øyeblikkelige vurderinger som ligger til grunn for å elske diverse plater som har funnet veien inn til hjertet det siste året. Det er ofte temmelig svære følelser inne i bildet, og følelser, som musikken er full av, er ikke noe man lett kan påstå å være en slags konstant. Neida. Disse har det jo med å danse rundt i alle retninger i takt med hvordan man har det til enhver tid, og hvordan man til samme tid er i stand til å gjøre en veloverveid vurdring av de forskjellige artistenes siste åndsverk. Men likevel altså. Likevel gjør denne nevnte prognosen det umulig å la det være. Så i år, som i fjor; her kommer min personlige liste over året som gikk. Den norske utgaven er førstemann ut. Den internasjonale kommer etterhvert.
Publisert: 12. desember 2017

Men først. Først vil jeg bare gjennomføre ett minutts stillhet for de falne musikalske heltene dette året. Det er dessverre en hel bråte av dem også i år, så jeg lar det ligge å ramse dem opp. Vi vet alle hvem som har falt. Må bare si at det såreste tapet for min egen del, var å høre om Tom Pettys bortgang. Jeg har nok ikke akseptert at han har forlatt oss ennå. Ikke helt.
Hvil i fred alle gamle helter. Dere har alle betydd meget og mer enn mye, og dere har gjort mitt musikalske univers til et fantastisk sted å være. 

I år har jeg tenkt å gjøre en liten forandring i denne kåringen av årets album ved å gjøre lista kort og ditto eksklusiv. Jeg innsnevrer den til et dusin plater, det vil si til 12 (tolv), noe som gjør det vanskelig å havne på den in the first place. Og jeg tenker at det må være fint for de som får æren av å være med på den, uten at jeg påstår at det har noen særskilt betydning for omgivelsene vi lever i, sånn ellers. Dette er bare min personlige oppfatning av musikken, som jeg bruker i overkant mye tid på, og lista er selvsagt tuftet på en viss dagsform – over tid. Det vil si at de mest impulsive følelsene har fått en viss kvalitetssikring, og at de utgivelsene jeg til slutt ender opp med, tross alt er overveid innenfor en viss tidsramme og gjennom flere sinnstilstander. Men når alt dette er sagt, er det fortsatt en liste med en viss dynamikk i ryggraden. En som lett kunne sett annerledes ut om noen uker. Det hører med til historien at de tolv plassene ble befestet etter at et sted mellom 40 og 50 soleklare kandidater ble vurdert som aktuelle.

OK. Da er det bare å hoste opp de “12 rette”:

12: The Secret Sound of Dreamwalkers – The Secret Sound of Dreamwalkers

Her finner vi årets stemme, og den tilhører Kristine Marie Aasvang. På denne atmosfæriske og hysterisk flotte plata har hennes praktfulle røst funnet et hjem i fantastiske omgivelser. Det er nesten idiotisk bra det som møter oss her. Låtene, instrumenteringen og hele uttrykket er av en annen verden. Så det er en fantastisk plate dette. Jeg forventer mye fra denne gjengen i årene som kommer. Og bandnavnet, det sier alt.

11: Soup – Remedies

Jeg har blitt fantastisk glad i dette helt strålende bandet det siste året. Harmonier og akkordrekker som får gamle travere som Camel til å rødme i ærefrykt, instrumentale fontener og fjell som får Yes til å virke som flatmark i flekkene, og en atmosfære det for meg er umulig å ikke forsvinne inn i, tar tak og løfter, løfter, løfter. Høyt og lavt. Dette er et gullforgylt luftskip av et band. Og denne skiva er rett og slett uimotståelig. Særlig om du tar deg skikkelig tid, noe jeg tar som en selvfølge at du gjør om du skal mene noe om musikk.

10: Bendik Brænne – The Last Great Country Swindle

Popmusikk med countryballer blir aldri mer elegant enn dette. Men hva er popmusikk. Faen om jeg vet? Men jeg vet at dette er et aldri så lite mesterverk, og at det lett kan måles opp mot det f.eks Todd Rundgren holdt på med i sine glansdager. Her snakker vi om en låtskriver og musiker av rang, og det han serverer her er så overbevisende at det rett og slett er en smule banalt. Utrolig fin plate dette. Full av lekenhet og musikalitet. Det ene høydepunktet slår ihjel det neste.

9: Astrosaur – Fade In // Space Out

Dette er så gromt og tøft at det er til å miste mål og mæle av. Det er brutalt og vakkert, det er bekmørkt og dødelig svært i all sin uendelighet. Det er lett å føle at man svever rundt i det store intet med full oversikt over alt som har vært, alt som er, og alt som vil komme, når musikken røsker deg med på en sonisk reise uten sidestykke. Denne skiva bør være med på enhver liste med respekt for rock’n’roll og progressiv instrumentering. Steintøft band.

8: Erlend Ropstad – Alt Som Har Hendt

Nakent, visuelt og godt inn under huden. Erlend skriver de vakreste og mest usannsynlig flotte tekstene. Hans melodiske univers er helt i toppsjiktet, og hans evner til å kle enhver låt i den riktige drakten, er rett og slett bare til å ta av seg hatten for. Albumet strekker seg i flere retninger uten å noen gang komme i skade for å virke usammenhengende og ukomplett. Årets utgivelse er rett og slett mektig imponerende. Jeg mistet pusten da jeg spilte denne plata første gangen, og den følelsen bare fortsetter hver gang den snurrer under nåla. En moderne klassiker, no less.

7: Brutal Kuk – 2016

Det er ikke så mye mer å si om denne skiva, enn at den sparker røv, balle og fortenner. Dette er sonisk kvaljuling. Jeg blir bare faen så glad og energisk når jeg hører denne gjengen fyre opp sine våpen, og når sant skal sies er det bare Motörhead og noen få andre som gir meg mer umiddelbare rock i blodet. Brutal Kuk er utvilsomt et av fedrelandets feteste band. Jeg elsker spetaklet de sparker i gang til enhver tid. Dette er sjelefred i djevelens egen innpakning. Helt latterlig tøft hele veien.

6: Thulsa Doom – A Keen Eye for the Obvious

Gjengen som ville gjort Phil Lynott ellevill av begeistring har banket sammen en plate det er umulig å overse for en fyr som elsker rocken fra tiden da den virkelig kom ut med muskler og riffbasert eleganse. Dette er rett og slett et stykke rock’n’roll-kunst. Det er tungt, tøft og bredbent, og det går rett i ballene på en fyr som voktse opp med band som Thin Lizzy og Deep Purple. Dette er en maktdemonstrasjon i fremoverlent gitarrock. Reis til helvete din hestkuk, som vi sier nordpå.

5: Nils Økland Band – Lysning

“Lysning” er en musikalsk skatt. Jeg tør nesten ikke å tenke på alt hva denne utgivelsen er. Men stemninger, komposisjonelle krumspring og enorme følelser, det er den. For en mann som meg som har bosatt meg i de dype skoger og sjelden ser annet en skogens mange ansikter, er plata en sann gjenfortelling av alt som dukker opp og tar form i min personlige samtid. Synene som møter meg, pusten fra skogens mange faser, og alt som befinner seg av atmosfære rundt i de forskjellige terrengene, er å finne i musikken denne fantastiske gjengen med musikanter skaper her.  Kall det folkemusikk, kall det jazz, eller kall det hva du vil. Fantastisk er det uansett. Ren musikk.

4: Torgeir Waldemar – No Offending Borders

Dette albumet går helt inn til margen med en gang. Av og til vrenger det sjelen inn óg ut igjen, og andre ganger bare suger det deg inn i en avsindig vakker og imponerende låtskriverkunst du skal lete lenge etter – uten å finne. Torgeir er vår egen Townes, han er vår versjon av Neil Young, og han har en gitar som utvilsomt er en forlengelse av hans egen kropp. Og han er unik. “No Offending Borders” er et mesterverk. Mer er det ikke å si om den saken.

3: Levi Henriksen & Babylon Badlands – Verden Av I Går

Det er her rockemusikeren møter forfatteren og poeten i samme rom. Eller i alle fall i samme hus. Da jeg spent og meget tålmodig/utålmodig hørte dette albumet for første gang, gråt jeg minst på to steder. Dessuten lo jeg i ren pur glede. Kanskje over at jeg følte alt jeg hadde håpet på åpenbare seg etterhvert som nåla feide over rillene. “Verden Av I Går” er helstøpt bunnsolid og fullpakket av fabelaktige låter. Babylon Badlands er et av de feteste bandene jeg vet om, og Levi Henriksen er en fyr jeg har blitt inn i helvetes glad i de siste årene – gjennom hans kunst og hans vesen. Hans tilstedeværelse i både språk og tone, er en sjeldenhet i musikalsk sammenheng, og de lyriske innersvingene, satsene på hoppkanten og videre ut i svevet, er bare en mester verdig. Hallelujah!

2: Brut Boogaloo – Strike III

Ja, jeg er blodfan av Brut Boogaloo. Og “Strike III” gjør meg til et bedre menneske. Det er en sann glede å spille denne skiva fra A til Å om og om igjen, og hver gang jeg gjør det, finner jeg noe nytt. Ting jeg ikke har lagt merke til før, og nye plasser å plassere hovedtyngden av den rytmiske strukturen som er så tilsynelatende enkel, på. Men dette er bare enkelt om du kan det, og det er jævlig få som kan kunsten å rocke bedre enn Brut Boogaloo. Dette er en elegant indrefilét og en smakfull ytrefilét av en plate. Det er en seig gammel nakkekotelett, og det er store knallgode poteter med saus for viderekomne. FY FAEN, er min karakter. ROCK for ROCKERE.

1: John Peter and his Collaborators – Transparent Blue

Dette er årets plate. I all sin variasjon og i all sin mangefoldige prakt gjør den alltid med sine helt perfekt umulige arrangementer, og sin inn til beinet overbevisende instrumentering, et enormt inntrykk på meg hver eneste gang. Når alle de 19 låtene har fylt huset og skogen her med kjærlighet og galskap, humor og en eller form for “trivelig” sorg, er det med et ubegripelig vedmod jeg møter stillheten som står igjen etter den. Høres det dumt ut? Neivel. Fint. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle finne en plate som dette. Og det gjorde jeg forsåvidt ikke heller. Den bare kom til meg, og den fant meg. Det var nok ment å være sånn, hvis ikke er alt ubegripelig.

Kategorier