2017 - De 12 beste norske EP-ene

Johnny har levert sine utmerkede lister og har i rettferdighetens navn endelig tatt sin velfortjente juleferie. Jeg har ennå et par lister å levere, og her kommer den første av de to. Vi snakker som du sikkert har skjønt av overskriften om de etter min mening 12 beste EP-ene – skjønt best og best fru Blom (dette handler jo bare om å stable de utgivelsene som har gjort størst inntrykk i en slags rangert rekkefølge). Det er ikke mange timene igjen av 2017, et år som i likhet med 2016 har vært helt eventyrlig hva flotte norske utgivelser angår. Det er rett og slett bare å bøye seg i støvet for alle de aktørene som stadig bidrar til at musikknorge på mange måter har fått et nytt, mer åpent, og vakkert ansikt, óg som hver jævla dag sørger for at vi musikkhungrige sjeler har noe torverdig og genuint å bite i. Og jeg er ganske sikker på at den imponerende uviklingen i norsk musikk generelt vil fortsette inn i 2018 og videre inn i årene som skal komme. For det dukker stadig opp nye navn. Sann mine ord. Det kan virke som at unge menn og kvinner (og noen ikke fullt så unge) med musikalske gener i kroppen, virkelig har fått blod på tann, og spør dere meg, er det knapt noe som er mer verdifullt for et samfunn i god utvikling. Lysten og trangen til å skape er et sunnhetstegn. For kulturen vi skaper, omgir oss med og verdsetter, gjenspeiler til enhver tid hvor vi står som mennesker både på godt og vondt, og er det noe som er viktig for oss individer av kjøtt og blod, óg for folket som en helhet, så er det jo nettopp evnen til selvinnsikt og forståelsen av sidemannen – eller din neste, om du vil. Kunst generelt tar pulsen på tiden, og forteller oss mer enn vi kanskje aner, og den skiller oss ofte fra beistet, for å si det litt brutalt.
Publisert: 30. desember 2017

OK. Så var det de 12 beste EP-ene. Disse extended play greiene som kommer i alle formater, det være seg 7-tommere, 10-tommere, 12-tommere, CD-er, kassetter eller digitale filer på diverse plattformer, har et godt grep om undertegnede, selv om jeg kanskje først og fremst er en albumskrue. Om jeg skulle få valgt formatet for enhver EP, ville jeg nok godt for 10-tommeren, men dette er selvsagt bare jåleri. Det er tross alt musikken som betyr mest.

Om du innbiller deg at det har vært en enkel prosess, det å sette sammen den følgende lista ut fra en hel bøling med EP-er, må du sannelig tro om igjen. Det er ingenting enkelt over det å rangere den ene perlen foran (eller etter) den andre. Men, serru, jeg har likevel klart det på et vis… Om jeg i alt dette skulle ha glemt å ta en og annen EP til vurdering, beklager jeg dette. Uansett, her er resultatet:

12. A Good Hiding – Come Get Some (A Good Hiding)

Hardtslående og tøft. Masse adrenaling og en vidunderlig dose med synkoper og velspilt rock’n’roll. Det er nesten så man aner svetten som spruter fra den bredbente gjengen. Rett og slett deilig tøft.

12. Molten Gold – Molten Gold (Silver Stream Records)

Old school seig og deilig heavyrock med støvler og sjel plantet godt i ’70-tallets beste tradisjoner. For meg som vokste opp med dinosaurene fra denne eventyrlige tiden, er det vanskelig å ikke få fot og feeling når Molten Gold (min Paul Kossoff-favoritt, dessuten) rigger trommene og slår på sine Marshall-søyler.

12. Underwing – Kaela Upsweep (Underwing)

Småfunky grunch som peker mot både Sabbath og andre tunrockere, og som gjør det på en svært overbevisende måte. Dette bandet har jeg stor tro på i årene som kommer, og årets EP er mer enn en indikator på nettopp det, der den stadig vokser seg sterkere i takt med gjennomlyttingene.

11. You Could Be A Cop – You Coluld Be A Cop (Lilla Himmel)

Nært med en nerve som aldri slipper taket. Det er lett å sveve avsted hinsides tid og rom når denne gjengen legger sitt hjerte i sangene de fremfører. Jeg gleder meg stort til de slipper sin første fullengder, noe jeg regner med de gjør snart. Det er nesten så jeg krever det.

10. Forgetaboutit – The Resurrection of Everything (Big Day Records)

Fantastiske instrumentalister med hjertet og ballene utenpå henholdsvis skjorta og, ja, buksa – blir det vel (hehe, sorry ’bout that). Det går i hundre, og sjelden eller aldri har jeg hørt en mer samspilt enhet. Det hjelper også kraftig på at de serverer en hel rekke med lekre detaljer i sin oppkjeftige punkrock. Awesome shit.

9. Bård & Børre Band – Dæ Står Te Livs (Safe & Sound Recordings)

The Wilhelmsens yndlingene er vaksinert mot crap og andre vederstyggeligheter. Så snart de tar i et instrument, blir det nye sanger, nye reiser, og små uerstattelig øyeblikk for en musikkelsker å drukne i. Dette er poesi i alle ledd. Av med hatten, I love you guys.

8. Vi Gruer Oss – Refleksjona Over Tempo (Crispin Glover Records)

Hardcore på alle måter. Her går det så fort i svingene at det kan være lurt å ikle seg snorkel for å være sikker på å få puste. Dette er et av nasjonens tøffeste og mest ujålete rockeband, og de klapper tennene rett ut av kjeften på deg om du ikke passer deg. Jeg er sikker på at Lemmy hadde elsket disse like mye som vi i The Wilhelmsens. Fantastisk band.

7. Quarter Wolf – Back to Sykkylven (Quarter Wolf)

Det blir sjelden mer bredbent og fremoverlent enn dette. Rå rock’n’roll med heftig og deilig blues i blodet som bare røsker deg opp på apostlenes hester. Det nytter ikke å sitte der å gape i en stol når denne gjengen fyrer opp dyret. Selv om jeg kun har hørt dette på Spotify, er jeg hekta på djevelskapen de serverer. Fantastisk stilig.

6. General Forsamling – Frykten For Å Leva (Safe & Sound Recordings)

Generalen har en helt egen sjel. Denne mannen napper meg rett ut av hva enn det er jeg holder på med når han åpner kjeften, og det gjør han heldigvis i flere musikalske sammenhenger. Disse tre sangene (inkludert en helt overlegen Ingenting-cover) tar innersvingen på meg i all sin skakke rennestens poesi. Det er like mørkt som det er lyst (om du vet hvor du skal se etter lyset, vel å merke). Jeg digger Generalen. Vi digger han.

5. Henry Chinaski & The Weak – A Spirit of Bold Curiosity for the Adventure Ahead (Pisco Records)

HCATW er et av disse bandene som får meg til å tenke på nesten alt og alle jeg elsker innen musikken. Potensialet i dette eminente bandet er med andre ord jævla stort, noe de beviser meget godt her. Her finnes et Zeppelin-spøkelse, og her finnes mye av støvet Giant Sand sparket opp på ’80-tallet, da de var på sitt beste, men mest av alt er de helt jævla unike. Dette bandet har jeg en helt uforbeholden klokkertro på.

4. Jolly Cobra – Chromium Hawk (Jolly Cobra)

Suggerende og tung deilig rock med et utrolig fett psychedelisk uttrykk som får alle hårene til å reise seg på kroppen. Assossiasjonene går både i retning fantastiske Monster Magnet (da de var på sitt beste) og eldre ting som Black Sabbath. Det fineste av alt, er at de har en helt egen sound, og en avgjort identitet som gjør at jeg nok alltid vil kjenne de igjen når jeg hører dem. Fy faen det står bra til i furet værbitt for tiden.

3. Soup – Remedies EP (Crispin Glover Records)

Det bør være en kjensgjerning at jeg elsker Soup nå, uten at det er så forbandet viktig for deg som leser dette. Men dette bandet serverer meg sjelefred og sinnsro på samme måten Jesus nok gjør det for den gudfryktige. På denne EP-en serverer gjengen en av årets aller fineste låter, nemlig “Living By The Seasons”, noe som forsåvidt er nok til å forsvare en pallplassering. Men, det er mer gull her. Bare gull. Jeg skulle ønske flere kunne oppdage Soup. Det hadde alle parter fortjent.

2. Poing – Stakkars Oslo (Crispin Glover Records)

Fullstendig galskap fra en scenekant i Oslo fanget på tape. Her er både sjel og hjerte der ute i mørket over mengden foran scena, og alt som foregår er intet mindre enn ren magi. Dette er et av disse øyeblikkene som bare oppstår når alt er riktig, enten det er i studio eller på scenen. Jeg kjenner hver eneste frekvens helt inn til margen, og jeg vil ikke at det skal ta slutt.

1. Camilla Rosenlund – Fortune of Memories (Revir)

Det eneste som var enkelt å utføre/bestemme ved denne lista, var at Camilla Rosenlunds fantastiske EP måtte stå der alene på toppen. Sjelden har jeg kjent musikkens ånd feie kraftigere rett igjennom meg, enn i det øyeblikket da jeg hørte denne musikken for for første gang. Camilla er en formidabel låtskriver, og hun synger med en stemme som er 100% genuin i all sin helt uimotståelige prakt. Det hjelper dessuten at gamle langstraktes fineste produsent og musiker, Oliver Hohlbrugger, har lagt sin nydelige sjel i dette lille mesterverket.

Kategorier