Country Heroes - Southern Insecurity (Safe & Sound Recordings)

Så, i all min enkle forutinntatthet, tenkte jeg; "OK, sikkert nok en glatt, intetsigende og urnorsk campingvognkøntriplate", da jeg hørte navnet Country Heroes. Jeg kjenner en hel drøss med folk som er langt mer forutinntatte enn meg selv når det kommer til musikk, sånn bare for å ha det sagt. Men, siden plateselskapet fort viste seg å hete Safe & Sound Recordings, óg at det figurerte et par andre fiffige faktorer inne i det litt uklare bildet, tenkte jeg at jeg måtte gi bandet en sjanse. Jeg tenkte ganske tidlig at dette nok var brukbare saker, før jeg hadde hørt selve musikken. Det er en god stund siden dette nå.

Det er selvsagt flott at folk nyter sin køntri der de sitter i siste skrik joggedressfashion og drikker siste koking ildvann i sin kjære campingvogn, men jeg for min del er ikke helt der, så... Campingvognkøntri er den derre acrylutgaven av den gamle kunstformen, den som ofte er utvannet med svensktoppelementer, og som foregår under en enten alt for liten, eller en alt for stor hatt. Det er sikkert morsomt, men alt til sin tid.

OK. Southern Insecurity hadde ikke tatt mange omdreiningene før jeg forstod at jeg hadde tatt grundig feil i mine aller første antagelser, og før jeg visste ordet av det satt jeg spikret til stolen mens jeg klamret meg fast til det flotte omslaget jeg holdt mellom fingrene. Mine første tanker etter at første låt fylte rommet, var at dette nok ikke var helnorske greier, men etter at jeg fikk summet meg litt skjønte jeg at det var akkurat det som var tilfelle her. Country Heroes er et helnorsk orkester, om det er noe som heter helnorsk, in the first place.
Litt videre ut i plata tenkte jeg at Country Heroes med låtsnekker og sanger Jørund Vålandsmyr i spiss, garantert ville havnet under Acuff-Rose sine vinger, om datoen hadde vist 1954, og Nashville var stedet. For dette var saker. The real McCoy.

Som den observante leser sikkert har skjønt allerede, har Country Heroes truffet folk hjemme her hos oss i TW. Med sin stilrene klassiske country, og sine usannsynlig gode låter, har i alle fall undertegnede fått seg en karamell han sent vil glemme. Folk som kan sine saker, og som vet hva som egentlig beveger seg i det norske countrymiljøet, har nok forstått at mine kunnskaper om hjemlige attributter er begrenset så det holder. Men sånt kan heldigvis justeres. Nå vet jeg i alle fall av vi har ett skikkelig orkester innen den vaskeekte countrysjangeren, og det skulle ikke forundre meg at vi med Country Heroes er i startgropa til noe skikkelig genuint her på bjerget. For denne gjengen får meg til å tenke på storheter som Ernest Tubb, Ray Price, Johnny Horton, Lefty Frizzell, Hank Snow og en hel rekke andre country helter. Her finnes den rette hjertesorgen, den bitende ensomheten, og ikke minst all drikinga som oppstår i kjølvannet av sånt. Denne musikken får meg til å tenke på de fineste skjortene, de flotteste damene, de gjeveste hattene, og den fineste klangen gjennom musikkens forholdsvis lange historie. Vi snakker om steelgitar, twang og knekk i stemmen, vi snakker om den rette swingen i et uttrykk som skiller seg fra alt det andre vi kjenner som musikk. Country Heroes spiller country i ordets rett forstand.

Country Heroes består av: Jørund Vålandsmyr - sang, kor og akustisk gitar, Daniel Vidarsson Gullien - gitar og kor, Tor Ånon Kleivane - bass, Bjørn Haglund - trommer og kor, og Tore Blestrud - pedal steel. På dette albumet som er bandets langspillerdebut, har de også med seg Jørn Raknes på diverse gitarer, Martin Caspersen på tangenter, Terje Kinn på banjo, og Beth Chrisman på fiolin og kor. Den fantastiske produksjonen har de tatt seg av selv, og låtene er skrevet av Jørund Vålandsmyr, med litt hjelp fra ymse hold her og der. Musikantene er på ingen måter som førstereisgutter å regne, for de har vært med på å prege norsk country i 10-15 år allerede.

Albumet starter med låta "Money". På et blunk er vi tilbake i en tid med uskyld og store forventninger. Her er alle de avgjørende elementene i perfekt balanse med hverandre. Rytmen, gitarene, lyrikken og stemmen, ikke minst. Sangen handler om en kar som sitter hjemme å venter mens hans kjære er ute å svir av hans grunker. Han vet han burde sagt fra for lenge siden når han nå endelig setter ned foten. Så kommer "Since I Started to Drink" med twang og swing. Her er karakteren i sangen (jeg tenker på Jørund) på flaska. Han drukner sitt knuste hjerte i sprit og gamle sanger, i visshet om at helsa får sitte i baksetet en stund til. Låta er så snasen at jeg selv får lyst på et glass whisky her jeg sitter.

"She's My Baby" fortsetter like stilsikkert som de to foregående låtene, og dansefoten levner til liv under skrivepulten. Det er mer ensomhet og tvil, og håpløsheten er til å ta og føle på. Og herregud de gitarene. Både steel og Telecaster. Snakk om melodi. "(one more) For the Good Old Days" roer ned gemyttene, og vi havner alene på bar. Alt er som det skal når det kommer til setting, og Jørund demonstrerer sin helt fantastiske stemme, óg sin kapasitet på låtskriverfronten. Jeg er så imponert at jeg knapt vet hvilken skinke jeg skal sitte på. Faen for et band! Det er så vakkert, og så...

Neste ut er "Nothing's All That's Left". En umiddelbar favoritt i et hav av perler. Poesien, melodien, akkordvalgene og hele sulamitten. Jesus Christ for et balansert lydbilde. Dette er noe av det beste jeg har hørt på produseringsfrontan (jeg snakker om hele skiva). Og den mannen der inne. Han med Telecasteren. Faen for en musiker. Mannen heter Daniel Vidarsson Gullien, og han er en trollmann. Makan til twang. Fy fanden for en gitarist. Her synes jeg dessuten at poeten i Herr Vålandsmyr virkelig kommer til sin rett.

When the lights off from the moon
When the rich mans house is ruined
When the poor stop to care
When we all are bound nowhere
When the sea stop to roar
When words flow no more
I will miss you
If only for a while

Det er så vakkert og så selvsagt i denne sangen på en måte, og jeg innbiller meg at jeg kjenner mannen som holder pennen.

"Trying to Survive These Blues", er med blues i flertall en helvetes vakker og trist sang om å overleve alle verdens sorger i et personlig perspektiv. Låta som avslutter side A, er en klassisk countrylåt der tristesse og en viss selvinnsikt spiller hovedrollene. Låta virker å være meget personlig, og noe i mannens stemme bekrefter bare dette.

Så snur vi plata og finner tittelsporet "Southern Insecurity". Dette er utvilsomt nok et høydepunkt. Her forteller vår mann Jørund hva han mener med southern insecurity. Det er den usikkerheten som skapes etterhvert som det viser seg at man ikke passer helt inn i et samfunn der høyere makter har et visst overtak, og der vold i både fysisk og psykisk format utspiller en slags hovedrolle. Dette er en historie fra der bibelbeltet strammer mest, der nede på sørlandet. Det kan hende jeg tar feil, men jeg tviler på det. Igjen må jeg bare bejuble musikantene og produksjonen. Balanseforholdet mellom hvert eneste instrument er helt perfekt igjen. Bare hør den banjoen som ligger der å pirrer det utmerkede lydbildet. Atter en gang er det på sin plass å peke på troverdigheten og følelsen i Jørunds stemme.

"My Sweet Gabardine" røsker meg litt ut av den gamle klassiske countryen. Denne låta får meg til å tenke litt på Steve Earles debut, Guitar Town av en eller annen grunn, selv om strukturen er noen hakk mer country enn Earles. Og igjen. Av med hatten for han med Telecasteren. Den eminente låta som nettopp ebbet ut, etterfølges av "Darling". Her sankker vi en klassisk kjærlighetsballade i strøken stil med saloonpiano og hjerter som ikke helt finner ut hvor skapet skal stå i et forhold som antagelig ikke er helt over.

Så kommer en morsom swing om flotte polyesterskjorter med sine forskjellige kvaliteter. "Polyester Is Still the King" suser avgårde med et skjevt smil, og bandet henger godt med på både instrumenter og kor. En artig sak. Så er vi kommet til siste låt, "My Angel, The Devil or Me". Indre demoner, ildvann, tro og tvil. Alle ting en mann kan slite med i livet. Jørund synger som en Gud, selv om han kanskje tviler på den egentlige, hva vet vel jeg. Jo, jeg vet at låta sitter som et skudd, og at den er en verdig måte å avrunde Southern Insecurity på.

Kjapt oppsummert vil jeg bare si at dette i hvert fall er den beste norske countryskiva jeg noen sinne har hørt. Country Heroes med låtskriver og sanger Jørund Vålandsmyr i front, har imponert meg fra første sekund, og det har de fortsatt med siden. Om du bare skal ha én norsk countryskive i samlingen din, er det denne du skal kjøpe. Dette er intet mindre enn mesterlig. Helstøp og meget overbevisende. Og når det kommer til navnet, Country Heroes, så må jeg bare si at det passer perfekt. Dette er en merkevare. Komplett med brand og innhold.

[embed]https://open.spotify.com/album/0hM8citR2FIi2srP7fQyYi[/embed]