Den Ultimate Konsertopplevelsen

Foto: Øyvind Aronsen

Rock'n'roll er den festligste fritidssysselen man kan styre med, i konkurranse med viktige og gode fotballkamper med favorittlaget, samt et par sysler som har ei viss aldersgrense. Når så en rock'n'roll-opplevelse toppes med band i toppform, som i aldri hørt dem bedre, utrolig fine folk på alle bauger og kanter, samt omgivelser som kan ta pusten fra deg selv om du strengt tatt burde være vant til dem, ja, da er det umulig å toppe. Vi snakker om opplevelse i nærheten av egen bryllupsdag, og den dagen ungene ble født. En sånn dag, aften og natt fikk rundt hundre veldig heldige sjeler erfare i Gryllefjord  den siste lørdagen i juli. Toppinga var sol fra blå himmel og godt over tjue varmegrader. Paradis var flyttet til Senja for anledningen. Som vanlig når det er rock'n'roll i Gryllefjord så hadde jeg med meg den eminente fotografen og hedersmannen Øyvind Aronsen for å hjelpe til med å forevige det hele.

https://www.facebook.com/themoderntimesmusic/videos/1505506259507758/

Video: Terje Arntsen Photography

Terje Arntsen er en utmerket fotograf, både når det kommer til bilder og film, i tillegg til å være bassist i The Modern Times. Han har klart å sette sammen noen små videosnutter som i løpet av ett lite minutt beskriver stemningen før og etter konsertene. Her snakker vi virkelig om at en video sier mer enn ti tusen ord, så jeg slipper å utbrodere det i større grad. Nå var nettopp stemningen, Gryllefjord som viste seg fra sin beste side, og folkene som kom særdeles viktig for at dagen ble så bra som den ble, så noen ord for å støtte opp om Arntsens fin film er på sin plass.

The Wilhelmsens stod altså som arrangør av en konsert for første gang i vår korte historie, og sammen med Lars Torbjørn Stenholdt, hans enestående Leirvaag Brygge, samt fabelaktige enebolig med alle sine fasiliteter, ble det satt sammen en heldag for artister, lydmann og spesielle gjester. Etter dager med havskodde og temperaturer like i overkant av ti grader, åpnet dagen med sol fra blå himmel og det vi nordpå kaller sydentemperaturer. T-skjorte og kortbukser ble dagens bekledning, noe vi ikke er veldig bortskjemt med å kunne kle oss i her på Senja. Vi hadde trommet sammen til grilling på Lars si private kai, med tilhørende jacuzzi, griller, gedigne bålpanner, naust, grillhus og lysthus med bl.a. det livsviktige kjøleskapet. Burgere, pølser, salat og dressinger stod på menyen, mens kjøleskapet var fylt opp med alskens øl. Huset hadde Lars for anledningen lånt ut til Robert Dyrnes og Kari Westergaard, ekteparet som selvsagt var selvskreven på grillfesten, og i tillegg til bandmedlemmene og lydmann Ariel Joshua, var undertegnede med bedre halvdel, samt verdens beste Tom og Kristin der. Legg til kjæresten til Terje Arntsen, Oda, broren til Sunshine Reverberations Karl Erik, og DJ-venninna til Kari, frøken Lisa, og vi er sånn bortimot i mål med presentasjonen av vorspiel-laget.

Etter kos i fjæra og lydprøver, ruslet vi den rundt regnet 185 meterne bort til Leirvaag i halv åtte-tiden, da Kari og Lisa skulle snurre plater, mens Robert gjorde klar et slags Mini-Backbeat, med utvalgte skiver til slags. I tillegg til den allerede sagnomsuste split-singelen til Sunshine og Modern Times, da. Musikken vi fikk servert fra de to damene var hele veien av ypperste merke, og selv om de i utgangspunktet skulle snurre skiver i en liten time, så fikset de lett å spille utelukkende knallåter i bortimot to timer. At de i pausen mellom konsertene tok en reprise på de låtene de spilte før det hele startet kom utelukkende av at de hadde spilt alt de hadde med seg. Og, hva gjør det å høre en knallfet låt to ganger i løpet av en kveld? Absolutt ingenting. Jeg tåler f.eks. å høre Roky og Sonics mange ganger i løpet av en time. Bedre oppvarming kunne vi ikke ha fått, og dette fristet virkelig til gjentakelse. Faste DJ's de neste hundre årene? Det ønsker ihvertfall jeg.

Foto: Øyvind Aronsen

Så, sånn bortimot nøyaktig kl.2130, var det klart for Sunshine Reverberation på den lille, hjemmekoslige scena på Leirvaag. Magne Brynjulfsen hadde stilt med det som må være bortimot det feteste på lydfronten i Nord-Norge, og det på skikkelige kompissvilkår. Den mannen er en kjernekar, så da stilte selvsagt jeg og Tom som sjauere, både før og etter konsertene. Med seg hadde han som sagt fått Ariel Joshua som lydsjef for kvelden. Ariel er helt sjef som produsent, lydtekniker og musiker, og vet hvilke knotter han må skru på. Lyden på Leirvaag var sånn bortimot den beste og feteste jeg noensinne har hørt, noe som må sies å være en prestasjon. Men, kombinasjonen mellom det beste utstyret og folk som vet hva de holder på med er ikke dum. Med så mye reverberation (!), ekko og distortion som Sunshine kjører på med er jobben langt mer komplisert enn man skulle tro, men selv med volumet skrudd til 11 var det så langt unna ubehag for mine ører som det er mulig å komme.

Knottene på miksebordet var så riktig skrudd som de kunne være, og når så Karl Erik, Roger, Jon og Erik Sigurd var påskrudd så til de grader, så endte vi opp med godt og vel en time og et kvarter med en maktdemonstrasjon av en konsert. Jeg har nevnt ved flere anledninger at dette er bandet jeg har sett flest ganger det siste året, tror dette var konsert #7, men aldri før har jeg hørt dem så lekne og dyktige som denne kvelden i Gryllefjord. En av grunnene var nok at de hadde så mye tid til rådighet som de måtte trenge, noe som førte til at de kunne improvisere, kjøre ekstra lange soloer, og sende oss publikummere til rockhimmelen. En annen at responsen fra de hundre frammøtte var enestående. Folk digget rett og slett det de hørte. Så har vi det som går på lyd, lokale og stemning generelt. Alt var som skapt for Sunshine Reverberation sitt psykedeliske garasjerock-univers. Folk trampet takta, nikket på skallene, og jublet hemningsløst mellom låtene. Karl Erik var som vanlig fåmælt mellom låtene, noe som kler bandet, men var tidvis i knestående, mens landets kjappeste høyrehånd jobbet intenst i den drøye timen. Vokalen var dessuten deilig skrudd og ekkotung, perfekt plassert litt bak i lydbildet.

Foto: Øyvind Aronsen

Noen ord må sies om kompet til Sunshine Reverberation, for den jobben trommis Roger Tunheim Jakobsen og bassist Jon Andre Dalbakk gjør er formidabel. Jeg har allerede skrevet epistler om jobben Roger gjør; den mannen er en absurd god trommis, noe han viser gjennom jobben han gjør i så forskjellige band som poppa Hjerterå, svartmetallerne Endolith, Dylan på nordnorsk, og drømmepopen til Février. Men, det er fort gjort å glemme Jon, den klart mest utadvendte karen i bandet på scena. Føttene hans er aldri i ro, han rister godt på hårlokkene, og har et nærmest telepatisk samarbeid med Roger. At de klarer å treffe 100% "på likt" hver eneste gang, uten å se på hverandre, sier mye om at de er på samme ark, men vel så mye om at de nå framstår som den komplette komp-enhet. De har gått veien fra bra musikere til bunnsolide prakteksemplarer av henholdsvis trommis og bassist, og det i løpet av et år. Disse karene har øvd tung i lang tid nå.

Konserten inneholdt mange høydepunkt, og de spilte seg gjennom det meste av en katalog som forhåpentligvis blir enda fetere i løpet av 2018. "Be a Baby" og "Leech Transportation" er knakende gode låter, og noe av det jeg har spilt mest i 2017. Men denne kvelden fikk jeg virkelig opp ørene for intense "Japanese Death Cult" og ikke minst "Golden Gate", som er en margesint rocker av en låt. For ikke å glemme det som har blitt mine nye favorittlåt med bandet: "Sun King II". De malte låten ut til det ugjenkjennelige, og det funket usedvanlig bra. Hadde jeg fått bestemme kunne de ha spilt låten resten og kvelden og gjennom natta, og jeg tror pinadø de eminente gitarkameratene Karl Erik og Erik Sigurd hadde klart det lett.

Foto: Øyvind Aronsen

Det var en lykkelig gjeng som kom ut for å tømme resirkulert øl og brennevin i fjæra, ta seg en sigg, og klappe karene i Sunshine på skuldra. Euforiske "Fy faen!", vennlige "Dæven så bra!", og de sedvanlige "Dette er det feteste jeg noensinne har sett!" suste rundt i lufta, akkompagnert av nye ølbokser som ble åpnet. Tom tok på seg selgerhatten, og gikk rundt til folk og fortalte dem at det var ganske teit å ikke eie singelen som ble sluppet på Westergaard Records denne kvelden. Salget gikk strålende, Tom ble populær, og folk fikk lettet trykket på bankkontoene sine. I fjæra stod The Modern Times og gjorde unna de absolutt siste forberedelsene, og jeg tenkte at det var bra at Jon Breines Høiland ikke var i samme form som under Buktafestivalen forrige helg, da han plutselig måtte drite mens han stod på scena.

Foto: Øyvind Aronsen

Så var det duket for kveldens andre konsert, og jubelen stod i taket lenge før de hadde spilt en eneste tone. Etter å ha varmet oss opp med "I Can't Say Hi" og "Whatever" tok det helt av med singelen og det som burde være en monsterhit, "Keyholes and Birds". Jeg snur meg rundt i lokalet, og smilet mitt endres til et gedigent glis når jeg ser at alle i lokalet kan teksten utenat. Det synges, vræles, hoppes og danses. Magnus Vold Jensen transformeres øyeblikkelig fra den trivelige fyren som gikk rundt og skålte med folk tidligere, og digget konserten med Sunshine, til verdens største rockestjerne. Og, jeg overdriver ikke en millimeter. Magnus eier scena, og ikke minst; han eier publikummet. Tidvis klatrer han på høyttalerne, står ute blant oss og synger, og ligger på scena mens han brøler. Et av mine favorittøyeblikk er når Jon begynner å rope "Fuck Finnsnes!", og får folket med seg, før han går over til å brøle "Fuck Torsken!", bare for å bli avbrutt av Magnus som roper "Nei, nei, nei!". Han vet at jeg bor i Torsken, og kommer ned på gulvet for å gi meg en kokvarm bamseklem. Fyren dampet allerede da, et lite kvarter inn i konserten. Jon fulgte selvsagt opp med beklagelser. Faen, for en gjeng.

Foto: Øyvind Aronsen

Så fulgte de opp med "Depression", hvorpå dattera mi Nora ropte "Nei, spiller de favorittlåten min så tidlig!" inn i øret på meg. Alle mine barn var selvsagt tilstede, og alle digget det de var med på, selv om mellomstekaren min må få ei faderlig innføring i hvordan man drikker bourbon. I tillegg var 10-15 av mine tidligere elever tilstede, alle virket å storkose seg, og det varmet et gammelt lærerhjerte. Etter et par låter til, inkludert en fabelaktig versjon av "Misery", er det klart for låten som er på singelen de ga ut, "Paddy". Sangen som kretser rundt den heller perifere Man Utd-spilleren Paddy McNair, sitter som et skudd, og midt i låten annonserer de en tubasolo. I taket på Leirvaag henger en gammel tuba, og Magnus har selvsagt sett at trommis Roger i Sunshine henger i takbjelken der den er montert. Han blåser som en helt, til 20 i stil, og folk tar igjen av. 

Foto: Øyvind Aronsen

Så kommer min personlige favoritt med The Modern Times, låten om Blårock-burgerne, "Motörhead". Jeg brøler meg hes, hører at det er mange som kan synge seg gjennom menyen, og jeg tenker med meg selv at det neppe er noen sted det er kulere å være akkurat nå enn på Lerivaag i Gryllefjord. Og at det er ganske sprøtt. Klokka nærmer seg midnatt, og de drar i gang en gammel Red Headed Sluts-låt, "State of Joy" i ei fin-fin og kul innpakning, og vi tror vel at det var det. Men, høydepunktet er spart. De avslutter med en aldeles sjukt festlig versjon av "Boring", noe som fører til at band, Sunshine-medlemmer, samtlige i publikum, og helt sikkert lydmann Ariel, begynner å hoppe helt vilt rundt på gulvet. Det er som å være på konsert med The Clash på The 100 Club i London i 1977, og igjen tenker jeg at dette er helt sprøtt. En av de beste konsertopplevelser jeg noensinne har hatt, i Gryllefjord, med semi-lokale band som Sunshine Reverberation og The Modern Times. Bourbon-flaska mi kommer fram, Nora sin mobil blir knust, Kristin setter ny hyle-rekord, Tom danser rundt som en fjortis, Lars Torbjørn har glemt at han er sangpedagog og brøler som en pønker, og alle er bare store glis. Store, svette glis. Konsertene er over. For en finale.

Det blir en liten jobb å tømme lokalet. Alle vil skåle med musikerne, de skåler villig med de som byr på drikke, og folk utenbys fra, lokale helter, samt musikere, mingler på herligste vis. Alle smiler, alle er lykkelige, de berykta nevekampene på bygda uteblir, og etterhvert klarer vi å sende folk i retning Skreien, Gryllefjords nye uteplass. Der oppe fortsetter folk å kose seg, folk spanderer drikke på hverandre, og klemmene sitter løst. Det avtales nachspiel, og idet karene i The Modern Times skjønner at jeg er for gammel og sliten til å bli med, lager de en "låt" som ikke korte trekk inneholder ordene "Kaikanten 6" (huset de bodde i), "nachspiel" og "Johnny". Men, klok av skade tar vi en taxi over fjellet til Fuck Torsken, og kommer oss i seng før 5-tallet vises på klokka. Ikke så verst.

Foto: Øyvind Aronsen

Dagen derpå får jeg høre at festen hadde vart til uti de små timer, Magnus hadde badet naken i havet, og Karl Erik hadde klart å miste mobilen. Utover det hadde det vært godstemning og kos også der. Noe annet skulle ha tatt seg ut. Nå håper jeg vi får til en ny musikkfest om et år. The Wilhelmsens ønsker å være med på det, og jeg kan til og med tenke meg å utvide Leirvaag Musikkfest 2018 til å vare i to dager. For det eneste jeg savnet i år var Vederkast, de drittøffe rockerne som var med på festen i fjor. Kanskje har vi dem med ved neste korsvei. Og så er det så uhorvelig mange tøffe norske band som garantert hadde blitt tatt godt imot i Gryllefjord. Vi ses om et år!