Et Tungt Konsept

Ohmwork - Alyssa Drone (Rob Mules Records)

Powertrioen Ohmwork er ute med sitt tredje album, Alyssa Drone, og klasker denne gang til med en god, gammeldags dobbel-LP. Og som om ikke det skulle være nok så har de jobbet fram det som må kunne kalles et klassisk konseptalbum, et konsept som går ut på å fortelle om denne Alyssa Drone, ei rå dame som rett og slett er ei dronning blant pirater. For å virkelig servere oss dette på så heavy vis som mulig så har de lagt handlingen til en uspesifisert framtidsverden, noe som gir det hele et slags science fiction-preg. Høres det pubertalt ut? Noe du gjorde deg ferdig med den gang du ble konfirmert? Neida. Det som er sikrere enn banken er at herrene Anders Rasmussen, Børge Bendiksen og Helge Nyrud er mer seriøse enn noensinne, og de har gitt ut ei skive som bør treffe alvorlig mange av de som hadde sin prime da Iron Maiden, Judas Priest og Van Halen var blant de største bandene på kloden.

Sjefen i Ohmwork er naturlig nok Rasmussen, i og med at han spiller gitar og synger, samt at han har skrevet all lyrikken. Men, bandet har en overraskende "flat struktur" der alle høres, alle bidrar og alle er like viktige. Alle låtene komponeres på mest mulig solidarisk vis, og utarbeides gjennom øvinger og i studio. Resultatet blir selvsagt ei skive alle kan stå inne for, noe som ikke er dumt når de skal ut å spille for folk rundt om i landet og forhåpentligvis på kontinentet. Ohmwork har allerede rukket å gjøre seg bemerket gjennom oppvarmingsjobber for mer kjente artister (Jorn, Bente Smaavik), spilling på festivaler (Bukta, Sørøyrocken) og en hel rekke konserter på ulike klubbscener. I 2017 er de et langt mer sammensveiset lag, en treenighet som er mer samspilte enn noensinne, og kjører på med baller, energi og fandenivoldskhet om de bare har noen å spille for.

Nytt av året er at de gir ut album på eget plateselskap. Med eget mener jeg Anders sitt nyeste "favorittbarn", Rob Mules Records, og naturligvis er Alyssa Drone merket med RMR001. Naturligvis. Det er med andre ord på sin plass med et svært og feit "gratulerer!" av flere grunner. Produksjon, mastring og mixing er gjort av en aldri så liten trollmann i faget, Yngvar Mehus. Jeg har vært vitne til hva den mannen gjør når han sitter bak knotter og blinkende lys i lokalene til Lydproduksjon på Standveien i Tromsø. I det gamle meieribygget skrur og justerer han knappene og spakene sine i rett posisjon, "plager" musikerne til de har gjort jobben perfekt, og legger de rette sporene på rett sted. Som en Master of Puslespill har han full kontroll, og det høres i produksjonen. Alyssa Drone har blitt en fest for ørene.

Coveret er som vi tidligere har skrevet her hos The Wilhelmsens et resultat av arbeidet til tyskeren Maik Beiersdorf, og er så klassisk som det kan få blitt. Om du har skiver med Dio, Iron Maiden og Black Sabbath i samlingen din, og liker den hardeste 80-tallsrocken. Bildene av bandmedlemmene, som seg hør og bør er plassert inne i gatefolden, er tatt av Kenneth Augdal, mens Vegard Laupstad har stått for en slags siste finish før coveret har gått i trykken. Så må det nevnes at bandet fikk midler til å lage denne skiva gjennom ei crowdfunding der bl.a. undertegnede bidro, og har fått litt støtte fra Troms Kraft. Det høres rett og slett ut som om bidraget fra kraftleverandøren har vært ren energi. 

Tolv låter fordelt på fire sider forteller oss at låtene er hakket lengre enn det radiovennlige formatet, men når det er sagt så har de låter her som er redigert for radio, som mer eller mindre varer i de perfekte tre minuttene, og ikke minst sanger som burde ha potensiale til å bli populære blant mang en radiovert. Ja, så må det påpekes at albumet består av ti låter som forteller historia, i og med at bandet la til singelversjonen av "Requiem of the Fallen" på vinylen, samt at Alyssa Drone pt.1 og 2 slås sammen til en låt av naturlige årsaker jeg skal komme tilbake til. Og så er en remix av "Mother City", låten som på mange måter startet prosjektet og ble sluppet på EP'en med samme navn i fjor, med som en viktig del av herligheten. Historien følger en mer eller mindre kronologisk linje, og oppsummeres på sett og vis i avslutningslåten "Alyssa Drone (full version)", en låt som snålt nok ikke er sistesporet på vinylen. For meg er låten det perfekte punktum. Vel, nok om låtrekkefølger, perfekte punktum og annet dill. Jeg tok en prat med Anders om skiva, og da ble alt så mye klarere.

Hei, Anders. Sånn umiddelbart lurer jeg på hvorfor den fulle Alyssa Drone-versjonen er plassert sist på Spotify-utgaven, og nest sist på vinylen. 

Pt 1 og 2 er delt opp fordi dem er en del av storyen, og skal komme i den rekkefølgen, som track 1 og 6. Fullversjonen har vi lagt sist som et slags bonusspor, sånn at publikum kan høre hele. Samme med Requiem (radio edit) på LP'en, som er et rent bonusspor. Selve storyen e låt 1-10. Låt 11-12 e andre versjona/bonus. En liten fun fact er at Alyssa Drone ble spilt inn på kun en tak. Deretter klipte vi den i to deler. Ellers var det gjerne to og tre takes på resten av låtene, og i alle fall ti takes på "Retribution" (som du vet).

Haha! Jo, det vet jeg og kompisen min Tom alt om. Det var mye filing, finlytting og perfeksjonisme ute og gikk i lokalene til Lydproduksjon den fredagen vi var innom. Men, for å ikke havne i nedreprat-helvete så kan du jo kanskje si noe om Alyssa Drone fødtes etter en Anders-idé, eller om dere var sammen om konseptet fra begynnelsen av?

Navnet "Alyssa Drone" ble foreslått som bandnavn av Helge (Nyrud, bassist - red. anm.) i 2012. Vi hadde flere navn på blokka, og "Ohmwork" ble til syvende og sist valgt. Vi har i noen år hatt lyst til å lage et konsept som skulle ta plass i et eller annet steampunk-miljø. For to og et halvt år siden begynte jeg så smått å tenke ut en ide, og låta "Mother City" ble laget. Jeg har siden den gang skrevet (og omskrevet) tekster tusen ganger, til jeg omsider kom fram til noen som kunne passe en story. På veien har riff og arrangement kommet på plass, og jeg har tilpasset tekstene. Mye har jeg gjort sjøl, men noen låter og riff har vi laget sammen på øvingslokalet.

Jeg sitter jo med et inntrykk av å ha havnet i en fantasyverden, og tenker at dette er ei fortelling i samme gate som Ringenes Herre og Game of Thrones, som er tonesatt. Har du skrevet storyen om denne piratdronninga som en slags novelle, og deretter pyntet den til låttekster, eller har det vært fragmentarisk skriving, med type episoder?

Storyen har jeg hatt i hode. Så har jeg skrevet i stikkordsform hva tekstene burde inneholde slik at dem passet helheten. Deretter er de skrevet som lyrikk, slik at de ble tilpasset melodien. Å fortelle en story gjennom sang er noe helt annet enn å skrive en novelle e.l. Her skal det gjerne være rim og det skal passe antall stavelser osv. En ekstremt vanskelig øvelse. Men, jeg ble fornøyd. Og i tillegg syntes jeg det var en god ide å ha med litt mer handling mellom låtene i gatefolden.

Jepp, alltid en god idé, og det var det som fikk meg til å lure på om du hadde ei sammenhengende fortelling fra A til Å. Husker mange band på 70- og 80-tallet som gjorde det på dette viset (bl.a. Yes og Rush). Kult. Hva med Alyssa Drone? Hvem er hun, og hva er hennes historie?

Alyssa Drone er et vindunderbarn som "de vise menn" har spådd og ventet på skal komme for å hjelpe folket mot ondskapen som er på vei. Hun vokser til og blir lederen i kampen mot Shadow.

Shadow? Hva snakker vi om her?

Good vs evil. Da måtte jeg ha med en eller annen fiende/nemesis. Dette var en vanlig ung mann som rotet seg borti noe svart magi og inngikk en avtale (solgte sjela til..) med en eller annen identitet/demon. 

Den historia har vi hørt før, ja. Og den går liksom ikke ut på dato. Hva med planene framover? Eller enda heftiger - har dere våget å tenke på hva Alyssa Drone i beste fall kan føre til?

Nå skal vi få spilt mer enn tidligere - ETTER albumutgivelse. Vi har lyst å få til en god batch med konserter utover og ikke minst promotere plata. Vi håper plata kan gi oss innpass på festivaler til sommeren, kanskje noen kule supportjobber for større band og vi har en liten drøm om å omsider komme oss på en Europa-turne til sommeren. Tiden får vise, men vi skal i alle fall jobbe hardt for å få dette til.

Tøft! Såpass høye bør vel ambisjonene være, om jeg legger kvalitetene i denne skiva til grunn. Ei stilig skive dere har lagd, rett og slett. Et siste spørsmål som vi bruker å stille til de vi slår av en prat med. Tre album som har betydd vanvittig mye for deg, og som du vet vil følge deg helt til grava. Hva velger du deg da?

1. Dio - Holy Diver. Min "holy grail". Ingen overraskelse det.. Her er alt top notch! Kanon produksjon - det er tørt og autentisk, ikke rævkjørt av kompressor, klang og alt annet som jeg ikke liker, men du føler at du står i studio og hører på. Trommene høres ut som trommer skal høres ut, gitarene er sånn de skal låte rett fra en JCM 800, bassen har akkurat nok med "bite", alt dette med historiens beste vokalist på toppen!! Bare kanonlåter.

Hah! Her snakker vi virkelig innsalg av et album. Og dæven som jeg hørte på det back in the days.

2. AC/DC - Back In Black. Satan for et album, og for en lyd. Også her, tørr og rå lyd. Du hører alle anslagene på gitarene. Verdens beste trommelyd. Brian Johnson, den mest undervurderte av dem alle - for en sykt bra innsats han la ned i dette albumet. Overgår alt med Bon Scott. Jeg er en av få som setter Johnson over Scott. Jeg elsker alle albumene fra '74, men Back In Black er det beste.

Hell, yeah! Monsterskive, mastodont og klassiker. Kjøpte det på utgivelsesdatoen, og hørte neste ikke på annet i 2-3 måneder på tampen av 1980..

Og albumet ble jo ikke en suksess før etter en god stund. Hmm, hva skal bli det tredje. Tenke æ må ta tre band som har betydd mye, så da blir det vel Kiss som nr 3.

Eller, et album som er så bra at det er helt sjukehus..

Ok, da blir det dette:

3. Rainbow - Rising. Igjen, kongen på vokal. Rockehistoriens beste line-up: Dio, Blackmore, Powell, Bain og Carey. Et sinnsykt bra album, og en ledestjerne i rockehistorien. Hør på "Stargazer", den har alt. Ingen synger som Dio. Gåsehud hver bidige gang jeg hører på denne låta. Blackmore spiller skalaer ingen før han hadde tenkt tanken på skulle funke så bra som det gjør i rock og metal. Fantastisk.

Puh! Noe sier meg at du virkelig liker disse skivene, Anders. Du får ha en fin dag, kos deg i byen, og så tar jeg kontakt om det skulle være mer jeg grubler på.

Herlig! God helg!

 

Vinden blåser, lydkulisser som er iskalde kommer sigende, Helge begynner å plukke litt på bassen, et torden braker, og så er vi i gang med en time med piratdronningen Alyssa Drone. Anders kjører på med et seigt riff, Børge hamrer tungt på tammene sine og tramper godt på basspedalene, før det roer seg litt ned. "Alyssa Drone pt.1" er progmetall med temposkifter, tema som er tunge og tandre om hverandre, og musikerne får presentert seg fra startgropa. Ohmwork har spilt sammen i fem år nå, men alle har spilt i band i minst tjue år, og er nå drevne hardrockere. Børge og Helge er så tighte at det ikke kommer en fis gjennom kompene om de går inn for å stenge av, og det gjør de innimellom. Helge fant ut at han ikke kunne være med i bandet for et par år siden, da han flyttet til Oslo, men det kunne han bare glemme. Børge er avhengig av bassiseringen hans for at det skal klaffe. Og, klaffe gjør det her. De jobber på intenst i 6:20, og skaper rom for Anders og hans melodilinjer, soloer og riff. Alt dette sitter som et skudd, for vi snakker om en kar fra Andøya som har blitt a hell of a guitarplayer, som Bjørge Lillelien ville ha sagt. Det viser han ikke minst på "Mother City", rakkeren av en låt som utløste dette albumet. Låten har jeg omtalt tidligere, men satt i sammenheng med resten av fortellingen sitter den nå som et skudd. Anders bruker ofte samme teknikk som Ronnie James når han synger, selvsagt, og her henter han lyd fra nederst i magen og bruker all lufta han kan mobilisere. 

"Shadow Hunders" er albumets straighteste rocker. Tung boogie, monotone vers, og refreng av det enkle slaget. Her er det det dunkle og lite gjestmilde miljøet som skal skildres, og det lykkes de godt med:

Reflections in the window
Scratching on the walls
Singing mean lullabies
Sound of sinister voice

Som Anders er inne på så er det skrevet en liten epistel mellom alle låtene i gatefolden, for å få helheten i sagaen om Alyssa ut, og mellom "Shadow Hunter" og "The Book of Spirit" blir vi fortalt at den rastløse Shadow får presentert ei bok som skal føre ham ut i ondskapen. Låten som følger er en nedpå sak som kan minne om tidlig Metallica, samtidig som den er ganske så "progga" gjennom sine temaskifter, gitarsoloer og komp som maler på i ulike retninger. Børge og Helge er alvorlig dyktige når de får kjøre på i sitt seigeste tempo, og det får de her, i 6:21.

Nå spisser det seg til, med mørke krefter og alskens elendighet, og naturligvis tetner det seg til såpass at et slag er uunngåelig. For oss som vokste opp med Sabbath, Maiden, Zeppelin og andre semi-spirituelle band så er denne fantasy-tilnærmingen det naturligste i verden, og da vi vi óg at bandet må øse mer på. Det gjør de såvisst i "Devils Dance", en kjappis som inneholder alle triksene Iron Maiden gjore bruk av i perioden 1980-85. Anders kan til og med minne litt om Bruce Dickinson her. "Alyssa Drone pt.2" ble altså klippet ut av originallåten, men framstår definitivt som en frittstående låt her. Opprørerne, The Rebels, har fått tak i denne boka, men jages av altså rundt av Shadow. De fleste tas til fange, og Alyssa finner seg vandrende alene rundt mens hun spekulerer på hvordan det kunne skje. "Judas" er låten som beskriver tankene hennes, og med denne bibelske referansen skjønner alle hva greia er. Nok en fet boogie i AC/DC-innpakning. Legg til litt Motörhead-vibber, og melodien er beskrevet greit.

"The Self-Exploration Chair" ble sluppet som singel for et par uker siden, og har fått kjørt seg brukbart siden. Alyssa ender opp med å utforske seg selv og situasjonen, og låten som driver fortellingen videre er i kategorien jeg vil kalle pop-metall. Introen er av kjent merke; et lekkert fingerspill, noe låtskrivere som Plant/Page og ikke minst Ronnie James Dio var foregangsmenn for. Etterhvert tar det seg selvsagt opp, og Bendiksen får virkelig hamre av seg. Jeg våger påstanden at det ikke er mange trommiser her i landet som behersker metall-tromming bedre enn ham, og når han har Nyrud med seg for å skape det groovet låter som dette krever så blir det tyngre enn tungt. Men, Bendiksen har mer på lager, og i "Retribution" får han virkelig utfolde seg. Jeg hørte trommesporet en rekke ganger før jeg i det hele tatt hørte en annen lyd fra låten, men skjønte tvert at dette ville bli hardt. Resultatet er heftig, og symbalene hans får virkelig kjørt seg. Som alle skjønner nærmer vi oss slutten, og Alyssa med krigere er ute etter å frigi fangene Shadow har tatt. Men, dronninga har større planer enn som så - hun skal kverke den kjipe djevelen.

Kulminasjonen kommer i form av "Requiem of the Fallen", en låt jeg omtalte da den kom som singel tidligere i høst. Men her får vi presentert den fulle versjonen, og den er pinadø tøff, den. Det er mange radioverter som bør kjenne sin besøkelsestid her, og gi låten masse spilletid. At vi i tillegg får høre enden på visa, so to speak, gjør låten til den epilogen den funker som. Anders sin stemme kler låter som dette utmerket, der han mer eller mindre synger i tospann med melodilinjene han selv maler ut med seksstrengeren sin. Hvordan historien ender? Som med alle gode fortellinger kan jeg ikke røpe det. Her er det bare å fyre i gang Spotify, kjøre gjennom skiva, og finne ut av det. Og selvsagt bør det resultere i at du investerer i albumet, for det er altså lekkert på alle mulige vis. Bonusen er at dette verket blir bedre og bedre for hver spilling, og etter 3-4 runder så begynner låtene å sette seg. Derfra og ut er det en ren fest som kan sende enhver halvgammel gubbe rundt regnet tretti år tilbake i tid. 

Ohmwork har med Alyssa Drone lagd et album som vitner om et band med ambisjoner, et band som vil noe med musikken sin. Jeg vil anta at dette passer best for oss over førti, men det er nok av ungdom der ute som oppdager band som Black Sabbath, Rainbow, Deep Purple, Thin Lizzy, AC/DC og bandene som ble en del av New Wave of British Heavy Metal på 80-tallet. For dem er tromsøbandet en naturlig fortsettelse i det jeg vil tro er en oppdagelsesferd. Uansett, så har Ohmwork gitt ut ei spennende, kul og stilig skive som fortjener å bli sjekket ut av alle som liker rock med metallsmak. Bunnsolid femmer fra oss i The Wilhelmsens!

https://open.spotify.com/album/4iJlRGPtbJrkJci3p4DEtg