Gøy På Øya

Foto: Erik Moholdt

Etter en sommer i nord med fine konserter og festivaler la undertegnede og Simen turen til Oslo for å sjekke festivalstemningen under årets Øyafestival. Programmet så på papiret bedre ut enn på lenge, spesielt for en som liker rocken punka og americanaen countryfisert, og med en værprognose som sa solkrem og iskald pils var det ikke fritt for at vi gledet oss. Vi fikk med oss at folket som var i Tøyenparken onsdag holdt på å regne bort, men da vi landet på Gardermoen med Norwegian DY333 fra Bardufoss kunne vi konstatere at meteorologene for en gangs skyld hadde truffet med spådommene sine. Vi møtte et par unge rockere fra Gryllefjord som hadde tatt turen nedover for første gang, før vi rettet kursen mot Majorstua og leiligheta vi hadde leid for natta. Etter en kjapp semi-kosmetisk runde var vi klare for å komme i gang, og hoppet på T-banen med destinasjon Tøyen. Vi er skikkelig klare for masse kul musikk og skriving, og har fordelt omtalene passe broderlig. Jeg tar meg grovt sett av de mest rutinerte og signerer med JW, mens Simen jo er en garasjerocker og tar seg av de villeste bandene. Da er signaturen SW.

Som jeg har vært inne på tidligere så er jeg ikke en veldig god fotograf. Jeg kommer meg, har lært meg et og annet knep med min iPhone, men målt opp mot de som virkelig kan dette blir jeg som en kid i knebukse på småbarnsavdelingen i barnehagen versus en universitetsutdannet guru med atten mastere i bagasjen. Såpass heftig er forskjellen på meg og Erik Moholdt, en av Øyas offisielle fotografer, og da er det jo kjekt at vi stort sett byr på bilder tatt av Herr Moholdt. Og det er vi fryktelig takknemlige for. Her er det med andre ord bare å nyte de fenomenale fotografiene, for disse er det høy klasse på.

TORSDAG 10.AUGUST

Vi er inneforstått med at det blir mye folk, rundt regnet 20.000 mennesker på festivalområdet hver eneste dag, og det er skikkelig kult at Øyafestivalen har blitt en sånn suksess. Men, vi er smått skeptiske på hvordan det vil fungere på et såpass lite område. Vi er ikke spesielt kjent med Tøyenparken, siden vi tidligere kun har vært på Øya da festivalen var i Middelalderparken på Sørenga, men utifra kart så ser ikke området veldig stort ut. Logistikken må nesten bli tøff med så mange mennesker samlet på et såpass lite, avgrenset område. Hvordan ville det bli med ymse køer (øl, mat, toalett), og hva med trengsel foran de forholdsvis små scenene? Vel, første målbare test var da vi stilte oss i køen for presseakkreditering. De 20-30 personene som stod foran oss var inne i løpet av få minutter, vi fikk armbånd for alle dager, og det hele gikk så knirkefritt som det er mulig å få til. Meget bra, noe det aller meste skulle vise seg å være. De frivillige og Øyas folk har blitt en meget profesjonell gjeng.

Etter trasking i et par timer var det ikke fritt for at vi var to tørste stykk Wilhelmsen, så baren ble besøkt øyeblikkelig. Null kø, ei iskald øl i lanken i løpet av sekunder, og vi skjønte at dette ville bli en festival med kos i sentrum. Med Sigrid i bakgrunnen, sola midt på himmelen, og den første ølen solid plantet innafor skrotten, var plutselig øl #2 i neven. Og det var kun gått ti minutter. Vi møter de to unge gryllefjæringene, løper på 3/5-deler av The Modern Times, og vandrer sammen bort til Amfiet for å få med oss dagens første konsert. Småslitne i labbene, ikke blodfan av artisten, og med ei sol som vil ha oss til å sløve, bestemmer vi oss for å sette oss et stykke opp i bakken, på plenen som ser fryktelig innbydende ut.

FEIST (CAN), Amfiet 16:45-17:45

Foto: Johnny Wilhelmsen

Leslie Feist er ei dame jeg har hørt mye på, som soloartist, men også som medlem i knallstilige Broken Social Scene. Årets album, Pleasure, har fått seg noen runder, og er ei trivelig skive. Men det er først og fremst Let It Die (2004) og The Reminder (2007) jeg har et slags forhold til, og jeg er litt spent på hva hun tenker ta for seg i dag. Skravlingen er ganske intens før hun kommer på scena med bandet sitt, ei skravling vi selvsagt bidrar til, men når denne kaklingen bare blir mer intens etter at Feist er i gang aner jeg disse berømte uglene i mosen. Greit nok at vi ikke har stilt oss helt framme ved scenekanten, men at det periodevis blir håpløst å få med seg hvilke låter hun spiller er langt ifra bra. Jørgen fra The Modern Times bøyer seg fram og sier seg veldig fornøyd med det han hører, og må tydeligvis ha noe noise reduction software i skallen. 

Uansett, hun spiller tittelsporet fra sisteskiva på nydelig vis, og hennes største hit, "1234" er uklanderlig framført. Samtidig merker jeg en veldig sjenerende faktor når Leslie roer ned. I Hagen spiller Janka Nabay & The Bubu Gang, og tidvis hører jeg heftige og rytmiske toner fra denne Sierra Leone-fødte karen bedre enn Feist. Ikke bra, men sånn må det vel nesten være på et såpass begrenset område? Etter tre kvarter bestemmer vi oss for å forlate Amfiet for å sikre oss plasser langt framme når Thee Oh Sees kommer ut på Vindfruen like nedi bakken. Feist har muligens levert en veldig solid konsert, og jeg vil uansett anta at die hard-fansen helt framme ved scena har hatt en fortreffelig opplevelse. For min egen del ble det bare glimtvis flott. (JW)

 THEE OH SEES (USA), Vindfruen 17:50-18:45

Foto: Erik Moholdt

Thee Oh Sees, garasjerockerne fra San Fransisco, var ett av mange band og artister jeg gledet meg styggmye til før Øya ble sparket i gang. Selv om jeg synes katalogen deres er noe ujevn, hadde jeg fått forsikret fra sikre hold (Alexander, en langt større Thee Oh Sees-fan) om at Jon Dwyer kom til å bli ett fyrverkeri live. Etter å ha sett Feist på Amfiet, var noe iskaldt fortært i voldsom fart, sola stekte mer enn vi nordlendinger er vant til, og vi var mer enn klar for å riste ordentlig løs foran Vindfruen.

Bortsett fra sveitsiske The Monsters, vet jeg ikke om mange band i denne sjangeren som stiller opp med to trommiser. Thee Oh Sees er ett av disse bandene, men er ikke dette fryktlig unødvendig? Hah, niks! De kunne sannsynligvis ikke funnet en mer passende åpningslåt enn "Plastic Plant", og den trøkken som kommer fra disse fire karene er ikke annet enn elektrisk. Jon Dwyer synger med ordentlig dødsforakt, og de to trommisene Dan Rincon og Paul Quattrone er så samkjørte og brutale som en trommeduo skal være. Det tar ikke lange tiden før dette smitter over blant publikum, og sola er ikke lenger det som presser frem svetteperler. Dwyer står plassert helt til venstre på scena, men det er seriøst vanskelig å ta øynene vekk fra ham. Han har noen fryktelig eksperimentelle bevegelser der borte, med gitaren plassert helt i vater under haka.

Versjonene som kjøres av "The Dream" og "The Static God" får det til å koke ordentlig i topplokket, men høydepunktet for min egen del må nesten være "Toe Cutter – Thumb Buster". Her spares det ikke på noe som helst, og det minner nesten om allsang ute blant publikum.  Men de skulle kanskje spart litt på kruttet av og til, for de utdratte versjonene av låtene de har på setlisten blir dessverre noe slitsom i lengden, og jeg begynte å bli passelig mett på Jon Dwyer & Co. Mac DeMarcos kommende konsert på samme scene hadde begynt å krype inn i skallen, og jeg var klar for å puste litt før den sparket i gang. Og det trengtes. For den energien og trøkken som San Fransisco-rockerne tok med seg ut på Vindfruen, var akkurat slik tidligere nevnte Alexander hadde forutsett. Søkksvett og tilsvarende fornøyd trasket vi bort mot Amfiet igjen for å se en annen helt, bare i en helt annen sjanger. (SW)

RYAN ADAMS (USA), Amfiet 18:45-19:45

Foto: Ukjent

Ryan Adams var en av artistene jeg på forhånd hadde gledet meg mest til å se og høre. Dette ble min første gang med denne smått legendariske countryrockeren, og i og med at jeg har fulgt Adams siden jeg oppdaget Whiskeytown i 1997 (det fabelaktige albumet Strangers Almanac) kan man trygt si at det var på høy tid. Albumene han har sluppet de siste årene har i mine ører vært så som så, men hans tidligste album er rett og slett klassikere. Så, hva ville han by på i kveld? 

Det ble i etterkant hvisket om at noen hadde ønsket seg en variert set-liste, gjerne med en del gode, gamle knallerter, og det var kanskje ikke så heldig? Han spilte ihvertfall lite og ingenting som kan kategoriseres som gammelt, og pløyde stort sett gjennom låter jeg ikke har det nærmeste forhold til. Han avslutter riktignok konserten med en kul versjon av "Let It Ride" som går rett over i en enda kulere versjon av "Magnolia Mountain", begge fra et av mine favorittalbum med fyren, Cold Roses (2005), men det var det. Men, her snakker vi om en kar med en gudbenådet stemme, som på toppen av det hele var i solid form, så det ble på ingen måte en kjip opplevelse. Bandet er av den strøkne sorten, og behersker de kjappe låtene vel så bra som de roligste, mens sjefen sjøl ser ut til å kose seg idet Oslo-natten nærmer seg. 

Hadde jeg hatt bedre kjennskap til skivene han slapp fra 2007 fram til i dag hadde nok konserten gitt meg enda mer, for det var tydelig at mange som var til stede storkoste seg. Jeg koste meg greit nok mens jeg forgjeves ventet på mine favorittlåter som aldri kom. Allikevel, det frister veldig å ta turen til Oslo neste gang Ryan tar turen til hovedstaden. (JW)

MAC DEMARCO (CAN), Vindfruen 19:55-20:55

Foto: Johnny Wilhelmsen

Etter å ha sett de første låtene fra Ryan Adams’ sett foran ett fullpakket Amfi, var det mat som var neste punkt på agendaen. Slik ble det dessverre ikke, da jeg oppdaget at et velkjent fjes sto på Vindfruen scene og hadde lydsjekk rundt 40 minutter før konserten egentlig skulle starte. Å se Mac DeMarco live hadde jeg gledet meg til siden det ble klart at han skulle tilbake til hovedstaden, og når det allerede var begynt å tette seg til foran scena var det egentlig bare å legge matplanene på hylla og kvesse albuene.

Med et mer enn godkjent album fra tidligere i år i baklomma, var forventningene skyhøye. Det skal heller ikke mange minuttene med Youtube-titting til for å skjønne at denne Mac er en kar som ikke sparer på kruttet når han entrer en scene. Det hadde han vist ikke planer om å gjøre denne kvelden heller.

Hans siste album, This Old Dog, har noen fantastiske høydepunkter, men til tross for dette var jeg rimelig klar for en parademarsj gjennom hans fantastiske 2, Salad Days, og ikke minst Another One. Det tok heller ikke lange tiden før dette var et faktum. Etter den smått psykedeliske "On the Level", smeller han til med "Cooking Up Something Good" og "Freaking Out the Neighborhood", kanskje hans to aller mest publikumsvennlige låter. Og det vises så til det grader rundt meg, nesten fremst. Mac eier scena fullstendig, og har en tilstedeværelse man sjelden opplever. Mellom låtene tar han seg en slurk av Jameson-flaska han har med seg, spøker med publikum, og forteller hvor godt det er å være tilbake. Steike Mac, i like måte.

Under "A Heart Like Hers" ser jeg at det står en skrue noen få meter unna og snurrer på en fidgetspinner som om det sto om liv og død. Dette oppdager Mac også, og ikke lenge etter er han invitert opp på scena. Her får vi ett småfestlig fidgetspinner-show, som avsluttes med at den blir plassert på hodet til Mac. Til applaus fra publikum, så klart. Men denne karen har ingen planer om å forlate etter denne finalen, og det blir passelig klein stemning når han kaster sokker ut blant publikum. Dårlig stemning blir det, og jeg husker ikke en gang hvilke låter denne dusteoppførselen gikk ut over.

Når fokuset endelig er tilbake på disse karene som faktisk er på scena for å fremføre en masse knakende flotte poplåter, er humøret fort tilbake. Vi får servert "Ode to Viceroy", "Salad Days", "Let Her Go", og det hele avsluttes med en passelig surrealistisk fusjon av hans faste avslutningslåt "Still Together" og The Champs’ legendariske "Tequila" (!). Festlig er et ganske beskrivende ord for de siste 7-8 minuttene av konserten. Etter å ha latt denne begivenheten fordøye noen dager, sliter jeg ennå med å finne veldig mange ting å pirke på. Setlisten er bortimot perfekt (savnet definitivt "Robson Girl"), Mac og bandet er i strålende form, og glisene sitter tett som hagl ute i publikum. Ah, dette var pinadø gøy! (SW)

SLEEP (USA), Hagen 20:55-21:50

Foto: Erik Moholdt

Så var det endelig klart for seige komp, heftige riff og rutinerte herrer med langt hår og tattoos. Sleep, ringrevene fra San Jose, California hadde rigget seg til i Hagen. Hagen er ei flott scene, og det stedet jeg liker aller best i Tøyenparken. Passe stort område, sammenlignbart med Paradisbukta i Tromsø, sånn bortsett fra at det er plass til cirka dobbelt så mange mennesker her. At en del av høydepunktene de kommende dagene gikk for seg her har nok påvirket meg noe, men det er uansett ei kul scene. Tre korpulente karer kommer labbende ut, åpner med et bassaktig "Hello, Oslo!", og durer i gang med et monotont riff før trommene kommer inn med et aldri så lite brak. Lyden er fet, stemningen hoderystende, og jeg merker meg at en rekke av landets rockere er til stede. Sleep er tydeligvis et band "alle" må få med seg.

Jeg kjenner overhode ikke katalogen til bandet, så jeg stiller opp som en novise uten forventninger eller fordommer, og jeg kjenner at det er litt deilig. Lyden er fortreffelig, med unntak av at gitaren i starten ramler ut nå og da, og selvsagt at de spiller så høyt at det er passe umulig å skjønne hva bassisten Al Cisneros synger. Akkurat det gjør meg ingenting, for jeg har forstått at det stort sett går i dop, røyking og det å forsvinne fra denne planeten innimellom. Jeg tar meg i å trives der jeg står, og skjønner at dette er stonerrockere som virkelig har fortjent sin status. Nå er det aldri spesielt festlig å være tilstede på denne type konserter om man forventer sprell og tryllekunstner, eventuelt talk show mellom låtene, og Sleep "svikter" ikke i så måte. Det blir etterhvert litt vel monotont for meg, og skulle dette ha blitt en innertier av en konsert så burde jeg nok ha gjort en bedre innsats på forhånd.

Etterhvert tømmes det i Hagen, og når de siste låtene spilles er det ikke mange hundre sjeler igjen, men det er samtidig da karene virkelig herjer på med bass, tromme og gitar. Trioen består virkelig av dyktige musikere. At så mange velger å løpe til Amfiet for å få med seg The xx skjønner jeg ikke mye av, men så er det engang mye jeg ikke skjønner i denne verden. (JW)

THE XX (ENG), Amfiet 21:30:23:00

Engelskmennene med tre album bak seg selger skiver som hakka møkk. Det har jeg aldri skjønt noe av, men det er nå engang et faktum. Og, hvem har ikke hørt "On Hold", "Angels" eller "Crystalised"? Ja, nettopp. Men, Grandiosa-argumentet er virkelig passende her, og jeg konstaterer kjapt at det ikke er alt som er populært som er brukbart. John Olav Nilsen & Nordsjøen klarer heldigvis å overdøve The xx til tider, og jeg leser dagen etter at jeg ikke er alene om å fatte lite av hva som slår gjennom i musikkverden.

"Britene er ikke spesielt gode vokalister. De kan nesten ikke spille. De kan knapt bevege seg til det de spiller. Og de selger store mengder musikk" (Tor Martin Bøe, VG). Jeg skriver under på disse ord og lar det bli med deg. En halvtime før de er ferdige er vi på veien mot Tøyen Stasjon, passe slitne og fornøyde med vår første dag på Øyafestivalen. (JW)

FREDAG 11.AUGUST

Det ble noen øl i løpet av natta, og oppvåkningen denne morgenen kom litt tidligere enn forventet. Det viser seg at leiligheta vi bor i er vegg i vegg med en ganske så stor barnehage, og der er det liv fra kl.0700. Vi kommer oss opp en times tid senere, dusjer og sjekker ut. De neste to nettene skal vi bo hos hedersmannen og slektningen Jørgen, på en brakkerigg en liten spasertur unna Aker Brygge. Vi finner oss en fin-fin restaurant for å innta litt føde, Akers Mek på nevnte brygge, og labber de sju minuttene som er nødvendig til brakka. Jørgen kommer i lunsjpausen sin, overleverer nøkler og gir oss nødvendig info. Wifi-passord, kode til tv-stua og hvor vi finner sengetøy. Som om ikke det er nok så kjører han oss til Grünerløkka så vi kan finne en egnet plass å slå ihjel et par timer. Simen skal innom ei tattoo-sjappe for ei lita oppjustering av ei tatovering han tok for et par måneder siden, så jeg blir "alene" i Tøyenparken de første timene. 

Jeg blir sittende på gresset foran scena i Hagen, mens jeg venter på det første bandet jeg skal høre denne dagen. Fra Vindfruen hører jeg at Billie Van er i form og låter bra, og jeg koser meg med et glass vann for anledningen. I løpet av årene har jeg endt opp med å slite når det blir mer enn fire-fem halvlitere innabords, så i dag har jeg bestemt meg for å prøve noe nytt. Kjenninger og nye bekjentskaper kommer bortom og hilser, og noen setter seg ned. Tromsøværinger bosatt i Oslo, som jeg ikke har sett på dag og natt, og musikknerder (som meg selv), som jeg bare har kjennskap til fra det store internettet. Og en og annen musiker. Det er skikkelig kos i Tøyenparken også i dag, og sola varmer enda mer enn dagen før.

THE MODERN TIMES (NOR), Hagen 15:05-15:50

Foto: Erik Moholdt

Det er ingen hemmelighet at vi i The Wilhelmsens synes at de fem tromsøværingene i The Modern Times, i den grad fire karer fra Tromsdalen og en Hamna-gutt er tromsøværinger, er noe av det kuleste landet har å by på. Og med kul mener vi kul. Jeg har sett dem en rekke ganger det siste året, og kom vel fram til at dagens konsert er nummer seks i rekka. For bare fjorten dager siden var de til og med i lille Gryllefjord og spilte, på Leirvaag Musikkfest, en liten happening The Wilhelmsens stod bak. Og nå står de altså her, i Tøyenparken under Øyafestivalen, og spiller for (etterhvert) mange tusen mennesker. Jeg kjenner at jeg blir stolt på vegne av karene, for dette har de virkelig fortjent, og finnes det en rockegud så sørger han for at alle som overvar konserten denne dagen løper til nærmeste platesjappe og kjøper skiva This Is The Modern Times.

Kvintetten åpner med en sprek utgave av "I Can't Say Hi", og til min overraskelse er det mange rundt meg som kan teksten. Når det samme gjentar seg på neste sang, "Whatever", skjønner jeg at bandet faktisk har en del fans nede i storbyen. Folk storkoser seg, flirer av den tilbakelente humoren til gutta, lar seg imponere av den laidbacke holdningen de utviser, og ikke minst; konstaterer at dette er et band med knakende solid låtmateriale med seg i bagasjen, låtmateriale de spiller tøffere enn fy. Jeg møtte en rekke typer og damer i forbindelse med Øyafestivalen, folk som lever og ånder for musikk, og etter konserten til The Modern Times var det ikke akkurat mangel på superlativer. "Faen, så bra! De høres ut som et patent Pavement", kom det fra en kant, "dette sendte tankene mine i retning Violent Femmes", fra en annen, mens et tredje synspunkt var at "vi har her vårt eget Pixies". Alt kult og mye riktig, men selv synes jeg pinadø de høres ut som Magnus, Jon, Jørgen, Isak og Terje, eller The Modern Times.

En ny låt får vi óg servert i løpet av de tre kvarterene det hele varer, og den bar bud om at neste album kommer til å bli knall. Selvsagt. Så runder de av med "Boredom", og jeg tar meg i å savne at Magnus tar turen ned til oss publikummere. Normalt menger han seg med folket, og får ofte følge med bassist Terje, men de blir stående oppe på scena gjennom hele konserten. Øya var nok ikke rette settingen for sånne sprell, men legger du turen innom Blårock 27.august så kan du f.eks. høre bandet spille seg gjennom burger-menyen og nyte en av landets beste burgere, samtidig som bandet sannsynligvis tar helt av. Uansett, The Modern Times er et av landets beste liveband, og beviste det igjen i Hagen. (JW)

COLTER WALL (CAN), Hagen 16:55-17:45

Foto: Erik Moholdt

Jeg er kun en snartur innom Vindfruen for å sjekke ut Hurray For The Riff Raff, men de treffer meg ikke spesielt, og jeg tar meg i å glede meg mer til det som skal skje i Hagen enn det New Orleans-gjengen byr på. Så jeg labber tilbake til scena The Modern Times nettopp hadde dominert, får meg et nytt glass vann, og slår av en prat med kjenninger. Etter en liten halvtime kommer Colter labbende ut på scena, så jeg beveger meg helt fram til scenekanten, slår på videofunksjonen på mobilen, og forbereder meg på kos i en liten time. Og så feil kunne jeg ta. Kos er langt ifra det jeg i ettertid tenker om konserten. Prøv heller "slått i bakken", "imponert-skalaen sprengte", "gåsehud i tre kvarter", eller "ubegripelig vakkert og tøft i samme innpakning".

"How're we doin' out there folks? My name is Colter, and I'm gonna play you guys some songs, if you don't mind". Så begynner han, alene med kassegitaren, å fortelle en historie om den første låten han skal spille. Det er stort sett ei sann historie, om møtet med det ridende politi i hjemlandet. Vi snakker om åpningssporet på det sensasjonelt sterke selvtitulerte debutalbumet, "Thirteen Silver Dollars". Stemmen hans når han begynner å synge utløser denne vedvarende gåshuden, og med undring ser jeg en slags forvokst Lillebjørn Nilsen med verdens mest uhippe jeans komme ruslende ut for å ta opp bassen. Med seg har han ei dame i rutete skjorte og høye støvletter som like gjerne kunne ha vært fra Balsfjord, og en røslig, ubarbert kar som setter seg bak trommesettet. Dama plukker opp ei fele, og bandet ser umiddelbart ut som noe som lett kunne spilt på en hvilken som helst pub på Senja hvilken helg som helst. Og så feil kan man ta. Låten som på skiva varer i litt over to minutter males ut til det dobelte, og den kunne like gjerne ha vart i ti minutter til. Feledama er vill, til og med på mandolin, bassisten stødigere enn et fjell, og trommisen langt mer enn en trommis. Han spiller kassegitar, pedal steel og synger som en helt.

Andre låt ut er en gedigen overraskelse. Ei av Townes Van Zandts skjulte perler, "White Freight Liner Blues", og det blir klart for meg at Colter er noe langt, langt mer enn et nytt, stort talent på americana-himmelen. Han er ekte vare, med en pondus du forventer på konsert med nevnte Townes, Johnny Cash eller Waylon Jennings. Nå har alle forlatt oss, men heldigvis har denne unge herremannen dukket opp. Etter konserten slo jeg av en liten prat med guttehvalpen, og måtte bare fortelle ham at jeg kunne vært bestefaren hans, gitt at jeg og mitt eventuelle avkom hadde vært "på høgget", men at jeg i løpet av konserten fikk inntrykk av å stå og lytte til en erfaren, voksen kar som kunne ha vært min bestefar. Det flirte han godt av, og at han var en sympatisk ung herre kom ikke som noen overraskelse.

Resten av konserten? Aner ikke, selv om jeg var edru, konsentrert og søkke imponert. SÅnn er det ofte når man er vitne til stor kunst. Men, han hadde en hyllest til Arlo Guthrie, dro en epistel om låten "Motorcycle" og hvordan Merle Haggard inspirerte ham til å skrive den, og fikk så god hjelp av krembandet sitt at alt, absolutt alt, av lyder som kom fra Hagen mellom kl.1700 og 1745 var balsam for denne mannens hjerte, hjerne og baller. Makan til konsert har jeg sjelden vært vitne til. Heldige meg. (JW)

THE SHINS (USA), Amfiet 18:45-19:45

Foto: Johnny Wilhelmsen

Etter maktdemonstrasjonen til Colter Wall var jeg såpass tom at det ble rusling rundt på området i vente på at The Shins skulle begynne. En tur innom Big Dipper-teltet for en prat med Wall, og ellers bare nyting av godværet. Simen begynte å bli dårlig i sitt opererte kne, så vi fant ut at vi skulle sette oss ned i skråningen ovenfor Amfiet, med skravlingen fra dagen før friskt i minne. Nå ble det riktignok skravling denne gangen óg, i tillegg til ei familiegjenforening som foregikk en meter foran oss og varte i ti minutter, men denne gangen klarte jeg å telle til ti og fokusere på musikken.

Til min store glede så vartet James Mercer og hans kumpaner opp med en seiersrekke av "hits" fra de tidligste skivene. Jeg fikk høre "New Slang", som de sparte til slutt, favoritten "Kissing the Lipless", låten som gjorde meg til blodfan tilbake i 2001, "Caring Is Creepy", utenomjordisk vakre "Saint Simon". Det ble med andre ord en usedvanlig herlig time med gamle favoritter, og aldri har jeg kost meg mer sittende i solskinn.

Høydepunktet for min del var da de dro i gang "Phantom Limb" fra Wincing the Night Away, låten som virkelig satte fyr på publikum. Det var strålende å høre at tusenvis av tilskuere kunne hele sangen på rams, sang med og virkelig satte pris på de halvgamle heltene. Applausen som aldri ville ta slutt gikk elegant over i det sterkeste sporet fra Port of Morrow, "Simple Song". Hadde jeg stått nærmere scena ser jeg ikke bort ifra at dette hadde blitt en konsert for Topp 10-lista mi, men gjensynsgleden som utspant seg rundt meg, og det faktum at det hadde sett teit ut om jeg hadde sunget med av full hals der jeg satt begrenset euforien som lå og ulmet. Uansett, James Mercer er en ufattelig dyktig låtskriver og frontmann, og bandet var nøyaktig så solid som jeg hadde håpet på. (JW)

ANGEL OLSEN (USA), Vindfruen 19:50-20:50

Nok en fin-fin konsert, og nok av den sorten som gjør at det blir vanskelig å følge opp. St-Louis-fødte Angel Olsen, ei dame jeg setter pris på og har lyttet en del til de siste par årene hadde fått jobben. De låtene jeg liker best med henne, "Unfucktheworld", "Windows", "Sister" og "Never Be Mine" er rolige låter, og det er vel egentlig bare "Shut Up and Kiss Me" av "mine" låter det er litt fart i. 

Olsen er kledd i rødt og resten av bandet er uklanderlig oppdresset, så det skal ihvertfall ikke stå på stilen. Men, jeg kjenner tidlig at det mangler en del her. Spillegleden til Modern Times, Shins og Colter Wall er fraværende, og det hele blir ganske så tamt og spakt. I tillegg funket ikke bandets forsøk på å dra ut låtene med litt forvrengte gitarer og solopartier, og tidvis virket de temmelig uengasjerte. At konserten ble forstyrret av band som spilte på andre scener var heller ikke på oppsiden, for å si det mildt. 

Jeg er sikker på at konserter med Angel Olsen kan være verdt å få med seg i framtiden, men da bør scena være mindre og publikummet mer lydhøre. Uansett, jeg hadde forventet meg langt mer av den talentfulle dama. (JW)

BLOOD FOREST FAMLIY (NOR), Biblioteket 20:30-20:50

Denne sekstetten består primært av tromsøværinger som har emigrert til Oslo, og som i tillegg til å være dyktige musikere er kjenninger av Simen. Med andre ord snakker vi om unge karer, og ei dame, som satser på musikken sin, og som har seriøse planer om å se hvor langt de kan nå. I tillegg hvisket noen meg i øret at et par av dem brukes som session-musikanter og legger mye i å bli en seriøs aktør på studio-fronten. Men, her hadde de fått et lite innsmett på den minste scena i Tøyenparken, og med den sparsomme tiden de hadde til rådighet ble det ikke tid til mer enn de fire låtene de har gitt ut på singelen og EP'en de slapp tidligere i år.

En slags funky og dansbar indiepop er det første som slår meg, med en vokalist som jeg uunngåelig må sammenligne med Bjørk. Det finnes naturligvis nyere og hippere damer å sammenligne Elina Waage Mikalsen med, men for en gamling som undertegnede får det duge. Magnus fra The Modern Times kom bortom under konserten, og la ikke skjul på at dette var et band han satte stor pris på, og kunne fortelle at privatkonserter denne gjengen gjør er av ypperste merke. Det tror jeg lett på, og jeg lot meg imponere over hvor dyktige karene var på sine respektive instrumenter. Sindre Bjørkli Ramberg imponerte med heftige basslinjer, Sigbjørn Sand Johansen hamret løs som en jazztrommis, mens Gustav Jørgensen hadde stålkontroll på alle tangene sine. At gjengen tok all ståheien med stoisk ro beskrives best med at halve bandet måtte hentes inn tre minutter før de skulle spille, da de var opptatt med å skravle og røyke sigg der jeg og Simen satt i solstolene våre. Kult sett, som lett kunne vært utvidet til det dobbelte uten at jeg hadde kjedet meg. (JW)

PIXIES (USA), Amfiet 21:30-23:00

Foto: Erik Moholdt

Så var det altså klart for kveldens, og kanskje festivalens, aller største høydepunkt: Pixies. Det er passelig merkelig å tenke på at jeg nå har disse legendene under konsertbeltet, men det har jeg altså. Om det var knyttet forventninger til Thee Oh Sees og Mac DeMarco, var forventningene til Pixies i en annen liga. Siden jeg for første gang marinerte øregangene med det som i mine øyne er deres sterkeste utgivelse, av nostalgiske grunner vel og merke, Doolittle, har jeg elsket denne kvartetten fra Boston. Man skal være bra følelsesløs for å ikke la seg berøre av Black Francis intensitet og låtskriveregenskaper, og den listen med låter jeg, og sannsynligvis tusenvis av andre fremmøtte så frem til denne kvelden foran Amfiet, er ikke akkurat kort.

Med ett stykk nyoperert kne, og et nabokne i nedadgående form, sto jeg akkurat passelig langt fremme mens jeg kjørte en slags variant av hode-skulder-kne-og-tå for å ikke gå helt i kjelleren før moroa allerede var startet. Rundt meg lyste det av forventninger og spenning i samtlige fjes, og det oppsto ellevill jubel hver gang det kom noen labbende ut på scena. Æsj, det var jo bare lydmannen. Igjen. Blikket blir flyttet ned på telefonen med jevne mellomrom for å sjekke hvordan det går med ligakollega til Liverpool, Arsenal. 2-1 til Leicester. Haha! Gleden av å se Londonerne tilsynelatende gå på en smell gikk fort over. Jubelen som oppstår kan ikke ta feil. Der står han altså, mannen vi alle har ventet på, Black Francis. Bort med telefonen, opp med lankene, denne karen fortjener en real velkomst.

Man har alltid en viss form for skepsis liggende en eller annen plass når gamle helter skal spille live lenge etter de ga ut sine beste album. Da jeg syv år tidligere sto på samme festival for å se mine største helter i Iggy & the Stooges, var det også ett eller annet som fortalte meg at dette kunne gå skikkelig på trynet. Det gjorde det ikke den gang, og det tok ikke mange minuttene før jeg kunne puste lettet ut å konstatere det ikke var noen som helst sjans for at det ikke skulle skje i kveld heller.

Black Francis gjør ikke mye av seg der fremme, men det trenger han heller ikke. Han regelrett trollbinder oss foran scenekanten med en stemme som sender meg rett tilbake til gutterommet ute på Senja. Herregud for en frontmann, og herregud så sammensveiset og klar for å levere Pixies er i kveld. "Gouge Away" og "Where Is My Mind?" utløser en allsang uten sidestykke, og når vi får servert "Debaser" og "Wave of Mutilation" like etterpå er de slarkete knærne for lengst glemt. Røykmaskinen får virkelig kjørt seg, og aldri før har jeg giddet å ofre et lys-show noen tanker, men i kveld fungerer hvert eneste sekund og man blir nesten stående å måpe. Jeg hadde gledet meg og forventet nesten gull, men dette var nesten i overkant fantastisk.

Når "Into the White" starter pøses det på med mer røyk, såpass at det ikke lenger er mulig å se noe som helst, og stemningen blir passe spooky og ekstatisk. Låten slutter og røyken fordufter, men det er ikke en sjel på scena. Jeg står der i folkehavet, passelig paff og særdeles fornøyd. Vi fikk aldri høre "Here Comes Your Man" og "La La Love You", men det betyr så fint lite. Det her overgikk alt av forventninger, og etter en festival og konsert-sommer som bortimot har manglet sidestykke, står Pixies igjen helt der oppe. Dette var ikke bare gøy, dette var en begivenhet jeg unner samtlige mennesker med en kjærlighet for rock’n’roll. Vel blåst, og takk så mye. (SW)

LØRDAG 12.AUGUST

Etter en natt på byen som ble både lang og rimelig svimmel (sånne IPA med 10% alkohol slår godt etter fire-fem runder), våkner jeg opp til den deiligste kaffelukt. Et øyeblikk tenker jeg at det er kona mi som sitter og venter med nytraktet kaffe, men når jeg får summet meg skjønner jeg at jeg er i brakka på Filipstadkaia, rett ved siden av "kaffesiloen" til Evergood. Ikke den verste oppvåkningen man kan tenke seg. Jeg ser kjapt at jeg har rundt regnet tjue tapte anrop, og vet at det er langt på dag før jeg titter på klokka. Det viser seg at rangling til kl.0400 fort fører til at uret blir 1100. Simen har stått for fem av de tapte anropene, så jeg ringer ham først. Han har vært oppe i timesvis, handlet diverse stæsj til tatoveringen, og dessuten vært såpass omtenksom at han har masse iskald drikke med seg fra handlerunden. Jeg står opp til strålende sol, bøtter nedpå ei flaske iste, og vi rusler bort til Kongen Marina for å få i oss en sen frokost.

Vi prater litt om konsertene vi har sett så langt, men ganske snart dreier debatten over til det som skal skje på de britiske øyer om kort tid. Vi er begge usannsynlige mye Liverpool-supportere, og serieåpning i Premier League er ikke noe å kimse av. Det betyr i klartekst at Øyafestival får være Øyafestival, for nå er det fokus på klubben vår og ikke minst de kjipe ryktene som har begynt å svirre rundt vår playmaker Coutinho. Han har visstnok levert inn en såkalt transfer request, og ønsker seg for alt i verden til Barcelona. For en dust, og i løpet av sekunder endres statusen fra "favorittspiller" til "den brasilianske Quisling". Nok om det. Vi ser fotballkampen på fellesrommet på brakka, og kort fortalt ender vi opp med å bli kronisk mugne og surere enn sur før klokka er 15:30. To poeng tapes på overtid, forsvaret vårt består av fire anarkister, og keeperen er en sprellemann uten baller. Faen, fotball kan være kjipt. Særlig når man vet resultatet og vet at man burde ha prioritert bedre i ettertid. Vi gikk glipp av Vazelina Bilopphøggers, Morudes, Wet Dreams og Blood Comand, men valgte altså å se Watford redusere til 3-3 etter en serie komiske inngripener av Gomez, Wijnaldum og Mignolet. Dæven.

Turen går så til Tøyen Stasjon, og denne gangen velger vi å ta T-banen. Vi går cirka 20.000 skritt hver dag vi er i Oslo, så føttene får sårt tiltrengt hvile. På Tøyen Torg finner vi ei bule med god italiensk pizza, og etter ei Solo på meg og et par øl på junior, labber vi mot Tøyenparken for tredje gang. Nå gledes det voldsomt til ny konsert med Stein Torleif Bjella.

STEIN TORLEIF BJELLA (NOR), Amfiet 17:35-18:25

Foto: Ukjent

Simen har blitt verre i kneet sitt etter all gåingen, så vi finner fort ut at vi nok en gang skal ta sikte på å sette oss i gressbakken foran hovedscena. Med sol og blide folk rundt oss tenker vi at nuh, nuh skal det bli godt å endelig få en fin konsertopplevelse fra litt avstand. Og, bare for å ha det sagt med en gang, Bjella har noe ved seg som gjør at til og med skravlerne holder kjeft, familiegjenforeningene blir satt på vent, og fokus er ene og alene rettet mot scena. Sett han gjør er på mange måter det samme som han gjorde under Buktafestivalen tidligere i sommer, men i en kortere og mer nedstrippa variant på grunn av tiden. Her har han en halv time mindre til rådighet, og akkurat det kjenner jeg irriterer meg litt. Åpningen med "Tre Viku" og den nedstrippa og uhyggelig vakre "Romantikken Gjer Meg Sjuk" som avslutningsnummer er nøyaktig like nydelig som i Telegrafbukta.

Liverpool og Klopp har i sommer gjort en skrekkelig dårlig jobb med å komplementere laget, og knapt nok fått inn noen spillere som kan gå inn å styrke laget. Bjella, på sin side, har gjort en jobb det står respekt av, og endt opp med en gjeng i ryggen som utvilsomt hadde kvalifisert seg lett til Champions League, om noe sånt ble arrangert for band. Geir Sundstøl er en helt eventyrlig gitarist, noe han får høre av Bjella under presentasjonen, mens Eirik Øien fortsatt er en fabelaktig bassist. Nykommerne, de Bjella har hentet i overgangsvinduet, er altså de to som gjør Bjella Band til det fineste vi har å by på her til lands. Amund Maarud er helt ellevill med seks strenger, og sammen med Sundstøl har vi den tøffeste gitarduoen jeg kan tenke meg. De låter tidvis som Neil Young/Frank "Poncho" Sampedro, innimellom som Scott Gorham/Brian Robertson, og tror dere ikke pinadø jeg på et par av låtene hører to karer som er inspirert av Marc Ribot/Robert Quine som de låt på Rain Dogs. Hvis ikke det er skryt så vet ikke jeg, og det er 100% fortjent. Sistemann som fikk kastet superlativer etter seg fra Bjella er den enestående Kenneth Kapstad. Den fyren. For. En. Trommis. Jeg får lyst å hamre løs på trommesettet mitt hver gang jeg hører ham, og vet ikke om noen som har et heftigere fighting face på scena enn det han kler på seg når han setter seg ned med trommestikker i nevene.

Jeg konstaterer at publikum er like euforisk som meg når karene drar på med "Undergang" fra Heim For å Døy, den skramlelåten som sender tankene i retning Tom Waits, og tar helt av når Maarud/Sundstøl hamrer løs på gitarene sine under Bjella sin tøffeste låt, "Blomen" fra årets fabelaktige utgivelse, Gode Liv. Stein Torleif Bjella kaster seg med på de heftigste solopartiene, og det er lett for alle å se at det er en stolt og svært så fornøyd "dirigent" og komponist som erobrer Tøyenparken. Bjella kan ikke levere dårlige konserter, eller, faen, han kan ikke spille annet enn fantastiske konserter, og det beviser han igjen. At han fornyer seg, tester ut grenser, og ikke går i fella med å repetere seg selv gjør Bjella til mer enn en hedersmann. Bjella har lenge vært kongen av visesang, nå er han pinadø kongen av rock'n'roll óg. (JW)

JENNY HVAL (NOR), Sirkus 18:15-1910

Foto: Erik Moholdt

Jeg hadde null kjennskap til Hval, men fått med meg at hun har fått masse skryt for sitt siste album, og at et anerkjent magasin som Uncut har servert mengder av skryt i retning henne. Dette måtte vi gi en sjanse, og med åpne sinn vandret vi inn i sirkusteltet. Det er skikkelig stappa der, så vi stiller oss et godt stykke fra scena. Der oppe står en rekke damer med hver sin iPhone, og de filmer hverandre slik at vi kan se det hele på storskjermer. I bakgrunnen går en monoton melodi, som jeg tror er "Conceptual Romance", og det messes ut meldinger i et høyt toneleie. Vi ser på hverandre, jeg og Simen, og tenker "hva, faen?", mens vi venter på at det skal ta av. Men, det gjør det ikke, og jeg kjenner at fraværet av gitarer er bortimot ubehagelig, for seks strenger kunne ha brutt opp monotonien som preger hele greia.

Nå er det godt mulig at det tok av etterhvert, men jeg har mine tvil. Uansett, teltet er fylt til randen, og folk beveger seg i ei slags takt med musikken, mens vi rusler ut med det jeg antar er ei mine som minner om spørsmålstegn. Denne musikken skjønner jeg meg rett og slett ikke på, og jeg sliter med å se at jeg noensinne vil gjøre det. At hun fikk skryt i flere omtaler i ettertid bare bekrefter at dette showet var for andre enn The Wilhelmsens. (JW)

THE MYSTERY LIGHTS (USA), Hagen 19:15-20:00

Foto: Anna Lerheim Ask

For under en måned siden sto jeg plassert foran Paradisbukta under årets Buktafestival, klar for å se garasjerockerne i The Mystery Lights. Jeg forlot senere på kvelden smørblid og med en oppfatning av at dette er et av verdens beste band. Mike Brandon har en stemme som få innenfor sjangeren er i nærheten av, hvor det er på grensa til vondt å høre på ham til tider. Fjorårets selvtitulerte utgivelse har snurret en usunn mengde runder det siste året, og er et album som bare blir bedre og bedre desto mer tid man gir det. Når vi står foran Hagen og venter nekter jeg å tro at de skulle toppe det som skjedde lenger nord tidligere på sommeren, men herre min jævla hatt: det er jo gøy med overraskelser.

Brandon tar showet han kjørte på Bukta noen steg videre, og man kan jo bare lure på hva som driver denne spikeren av en fyr. Han er ihvertfall så til de grader i fyr og flammer, i sterk kontrast til de noe mer tilbakelente bandkollegene, men herregud som det funker. Jeg kunne jo ha begynt å gå gjennom låtene for å trekke frem eksempler på hva som funker ekstra bra, men det er på grensa til meningsløst. Alt funker, noe så vanvittig også. Etter endt konsert hadde jeg en slags ny forelskelse til "Too Tough To Bear", så om et høydepunkt skal trekkes frem blir det nettopp dette. Ett par lekre, nye låter får vi óg høre i dag også, i likhet med på Bukta, og det lover definitivt veldig godt i forhold til nye utgivelser fra denne kanten.

Senere på kvelden hevdet jeg opptil flere ganger at det The Mystery Lights leverte denne ettermiddagen var ett knepp opp fra den elleville opptreden på Buktafestivalen, som ingen av de det ble hevdet til var enige i, men det står jeg fremdeles standhaftig for. Sammen med Pixies ble garasjerockerne fra vestkysten høydepunktet på en festival som ikke akkurat manglet höydare. Herregud for et band. Herregud. (SW)

CAR SEAT HEADREST (USA), Vindfruen 20:10-21:00

Foto: Johnny Wilhelmsen

The Mystery Lights blåste oss i bakken, med energi, full rock'n'roll-pupp, og et band i storform. Det måtte roes ned, og i så måte var Will Toledo og hans Car Seat Headrest perfekte for jobben. Med sin skakke, underfundige pop gjorde han en strålende innsats. Will er på mange måter prototypen på en indie-hipster, og han ser tidvis direkte uinteressert ut på scena. Litt sånn "unnskyld at jeg spiller disse låtene for dere". Jeg og Simen ender helt bakerst, cirka femti meter unna scenekanten, og der settes det uoffisiell norsk rekord i skravling. Det er mange som har møtt opp, så det neste kvarteret bruker vi på å komme oss helt fra, og akkurat i det vi står der vi ønsker starter bandet å spille "Drunk Drivers/Killer Whales", og det eksploderer foran scena. Det som tilsynelatende er Oslos hipstere og vestkantungdom går amok. Det synges, veives med hender, danses og brøles. Og jeg trives sammen med ungdommen. Og Car Seat Headrest.

Neste låt er "Vincent", en monoton og deilig popmelodi som virkelig krever sin mann, eller musiker, om du vil. Tunge blir de når de drar i gang "Hippie Powers", og deilig melodiøse med "Not What I Needed". Høydepunktet er for min del "Fill In the Blank", med sampling av damestemmen fra Teens Of Denial. Denne jyplingen på 24, med hele ni album på samvittigheten, har virkelig noe for seg, og imponerer stort med gitarspillet sitt. Han kan flere akkorder enn det er i boka, og vet å bruke dem.

Will og kompisene er ikke pauseklovner, og sier ikke mye mellom låtene. De er såpass introverte at det grenser til det komiske, men faen for et sett de leverte. Jeg digger at det gror også på popfronten, etter å ha sett countryhelten Colter Wall og garasjerockgeniene i The Mystery Lights. Hatten av for Øyafestivalen for denne bookingen. Og finger'n opp til de som stilte seg opp sentralt foran scena for å flire høyere enn bandet spilte. Jeg synes det er skikkelig kult at folk har det festlig, men dette må det da gå an å gjøre et annet sted enn under en konsert, når musikken er 100% uinteressant? (JW)

Så skjer det som ikke skulle skje. Kneet til Simen blir så dårlig at han ikke klarer å stå oppreist, og det å sitte er en pine. En diskusjon oppstår, og etter litt parlamentering konkluderes det med at han bør kaste inn håndkleet. I klartekst betyr det at Øyafestivalen er over for vår del for denne gang. Tragisk, i og med at Hellacopters skal spille på Sirkus Scene et kvarter senere, og ikke minst fordi svenskene var et av de bandene jeg gledet meg mest til å se. Rockehjertet blør litt der og da, men helsa til egne barn kommer alltid foran rock'n'roll. Sånn er det bare. At alle jeg kjenner skamroste konserten i ettertid føltes som salt i såret, men jeg finner en ørliten trøst i at jeg har hørt videosnutter av herligheten, og at vi kan kose oss med de vanvittig kule fotografiene Erik Moholdt tok under konserten.

Foto: Erik Moholdt

Så er Øyafestivalen over for denne gang, en festival som virkelig svarte til forventningene. God mat, lite køer, blide folk, nye og gamle kjente, og knakende fine konserter. Hva mer kan man ønske seg? Vel, det eneste jeg i ettertid kan sette fingeren på er folks trang til å skravle ihjel konserter, men sånn er det bare, og lite å gjøre med. Ihvertfall for festivalledelsen. Og så var det ikke så kult at jeg ikke fikk sett Shame, Morudes og Vazelina Bilopphøggers, men sånn er det når man er fotballnerd og bare må se og høre Bjella. Ja, og at gamlingen ikke var i form til å ta turen innom Parkteatret torsdagsnatta for å se Woodland og Fantastic Negrito. Det tenker jeg var en strøken konsertopplevelse.

Håper virkelig vi ses til neste år, Øya. Vi har storkost oss.