Kjærlighet På Pinne

Foto: Øyvind Aronsen

Det er ikke ofte jeg tar turen til Finnsnes for å gå på konsert, selv om vi snakker om byen som er sentrum i Midt-Troms. En times kjøretur er ikke hinderet, i og med at jeg er i Tromsø 10-15 ganger i året for å få med meg fete konserter, og Ishavsbyen er drøye tre timer unna. Nei, årsakene er mangel på band som er interessante for meg, og ikke minst mine erfaringer på de konsertene jeg har vært på, noe som uten unntak har vært av det plagsomme slaget. Med The Fat Rats på programmet var jeg mer enn klar for å ta turen denne lørdagskvelden, i og med at vi snakker om et av de bandene her til lands jeg virkelig digger, men ikke har hatt muligheten til å se. Jeg hadde sendt varsel ut til folk i bygda om at jeg skulle kjøre, at de som ønsket å få med seg konsertene kunne være med, men uten respons. Respons fikk jeg derimot av Herr Øyvind Aronsen, læreren og fotografen som ved flere anledninger har tatt bilder jeg har fått bruke i bloggen vår. Selv om han slet med krystallsyka, hadde vært sengeliggende ei tid, og ikke var i sitt livs form, skulle han selvsagt på konsert. Og, resultatet av det ble som vanlig en rekke kule bilder.

The Fat Rats var denne gang booket som et av tre band som i to dager skulle spille under Finnsnes-Bluesen, en todagers minifestival som går av stabelen på utestedet Pinne, sentralt plassert så nærme rundkjøringen det er mulig å komme. Pinne har for meg vært et pizzasted med alkoholservering, siden Pizzabakeren har vært en del av konseptet, og stedet ofte er fullt av skoleelever som møtes etter skoletid. Nå har medeier og daglig leder Hugo Nordnes tatt grep, bakeren er sendt på dør, og Pinne skal bli en vaskeekte pub. Når han så, sammen med Monica Jensvold, henter opp Per Ivar Jensen fra Oslo, samt en rekke blues- og soulmusikere sørfra, ja, da er det bare stille opp. Initiativ som dette bør enhver som setter pris på kul livemusikk få med seg. Kjærligheten til musikken står virkelig disse to for. Hatten av!

Jeg nevnte innledningsvis at konserterfaringene mine på Finnsnes har vært kjipe, og la meg være klokkeklar på at det ikke har med arrangørene å gjøre. De booker svært ofte band som bør treffe folket her bra, og lett fylle opp det ikke altfor store lokalet i 1.etasje. Med 150 tilskuere vil jeg tro det er trangt om plassen. Og, såpass mange vil jeg anta at det var lørdagen. Problemet var bare at over halvparten satt ute, i det lekre oppvarmede området med sofagrupper. Der kunne de nyte sin sigg, skåle og hoie, noe som er både trivelig og sosialt. Men, så fryktelig mange folk foran scena blir det jo ikke av det. Hovedproblemet, derimot, var at den snaue halvparten som var inne i lokalet bestod av en altfor stor andel mennesker som var der for å prate med kompiser, rope meldinger i ørene på hverandre, sjekke opp damer/typer, og generelt lage mye lyd. Mye lyd på konserter er knallbra, men ikke når den kommer ut av gapet til folk som står med ryggen mot scena og nærmest roper.

Men, nok sutring og mer om det musikalske som foregikk. Da jeg ankom Finnsnes møtte jeg på lydmannen, Magne Brynjulfsen. Vi snakker om samme karen som kjørte lyd på Leirvaag Musikkfest tidligere i sommer, så jeg visste at lyden kom til å bli bra. Den mannen har utstyret i orden, og da snakker jeg om miksebord, høyttaler og monitorer, for å ikke skape forvirring. Han er i tillegg trommis i et par lokale band, og kunne fortelle at jeg hadde noe kjekt i vente i og med at den svenske trommisen Marcus Lewin hadde spilt som en gud kvelden i forveien. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøre hjem etter at The Fat Rats var ferdig, men gode trommiser har alltid fascinert meg, så jeg fikk noe å tenke på. Inne i lokalet traff jeg på Jensvold, blues- og soulentusiasten som sammen med Nordnes har jobbet for at Finnsnes-Bluesen har blitt en realitet. Hun var direkte euforisk etter konsertene fredag, og kunne med innlevelse fortelle meg at jeg ikke ville gå glipp av Marith Endresen og hennes The MeanMen, og ihvertfall ikke rosinen i pølsa - pop up-bandet som skulle runde av hele sulamitten. Nå er ikke jeg en bluesmann på min hals, i og med at jeg har vært på minst en kjedelig blueskonsert for mye, men begynte å komme på glid.

Foto: Øyvind Aronsen

The Fat Rats

Så, litt over kl.2200, gjør Per Ivar & co seg klare på scena. & co består denne gang av to vikarer, gitarist Sverre Simonsen og bassist Joakim Kristiansen, i tillegg til trommis Ottar Tøllefsen. Alle tre bor i Tromsø, og er betydelig yngre en Per Ivar, som jo er sin sin beste alder. Sverre spiller gitar for Kajander og Jadudah, og er en viktig kar i tøffe Feskekrok når de rører på seg. Ottar spiller jo som kjent i The Late Great, og har akkurat overtatt trommestikkene i Pristine, et band han dagen etter skulle reise med til Tyskland, for en månedslang turné. At bandets sammensetning var så godt som spillerny kunne selvsagt by på problemer, og var hovedårsaken til at jeg valgte lørdagen og ikke fredagen. Jeg satset på at en kveld sammen på scena ville gjøre dem godt. Nå fortalte Per Ivar før konserten at "unggluntan" hadde vært rå fra første tone, og at det ikke var noe å frykte fra det holdet. Og, det var det såvisst ikke.

De åpnet med en heftig versjon av Eddie Cochrans "Twenty Flight Rock", og kjørte på med foten på gasspedalen helt til avslutningen og ekstranummeret "Great Balls Of Fire". Innimellom disse klassikerne serverte de oss fra egen og andres meny, og alt funket. "Lava Man", med en intro der Per Ivar fortalte oss at han var verdens beste elsker, var låten som satt bedre enn studioversjonen, mens Simonsen fikk herje litt på "Built To Speed". Allikevel så var det et par-tre av coverlåtene som virkelig fikk pumpa til å gå. Motörheads "Please Don't Touch" i rockabillydrakt var beintøff, "Kana Kapila" en låt man skulle tro at Per Ivar hadde skrevet selv, noe han forsåvidt påstod han hadde gjort i 1942, "I Got a Rocket In My Pocket" fikk et danseglad band ut på dansegulvet, og "I'm Shakin'" ble gjort bortimot like kult som det The Balsters og Jack White har gjort. Det eneste ukule var at jeg hørte en skravlegjeng gjennom hele konserten, til tross for at Magne hadde skrudd lyden strøkent med tanke på volum, og at jeg satt helt framme ved scena.

Men, kveldens soleklare høydepunkt var "Stormy Weather", en låt som er gjort av "alle", bl.a. Billie Holiday og Frank Sinatra, men udødeliggjort av Greg Cartwright og hans Reigning Sound. Jeg vet at Per Ivar digger Reigning Sound, og var på konsert sammen med ham da Greg besøkte Oslo i 2015, så jeg spurte om han hadde noen låter med dem på repertoaret. Det hadde de altså, og tilegnet likesågodt låten til meg, siden jeg hadde kjørt helt fra Torsken. Haha! At han hadde skrevet låten i 1941 var det neppe mange som trodde, men låten ble altså skrevet i 1933. Ottar koret som en helt, noe som er absolutt nødvendig for at låten skal funke, og de innleide musklene spilte som guder, til tross for at de neppe hadde hørt låten før helga. Om du ikke har hørt The Fat Rats før, så er det bare å puske seg avgårde neste gang de spiller i nærheten av deg. Liker du klassisk rock, synes at 50-tallet er knall, og har sansen for alt fra The Cramps til Cochran, ja, da blir du å kose deg, samtidig som du får trimmet lattermusklene. Sist jeg så Per Ivar, med The Replaceable Heads, spilte han førti låter på en time, og introduserte låtene med hvor han hadde skrevet dem. Det begynte greit med Kåfjord, Arendal og Odda, og utviklet seg etterhvert til mer obskure steder som Jægervatn og Aglapsvika, i en imponerende geografiseanse. Denne gangen var "tema" når han skrev låtene (til andre), samt ferdighetene med kvinnfolk. 

Foto: Øyvind Aronsen

Mighty Marith & The MeanMen

Så var det klart for kveldens andre konsert. Marith Endresen er ei dame som har drevet på med musikk i godt over 40 år. Da jeg pratet med henne etter konserten kunne hun fortelle at hun hadde spilt sammen med bassist Trond Hansen i 42 år, og det demret for meg at jeg hadde sett dem i Krokenhallen på midten av 70-tallet, da jeg som snørrunge hadde sneket meg inn sammen med bl.a. brodern. Uansett, vi snakker om den ukronede souldronningen i Nord-Norge, og dama fra Myre har alle nordlendinger sett og hørt. I tillegg til bassist Trond har hun med seg vadsøværingen Hans Trasti Isaksen på gitar og trommeslageren Marcus Lewin. Lewin har spilt med storheter som Al Jarreau og Barbra Streisand, og er en legendarisk trommis i jazz- og bluesmiljøet.

Marith sang som ei gudinne den timen de stod på scena, og det faktum at hun har hatt en heftig halsbetennelse i hele sommer var det ikke mulig å høre. Dama er dessuten rå i kjeften, som seg hør og bør ei nordnorsk dame i sin beste alder, og truet bl.a. med å ta fram "kjempepattene" sine til et vel ivrig dansepar. Sånn hører du ikke på alle scener rundt om i landet. De holdt seg til kjente soul- og blueslåter, som Wanda Jacksons "Mean Mean Man" og Ruth Browns "(Mama) He Treats Your Daughter Mean", men sparket aller best fra med egne låter, låter jeg ikke kjente men lot meg imponere av. Stemmen til Endresen er en sak, og gitarist Isaksen imponerte med å ta soloer på sparket og halvspretten. Sikkert ingen stor sak for karen, siden han har holdt på med dette i mange tiår. Hennes mangeårige sammarbeidspartner, bassist Trond Hansen, er sannsynligvis den mest veltilpassede musikeren jeg noensinne har sett på ei scene. En ting er at han er en usedvanlig god bassist, noe annet at han ser ut til å stortrives hvert eneste sekund. Han smiler og nikker seg gjennom den timen han står der, og utstråler en glede som bare må gjøre deg glad. Per Ivar sa det fryktelig treffende - jeg blir forelska av å se den karen på ei scene. Noe å tenke på for enhver musiker, både på den ene og andre måten.

Det er ikke mulig å komme unna trommis Lewin i en omtale. Jeg var som sagt i tenkeboksen angående retur til Senja, men etter at Marith introduserte bandet allerede i andre låt, og alle musikerne fikk et minutt eller to til å briljere, ble jeg helt satt ut av Marcus sin hamring. Taktskiftene, virvlingene, tempoet, finfølelsen - alt - var på plass og servert av en med Mesterbrev i slagverk. Fyren gjorde ting jeg ikke trodde var menneskelig mulig, der han satt og holdt trommestikkene som om de var spisepinner, og det på lekende lett vis. Sjukt. Mighty Marith er takknemlig for at hun får jobbe med slike musikere, og det har hun all mulig grunn til å være.

Foto: Øyvind Aronsen

The Pop Up-Band

Så var vi framme ved begivenheten jeg måtte få med meg, ifølge arrangørene, lydmann og alle som uttalte seg med kvelden før friskt i minne. Dette pop up-bandet som var satt sammen av musikere Hugo og Monica ønsket å se sammen på ei scene. Dette bandet bestod av Trond, Hans og Marcus fra The MeanMan, samt kristiansunderen Øyvind Vassli Hansen på gitar, og ikke minst munnspillhelten Geir "Milkman" Bertheussen, flybåren fra nabobygda Kårvikhamn, men opprinnelig fra Stangnes på Senja. I tillegg entret Marith scena for å synge, noe også den lokale blueshelten Per Øyvind Winther fra Winthers Blue Groove gjorde. Jeg var klar for jam.

Igjen gjorde bandet at min retur ble forsinket. Nå ble forsinkelsen av det fine slaget, i og med at de imponerte stort med låtvalg og framføring. Geir "Milkman" Bertheussen er en rå fyr på munnspill, men enda råere når han synger. Han åpnet det hele, som et uekte barn av Tom Waits og Captain Beefheart, med å fyre igang publikum. Uten å oppnå den store responsen, med halve publikum utendørs og andre fullt opptatt i ymse passiar, blåste han heller oss som var der for å høre på musikken rett i veggen. For en pondus det er på den karen, på alle mulige vis. Endresen gratulerte han for sikkerhets skyld med de lykkelige omstendighetene, hvorpå GB responderte med at han var som elefanten, gravid i tjuende måned. Nok om det. Det musikalske høydepunktet ble av alle ting en fabelaktig versjon av The Band sin udødelige "the Weight". Her snakker vi om en låt jeg har hørt radbrekket på ymse bygdefester, men her var det ikke mye bygdefesttakter å spore. Lewin spilte like elegant som Levon Helm i sine glansdager, og hele bandet koret som om de aldri hadde gjort annet. I tillegg kom virkelig stemmen til Endresen til sin rett, og den dama kan synge, halsbetennelse eller ei.

Klokka passerte 0200 på natta, de festglade kom inn i varmen og var nå danseklare, så i løpet av fem minutter gikk det fra at jeg stod bortimot alene sammen med en håndfull andre som likte det de hørte, til at mange titalls swingers fikk boltre seg. Ingenting galt med det, folk som har det festlig er alltid bra, men at noen av danseløvene måtte brøle i tillegg gjorde det litt vel avansert å få med seg musikken. Så, kvart over to på natta var jeg musikalsk mett, fornøyd med at jeg forlenget konserten, og sliten i skallen av skravling og støy som ikke kom fra instrumentene. Jeg hoppet i bilen, kjørte de 70 kilometerne som tok meg hjem, og krøp fornøyd til sengs. Pinne hadde levert en fin-fin musikkopplevelse.

Jeg håper Finnsnes-Bluesen gikk bra økonomisk og at dette blir et årlig fenomen, for det har Hugo Nordnes og Monica Jensvold fortjent - maken til folk med kjærlighet til musikken finner du ikke mange av her i området. Det å hente en rekke begavede musikere sørfra og fra Tromsø, innlosjere dem på hotell og betale dem honorar er alltid en risiko, spesielt på et sted som Finnsnes. Når så mange av de betalende, og takk til dem for at de stiller opp, helt åpenbart er ute for å prate med kjenninger og få seg en fest, så blir det musikalske på mange måter bare et bakteppe. Det synes jeg er fryktelig synd, spesielt på vegne av bandene, som gjorde en strålende jobb. Nå skal jeg vokte meg for sutring, for jeg fikk mye ut av denne kvelden, men folk som roper fire centimeter unna øret mitt, til ei dame de tydeligvis vil gjøre mer med enn å danse, kunne ha trengt et semester eller tre på The School of Konsertoppførsel. Når det er sagt; takk for en fin-fin aften, arrangører og band. Og, fingers crossed; jeg kommer tilbake neste år.