Mark Sultan - BBQ (In the Red Records)
Innenfor garasje-sjangeren er det få mennesker jeg elsker mer enn den Indisk/Canadiske, tarot-lesende King Khan. Sammen med The Shrines har han lekt seg med sjangeren og puttet inn soul og annet snacks til stilkarakter ti, og i 2007 traff de spikeren på hodet i så kolossale proporsjoner som overhode mulig, med plata What Is?! Men dette er sjokkerende nok ikke det beste den godeste King Khan har levert. Sammen med Mark Sultan, aka BBQ, leverte de det fantastiske, nedstrippede «The King Khan and BBQ Show». En av mine mest fremtredende musikkminner i nyere tid er da Platekompaniet i Tromsø (R.I.P) var så elskverdig å bestille nevnte album, og hvordan lydene som kom ut av anlegget mitt på gutterommet i Kveldrovegen rystet meg dypt, samtidig som støynivået bragte opp noen opphetede diskusjoner angående forsvarlig mengde støy med min mor. Og den andre halvparten av denne duoen skal denne omtalen handle om.
Sammen med King Khan har han gitt ut fire knakende flotte album, hvor jeg sammen med The King Khan and BBQ Show, holder Invisible Girl aller høyest. I 2009 slapp «supergruppa» The Almighty Defenders sitt hittil eneste album under relativt festlige omstendigheter, da medlemmene i The Black Lips havnet i stua til King Khan på rømmen fra Indiske myndigheter (mannlig genitalia og broderlig klining er vist ikke så populært i India). I 2010 ga han ut et album sammen med Bloodshot Bill, under navnet The Ding Dongs. Dette er også et must om du allerede liker Sultan/Khan. Diskografien til Les Sexareenos er også verdt en lytt eller to. Sultan har i korte trekk en særdeles potent bakgrunn innenfor sjangeren.
Innflytelsen hans skinner gjennom på samtlige utgivelser, og det undrer meg smått hvordan han klarer å putte denne formelen inn i alt han gir ut uten å gjøre det kjedelig eller irrelevant. Og denne trommer+hjerteskjærende gitar formelen funker så til de grader denne gangen også.
Allerede fra første riff skjønner man hvor man er på vei. «All of my friends have kept their heads/I’m gonna laugh and scream instead» brøles mens de lett gjenkjennelige Sultan-trommene durer og går i bakgrunnen. Her er ingrediensene fra tiden sammen med King Khan til å ta og føle på, men hakket mer minimalistisk. Kun Sultans stemme, gitar og trommer, akkurat slik det var i starten av hans innspillingskarriere. Disse tre faktorene bidrar til et høyoktan-album, som er smart nok til å ta seg selv i nakken og tone det ned noen hakk når det passer seg. Låter som «Knock on Wood», «Will You Teach Me», og det fantastisk fengende avslutningssporet «Let Me Be» er eksempler på dette.
Man finner også et par mer anonyme spor som er enkle å hoppe over, men summa summarum føyer dette seg inn i rekken av fortreffelige plater utgitt av Mark Sultan. Her er det ikke snakk om å gjøre noen kompromiss som går på bekostning av egen tankegang, og da blir resultatet deretter. Røft, upolert, skittent, og forferdelig morsomt. Akkurat slik det skal være da Mark Sultan går i studio.
https://open.spotify.com/album/4pPPyZPosXBOa8b87fl5W1