The Wilhelmsens-favorittene i Sunshine Reverberation er tilbake etter altfor mange års stillhet. Det har faktisk gått bortimot seks år siden fin-fine "Hive Mind" kom ut. Med flunke nye ""What Is Real?" klasker de psychrock-skapet på plass så det singler i veggene.

Årets mest etterlengtede utgivelse ble sluppet ved midnatt, "We The Thee" med Thee K-Otics. Ikke hørt om dem, sier du? Da bør du gjøre noe med det straksens, sier jeg.

Thee K-OTICS er et Oslo-band som har klart kunststykket å bli et av mine favorittband, og det med kun en singel på samvittigheten, en singel som attpåtil er mer enn to år gammel.

Ånon Sørnæs Bakkjen har vært en wonderkid i norsk rock i mange år, og sammen med kompisene Kofi Álvaro Kjølstad Erdal (trommer) og Lasse Bull (bass) har de rukket å imponere med to utgivelser. Trioen Hayeminol har nå blitt en kvartett, med Thora Helene Skoglund Tuveng (mellotron, tamburin, maracas, kubjelle, vokal mm), og fortsetter sin reise mot å bli en nasjonal rockeskatt.

Haldens boogiehelter er ute med sitt andre album, "Trouble", og selvfølgelig leverer de. Selvfølgelig.

Et nytt, norsk favorittband så dagens lys midt i korona-faenskapet. Thee K-Otics er sånn cirka alt som er deilig med rock'n'roll.

Verdens beste gringoer er tilbake - bevæpnet med tolv rock'n'roll-killere hentet fra toppen av den øverste rockehylla.

Det er ikke hver dag jeg suges inn i et tungt og deilig riff med det samme nåla finner første rille. Det er i hvert fall ikke daglig kost at jeg blir værende i en hypnotisk tilstand gjennom et helt album etter en sånn åpning. Det vil si, om jeg ikke spiller Kryptografs glimrende debut hver dag - noe jeg ikke gjør. Jeg vil spare den litt selv om det er vanskelig.

Quarter Wolf og White Trash Blues Band har slått hodene sammen og gir ut split-LP. Med EP'ene "Shitfaced and On Fire" og "Spread the Gospel" får du akkurat så mye skitten, fet rock'n'roll som du trenger for å komme deg gjennom helga. Bestill skiva, sjekk ut på Spotify eller last ned herligheten - bare sørg for at du ikke går glipp av denne kraftpakken av et album.

Jeg påstår på ingen måte at Krønsh er et slags Black Keys-plagiat eller det som verre er. Niks. Ikke i det hele tatt. Det har seg bare slik at jeg tenkte på den eminente duoen den første gangen jeg hørte de tre herrene som utgjør trioen fra det høye nord, og det er gode greier her i kneipa.

Trofast som noen er The Dogs ute med nytt album så snart vi ser den første mandagen i et nytt år. Men, det var på hengende håret at de fikk ut sitt åttende album, siden gjengen har drasset rundt på blytunge kumlokk gjennom hele 2019. Sånt tar på. Kanskje de tenker seg om og holder seg til tees og buttons neste gang de skal selge merc i tillegg til sin hardslående rock'n'roll.

Mandalai Lamas er et nytt norsk orkester som lener seg frekt og uanstrengt på 60-tallets psykedeliske velmaktsdager, og med garasjerockens glansperiode som rettesnor, demonstrerer de til gangs at de egentlig hører til i en annen tid, helt tilbake til da denne musikalske sjangeren hadde sin storhetstid.