Norge Rundt (1/2017)

Det blir mange nye føljetonger og artikkelserier her hos The Wilhelmsens framover, i en slags søken etter å fornye oss. I forrige uke startet vi Verden Rundt, som fødtes fordi vi hører så mye ny musikk fra det store utland som må nevnes. Når er det klart for første Norge Rundt, en serie som mer eller mindre har tvunget seg fram. Vi får tilsendt mye musikk som er knakende bra og som fortjener omtale, men sliter litt med å finne tid til å skrive. Med kortomtaler som de Norge Rundt vil bestå av blir det vei i vellinga. Her kan det dessuten dukke opp skiver som ikke er duggferske, men stort sett vil vi holde oss til årets utgivelser. Det som derimot er brennsikkert er at det kun vil bli fra bra til knakende fine skiver å lese om, skiver vi lett anbefaler.

I første runde blir det ei solid spredning, fra soul og r'n'b til folkrock og pop. Og så ble det ryddet plass til psykedelisk spacerock og science fiction-pop. Geografien strekker seg denne gang fra Tromsø i nord til Oslo i sør, og vi sveiper dessuten innom Bergen. Ja, så har vi funnet plass til et par svensker óg. At 8-10 artister og band er på vent sier, noe som sier litt om det musikkåret vi opplever her til lands. Det virker som om det popper opp ny musikk bak hvert hushjørne, og det er skikkelig kult å forsøke og henge med på alt det spennende som gjøres rundtomkring i de tusen hjem og studioer.

Svankropp - Gabriel (Riot Factory)

Her om dagen fikk jeg ei melding fra en av landets mest travle bassister, Hallvard Gaardløs. Han er mest kjent for jobben han gjør i band som Orango, Woodland og Spidergawd, band jeg digger, og når han så kunne fortelle at han er med i enda et band så spisset jeg ører. Svankropp er noe helt annet enn de hardrockbandene han normalt bidrar i, men jeg hørte straks at dette var spenstige greier. Bandet består av vokalist Emilie Storaas (har et par singler ute på eget navn)  fra Bergen, bassist Hallvard Gaardløs fra Trondheim, trommisen Axel Larsson (sjekk ut VVhales der han også banker takt) fra Gøteborg, og gitarist Andy Yeo fra Malmö, men som er bosatt i Stockholm. Sammen lager svorskerne fet, mørk og melodiøs pop noir rotfestet i 80-tallets postpunk, og med referanser til Joy Division, Public Image Ltd., Magazine og David Bowie treffer de oss i The Wilhelmsens så det synger. Vi snakker om fire dønn seriøse og hardtarbeidende musikere som helt tydelig har jobbet fram låtene i fellesskap, og som har endt opp med å få et sound som bør være interessant for noen og enhver. Gitarøs, deilige takter, heftige bassganger, og en vokalist som synger som en engel. Her er intet overlatt til tilfeldighetene, og hvert eneste spor er svært så gjennomarbeidet, fra det catchy og poppa åpningssporet "The End" (hehe..) til den funky og dansevennlige avslutningen i "Run to the Ballroom". Et album å ta med seg på det lystige vorspielet.
Beste låter: The End, Crocodiles, Gabriel, Run To the Ballroom

https://open.spotify.com/album/4wl2eX2O9vb6UEelVVk2Mi

Ola Buan Øien - Slak Line (Øra Fonogram)

Ola kommer fra Ler i Sør-Trøndelag, og har med Slak Line, hans andre album, presentert seg som en spennende soloartist. Han er fra før kjent for jobben han har gjort som gitarist i Too Far Gone, men alene driver han på med noe ganske så annerledes. Denne gang har han stort sett funnet fram andres låter, og tolker dem på sitt lune og fine vis. Med seg har han kremen av norske musiker, med gitarist Geir Sundstøl og bassist Mattis Kleppen i spiss. Umiddelbart tenkte jeg at Ola føyer seg inn i rekka av typiske trønderrockere som Åge og Terje, men etterhvert som albumet har fått sine runder dukker det opp nye lag. En pedal steel her, deilig koring der, og komp som er drøyt solide. Lytt til "Skaper'n" (tolkning av Daniel Lanois sin "The Maker"),  eller sjekk ut Levi Henriksens "Du e Det Aller Fineste Æ Vet", og dere skjønner nøyaktig hva jeg mener. I det hele tatt så har Ola plukket ut låter som kler ham meget godt, og med et band som det han har i ryggen måtte det bare "gå veien". At han selv er en meget habil gitarist er med på å gjøre dette til ei god, gammeldags gitarrock-skive, og særlig på de egenkomponerte låtene slår dette ut i full blomst. "Som Ei Sol" er som skapt for P1, og burde ha vært A-listet der, mens "Slak Line" er låten som bare sniker seg innpå meg og tar sin fortjente plass i Det Store Låtarkivet i skallen min. Å la dyktige musikere få utfolde seg er aldri dumt. Ved neste korsvei håper jeg Ola primært går for egne låter, for de han har komponert her trekker helhetsinntrykket opp.
Beste låter: Ny Måne, Skaper'n, Du E Det Aller Fineste Æ Vet, Slak Line

https://open.spotify.com/album/2UryDVazWv5vUeywzsLJep

Pogo Pops - Love Is the Greatest Compass (Apollon Records)

De bergenske pop-veteranene i Pogo Pops har virkelig begynt å røre på seg igjen. Hammersland & co avsluttet prosjektet sitt midt på 90-tallet, men oppstod igjen i 2006 overraskende for de fleste. Med Love Is the Greatest Compass har de nå sju studioalbum på samvittigheten. Jeg sitter med følelsene "de gamle vet best", "god, gammel årgang" og "kom ikke her å lær far'n din å pule" når jeg hører de ti låtene. Karene høres så fordømt rutinerte ut (det de gjør på "Architect", for fanden!), harmoniene er vakrere enn tidligere (sjekk ut beatleske "The Way It Goes"), og de låner kun fra de beste ("These Summer Days" kunne lett ha vært en Donald Fagen- eller Steely Dan-låt, "Curtains" høres ut som en knallstilig XTC-låt, mens tittellåten sender tankene i retning Crosby, Stills & Nash rett som det er). Robin Mortensen hos Apollon sendte skiva nordover med meldinga "nye PP er vanvittig bra, inhabil som jeg er", og han overdrev absolutt ikke. Jeg konstaterer at skiva ikke bare er slitesterk, men av sorten som vokser for hver runde. De finner ikke opp kruttet på noen som helst måte, men det var det uansett bare Alfred Nobel som gjorde (og sannsynligvis en eller annen kineser). Det de derimot gjør er å skrive fengende poplåter som sitter deilig i ørene, og de har blitt et vanvittig solid band med årene. Nå håper jeg bare at de tar turen nordover sånn at jeg får sett dem på ei scene nær meg.
Beste låter: The Way It Goes, Architect, These Summer Days, Love Is the Greatest Compass

https://open.spotify.com/album/5UgyKVSMJQglSW8baftQgN

The Band Called Oh - Guerilla Gardening (North Of)

The Band Called Oh platedebuterte i 2014 med Stereosoul, ei fin skive jeg fikk med meg da, men som aldri traff meg skikkelig. Oppfølgeren Guerilla Gardening er derimot helt andre boller. Fra fin soul har de nå tatt turen ut i et mer uryddig og ulendt terreng, og der finner de kvass r'n'b, easy listening, stilig urban og lett pop, men viktigst av alt - der lå det pinadø fete riff, funky rytmer og en liten haug av stilfulle melodilinjer. Frode Larsen har dessuten virkelig utviklet seg som vokalist, og med en stemme som rommer mye av det vi kunne høre fra Stevie Wonder på 70-tallet og Prince et tiår senere, er det ikke fritt for at han og The Band Called Oh vil bli lagt merke til. Eirik Fjelde (keyboards), Arnljot Nordvik (gitar), Morten Steene (bass) og Jonas Karlsen (trommer, perkusjon) spiller med pondus i 54 minutter, og har blitt en skikkelig tight og dyktig liten gjeng i løpet av de seks årene de har spilt sammen. Det er ikke fritt for at man kan høre spor av nyere saker som The Weekend og Anderson. Paak her, noe som demokratisk nok har ført til at skiva har blitt kommandert spilt i bilen når dattera og kona mi har vært med. Albumets elleve låter med interludes ble opprinnelig skrevet som et 54 minutter langt bestillingsverk til Varangerfestivalen i 2016, og disse mellompartiene eller minilåtene om du vil, er med på å skape ei helt spesiell stemning. Jeg liker spesielt "Parkering", der en gubbe preiker om den gamle branntomta i Tromsø, "Donald", kommentar overflødig, og "iPhone", som alle funker særdeles godt som overganger til "sine" låter. Ukas største musikalske overraskelse kommer til å få mye spilletid i tiden som kommer, og jeg gleder meg stort til konserten på Driv 2.desember.
Beste låter: Grow, Apples, Still No Plans, Tree Hugger

https://open.spotify.com/album/73dosXUTsjWMgnBWt2RFtd

Electric Eye - From the Poisonous Tree (Jansen Plateproduksjon)

Øystein Braut (gitar, vokal), Njål Clementsen (bass, vokal), Anders Bjelland (tangenter) og Øyvind Hegg-Lunde (trommer) har med sitt tredje studioalbum virkelig truffet den berømte innertieren. Bergenserne driver på med sin skitne garasjerock, psykedelisk som fy og dryppende av syre, og det gjør de på et vis få band på denne planeten kan matche. At Braut er en innihelvetes kul gitarist vet vi godt, bl.a. gjennom jobben han har gjort i Dig Deeper, men denne gang er det elleville takter av fyren. Det samme kan sies om de som har med takter å gjøre. Bassiseringen til Clementsen stinker det klassiske greier av, mens Hegg-Lunde er en levende rytmeboks som køler på i de tre kvarterene de åtte låtene varer. Når i tillegg Bjellands synther, keyboards og generelle koselyder kompletterer lydbildet på lekreste vis er det ikke fritt for at jeg har tatt av noen ganger her på Senja. Alt med skiva er fett, og er du bare pyttelitt interessert i garasjerock, psykedelia, prog eller rock generelt så er det bare en ting å gjøre: sjekk den ut fort som fy! Det er i tillegg kjempelurt å kjøpe den på vinyl, for denne skiva er det direkte teit å ikke ha i samlinga. From the Poisonous Tree er rett og slett et av de beste rock'n'roll-albumene du kommer til å høre i 2017. At de kun skal spille i Oslo og Bergen nå på tampen av året er bortimot tragisk, men jeg krysser fingre for at de blir å se på ei scene i Tromsø tidlig neste år, og at alle bookingansvarlige for festivaler med respekt for seg selv vurderer Electric Eye neste sommer.
Beste låter: Sometimes You Got To Jump To Lift Your Feet, Invisible Prison, Turn Around Face the Sun, The Diamond Sutra

[embed]https://open.spotify.com/album/5CENxTDhrra9z0iYdRXrS3[/embed]