Norges Rockbyer - Stavanger

Oljehovedstaden. Misjonsbyen. Siddiser. Viking. Stavanger Oilers. Jæren. St Olav. St Svithun. Madla. Joint Warfare Centre. Statoil. "Restauration". Forus. Alexander Kielland. Sigbjørn Obstfelder. Bløte konsonanter. Fartein Valen. Stavangerensemblet. Kristoffer Joner. Tore Renland. Brede Hangeland. Det er mye å like med Stavanger og Jæren. Stavanger er landets fjerde største by med sine drøye 130.000 innbyggere, og faktisk den kommunen i Norge som er tettest befolket. Legger du til nabokommunene Sola, Randaberg og Sandnes så snakker vi om landets tredje største byområde, og nesten en kvart million mennesker. Navnet er i utgangspunktet norrønt (Stafangr) og betyr direkte oversatt stavfjord (stafr=stav, angr=fjord). Byen var i 2008 Europas kulturhovedstad, en tittel byen delte med verdens tøffeste fotballby, Liverpool. Men, dette skal ikke handle om kultur, historie og geografi fra regionen, men om noe langt viktigere; Stavanger som rock'n'roll-by.

Stavanger har en lang tradisjon som kvalitetsleverandør på rockfronten, og kan klaske band som The September When, Kaizers Orchestra og Purified In Blood i bordet, og har fostret opp artister som Morten Abel (joda, jeg vet at han egentlig er bodøværing, men han har knapt nok bodd i Windy City), Janove Ottesen og Thomas Dybdahl. Janove og Thomas Dybdahl har til og med levert skiver i år, og er med andre ord fortsatt sprell levende og aktive. Nå er litt av hensikten med denne serien å trekke fram de som sjelden får oppmerksomhet, og ihvertfall ikke så mye som jeg mener at de fortjener, men disse hedersmennene må jo selvsagt nevnes, om ikke annet. Nærmere beskrivelse er derimot unødvendig.

Jeg har forhørt meg litt med en av verdens kuleste finnmarkinger, Helldorado-bassist Hans Wassvik, en kar som har bodd så lenge i området at han snart er for siddis å regne. I tillegg har jærbuen og The Wilhelmsens-helt Børre Bratland fra Varhaug hjulpet til. Det er ikke hver dag man får hjelp fra en vaskekte general, så det er jeg takknemlig for. Til slutt har Checkpoint Charlie Audio Production-sjef Tom H. Brekke bidratt med sine tips, og er det noen som har kontroll på hva som rører seg i byen så er det han som styrer CCAP, aka lyden av Stavanger. Når det er sagt så skrev vi i The Wilhelmsens om ikke mindre enn tolv artister og band fra området i løpet av vårt første år, så helt fremmed for rockescena i byen er vi ikke. Og her er det bare å slippe katta ut av sekken med en gang. For en rockby Stavanger er. Om kort tid er du enig, om du noensinne var uenig.

https://www.youtube.com/watch?v=z8cmyv6cC5I

Helldorado har i mange herrens år vært et av mine absolutte favorittband fra Norge, faktisk helt siden EP'en Lost Highway ble sluppet for hele femten år siden. Steike som tiden går, men det er en helt annen sak. Siden den gang har det blitt fire album, noe som i mitt hode er altfor lite. Hadde jeg bestemt noe som helst angående bandet og studiotid så hadde jeg sørget for at de hadde stått med minst dobbelt så mange utgivelser i dag. Men, det er vel i sannhetens navn de som vet best, og hadde de brukt tida si på innspillinger så hadde de ikke rukket å spille land og strand rundt, som de har gjort i alle år, i tillegg til at de er hyppig på besøk nedover i Mellom- og Sentral-Europa. I fjor slapp de dessuten de to EP'ene Volume 1 og Volume 2 som en LP, et album som hører hjemme i enhver platesamling. Jeg har vært så heldig å få se dem hele fem ganger live, der dag to under Senjafestivalen i 2014 var et klart høydepunkt, og en av de fineste konserter jeg noensinne har vært på. Dag Vagle har en stemme selv Elvis Presley ville ha vært misunnelig på, bassist Hans og trommis Morten Jackman er kompet alle burde se opp til, og så har vi trompetist Ole Ellingsen, mannen som virkelig bidrar til Helldorados særegne sound. Buktafestivalen i Tromsø har startet en tradisjon som sørger for at de "fire store" står på hovedscena i løpet av lørdagen. I fjor var det DumDum Boys, Raga Rockers, Jokke og deLillos, i år er det Midnight Choir, Motorpsycho, Seigmenn og Turboneger. Hadde jeg fått bestemme hadde Helldorado vært med begge årene, til neste år og til evig tid.

Karene i Helldorado er ofte travelt opptatte, men ikke mer enn at de er involvert i andre spennende prosjekter. Vagle og Wassvik spiller i det dritkule, melankolske og skitne americana-/rockbandet The Brigade. Albumet Dead Man's Gold (2010) er ansett for å være en klassiker av The Wilhelmsens, og snakker vi om rock noir så er det lite som overgår denne perla. Når jeg hører at de er i full gang med å planlegge en ny utgivelse blir jeg direkte varm om hjertet. Får de skiva ut i løpet av 2017 så vet jeg at den vil ende høyt opp på årslista. Sånn er det bare. Vagle, Wassvik og Jackman er alle involvert i et band jeg om mulig liker enda bedre, countrybandet Flying Shoes. De rører på seg igjen, spiller konserter nå og da, og har faktisk kommet såpass langt at de planlegger å gå i studio i løpet av året. Herrefred som jeg gleder meg til det. 2008-utgivelsen Flying Shoes var så bra at jeg lenge nektet å tro at det var en norsk utgivelse. Vi snakker om et av de fineste coveralbum jeg vet om, uansett tidsepoke, nasjonalitet eller sjanger. Har du ikke hørt versjonene av "L.A. Freeway", "Blue Eyes", "A Song For You" eller "Silver Raven" så er det bare å gjøre noe med det. Fort.

https://www.youtube.com/watch?v=TgKA-mUiEh4

En annen viktig fyr er Børre Bratland, som står bak artistnavnet General Forsamling. Han har et par fullengdere på samvittigheten, samt noen EP'er og singler, og felles for alt han gjør er at det er kølsvart med solide doser humor. Alkohol, og da i særdeleshet brennevin, er ofte en sentral ingrediens i tekstuniverset hans, og det samme kan sies om kvinnfolk som liker å tuske rundt. Eller, de løseste av de løse, om du vil. Med kjipe damer og fylla på agendaen er det ikke fritt for at låtene hans ender opp som nidviser som tegner store og heftige bilder av depresjoner og annen moro. For, moro blir det, med Børre sin subtile og herlige humoristiske sans. Den fyren kan pinadø sin lyrikk! Bratland er dessuten tungt involvert i et band som slapp ei av fjorårets kuleste skiver her til lands, nemlig Bård & Børre Band. BBB består i tillegg til Børre av selveste Bård Halsne, kjent for alle oss som elsker nevnte Helldorado som en av bandets founding fathers, og trommis Kenneth Andersen fra bl.a. Cpt. Biff & The Seamen og Aaslandbros. BBB er ikke fullt så deprimerende som Generalen på egne bein, men vi snakker ikke akkurat om lystig tyggegummipop heller. Med låttitler som "Adle Har Någe", "Gravblues" og "Å Gud" sprer de et budskap til oss som ikke trives på den smale sti, ispedd passende doser av sørlandspietisme på sarkastisk vis. Kjenner dere ikke til denne festlige gjengen så er det bare å gjøre noe med det straksens.

Aaslandbros må selvsagt óg nevnes mer spesifikt. Brødrene Erlend, Jørgen og Christoffer Aasland har altså med seg Kenneth i bandet som spiller sin americana på kuleste vis, og som har bevis for dette i form av en strøken EP som heter Drunkards, Misfits & Losers. De gikk i studio sammen med Olav Larsen, og spilte inn tre av hans låter, samt en trad.låt, og det låter ett og slett nydelig. Som om det ikke er nok låt her nå, så har bandet slått seg opp med å spille låtene til en ikke ukjent amerikansk helt, Johnny Cash, og blir ofte sett på som et tributeband. Men, her må det vel være lov å ønske seg ei flunke ny skive snart? Larsen har sitt Alabama Rodeo Stars, og sammen har de gitt ut fem skiver som alle er solid håndverk og nydelig, norsk americana. Fjorårets utgivelse, Gospel For Non-Believers, er så bra at det er direkte teit at ikke flere har fått opp øynene for denne dyktige låtskriveren med den flotte stemmen. Det er på høy tid at langt flere musikkinteresserte utenfor Rogaland noterer seg navnet, og sjekker ut musikken hans. Americana får vi óg fra brødrene Martin og Kristian Tungland Rinde, som opererer under navnet Poor Edward. Jeg vil tro at de har hentet idéen til bandnavnet fra den glimrende Tom Waits-låten fra Alice, og sånn gir alltid bonuspoeng i mi bok. Det er ikke altfor mye Waits å spore her på albumet Time Is Gonna Change You (2011), men rikelig med spor som tyder på at de har lyttet til Ryan Adams og The Band. Og sånn blir det tøff musikk av. Jeg har en jobb å gjøre her, siden jeg forholdsvis nylig har oppdaget bandet, og ser at de har noen singler og EP'er som jeg ikke har fått sjekket skikkelig ut. Men, det blir garantert en fin-fin jobb.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=rpjT-plbU2M[/embed]

I september i fjor fikk The Wilhelmsens et realt hakeslepp da albumet The Choirboy ble sluppet av Oliver Hohlbrugger. Denne siddisen med tung østerriksk bakgrunn leverte et av de beste albumene som ble sluppet på denne kula i det Herrens år 2016, og det faktum at ingen av oss hadde hørt om karen gjorde det hele desto mer festlig. Når det første jeg tenkte var at dette minner om Richard Hawley, og jeg i løpet av den første låten, "One Last Time", kommer til å tenke på Elvis Presley, da har man altså lyktes. Så til de grader. Han suste rett opp på Topp 10-lista over de fineste stemmene dette landet har fått fram, og viser med sine ni låter at han virkelig kan låtskriverfaget. Om jeg gleder meg til fortsettelsen? Ja, dæven steike! Mens vi befinner oss i de roligere områdene av rocken så er det mer enn på sin plass å nevne jærbuene i Johnny Red & The Prayerhouse People. De fikk årets første 6'er av meg for det nydelige albumet Nothing More Than Clay, mens vi fortsatt drev med sånn. Om vi fortsatt hadde gjort det hadde det uansett blitt max score fra meg, og det ett år etter at albumet kom seilende ned i postkassa. John Gravdal, aka Johnny Red, er en sørvestlending som skriver countrylåter som om han er fra Texas, og kan americana-sjangeren bedre enn de aller fleste fra Louisiana og Mississippi. At nydelige "Crazy Crow" er en ren hyllest til Børre Bratland gir dessuten bonuspoeng på kulhetsskalaen, og er for meg et bevis på at Gravdal er en brillefin fyr i tillegg til å være en dyktig musiker.

Men, det er ikke bare country, americana og ballader å få ut av Rogaland, og det er vi selvsagt takknemlige for. Nevnte Purified In Blood banet vei for et av de tøffeste bandene vi har å by på her i gamle Noreg. Kvelertak har ikke bare blitt favoritter her til lands, men lyktes bra i det store utland óg, med sin tunge og seige rock. Kvelertak, Meir og Nattesferd er et trippel bevis på at de er øverst på stoner-, hardrock og metalltronen her til lands. At sekstetten bobler over av kreativitet og gode idéer er Beachheads et særdeles fint bevis på. Bassist Marvin Nygård og gitarist Vidar Landa er viktige ingredienser i dette nydelige powerpopbandet. Den selvtitulerte debuten som kom tidligere i år ligger veldig godt an til ei solid plassering på både mine og brodern sine lister når oppgjørets time for musikkåret 2017 kommer en gang i desember. Posies og Teenage Fanclub er klare referanser, men samtidig er ikke 60s rock fra UK langt unna. Melodiøs og lekker pop med fuzz og vreng er mat for undertegnede.

https://www.youtube.com/watch?v=tvGvuFteE_k

Nå kjører Kvelertak på med rå riffing, growling og full fart, men det finnes altså band i Stavanger som er hakket råere i uttrykket. NAG ble en personlig favoritt i 2016, da de albumdebuterte. Vi snakker om hardcore som er så sinna og punka at de kan skremme livsjiten av hvem det måtte være på høylys dag. De er et veldig politisk band, og vet å servere kilevinker oppover i systemet, med krasse meldinger til de blåeste i det politiske systemet, men også til statlige institusjoner. Jeg har fått høre fra veldig troverdig hold at trioen er beintøffe live, og liker man anarkistisk pønk så er NAG rette medisinen. Harde tak er det óg med Skambankt inni mellom, kvartetten fra Bryne som virkelig er festivalfavoritter. Med seks album på samvittigheten begynner de å bli blant de virkelig rutinerte røverne, og det høres virkelig på gruppas siste skive, Sirene. De skal visstnok jobbe beinhardt med et nytt album for tiden, et album som sannsynligvis ser dagens lys i 2018. På Sirene har de hentet inn en kar for å synge på låten "Sånne Som Deg". Tønes, eller Frank Tønnesen som han heter, er opprinnelig fra Sokndal helt øst i Rogaland. Men han er så kul at jeg allikevel føler at jeg må snike ham inn her. Ikke bare synger han på dialekt, han er dessuten hyperaktuell for tiden med EP'en Ikkje Mogna. Med folkrock, americana og visesang har han levert det ene knallsterke albumet etter det andre siden midten av 90-tallet. Jeg har begynt et prosjekt på egenhånd som går ut på å høre så mye Tønes som jeg klarer i tiden som kommer, for her er virkelig en artist jeg bør vie langt mer oppmerksomhet. Det bør egentlig alle som liker musikk gjøre.

I den mer straighte delen av rockskalaen finner vi det utsøkte bandet World At Large, en energisk trio som debuterte for nesten ti år siden, og som i fjor kom med sitt fjerde album. Jeg oppdaget dem ikke før på fjerde forsøk, noe som innebar at jeg fikk mye snadder servert på en gang. De er nok mest påvirket av engelske rockband fra 80- og 90-tallet, men samtidig er det noe her som sier meg at de har hørt sine doser av band som The Jesus Lizard og Babes In Toyland. Kult er det åkke som, og bandet er uansett en del av ei musikkscene som gjør Stavanger til den kanskje mest varierte i hele landet. Litt i samme gate er Hear Me Roar, men der World At Large orienterer seg mot et noe skakt powerpopterreng er Hear Me Roar helt klart inspirert av artister og band som Tom Petty, Neil Young og Bruce Springsteen. Jeg synes dessuten at jeg aner harmonier tidligere hørt av band som The Jayhawks og The Walkabouts. Bandet har tre EP'er på samvittigheten siden debuten i 2010, og her kjenner jeg at jeg ønsker meg en fullengder mer enn noe, for det er nydelige saker på alle de EP'ene jeg har hørt med dem. En annen rutinert og dyktig gjeng som må nevnes når vi er i det mer straighte rock'n'roll-hjørnet er Supersofa. Denne kvartetten av menn i sin beste alder har sluppet et par singler som jeg virkelig setter pris på, og i tillegg har jeg hørt noen demoer som de har vært så elskverdig å sende meg. Disse tyder på at det lenge etterlengtede debutalbumet vi kan håpe på i år vil bli knall. Singlene "En God Mann" og "Politi" er allerede representert på våre spillelister, og det er ikke uten grunn.

https://www.youtube.com/watch?v=Q98iRi4a7vY

I gravingen jeg styrer med i forbindelse med disse artiklene så dukker det stadig opp nye band som slår meg rett i bakken. Deathbarrel er et sånn band, en gjeng som styres stødig av Ottar Breivik Stangeland, og som rett og slett er en uhyggelig sterkt outlaw country-trio. Ottar har som en forventer av banditter som spiller grisetøff country vært bak murene et par ganger, men har allikevel rukket å gi ut en av de fineste oppdagelsene for min del i år, Merciless Winds fra 2012. Jeg er usikker på om bandet er veldig aktivt for tiden, men ifølge Facebook-siden alle bør trykke "liker" på, så hadde de et par konserter sent i fjor, så det er vel håp om at de er still going strong. Faen, for et band. Takk for tipset, Herr Brekke! Et annet band jeg ikke hadde fanget opp er Popface, det første bandet jeg vil putte i den ulne kategorien "indie". En del tangenter og masse gitarer er det duoen som har holdt på i mer enn tjue år byr på. De slapp albumet Michele, I Love You helt tilbake i 2002, men fra 2006 ble det stille helt til de for en liten måned siden slapp sitt tredje album, Popface. Shoegaze i tett slektskap med band som Sigur Ros og Explosions In The Sky er vel en ganske så grei beskrivelse av det Michael Alan Vince og Frode Johannessen driver på med. Frode driver dessuten på som soloartist, hvor han synger på dialekt og dessuten framstår som noe mer poppa i uttrykket. To skiver har det blitt, den siste fra 2014, Døsig Drømming. 

En særegen fyr med en stor stemme er Tore Meberg, en siddis med ei herlig baritonrøst som ikke står tilbake for spesielt mange stemmer som opererer i samme segment som ham. Han gir ut album som Meberg, og så langt har det blitt to. Han kom forøvrig ut med en liten EP bestående av tre låter tidligere i uka, Azores, og bedømt utifra disse så kan vi glede oss til neste album. Liker du Rufus Wainwright, Magnetic Fields eller Richard Hawley så kan jeg nesten garantere at dette er noe du vil like. Det siste bandet jeg vil nevne er Sløtface, tidligere Sluface. Som tromsøbandet Red Headed Sluts så de seg nødt til å endre litt på navnet, da søk på bandnavnet stort sett ga uønskede treff for de av oss som var ute etter kul poprock. Bandet har fått fortjent internasjonal oppmerksomhet i det siste, etter en rekke kruttsterke singler og EP'er. Er jeg riktig så heldig så får jeg se Haley Shea og hennes tre mannlige bandkompiser på Blårock om to-tre uker, når de skal varme opp selveste Death By Unga Bunga. Det hadde vært kult.

Og, helt til slutt, siden jeg så skammelig overså Jærens egen bluesmaster, Bjarte Edland, så må et siste avsnitt på plass. Bjarte spiller gitar på sitt særegne fingerpickervis, og synger sin blues som de gamle deltaheltene. Med en stor forskjell, da. Han synger på dialekt, og jærbuen pynter ikke på språkføringen. Debutalbumet Nye Funderinga fra i fjor ble umiddelbart godt mottatt her hos The Wilhelmsens, og cd'en fikk kjørt seg skikkelig på senvinteren. Med låttitler som "Reise Te Syden", "Katten Står Å Syde" og "Liden Røe Jumper" tar han for seg hverdagslige problemer, som seg hør og bør når musikken er blå. Siden jeg først er i gang med å rette opp i synder, så må jo Eltervaag nevnes. Med den deiligste pop byr Trond Eltervaag Hansen opp til dans, ihvertfall hvert femte år. Her ligger problemet for min del, i og med at de rekker å bli glemt mellom hver utgivelse. Det er fryktelig dumt, siden dette er musikk som burde gå rett hjem hos de fleste. Elegant, sofistikert, melodiøst og kult. Hva mer kan man be om? Cloroform er et annet band som er lett å glemme som et Stavanger-band, fordi John Erik Kaada har bodd så lenge i Oslo, og ikke minst fordi bandet nylig ga lyd fra seg for første gang siden 2007. Den funky rocken de byr på er fortreffelig, og hadde de bare vært litt mer aktive så hadde de pinadø vært rockestjerner. Så, for kun kort tid siden, ble jeg gjort oppmerksom på et band som heter Starpalace. Jeg får litt 80-tallsvibber av fjorårets selvtitulerte EP-debut, og det på en god måte. Her er det fete gitarer, tighte komp, og generelt dritstilige låter som er oppskriften. Den oppskriften funker bedre på meg enn alt Ingerid Espelid Hovig kom opp med i sin tid. Her snakker vi om et band jeg forventer en fullengder fra. Fort.

Jeg visste at Stavanger er en skikkelig rocka by, med ei musikkscene som byr på det meste av sjangre og stiler. Men, i løpet av det siste året har jeg blitt bortimot sjokkskada av det ekstremt høye nivået mange av artistene og bandene holder, og jeg har fått en rekke siddiser på lista mi over det kuleste Norge har å by på. At Helldorado kommer fra Stavanger, og at jærbuer som Bård & Børre kommer til å fortsette å gi ut skiver, gjør at byen og området vil fortsette å servere kvalitetsrock i mange år framover. Jobben CCAP og STAR (organisasjonen for det lokale musikklivet) gjør er dessuten formidabel. Lokomotiv som dette, med sine foregangsmenn- og kvinner, er av uvurderlig betydning, og er med på å legge til rette så nye rockere kan se dagens lys. Faen, jeg digger siddiser og jærbuer!

https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/0aO5oxpoZwRiInzhno5ckg