Norges Rockbyer - Tromsø

Tromsø er verdens vakreste by, i tillegg til at folket som bor der prater verdens fineste dialekt. Det siste ifølge forfatter og musiker Ketil Bjørnstad, det første ifølge alle som har vært i "byen". Nordens Paris, Ishavsbyen eller 9000-byen, kjært barn har som kjent mange navn, og for meg finnes ikke noe kjærere enn Nord-Norges hovedstad. Gutan, Dvergene og Tromsø Storm har satt byen på sportskartet, mens artister som Pussycats, Jørn & Steinar, Lene Marlin og Röyksopp har gjort samme jobben for musikkartet. Men, her hos The Wilhelmsens er det andre som skal hedres og omtales, nemlig de sørgelig oversette og dyktige rock'n'roll-bandene som øver så fingre blir slitt inn til beinet og armer verker, spiller rundt om på de kneipene som vil ha dem for småpenger eller en øl etter endt jobb, og i tillegg bruker av egne oppsparte midler for å komme seg i studio, spille inn album, og gjøre så godt de kan for å få dem ut til folket for en slant eller fem. Vi starter med dette en serie av artikler som har til hensikt å presentere all den nydelige, tøffe og knallsolide musikken som lages rundt om i landet, og begynner denne ferden i Tromsø. 

Det vakre illustrasjonsbildet som er fotografert av Tromsø-fotografen Yngve Olsen Sæbbe viser sentrum fra bruhodet og sørover til Sydspissen. Midt i bildet befinner det forholdsvis lille sentrum seg, og her finner vi viktige rock'n'roll-institusjoner som Blårock, Bastard, Driv og Backbeat, for å nevne noen. Dette er steder de fleste av musikerne og bandene som holder hus i Tromsø frekventerer jevnlig, enten på scena mens de underholder et publikum som alltid har satt pris på sine egne, eller for å ta en øl, spise en burger eller kjøpe vinyl. Egon og Helge skriver om musikk for iTromsø, og har opparbeidet seg en solid leserskare over hele landet, Robert og Kari er pådrivere bak Buktafestivalen, driver platebutikken Backbeat, og har sågar startet plateselskapet Blues For The Red Sun, mens Lori Ledger og gjengen på Bastard sørger for at Tromsø har en av de feteste barene i landet, Bastard. Her får band sjansen til å spille på ei scene uten kostnader, noe alle bandene i denne artikkelen har gjort. Mange ganger. Og, nettopp Bastard har vært instrumentell i den jobben som har ført til at det spirer og gror på absurd vis i rockbyen Tromsø.

I tillegg til alle kule band som er inspirert av americana, blues, garasjerock og punk, så har det de siste årene oppstått artister som gjør seg bemerket på hiphop- og rapscena, som Klish og Oter. Klish debuterte i 2013 med albumet Bestandig, og fulgte i fjor opp med det kruttsterke albumet Røyk Og Speil, et album jeg bare måtte sjekke ut etter at nordlendingen Erling Ramskjell påstod at jeg måtte lytte til det. Oter slapp i 2014 det kritikerroste albumet Kollektiv Kollaps, og selv om det har vært stille rundt ham siden den gang, så dukket han opp på singelen "Undervurdert" sammen med Klish for ikke så altfor mange måneder siden. Så, er hiphop og rap din greie så er det bare å sjekke ut disse artistene, som bl.a. har samarbeidet med Joddski, Jaa9 & Onklp, Admiral P og Vinni.

https://www.youtube.com/watch?v=2XURfQWsHWA

Jeg skal ikke gå i fella med å påstå at noen band framstår som et lokomotiv for rocken fra Nordens Paris, men at The Late Great har fått opp øynene for Tromsø-rocken til en del folk fra Trondheim og sørover er hevet over enhver tvil. De signet for den brillefine platedirektøren Alexander Lindbäck og hans Safe & Sound Recordings før de slapp debutskiva Songs From The 21st Century i fjor, og lakselvingen har gjort en stor jobb for å promotere dem og skryte av bandet. Konserter i Oslo og Trondheim har ført til velfortjent skamros, og jeg regner det som sikkert at en rekke festivaler vil booke dem til sommeren. Noe annet vil være teit, spesielt med tanke på hvordan de avrundet Buktafestivalen sist sommer. Bandet er i gang med et oppfølgingsalbum, og er det ei skive jeg ser fram til å høre så er det skiva Tor Thomassen og kompisene hans fester til rillene neste gang.

Gitarist i The Late Great, Stian Rønbech, startet allerede i 2001 americana-/indierockbandet Elias Jung, et band som planlegger å slippe sin andre fullengder i løpet av våren. De debuterte med en selvtitulert EP i 2005, og ga året etter ut debutskiva Interstate. De har i tillegg ute et par singler, der den siste, "Rocky Mountain" (2015) signaliserer hva vi har i vente på det kommende albumet. Jeg spår at det blir brillefine saker. Har du sansen for Calexico eller The National så er dette et band du bør holde øyne og ører åpne for.

2016 endte opp som et usedvanlig godt musikkår for Tromsø, spesielt fordi Henry Johnsen bidro med to knakende sterke album. Nå døde jo Henry tragisk som følge av kreftsykdom sent på året, men musikken kan ingen ta fra oss. The Northern Lies kom rundt påsketider med sitt andre album, White Desert Blues, ei skive så kruttsterk at selv Alfred Nobel ville ha digget den. Arktisk americana ble tidlig en merkelapp, og den duger forsåvidt, men dette er rock som bør kile de fleste smaksløkene til folk som setter pris på god rock. Rett etter at Henry forlot oss slapp Backbeat Records soloalbumet hans, Hotline, utgitt under artistnavnet Midnite Son. Denne innertieren av ei skive ble bare trykket opp i 300 eksemplarer, og de heldiggrisene som har denne skiva kan føle seg priviligerte. Uansett; sjekk ut de fabelaktige låtene som er lagt i spillelisten nederst i artikkelen, og du skjønner hva jeg mener.

https://www.youtube.com/watch?v=V5EgWj0bjQA

Den yngre garde er óg aktive i Tromsø, og da særlig innen sjangrene hardcore, doom og svartmetall. Her er Blues For The Red Sun essensielle, da de har bandene Reptile Master og Heave Blood & Die under sine vinger. Reptile Master slapp albumet In The Light Of A Sinking Sun i 2015, mens Heave Blood & Die slapp sitt selvtitulerte album i fjor. Sistnevnte fikk nylig blodskryt etter sin opptreden under Trondheim Calling, og var ikke snauere enn at de i samme slengen slapp den dritstilige singelen "Plague", en låt vi allerede har omtalt her hos The Wilhelmsens. Ifølge ryktene så har begge bandene noe på gang igjen, og det er noe alle som digger metall, doom og seig rock bør merke seg. Og, en konsert med disse bandene bør prioriteres i 2017, bare så det er sagt.

Rumblin' Retards er et band med noe høyere snittalder, spesielt siden frontmann og vokalist Edd Sivertsen fortsatt er vital og motivert for å herje på scena. Rett før jul kom de med den hardtslående og uhyre festlige skiva Rumblin' Retards, og satte virkelig hardcoreskapet på plass. Etter denne maktdemonstrasjonen av et album utroper jeg lett Edd til The Godfather of Tromsøs hardcoremiljø, så det var direkte deilig å høre The Modern Times sende et nikk i retning Sivertsen med tekstlinja "Give me a Motörhead, Edd" i låten som er en hyllest til burgermenyen til Blårock, der Edd har ei heftig lang fartstid som bartender og DJ. The Modern Times er jo selvsagt et annet viktig band i byen, og har vært det ei god stund. De platedebuterte med People With Faces (2014), men da under navnet Red Headed Sluts, og beviste nylig at navneskiftet ikke førte til noe slappere eller snillere rock'n'roll da de slapp det kanonstilige albumet This Is The Modern Times. De byr fortsatt på den kjekkeste powerpop mixet med rock type Pixies og White Stripes, og alt de kommer med er så elegant og tøft framført at det er til å få fnatt av. Legg til at bandet er uhyre interessante live og aldri spiller en kjedelig konsert, og dere skjønner at jeg spår 2017 til å bli The Modern Times sitt år.

https://www.youtube.com/watch?v=ETLy8gl-47Q

Under Leirvaag Musikkfest i Gryllefjord sommeren 2016 hadde Lars Torbjørn Stenholdt hentet inn ikke mindre enn tre knakende fine Tromsø-band. Allerede nevnte The Modern Times spilte et sjukt bra sett, etter at Sunshine Reverberation hadde varmet opp de rundt 100 tjyvheldige frammøtte. Karene med det vanskelige bandnavnet (jeg tror aldri jeg har hørt gitarist og vokalist Karl Erik Djupnes uttale navnet tydelig og uten snøvling) spiller herlig psychrock med klokkeklare referanser til 60s garasjerockband som The 13th Floor Elevators, The Electric Prunes og egentlig litt av hvert som er å finne på de to første Nuggets-boksene. I 2015 slapp de fem låter på en ep som de kalte for... ehh.. The EP, og i fjor kom den heftige singelen "The Ride". Med disse teaserne har de lagt lista ufattelig høyt med tanke på forventninger til hva som kommer på debutskiva som slippes i april. Det, folkens, er jeg temmelig sikker på vil bli en höydare av et album. Igjen er det Kari og Robert som står bak utgivelsen, så det er vel på tide å vurdere om de ikke skal på sokkel i Ishavsbyen snart, ekteparet fra Vestregata..? Det siste bandet som spilte på Leirvaag var Vederkast, denne hardtslående, melodiøse og ballesparkende kvartetten som begynner å få et brukbart publikum i Tyskland, Belgia, Nederland, Sveits og Frankrike. Jeg mener at de for ikke lenge siden ble kåret til det tøffeste bandet i verden av den franske radiokanalen Metal Arena, og det er pinadø morsomt og stilig. Bandet albumdebuterte i 2015 med skiva Northern Gothic, men har vel fått mest oppmerksomhet rundt fjorårets overkule singel "Balladen Om Herr Fredrik Åkare Och Den Søta Frøken Cecilia Lind". Har du ikke hørt coverversjonen av Vreeswijks herlige låt før så er det bare en ting å gjøre - sjekk den ut! Nuh! Ifølge passe pålitelige kilder så er de i gang med å spille inn nye låter, og håpet er at de kommer med sitt andre album før det er jul i stua. Når det er sagt; hva med en ny runde på Leirvaag, Lars Torbjørn?

I 2016 var det derimot en annen tromsøartist som virkelig banket til og slo gjennom. Dagny, eller Dagny Norvoll Sandvik som er hennes fulle navn, slapp EP'en Ultraviolet, en samling med fem låter, der tre av dem er streamet millioner (!) av ganger. Tittelsporet er veldig mye avspilt i TIDAL og Spotify, men det blir blåbær mot monsterhiten "Fool's Gold", som har vært a-listet i lang tid på de fleste radiokanaler her i landet, samt har blitt en hit i UK, der Dagny har bosatt seg. Og, på toppen troner singelen "Backbeat", en låt som er avspilt mer enn 30 millioner ganger bare på Spotify. Dagny er trygt plassert i popsjangeren, og serverer dansbare og svært så nynnbare toner. Dattera mi er blodfan, så jeg ser fram til å ta henne med til Driv 18.februar for å sjekke ut hvordan dette låter live. Og, dæven så kult det er at ei dame fra Tromsø slår til så det monner! Det er så kult at hun bare måtte nevnes, selv om hun ikke akkurat spiller for en Bayer og en neve tiere.

Det siste bandet jeg bare må nevne er The Fat Rats. Jeg har ventet i spenning i et års tid på det første rockabillyalbumet signert et tromsøband, og skal vi dømme ut ifra den første singelen som ble sluppet i romjula, "Built For Speed", så kommer gjengen til å overraske noen og enhver. Sjefen i bandet, Per Ivar Jensen, er riktignok fra Nordreisa, og det samme er bassist Øyvind Nilsen, men med tromsøværingene Tore Morten Andreassen (gitar) og Ottar Tøllefsen (trommer) med på laget så regnes de av oss for å være et band fra byen. Per Ivar har en fortid i garasje- og punkrockbandene Diddy Wah Diddy, Per Ivars Orkester og The Replaceable Heads, og begynner å nærme seg en grand old man-tittel for Tromsøs rockescene. Så får det bare være at han har bosatt seg i hovedstaden.

https://www.youtube.com/watch?v=0SjWvqhJUfI

Og så, til slutt, har vi Ohmwork, denne powertrioen som spiller rocken sin så hard og bredbeint at den grenser til metall. Med Anders Rasmussen i spiss, utstyrt med en gitar han herjer vilt med og en stemme skapt for denne type musikk, og et komp så presist og knalltøft at det er en lyst, kjører de på med rock som alle med ører og et snev av sans for band som Thin Lizzy, Black Sabbath og Motörhead bare må like. De startet opp i 2012, platedebuterte med Storm Season tidlig i 2014, og fulgte på med Shadow Tech sommeren etter. I fjor slapp de EP'en Mother City, ei samling med fire låter som sparker balle så det holder. Bandet har akkurat avsluttet ei crowdfunding som sikrer oss en dobbel LP som slippes i løpet av året. Alyssa Drone heter herligheten, og jeg kjenner at jeg blir varm om hjertet med tanke på at den kommer i postkassen straks den kommer ut av vinylpressa. Her er det bare å glede seg!

Det skjer djevelsk mye spennende i byens rockemiljø, og bandene som har poppet opp de siste årene er mer seriøse enn noensinne. Samtidig virker det som om det er en genuin interesse for å holde på med rock'n'roll som er den viktigste drivkraften bak alle øvingene, tiden som tilbringes i studio, og kostnadene bak en utgivelse, og da ender det som regel opp med det dere kan høre i spillelisten under her: dritstilig country, ballesparkende hardcore, rock'n'roll som burde treffe et langt større publikum enn det de treffer pr i dag, pop på høyde med det beste i utlandet, hiphop og rap som kan måle seg med det Oslo-artistene som får bøttevis med skryt i riksmedia gir ut, og til og med rockabilly som gir meg Stray Cats-vibber. Rocken i Tromsø lever altså i beste velgående, noe som bevises greit med spillelista under her. Har du 53 minutter til overs så er det bare å lytte til den. Hvis ikke; last den ned og sjekk den ut senere.

https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/3IwHe4xS6aDs2bDBZ1gNzN