NY DAG: This Could Be the Day

Tiden flyr. Den ene dagen etter den andre stables på hverandre, det faller litt snø, solen skinner og det drypper litt fra taket. Jeg våkner stadig til en ny dag, og jeg er også stadig usikker på hvor jeg er. Hvilken dag er det i dag? Eller er det natt i alt dette mørket jeg ser omkring meg? Jeg lurer litt på hva klokka kan være, og jeg husker ikke hvor jeg la den evige mobiltelefonen. Den satans lille dingsen som er selve hjertet i de flestes liv. Den teknologiske lille djevelen som lyser opp folks ansikt der de sitter eller ligger i sin sofa, i halvmørket. Den lille flukten fra omgivelsene. Virkeligheta, her og nå. Hvor i helvete la jeg den lille tidsmaskinen? Min iPhone, klokka mi. Min forbindelse til omverdenen... Og hvilken dag er det i dag? Kan dette være selve dagen? Jeg tviler. Jeg er i alle fall hjemme. Det er fint.

Så dukker Calvins værbitte fjes opp i mitt indre øye. Hans fjes ser ut som kartet over alle bekymringer, alle vassdrag som aldri fører noen steder, bare tilbake til der alt startet. I tårenes dype tjern. Hans ansikt er som et kart over alle fjellkjeder, som en guide til all visdom, og til alle nederlag, og til små lykkelige øyeblikk. Hans fjes er som en nasjon, et eget land. Et land med samvittighet. Der tiden har en tendens til å stoppe opp før den bare durer videre uten å ta hensyn til det som nettopp skjedde... Jeg vet så lite, men føler desto mer. Jeg husker kvelden da Calvin stod der på scenen med sin speilblanke Telecaster. Han spilte for min bror og meg. Han spilte for en hel liten gjeng. Det er lenge siden. Og hvor er, hva er, hvem er og hvilken... Faen ass!

Lenge før jeg finner den omtalte mobilen, kommer sangen som ofte følger Calvin Russells intense blikk når det er rettet mot mitt hjerte og mitt sinn. Den sangen har en gjenklang i min kropp og min sjel få andre sanger kan hamle opp med, og den har vært min, bare min, så lenge jeg kan huske. eller vil huske. Ikke bare når jeg undres på hva klokka kan være, eller hvor den kan være... Eller når jeg funderer på hvilken dag det er, og om det er DEN dagen. Nei, sangen, denne sangen kommer stadig til meg, og det er jeg glad for. Den minner meg på at livet er en korridor vi vandrer gjennom for en stakket stund. En korridor med tusenvis av dører, noen er stengte, andre står på vidt gap.

Så kan dette være dagen da den døra som alltid er stengt, står åpen? Det er klart det kan. Alt er mulig har jeg hørt. Kanskje den er åpen? Kanskje det bare er jeg som ikke har skjønt hvordan jeg skal åpne den.

Jeg rusler ned i musikkrommet for å finne "soldaten". Jeg gjør det likegodt før jeg sjangler ut på kjøkkenet for å tenne en sigarett under viften mens kaffen står å trekker. "Soldaten" har vært med meg siden jeg var 26, og nå er jeg 51 om jeg husker rett.
Det er en evighet siden, men likevel så var det i går.

Så hva er den jævla klokka, og hvilken dager er det i dag. ER dette dagen, rett og slett? Jeg stikker Calvin Russells Soldier inn i CD-spilleren som står der på en hylle i kaffebenken. Jeg trykker ned lykketallet mitt på fjernkontrollen.
Nummer 8.
Så røsker Herr Russells kassegitar meg rett inn i alle disse følelsene jeg alltid ender opp med når han synger "This Could Be the Day". Om den gamle tåren som dukker opp er en gledeståre, eller om den bare kommer på ren refleks, vet jeg ikke. Jeg vil heller ikke vite det. Jeg har aldri vært en tilhenger av å vite alt, eller omså bare mest mulig. Det holder lenge at kaffen er god og at den lange blodprincen sender sine signaler til de som vet å tolke dem... Og fy faen så fint Calvin synger! Pelsen reiser seg i en stille ekstase, og en ny dag er atter velkommen. Uansett hvilken av de sju det er.

Hey what time is it?
What time is it?

It's the time to live free
It's the time for us to be
It's the time for us to see

What time it is

Ho what day is it?
What day is it?

This could be the day
For you and me
This could be the day
For love to be
This could be the day
When we see
What day it is
That we see what day it is

Jeg tror nok dette er dagen. Det tror jeg alltid etter litt røyk og kaffe, en sang og et sukk. Hm. Og der ligger jo "livet" å blinker. Jeg husker ikke at jeg la det på spisebordet. Jeg får vel reise meg å hente den fordømte iPhonen hit her jeg sitter under vifta, så kan det jo hende at jeg lærer noe i dag óg.

[embed]https://open.spotify.com/track/1QGm8iaslg2tXzeW3m9LLd[/embed]