Første låt ut er «The Entertainment Industry», men dette er på ingen måte en vare ment for industriell masseproduksjon eller for massekonsum. Shit hvor det svinger.

Sturle Dagsland er et fenomen som vanskelig lar seg beskrive med ord. Opplevelsen er rett og slett unik. Med poetisk innlevelse har vi gjort et forsøk på vår kanskje vanskeligste konsertomtale til nå.

Tiden går og den er i stadig forandring. Og med tiden følger det folk. Folk og fe av alle slag. Men her og nå, skal det handle om folk. Folk og musikken som i en eller annen form har en tendens til å bli med på lasset.

Det merkelige konsertåret 2020 nærmer seg slutten. Vi har opplevd vanlige konserter, konserter for 200, konserter for 50 og i fastmonterte stoler. I en periode var også live-streaming-konserter en greie. Men hva med å flytte konserten over på stereoanlegget og inn i stua? Livealbumet «Live Cuts» er en feiring av SOUPs ti år som turnerende orkester. Her øses og øses det før vi til slutt får servert hele bouillabaissen.

For meg er det helt avgjørende å ha musikk i livet. Så lenge jeg kan huske har musikken vært som en nær venn som aldri svikter, en som alltid er der uansett hvordan livet måtte se ut for øyeblikket.

Primus motor Anita Kaasbøll sender vibrasjoner gjennom kropp og sjel med sitt siste verk. Bladed er et band som på mystisk vis tilhører den obskure delen av norsk musikk -og kulturliv, når bandet egentlig burde vært viden kjent for sitt musikalske uttrykk, sine nydelige låter og med folkene bandet består av, men sånn er det ikke. Typisk nok.

Høres det rart ut? Bare slapp av, for det er helt naturlig å tenke det om man er ekstra glad i, for ikke å si, avhengig av kunstformen. Vi er heldigvis mange som har det sånn. Vi bruker musikk. Suger den inn og trykker den til vårt bryst. Lever i den og holder oss flytende med den.

Norsk prog lever, og leverer! Monograf er intet unntak, og med debutskiva Nadir bekrefter de påstanden om at i Norge er verdens progmetropol for tiden. Og; denne gangen skal du ikke være kjip, så denne velger du på vinyl!

Finner du veien inn vil du forstå det vakre språket som åpenbarer seg. Det er et språk uten ord der bilder uten lerret fletter seg sammen med følelser du kanskje ikke trodde du var i besittelse av. De kaller seg Husmo HAV, og kan best beskrives som et detaljert økosystem i lyd og bilde.

Det å plutselig få full oversikt over platesamlinga etter år med rot og tilfeldige plasseringer, kan være ganske overveldende - selvsagt på en meget positiv måte. Med ett skjønner du at musikksmaken er meget bred, samtidig som denne bredden er mer enn forsvarlig nok. Å få konstatert at du ikke har noe som kan kalles bomkjøp, og at skivene som for eksempel sorterer under "jazz", er flere enn du kanskje hadde antatt eller husket, er ganske så tilfredsstillende.

Hvordan var det egentlig det begynte? Er det mulig for et individ å huske noe sånt? Hva var det som gjorde at interessen våknet så tidlig? Rundt og midt i all denne fantastiske musikken, mener jeg.

Slik jeg husker det, var McCartneys album fra 1982 - "Tug of War" en slags landeplage en viss periode i mitt liv. Musikken dukket opp overalt, og slik jeg husker det var skiva full av hits. Den dukket opp like før jeg var ferdig med grunnskolen, sommeren da valget av videre skolegang skulle avgjøres.