NY DAG: Gammel Sang

De fleste av oss som har elsket musikk gjennom hele livet, har noen slitesterke gamle sanger lagret i en spilleliste ingen andre enn tiden har laget for oss. En liste som står der klar for hugg eller frelse så snart situasjonen der ute utenfor hud og tanker trenger en gammel sang å lene seg på. Jeg vet at jeg har det - selv om jeg er usikker på hvem det er som trykker på PLAY, og ofte når tidspunktet er helt perfekt.

Jeg snakker om den spillelista som hugger til, eller som kommer seilende som for å guide deg inn på rett spor når følesene har startet sitt eget panikkartede show mot fullstendig kaos. Eller når tvilen skygger over alt du står for, og et uendelig mørke er det eneste som omringer deg. Hm...
Det hender selvsagt rett som det er at sangen du trenger i et gitt øyeblikk, ikke finnes på den lista, og det er vel i disse situasjonene vi går oss litt vill. Jeg vet det kan høres ut som det er Gud jeg snakker om, og det kan godt hende at det er sånn for noen når de sitter der å filosoferer sånn som jeg gjør nå, men siden min eneste Gud er musikken og eventuelt - Johnny Cash, holder jeg heller en knapp på spillelista livet har satt sammen for meg. For den føler jeg, den tror jeg på, og den vet jeg er der. Ofte i alle fall.

Istedenfor å plassere meg under kjøkkenvifta som jeg har for vane å gjøre nå som vinteren holder skogen i sin favn, slengte jeg denne morgenen jakken og hatten på meg og ruslet ut på trappa med min svarte kaffe og mine lange sigaretter. Der ble jeg sittende under en svart stjerneløs himmel å lytte til stillheten som denne morgenen var absolutt kolossal. Det var som om jeg kunne høre tiden trekke pusten langt der ute i mørket, og jeg følte på mange måter at livet mitt navigerte seg mellom de tykke svarte trestammene som bare bryter lydløst opp av den frosne bakken. Røyken fra sigaretten steg til vers som en gammel sang jeg kanskje aldri kommer til å høre igjen, og forsvant sakte ut av syne da den hadde passert utelyset jeg satt under...

...og jeg kom i tanker om "alle" jeg en gang i tiden har stått nær, bare sjeler uten ansikt nå som av forskjellige grunner har forduftet, eller vandret hinsides mitt hverdagsminne, akkurat som sigarettrøyken nettopp hadde gjort det. Tankene fortsatt på sin filosofiske sti, og før jeg visste ordet av det, dukket et evig eksistensielt kjempespørsmål opp under hatten. Ah... Jeg elsker å sitte under denne hatten jeg kjøpte hos Mad As a Hatter.

[embed]https://open.spotify.com/track/0RQrDVBWRbntDsZuCiDkJO[/embed]

Og spørsmålet, det dukket som vanlig - hadde jeg nær sagt, opp i form av en gammel sang. En sang som har fulgt meg i snart tredve år, og som har en tendens til å hugge til når jeg roter meg inn i eksistensualismens uendelige mørke, eller evige lys.
Dette er bare grytidlige røyk -og kaffetanker under en stjerneløs himmel som sagt, så ikke heng de over senga. For guds skyld, ikke heng de noen steder.
Men, Er det noen der ute? Er det noe der ute? Svaret er ja. Hvis du vil at noe skal være der. Hvis du virkelig vil det, så er det noe der ute. Eller langt der inne du vet. I det som noen kaller hjertet, bare for å ha en plass å referere til.

Selv om John skrev denne låta med et kjærlighetsforhold som fortegn, er den for meg i hele sin stemning og atmosfære selve lyden av tvil, tro og undring.

Ha-Ha Ha!!  Snakk om å være full av bambus en tidlig morgen... Men bare husk: Man kimser ikke av bambus. Bare spør en panda.

Så der satt jeg med røyk og kaffe under en stjerneløs iskald himmel på leting etter noe å henge den nye dagen på, og selv om stjernene som så ofte brukes til å navigere etter, var usynlige i denne stunden, fant jeg likevel den ene stjerna som aldri svikter når det gjelder. Den gamle sangen.