NY DAG: In My Life

Egentlig skulle min bror og jeg sittet sammen denne dagen, en lørdag midt i februar. Vi kunne kokt sammen et opplegg i anledning The Wilhelmsens 1-års jubileum, kanskje etter en våkenatt, masse dødsbra musikk, og en flaske single malt. Det hadde sikkert vært trivelig. Men det er 160 mil mellom oss, og jeg sitter her alene med kaffen og den første låta jeg forbinder med min bror og meg.

Vi vokste som så mange andre opp i etterdøningene fra The Beatles. Med store langsomme bølger som stadig kom i mot oss fra et hav av sanger. Det var umulig å ikke bli truffet av de fire Liverpool-guttas musikk, og det er jeg glad for. Jeg er veldig fornøyd med det. For det ble inngangen. Inngangen til et liv med rock'n'roll og popmusikk som hobby. Eller la oss bare si det som det er. Inngangen til en livsstil. Et liv med musikken i fokus. Alltid.
Mine første minner av Beatles dukker opp sånn cirka 2 år etter at de hadde brutt opp og gått hver til sitt. Det var i en blokk på Håpet i Tromsø. I tredje etasje i Dueveien 1. Det var der det skjedde.
Våre foreldre hadde Rubber Soul i platesamlingen, og jeg husker at coveret alene var nok til at jeg ble forelska. Jeg var 6-7 år gammel, og jeg var fullstendig hekta. Selv om min bror kanskje ikke husker det, ble nok han også tatt, der og da.

Jeg brukte altså å sitte i min seng på vårt gutterom å synge en av de fineste melodiene i verden til min bror som var nesten 3 år yngere. "In My Life" på fantasiengelsk. Jeg skjønte ikke ordene, men jeg skjønte sangen, jeg forstod musikken. Det er jo sånn det fungerer. Musikken kjenner ingen grenser. Ingen aldersgrenser, ingen landegrenser. Og egentlig ingen språklige barrierer. Ingen grenser - PUNKTUM.

Siden dette innlegget er det første i serien "NY DAG", blir det nok litt utenom det som vil komme, sånn rent tematisk. Vi har jo tenkt at vi skal fyre i gang noen serier her i TW. Min bror har jo allerede startet med sin første; "Rockbyer" har han kalt den, og den er bare helt nydelig, spør du meg.
Det vil selvsagt komme flere etterhvert som tiden beveger seg, og vi har tro på at det kan være fint for interesserte å følge med på noe som fortsetter i et tema. Vi liker i alle fall å lese sånt.

Så: Hver dag vil jeg presentere en låt. Dette vil mest sannsynlig skje før sola står opp, med tanke på at jeg er en mårrafugl og ofte våkner før hanen har rukket å pusse målføret sitt. Den respektive låten vil komme med en tekst jeg finner det for godt å gulpe opp, helst av det mer lyriske slaget, så det er ikke godt å si hva som kan komme. Dette vil vise seg, dag for dag.
Det var helt naturlig å starte med dagens låt, "In My Life", siden den først og fremst minner meg om min bror. Jeg vet dessuten at han elsker den låta like mye som meg, så avgjørelsen var mer enn enkel.

Når "In My Life" er min sang (noe den alltid er), snakker den om steder jeg husker. Steder i livet, noen flotte, andre ikke fullt så flotte. Låta snakker om folkene som har vært en del av livet mitt. Noen er nesten glemte, noe helt glemte, og andre vil alltid være der. Det er en kjærlighetssang som griper bredt, antagelig den fineste som noen sinne er skrevet.
Johnny Cash, mitt åndelige alibi, har også gjort en helt overveldende versjon av den. Men orginalen er best. Det hører med til sjeldenhetene at en orginal står så sterkt etter at The Man in Black har gjort sitt med den, men "In My Life" tålte det fint, selv om John R's versjon var jævla sterk.

Låta minner meg på at vi bare er her en kort stund, og at livet egentlig er alt for kort til å hate noe som helst. Det er mange som finner krefter gjennom hat, men det gjør altså ikke jeg. Den minner meg veldig på hvor jeg kommer i fra. Ikke bare geografisk, men også hvilke folk jeg stammer fra, og hvem som er mitt blod. Den minner meg om oss fem som var en familie da jeg vokste opp. Vi fem som fortsatt er det, på samme måte som vi alltid vil være det: Min mor, min far, min søster og min bror. Den minner meg om kvinner jeg har elsket, kvinner jeg trodde jeg elsket, og om venner jeg har hatt eller har. Noen er borte, andre er her ennå. Den minner meg om den jeg elsker nå, noe som også er selve poenget i sangen: "But of all these friends and lovers - There is no one campares with you".
Men, som sagt, sangen minner meg aller mest om min broder, om oss, og i dag er det altså 1 år siden vi startet The Wilhelmsens. Jeg takker min broder for det.

Livet tikker videre.

Mørket står helt inntil vindusruta. Skogen ligger stille under månen, og kaffen som er like svart som timen før daggry, ser jævla fristende ut.
Det er nok best jeg gulper den i meg nå mens John Lennon fortsatt synger. Lennon ja... han slutter nok aldri å synge. Det ikke sånn at alt har en slutt. Jeg vet ikke hvem som kom med den vranglæra. Men det kan være det samme.

There are places i remember...

[embed]https://open.spotify.com/track/5QqdvVeYLL1xvZ1ndUjxnO[/embed]