NY DAG: Riders On the Storm

Låten jeg hadde i min søvnige planet da jeg reiv opp gluggene denne morgenen, er også en såkalt gjenganger. En som stadig dukker opp, altså. I tillegg er det en av disse låtene jeg fint kunne skrevet en liten novelle om, kun basert på egne opplevelser.

Om det henger sammen med at jeg nylig fikk alle CD-ene med The Doors av en meget god venn, de med Jim (de som gjelder), eller om det bare er for at jeg har et såpass sterkt forhold til låta, er ikke godt å si. Uansett så spraket det godt i skyene, Ray Manzarek og Jerry Scheff på henholdsvis orgel og bass, og Jims hjemsøkte stemme, gjorde sitt til at dagen var i gang, og at kaffen fort ble en trippel espresso.

Jeg må skynde meg å si at jeg har et nært forhold til mange The Doors-låter, og i en periode av livet mitt (1984 og 1985), hørte jeg alt for mye på bandet, og jeg var djevelsk opptatt av Jims lyriske univers. Dette resulterte i at jeg følte jeg måtte gi bort The Doors-albumene mine, før jeg ble gal. Så jeg gjorde det og jeg så meg aldri tilbake. I alle fall ikke før det var gått 20 år. Jeg endte opp i en såkalt Doors-ambivalens. 

En av de psykeste minnene (og dem er det mange av) jeg har til låta stammer fra romjula i 1985, da jeg og gitaristen i bandet jeg spilte i fant ut at vi i all vår kjedsomhet, skulle kjøre en tur ut i vinternatten bare for turen og den potensielle spenningen sin del. Så vi dro ut av byen (Tromsø), og vi forsvant ut på "landet" som vi kalte det.
Vi hadde alltid med diverse opptakskassetter når vi tok disse kjøreturene, og den dag i dag kan jeg sverge på at jeg husker låtene og rekkefølgen de kom i, om jeg lukker gluggene og lar det stå til. I alle fall på de mest spilte av dem. Men det skal jeg ikke gjøre denne morgenen. Denne morgenen er det turen på "landet", og "Riders On the Storm" som gjelder. Nå må du som leser dette ikke innbille deg at hele denne historia kommer i novelleform, for det gjør den ikke. Her er det kortversjonen som gjelder.

Jeg husker at det var mye snø, og at "Hangman" fra Roy Harper og Jimmy Page sitt meget eminente album Jugula fylte bilen. De snøtunge trærne som omringet oss, hadde vi aldri sett før, for vi hadde kjørt av på en vei vi tidligere bare hadde plystret elegant forbi. Nå dundret vi avsted inn i ukjent vinterland, og den helt nye Mitsubishi Galant-en tok de smale kronglete veiene som en lek. Omgivelsene var trollske nok som de var, men ble helt sikkert forsterket av den høye musikken i bilen. Det var et par timer over midnatt og noen kilometer langs den smale vinterveien, at "Riders On the Storm" overtok etter den relativt lange "Hangman". Vi var i toppform, og vi digga de magiske omgivelsene, helt til jeg plutselig la merke til at det var et par meter ned til den snøhvite bakken.

Jeg husker svevet som i saktefilm, og plutselig sto bilen plantet i et krater av julesnø. Motoren gikk fortsatt, og Jim Morrison sang "into this world we're thrown - like a dog without a bone". Om det var akkurat sånn, får jeg aldri vite, men akkurat sånn er minnet. 

Vi måtte klatre ut av vinduene og kave oss de 10-12 meterene tilbake til veien igjen. Vi hadde lite klær på oss, forholdene tatt i betraktning (og dette var før mobiltelefonen), så vi ble fort enige om å gå til nærmeste gård. Siden vi ikke husket å ha passert noen hus, fortsatte vi å gå i samme retningen vi for litt siden kom kjørenede i. Etter cirka en halvtime dukket det opp et par lys.

Mannen som åpna døra så passe forskrekket ut der han sto, og de to langhåra gutjævlene fra "byen" med hendene dypt ned i olabukse-lomma, så neppe noe bedre ut da de med hakkende tenner spurte om han hadde lyst å fyre opp traktoren som stod foran garasjen.

Vi forklarte situasjonen, mannen lo, og før vi visste ordet av det, satt vi der i bilen med varmeapparaturet på full gjeiping mens The Doors fikk avslutta "Riders On the Storm". Doors-ambivalensen min er long gone nå, og as we speak, kan jeg si at jeg nå bare elsker The Doors. Til og med "Riders On the storm".

[embed]https://open.spotify.com/track/14XWXWv5FoCbFzLksawpEe[/embed]