NY DAG: Rock'n'roll Suicide

Kanskje er det slik en relativt ung David Bowie en gang sa? At det er tiden som putter sigaretten i kjeften på deg? Jeg vet ikke. Joda. Det gjør jeg. Jeg vet det meste. Det jeg ikke vet, er det ikke verdt å vite, for å si det sånn. Eller, kanskje ikke.

Mitt forhold til sistelåta på en av tidenes aller beste album, går langt tilbake. Vi snakker 37 år, som fort kan anses for å være en aldri så liten mannsalder, særlig om du er mann og bare lever i 37 år. Det er det dessverre alt for mange som har gjort. Eller heldigvis, om vi snur litt på det. Man kan ha mye moro i løpet at 37 år. Og livet er ingen selvfølge. Det er ingen selvfølge, og da er det jo viktig at det leves etter ønsket standard, og uten alt for mange aper på skuldra.

Men altså. Allerede den gangen, da jeg og min kompis hadde oppdaget Ziggy for alvor, fikk vi alltid lyst på en sigarett (dette innbiller jeg meg) når Bowie kom med den legendariske setningen; "Time takes a cigarette, puts it in your mouth - You pull on your finger, then another finger, then your cigarette". Selv om vi naturlig nok ikke tok oss en sigarett, så tror jeg vi begge, i våre svært unge sinn, så for oss en sigarett som slapp ut sin vakre blå røyk mens Bowie ble mer og mer intens utover i sitt rock'n'roll-selvmord - som forøvrig ikke handler om selvmord, men snarere om å gi hele livet sitt (som karakteren Ziggy) til musikken, og til slutt bli sittene gammel og tom fordi du ga alt du var, og/eller hadde, til rock'n'roll.
Det finnes mange tolkninger rundt denne teksten, óg rundt veldig mange andre av Bowies sangtekster, men akkurat det skal jeg la ligge denne morgenen. Det eneste jeg kan legge til, er at jeg ofte har mine egne tolkninger på såkalt "åpen lyrikk", som sangtekster heldigvis er noen ganger.

For nå skal det handle litt om røyk. Om sigaretter, rock, morgengryet, tiden, tankene og hele jævla livet. Det skal handle om at jeg mange ganger har gått høyt ut og sagt:
Nei faen! Nå er det nok. Jeg slutter å røyke. Det er dyrt både for helsa og kontoen. Det er bare idioti å røyke. Egentlig helt latterlig.
Jeg har også bare bestemt meg i mitt stille sinn, at nå er det nok. Ja, jeg HAR virkelig bestemt meg. Så har jeg ombestemt meg. For røyk er mat for meg. Næring. En nødvendighet for både trivsel og utvikling.

Javel. Så fra nyttår til påske gikk det greit, i 2013. Men det var da. Det gikk så langt at jeg syntes det stinket av folk som røyka (jeg bodde i Oslo da, og der er det mye folk som stinker i motsetning til der hvor jeg bor nå, ute i villmarka. Her er det ikke folk engang). Men dette var bare et blaff. En fjert i tiden. En tabbe. En feilvurdering. Et svakt øyeblikk. Politisk korrekthet, pluss, pluss, pluss.
For da skjærtorsdagen kom, "skar" det seg, og jeg var tilbake i den stinkende klubben av svake mennesker (ah, den låta der... Jeg HATER den).
Jeg har holdt opp mange ganger. En uke, to uker, tre... Et par dager. I det hele tatt. Men det funker ikke. Ikke i på noen plan. Det blir som et rock'n'roll-selvmord, hvis rock'n'roll er å leve. Og det ER det. Rock'n'roll er tross alt å leve.

Når jeg har våknet de dagene jeg har vært i en "jeg-har-slutta-å-røyke-fase", har jeg stått opp som vanlig, og jeg har bare blitt sittende bortkasta som en spurv på strengen. Tankeløs, apatisk og introvert til det ekstreme. Til og med overfor mine egne tanker. Jeg tenker ikke klart, og jeg har ikke lyst på kaffe engang når jeg er på det teite røykestopp-sporet. Ikke lyst til noe. Ikke til å røyke engang. Jeg forsvinner. Mister all vilje. For det er sånn at kværna mi ikke fungerer når jeg ikke henger i en sigg.
Er det en svakhet fra en svak man?
Nei. Ikke etter min mening. For tankene er ikke-eksisterende i anti-nikotinland, og jeg blir et tomt skall. Styrken, den virkelig sterke, er han eller hun som våger å leve. Ta seg en sigg om nødvendig.
Det har også hendt at jeg har våkna og tenkt; "hva faen er vitsen med å stå opp så tidlig for å sitte til pynt i sofaen? Nei. Jeg ligger her til jeg MÅ ut døra".

Og sånne tilstander som det, fungerer ikke når den viktigeste tiden i livet ditt er de to-tre første timene, mellom fire og sju på mårraparten. Å kutte ut røyken blir det samme som å sette seg frivillig i fengsel. Som å frivillig gi seg selv et enormt handicap. Som å foretrekke elendighet. For verden forsvinner selvsagt i takt med at jeg imploderer.
Alle vet at det ikke nytter å slutte med mat. Det vet jeg óg, men jeg vet også at det for min del ikke nytter å slutte med sigaretter. For det gjør bare at jeg slutter å fungere. Jeg virker ikke når all lyst, og alle begjær fordufter. Og det gjør de. Morgenstunden forsvinner. Kjærligheten sovner. Kaffen blir en skygge av seg selv, og musikken blir nesten irriterende slitsom. Som tannpine. Det blir "la meg for helvete være i fred". Som i "la meg visne bort, uforstyrret".

[embed]https://open.spotify.com/track/1k5iH4KDKi56MFvlnrALNV[/embed]

Som du sikkert skjønner, dukket Bowies enestående "Rock'n'Roll Suicide" opp under mårrahyssingen denne fortreffelige lørdagsmårningen. De første ordene jeg tenkte var; "Time takes a cigarette", og så satt jeg der under kjøkkenviften å tenkte ut det jeg nå har skrevet. Jeg satt der å storkosa meg, og ble ett med tiden. Med omgivelsene.

For lykken er å våkne. Lykken er å kjenne livsgnisten som lengter etter et uvurderlig fint rituale. Etter noe som gir mening og ikke minst næring til alt. Det å kjenne alle cellene i kroppen som gleder seg til all musikken som står på "må-høre-lista". Og lykken er en sigarett. Lykken er en kopp kaffe. Lykken er en Bowie-låt.
Lykken er tanker i bevegelse, og lykken er tid. Tid som står stille uten de rette verktøyene, er verdiløs tid. Tid uten siggen og alt den drar opp i dagen, er et fengsel. Jeg liker ikke fengsler. Jeg liker mentalhygiene og den frie tanke. Livet.

Så det er altså sant at tiden putter en sigarett i kjeften på meg. Jeg elsker tiden for både det og alt det andre, og nå skal vi ut. Vi skal ta med oss en god kopp kaffe og en JÆVLIG lang blodprince, vi skal synge "Rock'n'roll Suicide" til skogen, og vi skal fortsette å gi alt vi har til de første timene, akkurat som de gir oss det vi trenger resten av dagen. Tiden og jeg. Vi er brødre. Vi går opp. Mitt selvmord er å leve. Helt til jeg dør av det.