NY DAG: She's The One

Om jeg lukker øynene kan jeg se gutterommet anno 1980 foran meg. Den gamle mørkeblå eller lilla plastdingsen på størrelse med en middels stor sigareske, den som alltid genererte de store voldsomme bildene i meg. De røde og de blå lyspærene som såvidt lyste opp alle plakatene av Kiss og Queen, en svart/hvit plakat av David Lee Roth opp mot et nettinggjerde, den som fulgte med Van Halens Women and Children First, og som jeg stjal ut av LP-en, sikkert for at den ikke fulgte med kassetten jeg kjøpte, bytta inn og kjøpte igjen. Den store Dire Straits-plakaten der gjengen sitter lett henslengt på kanten av trommerepoet, dukker også opp, óg et lite bilde av en rød Ferrari Testarossa.

"Sigareska" var en kassettspiller jeg fikk klørne i tilbake i 1977. Jeg tror det var en Philips - er ganske sikker på det egentlig. Lokket som var ment å beskytte lydhodene mot støv og dritt, var brukket av, og jeg hadde gjort et lite innbrudd i chassiet så jeg kunne få koplet til et par bilhøytalere jeg hadde bytta til meg fra en eldre gutt nedi gata. Kassettspilleren så fullstendig herpa ut etterhvert, men den funket og den var et senter i livet mitt. For gudene, om noen, skal vite at den tok meg med rundtom i verden, og den la utallige grunnlag for utallige drømmer. Den var billetten ut, tilbake igjen og inn i mitt eget dyp.
Så var det alle kassettene. De orginale: Thin Lizzy, Ramones, Kiss, Nazareth og Queen. Pluss alle opptakskasseten der Elvis, The Beatles, Simon & Garfunkel, Deep Purple og jeg husker ikke alle i farta... Dette var på tiden like før min bror og jeg fikk et større rom sammen, og noen måneder før vi arva platespilleren til foreldrene våre. Stemninga der inne var akkurat sånn jeg ville ha den, og den minnet meg litt om ungdomsklubben på Sommerlyst, skolen jeg gikk på. Det var da også meningen.

Det er utrolig hvor mye det var som skjedde der inne på det lille rommet som sikkert ikke var større enn to og en halv meter ganger tre og en halv meter. Én av "tingene" var en temmelig kraftig forelskelse. Aj-aj-aj, lille gutt. Du var bra fortapt.

Den første Ramones-kassetten jeg skaffet meg, rappet jeg ut av kassettstativet på veggen ved utgangsdøra på Swing-in Disco Pub. De hadde glemt å låse stativet som dekket hele veggen for et lite øyeblikk, så da eieren forsvant bak forhenget på den andre siden av lokalet, smatt jeg ut døra med kassetten som siden denne hendelsen har hatt en så stor plass i mitt hjerte. Jeg beklager dette du snille mann med den skumle fu machu-barten, men jeg klarte ikke å styre meg da den fine tegninga på Road to Ruin regelrett ropte mitt navn. Jeg holdt på å drite i buksa da jeg kom ut på det støvete fortauet i Grønnegata, og jeg trøster meg den dag i dag med at jeg kom tilbake til sjappa i ett sett, og at jeg brukte alle sparepengene mine der, blant annet til å kjøpe de andre Ramones kassettene som var tilgjengelig i 1980. Det hører med til historien at jeg på dette tidspunktet allerede hadde frekventer sjappa i cirka tre år.

Men. Jeg var altså så knusende forelsket i en av jentene i klassen. Jeg turte aldri å vise det, og i hvertfall ikke si det, men sånn var det faktisk gjennom hele ungdomsskolen, i tre jævla år. Jeg sa det ikke til noen, men jeg tror bestekompisen min forsto det, uten at han noen gang ga uttrykk for det. Vi snakket ikke om sånt, i alle fall ikke i fullt alvor.
Det er nifst å tenke på. Vi, min beste venn og jeg, prøvde alltid å vente litt i skolegården (sikkert uten at han la merke til det), sånn at vi kunne slå følge med denne nydelige jenta på veien hjem. Om morgenen sørget jeg sågar for at vi møtte henne på vei til skolen. Ja, jeg var helt fortapt i denne jenta som jeg synes var det vakreste jeg noen sinne hadde sett, men jeg klarte aldri å si det til henne, selv om vi var på tomannshånd en hel rekke ganger. Jeg hadde rett og slett ikke mot nok til det, og jeg fryktet at hun bare kom til å le av meg om jeg sa noe. Det var sånn det var.

Men jeg hadde sangen vår (som også bare jeg visste om), og når Ramones spilte "She's the One", var vi kjærester. Da så jeg for meg at vi vandret gatene i Tromsø, hånd i hånd. Vi var lykkelige, og hun lo av alle ablegøyene mine... Vi gjorde alt jeg regnet med at kjærester gjør. Vi kysset og lo. Hun skulle bare ha visst hva som foregikk i meg gjennom disse tre årene. Jeg var håpløst feig og håpløst forelska. Totalt håpløs.
Låta vekker fortsatt store vakre følelser i meg, men nå går de mer på en slags romantisering av ungdomstiden, på musikken vi oppdaget, og på alt som betyr noe retrospektivt sett. Jeg ELSKER fortsatt Ramones. Noe annet skulle tatt seg ut.

[embed]https://open.spotify.com/track/3p8WmJiKCPTCypdc4PJYbC[/embed]