Øyafestivalen, 8.-12.august 2017

The Wilhelmsens har hatt en forholdsvis aktiv konsertsommer, med Buktafestivalen og Lerivaag Musikkfest som de ferskeste opplevelsene. Men, det meste har skjedd nordpå, og nå setter vi kursen sørover mot hovedstaden. Og hva er da mer naturlig og interessant enn Øyafestivalen i vakre og trivelige Tøyenparken? Ingenting, tenker vi, og gleder oss veldig til sommerens store musikkfestival i Oslo. Undertegnede og Simen skal kose seg i tre dager inne på festivalområdet, der vi finner scenene Amfiet, Vindfruen, Sirkus, Hagen, Hi-Fi Klubben og Biblioteket. I tillegg er det svært så sannsynlig at vi kommer til å sulle noe nede i sentrum nattestid, på steder som Revolver, Parkteatret, Mono og Last Train. Der skjer det selvsagt óg noe spennende, samt at det alltid valfarter fine folk dit. Om vi gleder oss? Gjett om!

Jeg har blitt spurt om det er noen kule band som spiller under årets Øyafestival, med en slags undertone i retning av at bookingen ikke er sååå bra. Da har jeg kontant kunne parere med at vi kommer til å få det uhorvelig travelt om vi skal rekke over alt vi ønsker å få med oss, såpass at vi må dele på oppgavene. Alle dager er det musikk på scenene som vi bare MÅ få med oss, samtidig som det er artister vi ikke kjenner for godt og er veldig nysgjerrige på. Akkurat på det viset en festival bør framstå. At de i tillegg topper med et par artister som gjør at jeg i månedsvis har trippet rundt som en hagenisse fordi jeg gleder meg så voldsomt, gjør årets line-up bortimot perfekt. Tøyenparken er definitivt den plassen på kloden jeg ønsker å befinne meg fra torsdag 10.august til langt på kvelden påfølgende lørdag.

Torsdag, 10.august

Vi skal forsøke å få med oss Hajk på Vindfruen kl.1415, men dette kan bli tøft pga fly og innsjekking på hotell. Rekker vi det vet vi at det er et knallsterkt band som tidligere i år slapp sitt selvtitulerte debutalbum. Skiva fikk blodskryt av undertegnede, og en omtale er å finne på bloggen vår om du er interessert. Deilig, fløyelsmyk pop som er direkte strøken som en oppvarming for det som skal skje i løpet av dagen. Vindfruen er stedet, og etter en solid dose pop er det bare å gjøre seg klar for Feist på Amfiet. Feist ledes av Leslie Feist, som jeg har digget som en del av Broken Social Scene i mange år, men soloprosjektet hennes har alltid vært spennende og interessant. Årets album, Pleasure, har fått noen runder, og jeg regner med at konserten denne ettermiddagen vil by på mange smakebiter fra dette. Dette blir fint!

Så begynner det virkelig å dra seg til. Vi må løpe sokkene av oss til Vindfruen for å ikke misse en eneste akkord av settet til Thee Oh Sees. Disse skranglerne blir garantert et av høydepunktene denne dagen, et band både jeg og junior har digget i mange år allerede. Fjorårets skive, A Weird Exits, var knallbra, og jeg regner med at vi får høre en god del låter fra dette, samt den nye skiva som ryktes å komme i løpet av høsten. Jeg ser heller ikke bort ifra at de vil servere oss noen klassikere fra den absurd sterke Carrion Crawler/The Dream (2011). Utrolig fett blir det uansett. Det drar seg som sagt til, og føttene må jobbe kjapt for å ta oss tilbake til Amfiet slik at vi kan nyte hvert eneste sekund av konserten Ryan Adams skal ha der. Denne unge legenden som startet Whiskeytown helt tilbake i 1994 (må sjekkes ut om du liker countryrock og ikke kjenner bandet) etter seks år i The Patty Duke Syndrome, er faktisk seks år yngre enn meg. 42-åringen har allikevel hele 22 album på samvittigheten. Akkurat denne iveren etter å gi ut skiver har blitt brukt mot ham, men personlig synes jeg det er knall at han spiller av seg det han har på hjertet. Spiller han f.eks. "My Winding Wheel" eller "When the Stars Go Blue" så er dagen gjort for meg. Forvent dessuten en del låter fra årets fin-fine skive, Prisoner, som Ole Morten skrev varmt om på bloggen vår tidligere i år.

https://www.youtube.com/watch?v=GIeLrcD672M

Er det så slutt på herligheten på åpningsdagen? Neida, på langt nær. Etter en time med Ryan må det igjen legges inn en liten sprint, tilbake til Vindfruen, der Mac Demarco står klar med band. Dette tror jeg fort kan bli årets høydepunkt for Simen på konsertfronten, og det kommer faktisk et par sprekinger nedover fra bygda vår her på Senja ene og alene for å se Mac. Han har fått en meget høy stjerne blant garasjerockerne her nordpå, spesielt blant de som liker rocken sin så skakk som mulig. Selv har jeg fulgt ham siden starten, og ser fram til å høre "Salad Days" og "My Kind of Woman", samt noen lekre låter fra årets heftige skive, This Old Dog. Simen skrev en semi-euforisk omtale av den for et par måneder siden, og den kan du jo lete opp her på bloggen vår.

Avslutningsvis så må vi nok gå hver til vårt, så vi kan få med oss de to siste konsertene på hhv Amfiet og Vindfruen. På Amfiet står The xx klar, et band som nok kommer til å sette fyr på folket og sørge for allsang, mens Bergens store sønn, John Olav Nilsen & Nordsjøen skal få oss nærmere midnatt fra Vindfruen. To såkalte crowd-pleasere som er glimrende band for jobben med å sende folk glade og fornøyde ut i Oslo-natta. Der venter enten Perfume Genius på John Dee, eller de drittøffe trondheimsrockerne i Woodland på Parkteatret. Siden jeg digget Woodlands 2017-utgivelse Go Nowhere såpass at jeg måtte skrive en omtale her på bloggen, så ender jeg vel opp med å få med meg dem. Omtalen kan du jo lese her på bloggen om du er nysgjerrig på hva de gjør.At de spiller sammen med de steintøffe bluessoulrockerne i Fantastic Negrito gjør vel strengt tatt valget enkelt.

Fredag, 11.august

Om torsdag blir en solid dag i Tøyenparken, så vil fredagen bli enorm. Dagen starter med de kuleste guttene i klassen, vårt eget kjære The Modern Times. Tromsdalingene (eller, fire tromsdalinger og en Hamna-ramp) spilte en forrykende konsert her ute i Gryllefjord sist helg, og helga før gjorde de en sjokkerende bra konsert i Paradisbukta under Buktafestivalen. Her er det bare å stille opp på Hagen Scene kl.1500, hvis ikke gjør du en stor tabbe. The Wilhelmsens gir iallefall sine varmeste anbefalinger, og VET at du kommer til å storkose deg med et stort glis rundt kjeften i en times tid, om du bare er i nærheten av å like rocken din poppa og kul. Det er på høy tid at et større publikum sørpå stifter bekjentskap med denne kvintetten. Så blir det country/folk/rock av fineste merke på Vindfruen når Hurray For the Riff Raff fyrer i gang. Fele, kombinert med keyboards og gitarer, samt et dødsstødig band bak frontdama Alynda Segarra, blir herlig i solsteiken som jeg har bestilt. 

Et nytt høydepunkt står klar i Hagen kl.1655, og her kommer en ung herremann til å sjokke folk som ikke kjenner ham allerede. Colter Wall ga i fjor ut en EP som var sterkere enn krutt, og fulgte opp med et fabelaktig debutalbum i vår. At en kar tidlig i tjueårene kan ha en stemme som Colter er nesten uvirkelig, og at han attpåtil skriver låter som en rutinert herremann gjør det hele absurd. En Townes Van Zandt-cover eller to kan vi forvente, i tillegg til killere som "The Devil Wears a Suit and Tie" og "Living On the Sand". Herrejesus som jeg gleder meg! Jeg trenger nok minst en time på å hente meg inn, men det kan jeg bare glemme for på Amfiet står The Shins klare ganske så umiddelbart. James Mercer & co slapp tre skiver på rappen som jeg spilte halvt ihjel i sin tid, og tidligere i år kom de ut med sitt femte album, Heartworms, som etter noen runder begynner å sitte. Jeg tror pinadø jeg kommer til å bli hes etter denne konserten, for det er ikke en eneste låt fra bandets første utgivelser jeg ikke kan utenat. Håper å høre "New Slang" og "Gone for Good", men det er egentlig ett fett hva de spiller, for dette blir fett åkke som.

Så er det bare å haste til Vindfruen for å sjekke ut hvordan Angel Olsen er live. Jeg har hørt de tre siste skivene utallige ganger, og digget fjorårets My Woman usunt mye. Rock, pop og noe folk er hva St.Louis-frøkenen byr på, med aldeles nydelige låter som "Shut Up Kiss Me" og "Unfucktheworld" som personlige favoritter. Men, den dama har mye lekkert i sekken. Det er allikevel bandet som avslutter fredagen som er det store trekkplasteret, og et band jeg vel egentlig ikke hadde trodd at jeg skulle få oppleve live. Siden jeg begynte å jobbe på Blårock i Tromsø i 1991 har Frank Black og gjengen vært store favoritter. Jeg har bl.a. skrevet om Doolittle i klassiker-serien vår, men faktum er at alt de gjorde fra 1988 til 1991 er suverent. Jeg snakker selvsagt om Pixies, Bostons feteste band, og allerede regnet blant et av tidenes beste band i veldig mange sine øyne. Ihvertfall i mine. Jeg ser ikke bort ifra at det vil komme en tåre eller tre i løpet av de sene fredagstimer. Jeg er avhengig av "Hey", "Debaser", "Wave of Mutilation", "Monkey Gone To Heaven", "Where Is My Mind", "Alec Eiffel", "Caribou", "Something..".. Faen, jeg er avhengig av Pixies. Jeg elsker Øya for denne bookingen, og heldigvis er det de som runder av fredagen, for mer enn dette kan jeg ikke ta innover meg i løpet av et døgn.

Skulle det være mer saft igjen i kroppen så går turen til Krøsset, og en natt med svensk og norsk hardrock i form av Year of the Goat og Black Magic. Jeg har jo overrasket meg selv før, så hvem vet..

https://www.youtube.com/watch?v=tPgf_btTFlc

Lørdag, 12.august

Lønningsdag, ukas festdag, og siste dag under årets Øyafestival, og selvsagt har de mye deilig musikk på programmet. Dette blir dessuten den lengste økta vår i Tøyenparken, i og med at gode, gamle Vazelina Bilopphøggers kjører igang på Amfiet allerede kl.1300. Vi kan jo ikke gå glipp av Høggern og Eldar Vågan! Nå slipper vi å bevege oss før neste konsert, for etter bilopphøggerne står Morudes klare, for anledningen sammenslått med Bushman's Revenge. Vet ikke helt hva vi kan forvente, men jeg regner med at de drar i gang noen knallåter fra Maarud-brødrenes steintøffe skive Sinister Beat, et album Ole Morten omtalte flott tidligere i år.

Sirkus Scene er åsted for neste konsert, og da speedes tempo opp, riffene blir hardere, og vokalen kvinnelig og intens. Vi snakker om Blood Command, som med Cult Drugs slapp sitt tredje album i i mai. Dette kan bli gøy! Deretter må vi velge mellom Mikhael Paskalev og BadBadNotGood, eventuelt ta for oss hver vår konsert. Hvem som tar for seg indiepop, og hvem som får kose seg med Toronts hiphop/r&b-yndlinger skal vi nok klare å bli enige om. Det som er 100% sikkert er at vi begge står foran Amfiet kl.1735 når Stein Torleif Bjella og hans fire bunnsolide menn er klare. Bjella spilte under årets Buktafestival, og da klasket jeg likesågodt til med terningkast 6, og det var ikke et øye for mye på den terningen. Jeg har sett ham spille en rekke ganger, men det han og bandet gjorde fra hovedscena i Telegrafbukta var magisk, vilt, tandert og rocka på en gang. Her er det bare å stålsette seg for en solid time med gåsehud.

Kl.1910 er det klart for den ypperste garasjerock som er å oppspore på jorda i 2017, når The Mystery Lights starter sitt elleville sett på Hagen Scene. The Wilhelmsens elsker The Mystery Lights, og de elsker oss. Eller, de har vel egentlig bare sagt at de elsker Dead Moon-tattoo'en min. Her er det bare å gjøre klar for The New York Finest for tredje gang på et lite år. Hah! Så står vi ovenfor nok et lite dilemma. Sirkus kan by på den hippe hiphop'eren Vince Staples samtidig som Car Seat Headrest spiller på Vindfruen. Eller, dilemmaet er ikke større enn at Simen må få med seg rapperen om vi skal skrive om ham. Car Seat Headrest var inne på min topp 10-liste i 2016, og jeg elsker rett og slett dobbeltalbumet Teens of Denial. Jeg ser faktisk ikke bort ifra at dette kan bli et av mine fineste musikkminner fra 2017. Aiaiai, dette skal bli utmerket! Når "Drunk Drivers/Killer Whales" eller "Cosmic Hero" blir pelsen å reise seg, og den kommer neppe ned før dagen etter. 

https://www.youtube.com/watch?v=bEsItsZphwQ

Den siste festivaldagen avsluttes for vår del med begge beina godt plantet rett foran Sirkus Scene. Der står altså selveste The Hellacopters, alene grunn nok til å tømme bankkontoen for å komme seg til Oslo. Nicke er en av verdens tøffeste rockere, en kar det er umulig å ikke la seg rive med av, om det er Imperial State Electric eller The Hellacopters. Men, olding som jeg er, så er det ikke fritt for at det er The Hellacopters som får pumpa mi til å slå raskest. Nordens MC5, The Stooges, Radio Birdman (putt inn et kult rock'n'roll-band) leverer bestandig varene, og det at de er satt opp sist på siste dag er rett og slett et smart trekk av Øyafestivalen. Alle, absolutt alle, som avslutter kvelden med svenskene kommer til å legge seg med verdens største glis rundt kjeften. Jeg vet iallfall at jeg kommer til å gjøre det.

Håper å treffe på så mange av våre lesere som mulig. Uansett, ha en aldeles utmerket festival, og sjekk gjerne ut spillelista under her. Vi ses!

https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/0SsLfdkerT2fN63s8HA8Hw