Ron Gallo - Heavy Meta (New West Records)

Ron Gallo er en fyr fra Philadelphia som har bevegd seg fra Pennsylvania til Nashville, Tennessee. I honkytonk-byen har han drevet med musikk siden ankomsten, hovedsaklig som frontmann i americana-bandet Toy Soldiers, et artig nok band, selv om de ikke akkurat skiller seg voldsomt fra mengden. Men, det har det pinadø blitt ei endring på. Låtskriveren, gitaristen og vokalisten Ron Gallo har fått med seg produsent og bassist Joe Bisirri og trommisen Dylan Sevey i studio, og endt opp med å gi ut ei skive i eget navn. Sånn kalles stort sett for soloskiver, men Ron Gallo føles definitivt som et band. Et skikkelig heftig fett band.

Heavy Meta ble til fordi den semi-unge fyren ble mer og mer ilter og desillusjonert jo nærmere han kom trettiårsgrensa, og der mange punkere blir softere med årene og ender opp med å gi ut countryskiver, har han altså endt opp med å gå andre veien. Han bodde en periode like ved den største togstasjonen i Philly, et enormt knutepunkt for både nasjonale og lokale linjer, og der satt han ofte bare å studerte alle de rare skapningene som hastet avgårde i alle retninger, og ble både inspirert og skremt av ting han så. Disse opplevelsene har vært utgangspunktet for skiva, som med sin passe kryptiske og dobbelsidige tittel får i gang tankespinneriet. Er dette heavy? Og hvorfor meta? Er dette et tungt album? Er det et innspill i en musikkdebatt om hva som er tung musikk? OK, det er vel meta nok i seg selv bare å komme opp med en tittel som dette, og når låtene kretser rundt en del problemstillinger rundt det å være artist og spille i band, så kan man vel bare konkludere om at albumet er døpt med tanke på å ikke skjemme navnet.

Jeg oppdaget Ron Gallo for alvor for et halvt års tid siden, da Kim Wild (Neperud, Tor Ærlig, Cesh) tipset om at dette måtte være noe for meg, og den ære skal han få selv om jeg hadde hørt EP'en han allerede hadde sluppet. Siden han vet at jeg er mer enn forgapt i ymse garasjerockere så visste han at dette ville være noe for meg. Det var singelen "Young Lady, You're Scaring Me" som ble sendt min vei, og jeg var solgt umiddelbart. Når så den andre singelen fra det som skulle ende opp som Heavy Meta ble sluppet noen uker før jul, risset jeg releasedatoen 3.februar 2017 inn i parketten i stua. "Please Yourself" er rock'n'roll helt helvetes nøyaktig sånn det skal være. Halvannet minutt med musikalsk krutt og energi, og med en småilter og kul frontfyr som virkelig har skjønt det.

Tekstene er varierte, nydelige og heftige. "Why Do You Have Kids?" er en låt han fikk idéen til da han så ei mor komme ut av et tog på den nevnte stasjonen, med en sigg i kjeften og et spedbarn i en sele på magen. Når aska fra røyken drysset som snø over podens skalle tenkte han disse tankene i sitt stille sinn, tankene som ble til den iltre teksten. "All The Punks Are Domesticated" er et av albumets roligste øyeblikk, bevisst nok. Låten handler om kollegaene han hadde i et vaskefirma som reiste rundt i Philly og vasket kåker. Alle var punkere, digget hardcoreband som Minor Threat og Replacements, og klassiske band som Ramones og Stooges, men gjorde ikke annet enn å diskutere studiemuligheter og planer de la om familieforøkelse og huskjøp. Dette syntes Gallo, som selv var mer en "kjedelig" rocker, var smått hysterisk og noe ironisk, når en tenker på punkernes ideologi, om man kan snakke om en ideologi der i gården.

https://www.youtube.com/watch?v=Qq8uCmgLgKk

Selvransakelser er det óg å spore her, som i "Poor Traits Of The Artist" (kudos for ordspill), en låt om det å være usikker på om låtene han skriver er bra nok, og ikke minst i den nevnte knallerten "Please Yourself", der han vræler ut trying to please everybody, you just let everyone down. Akkurat dette har vel nærmest blitt ei læresetning blant de kule og særegne musikerne som driter i trender og alskens meninger fra det store "synse-korpset". Og, selvsagt er dette to av de kuleste låtene på skiva, med masse fuzz, vreng og ditto enkle melodilinjer. Litt The Cramps over den første, en anelse Gun Club over den siste, som det forøvrig er laget en drittstilig video av.

Jeg hadde bestemt meg for å ikke drive med en masse namedropping her, for Ron Gallo er en fyr som rett og slett er seg selv, med sin egen stil og sitt eget uttrykk. Men, lytt til "Can't Stand You" og si at du ikke tenker John Lennon anno 1971, og jeg kan si at du bløffer. Og, her er det mye som er tydelig inspirert av T. Rex, Big Star, Mott The Hoople og The Who. Herlig og manisk eklektisk til tider, men alltid ekstremt fett og stilig. Det finnes ikke antydninger til et dårlig spor her, om du har sansen for det kuleste som oppstod i UK siste halvdel av 60-tallet, eller setter pris på litt "ballsy" rock fra tidlig 70-tall. "Put The Kids To Bed", f.eks., med det kuleste kompet i byen, melodiøst og ilter på en gang, og en sang som rett og slett handler om å angre på at man fikk barn fordi man da plutselig må dele på dama med barna. Eller hva med et tungt riff som bare vrenges til noe deilig og nyskapende (!)? Det får du med "Kill The Medicine Man", låten som handler om da Gallo ga opp alkohol og dop. Historia bak er interessant nok, så da er det bare å dra den. Han hadde ei dame som slet med at rusing var det eneste hun likte, så han tilbydde seg å slutte med dette selv for å gjøre prosjektet "kutt rus" lettere for henne. I denne prosessen begynte han å fundere over poenget med å gå til den lokale baren fem kvelder i uka, bare for å sitte der å supe øl og brennevin til kl.0300, mens de diskuterte meningsløse greier som han hadde glemt allerede dagen etter. Når han i tillegg hadde erfart å bli tilbydd lønn etter spillejobber i form av alkohol skjønte han at dette var noe han greide seg fint uten. Og låten "Kill The Medicine Man" ble til.

Som sagt, alle de elleve låtene er herlig solide, men skal du lytte til bare en låt så kan det gjerne være "Don't Mind The Lion". Her begynner han straight og rolig, som en ung Tom Petty eller en John Mellencamp i balladeform, for så å la det balle på seg som en vaskekte rockeveteran. Debutskive, du liksom. Ron Gallo kan alle knepene i boka allerede på sin første skive.

Vurdering: Skal du bare ha ei skive fra februar 2017 så er valget fryktelig enkelt: det kommer ikke til å bli gitt ute ei bedre skive enn dette denne måneden. Det kan jeg forskuttere her og nå. Og det er ikke veldig usannsynlig at Heavy Meta befinner seg på Topp 3 når jula ringer inn. Så djevelsk bra er dette. Folkens, her er det bare å bestille herligheten først som sist. Jeg har gjort det, og vinylen er dermed garantert i hus 3.mars. For en måneds tid skal jeg klare å støtte meg til Spotify og B&W A7. Kanskje. Dette er max antall øyne på terningen, 10/10, instant classic og alt det derre.

https://open.spotify.com/album/397kqeXjazlPQ3JqquxDz5