It's time for a change - I'm tired of that same old same

Hver dag i lange tider, og alle dagene denne uka, spesielt, har jeg sittet foran denne satans PC-en og bare stirret tomt ut i lufta. Med en plan om på skrive 3-4 innlegg av "Fem på Rappen", har jeg sittet et par timer ved tastaturet, dag etter dag. Men det skjer absolutt ingenting. Stemmen er borte. Hobbyen og lidenskapen gjennom 8 år har med ett blitt min egen verste fiende. En gammel venn som bare gnager dagene mine i seg til de ender opp som støv. Støv og lange bleke skygger, tomme tanker og en helt elendig skyldfølelse. Så. For å i det hele tatt komme videre med noe som helst her i livet, har det i lang tid vært klart for en endelig avgjørelse. En avgjørelse som både jeg og de som kjenner meg har etterlyst, og ventet på.

Selv om jeg har hatt en klar idé om å runde av anmeldelsene med en liten serie "Fem på Rappen", har dette vist seg mer enn bare vanskelig. Det er umulig. Jeg leverte jo én slik for noen uker siden - og den var bare helt borti rævva. Og siden har det altså vært stopp. Bom stopp. Det nytter ikke å kreste, eller tvinge ut følelser om ny musikk, når de har forsvunnet. Forsvunnet fra formidlertrangens nydelige avdeling - selv om jeg vil ha de tilbake (noe jeg er usikker på om jeg vil). Og det har resultert i at jeg har like lyst og/eller evne, til å skrive noe gangbart nå, som jeg f.eks har til å grave opp Adolf for så å legge han ved siden av meg i senga som en kosebamse for all ettertid... (Fy faen for en tanke).
Det er med andre ord ingenting som sier meg at det vil skje. Tanken er egentlig uutholdelig. Så jeg vet her jeg sitter nå, etter rådføring med hun som skal bli min kone neste fredag, óg en jævla god kamerat, at jeg nå har tatt en riktig og endelig beslutning. Jeg er nødt til å ta en lang pause. Ja, en på ubestemt tid.

Jeg kan skrive ting som ikke har med å omtale ny musikk og nye musikalske inntrykk, og det kommer jeg til å gjøre etter at jeg endelig har fått gifta meg med hun jeg elsker. Eller... når jeg er klar. Jeg har mye gammelt rask på hjertet.

I natt drømte jeg Bob Dylan igjen.

Vi er kompiser når han dukker opp i mine drømmer, og det er like trivelig som det er absurd.

Bildet i dette innlegget, er et jeg laget etter at jeg drømte Mr. Zimmerman for noen år siden, og det uttrykket jeg fikk til å tegne i hans fjes, er det jeg føler at jeg selv har akkurat her og nå.

Jeg tar en lang pause nå. Takk for følget så langt. Takk til artister og lesere. Dere er essensen.

Mvh,
Ole