John Peter & His Collaborators på Kulturhuset Haglund i Trysil

Sist lørdag var det altså duket for konsert i sjølvaste Trysil. Bygda som svømmer over av musikalske entusiaster, musikere og eminente korgutter - óg jenter, må vite. Begge vi gutta i The Wilhelmsens var i posisjon til å overvære denne konserten, og det skulle vi så sannelig også gjøre. Altså overvære den, og suge den til oss. Så vi tok med oss hver vår kone, og fant veien ned til Innbygda gjennom skog med ymse snøflekker fra en jævla seig vinter på kronglete veier og i et litt forsiktig regndryss. John Peter & His Collaborators skulle fremføre sitt album fra i fjor, Transparent Blue, i sin helhet, og det kunne jo på ingen måte gå upåaktet hen.

Egentlig skulle vi, i alle fall min nybakte kone og jeg, også på Levi Henriksen & Babylon Badlands-konserten som fant sted på fredagen, men siden det skulle stå et aldri så lite bryllup den dagen, og det faktum at min bror og hans kone dukket meget overraskende opp uti gården her, ble det ikke slik. For i mitt forhåpentligvis ikke så alt for syndige liv, har jeg neppe fått meg en større overraskelse enn den jeg fikk da jeg oppdaget et par mennesker utenfor stuvinduet der jeg satt i godstolen å lyttet til Waylon Jennings, Chuck Berry og Roy Orbison (ikke samtidig) med min far. Jeg tenkte Jehovas Vitner, syltetøy og nypoteter. Jeg tenkte såpeselgere eller agenter for billige fuglefrø og fandens oldemor da jeg så min bror og hans fru surre rundt på grusen der ute. Jeg mener, jeg kjente igjen deres ansikter, men klarte ikke å legge to og to sammen før jeg kom meg ut og fikk slengt armene rundt dem. For en stakket stund rådet det fullstendig forvirring i min senile lille verden, men da jeg atter kom til hektene, skjønte jeg at folket hadde reist 200 mil for å komme i mitt beskjedene lille bryllup. Og da ble det klart. Den ene konserten måtte vike, og den andre ville skje med en fordobling av manntallet som skulle forlate vårt hus her i skogen.

Ole Morten leverte en sjokkmelding litt utpå nyåret, da han proklamerte at han og Anne skulle gifte seg i slutten av april. Et lite bryllup, null ståhei, og kun de to sammen på rådhuset i Trysil. De trengte forlovere som seg hør og bør, en jobb undertegnede og min kone Renathe selvsagt ærbødigst påtok oss, men vi måtte ikke komme sørover. I forordninger som dette hentes det inn to rimelig tilfeldige vitner som kan bekrefte at alt går rett for seg, så vår tilstedeværelse var ikke nødvendig. Renathe var umiddelbart klar på at vi skulle sørover, og jeg var like klar på at vi da skulle gjøre det til en overraskelse. I og med at jeg prater sånn cirka daglig med brodern så var det ikke fritt for at jeg holdt på å røpe meg en rekke ganger, men det er en annen historie. Vår mor visste óg at vi skulle ta turen til Trysil, og for henne var det om mulig enda vanskeligere å ikke røpe seg. Hun serverte meldinger til Ole Morten ved flere anledninger som var mer enn hint om at vi ville dukke opp, heldigvis uten at han tok signalene.

Nå hadde det seg sånn at jeg var i Kristiansund i uka som strekte seg fra 23. til 27.april, og bryllupet skulle altså stå 27.april. Verdens beste "alibi", med andre ord. Det han ikke visste var at jeg jobbet inn fredagen ved å kjøre lengre dager på jobb mandag til torsdag, så på ettermiddagen på torsdag landet jeg med Widerøe på Gardermoen, hvor min kone hadde ventet på meg i fire timer. Vi hentet ut en leiebil, kjørte de rundt hundreogfemti kilometerne nordøstover, og kl.2030 parkerte det en vinrød Mazda CX-3 på gårdsplassen i Tenåsveien 112 på Slettås. Ansiktsuttrykket til brodern var ubetalelig da han etterhvert skjønte at det var vi som kom, folk han ikke hadde sett på et par år. En blanding av forvirring og glede som kjapt ble vekslet inn i noen bamseklemmer og smått hysteriske meldinger. Bru'ra og brudgommen hadde fått sine forlovere på plass, og vi var klare for bryllup og etterhvert konsert.

Så da sto vi der i rådhussalen, min mor og min far, broderens fru, og han selv. Ja, også vi da. Brudeparet. Varaordfører Knut Løken, en utmerket sanger, skulle det vise seg, hadde jobben med å vie oss, og jaggu ble noe av det sterkeste jeg har opplevd. Alt han sa, og ikke minst det han sang, holdt på å sende meg rett ut i den store elva av tårer, emosjonelt sammenbrudd, og what not. Men, jeg overlevde de følsomme strabasene, og midt i Alf Prøysens "Mitt hjerte er ditt", skjønte jeg at vielsen var et faktum, og at de fineste folk på jorda hadde overvært den rørende seansen. Jeg var med ett en gift mann i en alder av godt og vel 52.

Min første konsert som gift mann, eller ektemann, som det også heter, sto altså for tur nå. Etter gårdagen med kinamat på Trysils stolte "China Restaurant", diverse utmerket drikke og en fortsettelse av festen her hjemme i skogen, tok vi fatt på lørdagen med god frokost og så endelig en middag hinsides alt en skogsmann og hans fru kan drømme om. Fra Senja hadde Renathe tatt med seg min livrett, BOKNAFESK, på fly og i bil, og da retten sto der på bordet, var det en gammel lengsel som nå ble fullbyrdet. Der var så helvetes godt at jeg glemte alle magemål, og bare klemte innpå til jeg skjemtes. Herregud hvilket perfekt måltid det var.
Så dro mine kjære foreldre hjem til Østfold, og vi andre kunne så smått gjøre oss klare for en svært etterlengtet konsert med det gjenget som sørget for undertegnedes favorittalbum av 2017. Vi klemte oss inn i nevnte Mazda, og ga oss ivei mot Kulturhuset Haglund.

Vel fremme ved destinasjon, bar det inn med oss etter en sigarett og litt frysing i den kjølige aprilkvelden. Damene fikset pils og fant etter hvert et lite bord i Vestibylen Café, mens broderen og jeg gikk inn bak scenen for å hilse på gjengen. Der bak forheng, kabler og alskens teknikk, ble det bamseklemming over en lav sko, og litt småprating, før vi tumlet ned fra scenekanten og fant våre kjære som satt å ventet på oss. Og så endelig, bar det inn i salen der det allerede satt i overkant av 100 ventende og musikkhungrige sjeler. Scenen lyste opp, mens strofer fra A Hard Days Night-filmen (tror jeg det var), fylte lokalet med forventning. En og en kom de mange musikantene ut, og da A Hard Days Night-teksten ebbet ut, kom også selveste maestroen ut i full fart. Som en blanding av Thåström og Nick Cave, kom John Peter farende ut på gulvet, og forestillingen var i gang.

Brudgommen fikk brura, god mat ble spist i en rekke omganger, whiskey og øl havnet under brystkassa, og fredag ble til lørdag. Etter at gamlingene hadde forlatt og kvinnfolka lå og ladet opp batteriene før konserten med John Peter Støa og hans gode musikalske venner, var det tid for å spille rock'n'roll i stua i Tenåsveien. Transparent Blue hadde selvsagt fått kjørt seg, mens jeg var ivrig på å få introdusert The Sheepdogs for Ole, og da først og fremst bandets nye skive Changing Coulors. Andre nyheter som skulle få oss i feststemning var Oslo-bandene Mother Trudy og Kosmik Boogie Tribe, samt Ezra Furman, Kyle Craft, The Men, King Tuff og Sloan. Noe for enhver, altså, og ihvertfall for The Wilhelmsens. 

Siden jeg hadde latt meg overtale til å nyte noen iskalde øl, var det Renathe som kjørte de 25 minuttene det tar å komme til Trysil. I lett regnvær, vind surere enn jeg kunne innbille meg, og nær frysepunktet på gradestokken, labbet vi inn i kulturhuset på Trysil. Konsertstart kl.1900 er normalt i tidligste laget for meg, og publikums sammensetning noe annerledes enn jeg er vant til. Det var kommet bra med folk, gjennomsnittsalderen var sannsynligvis ikke langt unna mine egne 49 år, og stemningen fin-fin i den lille puben som lå rett innenfor inngangsdøra. Jeg merket meg at tryslingene er et hilsende folkeslag, noe som utelukkende er en fin tendens. Stort sett alle vi møtte nikket og hilste, såpass at jeg lurte på om de visste hvem vi var. Da vi kom til billettsjekkerne, to blide damer, skjønte jeg at ihvertfall noen visste hvem vi var. "The Wilhelmsens! Dere skal bare gå backstage, karene tar seg noen pils der, og vil hilse på dere." Vi var ikke vanskelige å be, og etter litt småprat med hovedpersonen, altmuligmann Kim Wild, og den fantastisk dyktige konsertfotografen Ketil Hardy (sjekk ut hans formidable fotobok Rockography!) satte vi oss strategisk på tredje rad, brudeparet og forloverne. 

Det temmelig store orkesteret boblet over av humør og spilleglede fra første takt, og lyden der vi satt traff rimelig godt med unntak av en litt lav vokal i John Peters mic på mellomtonenivå, óg et orgel som var litt vel skarpt i toppfrekvensen. Men dette er kanskje bare pirk fra undertegnede som nå er han 52-åringen dere vet. Låtene kom på løpende bånd, akkurat som på albumet, og John tok fint tak i et publikum han proklamerte måtte være venner og familie. Vi var i alle fall venner, og også familie, om den store musikkfamilien kan være gjeldende i en sådan stund. Masse små sprell og god energi var som en ledetråd hele veien, og det var lett å nære at gjengen på scena var trygge på hverandre. De varierte og sammenfusjonerte musikkstilene som karakteriserer Støa & Co's uttrykk gled sømløst og elegant inn i hverandre, og det var en sann glede, og ikke minst, opplevelse å få greiene servert live - etter utrolig mange runder med selve albumet. Stian Langeruds vokale egenskaper imponerte meg gjennom hele konserten, og det var ikke fritt for at ståpelsen fikk kjørt seg underveis. Også John søster, Eva Maria gjorde noen sangprestasjoner det sto respekt av, og rett som det var tenkte jeg at det likegodt kunne vært Isobel Campbell som sang. John Peters uttrykksfulle røst ble hele tiden understreket av hans fremtoning, og samtlige musikere befant seg i den samme bobla - noe som alltid er en fordel for et velfungerende orkester.

Kim Wild levde hele tiden opp til sitt gode navn og rykte der han danset rundt som en svingstangindianer på musikkens drivende vinger, mens han produserte både rytme og diverse tilleggslyder til det komplekse lydbilde denne gjengen stadig genererer. Det er en opplevelse i seg selv å se Mr. Wild kose seg på scena. Den fantastiske bassisten, Terje Nylund, var både lim og fremdrift, mens begge gitaristene, altså Dan Riis og Støa-bror, Bjørn Erik, passet på å krydre låtene med både riff, licks og soloer. Et fint driv ble også dandert og utviklet perfekt av fiolin og orgel, servert av henholdsvis Øystein Imsen og Geir Fragell. Samtidig som Fredrik Lehmann tegnet sine rytmestrukturer i den pulserende atmosfæren, var det aldri tvil om at John Peter var frontmann og dirigent. Han spilte kassegitar og sang av full hals, og han spilte piano, hvisket, messet og skreik. Det var full levering når det trengtes, og helt på parketten når komposisjonene kom dithen. Og plutselig da det var klart for "From Johnny to June", dedikerte han låta til oss som nettopp hadde gifta oss. Det var selvsagt både rørende og ærefullt, og et øyeblikk vi aldri kommer til å glemme, min kjære og jeg.

I det "Beautiful Something" ble klasket i gang av det ti mann sterke bandet kalt The Collaborators og som for sikkerhets skyld er John Peters egen, personlige gjeng, var jeg 100% med. John Peter kom ut på scena som en høy og mørk Nick Cave etter at koristene Eva Marie Støa og Stian Langerud hadde tatt seg av vokaljobben på åpningslåten. Derfra og ut ble det en fest av en konsert. Ikke overraskende, i og med at både jeg og Ole Morten holder Transparent Blue for å være noe av det sterkeste som noensinne er lagd av musikk her til lands. "Acid of My Mind" er den perfekte låten å introdusere Sjefen Sjøl, og som en ADHD-gira propell var han høyt og lavt over hele lokalet i løpet av et par-tre minutter. De raste avgårde uten for mye pjatt og preik, men før "Dick" utfordret han bandet i en lingvisktisk debatt som dreide seg om låttittelens oversettelse til norsk. Jeg hadde jævlig lyt til å brøle ut "KUK!", men lot det være. Den australske mini-hiten "Pale Blue Eyes Crying in the Rain" var nøyaktig så nydelig som den skulle være, mens "Snow White" den rytmiske festen den er på albumet. "Waves" fikk fram taktfaste klappsalver i salen og ble nydelig framført av Langerud, før John Petter tok oss helt ned med "Life Is Sad". 

Eva Maria sang tittelmelodien nydelig og sart, og når John Peter kom inn ble duetten så vakker at det like gjerne kunne ha vært Kurt Wagner og Courtney Tidwell som stod på scena. Gåsehudfremkallende. "Melody #2" kom og gikk før John Peter og felehelt Imsen fant det på sin plass å stemme strenger. Dette pågikk samtidig som låten "From Johnny to June" ble framført til ære for det nygiftede paret på tredje rad. Vakkert var det, og ikke lite rørende. Godt over halvveis i konserten tok bandet virkelig av, låtene ble langt mer improvisert, Kim fikk herje litt bak trommesettet, og de mest rocka låtene fikk ihvertfall meg i feststemning. "Los Collaboradores" fikk de tangofikserte fram på setene, Langerud imponerte med det som låt som perfekt spansk diksjon, og hele bandet var på hugget. "Sister Transistor" var låten bandet ikke ville avslutte, med en outtro som tok flere minutter, og "Elevate-Her Music" var et av de virkelige høydepunkt. Innimellom disse rockerne var "Playlist" skvist inn, denne morsomme lille saken om en eks sin elendige musikksmak som avsløres på Facebook. "Out Here", sunget av Eva Marie, var nok et gedigent høydepunkt, som sammen med "Lucy" fikk fram kosestemninga.

Det nærmet seg slutten, bandet hadde spilt i halvannen time, med en intensitet og guts som burde ha gjort dem utmattet, ikke minst ivrige John Peter. Men, med "She Thinks She Is Baudelaire" tok hovedpersonen virkelig av. Han løp fram og tilbake i konsertlokalet, et lokale som bestod av ei såpass stor scene at de ti musikerne hadde god plass, og en sal så stor at den lett ville ha rommet 4-500 mennesker. De rundt regnet 150 frammøtte responderte såpass at det virket som om sjappa var utsolgt da Støa startet sin vandring, bandet improviserte på nydelig vis, og den fire minutter lange låten tok bortimot ti minutter å spille. Kult, fett, og dønn solid. Med "Alegria!" fikk vi mer spansk temperament, før nydelige "Something Beautiful" avrundet en utmerket konsert. Bandet ruslet av scene til stående ovasjoner og trampeklapp, og det ble øyeblikkelig klokkeklart at de måtte ta turen ut igjen for å gi folket mer. Det fikk vi med en låt fra et tidligere album, en låt flere av de frammøtte kjente til, men som var ukjent for meg. Publikum elsket låten. Etterpå var de fleste mette og fornøyde, så John Peter and His Collaborators fikk forlate åstedet og nyte noen fortjente pils.

Å forlate sin første konsert som nygift og ekte, var intet annet enn næringsrikt og tilfredstillende. Med såpass mange aktører på scena var det plenty å feste blikket på, og siden vi satt temmelig nær, ble det fort litt varmgang i nakkemusklene, og det trengtes siden man nettopp hadde oppdaget en slags fettnakke da min bror knipset noen bilder under vielsen dagen før, men det er en historie jeg skal ta meg av på egenhånd, og ikke plage dere lesere med.
Ellers så sender vi en stor takk til Ketil Hardy som lot oss bruke bildene han tok under forestillingen. Du er en hedersmann.

Jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å tilbringe en helg der vielse og samvær med folk man elsker sitter og står i førersetet. Kollektivet på scena leverte oss en opplevelse, en forestilling, like mye som en konsert, og om denne gjengen noensinne kommer i din retning, så ikke la sjansen gå ifra deg. Det hadde selvsagt vært perfekt om vi hadde rukket Babylon Badlands kvelden før, men vi er jo bare mennesker, selv om vi alle mann alle var og er ektefolk. Jeg anbefaler alle lesere å sjekke ut Transparent Blue, og jeg anbefaler dere også å gifte dere i Trysil Rådhus. Nå er sommeren endelig kommet til Trysil, så da kan vi ikke sitte her å glo. Me høyrast!