Aggressive Dufter

Blomst er et Trondheim-band som ble et Oslo-band, og som har medlemmer fra Østfold og Sørlandet. Frontdama med kjempestor F heter altså Ida Dorthea Horpestad. Hun er opprinnelig fra Ørje, og dermed det nærmeste du kommer en svenske her til lands. Men, med den stemmen hun har så hadde vi tilgitt om hun hadde svensk pass. Gitarist Lasse Febakke og trommis Teodor Andersen er fra Søgne i Vest-Agder, som før Lasse og Teodor kom til verden er mest kjent for ei steinalderkvinne. Sistemann, bassist Christopher Robin Omdahl, heretter omtalt som Chris, er fra nabolaget til Søgnekvinnen, nærmere bestemt Mandal. Sammen har denne kvartetten nå klasket til med et pønka og energisk album som vil sette Norge på det skandinaviske pønkekartet igjen.

Blomst IL er spilt inn i Taakeheimen Studio i Oslo, med Morten Øby bak spaker og knotter. Denne jobben har han bl.a. gjort for Hilma Nikolaisen og Tusmørke, og selv har han spilt i band som Lionheart Brothers, Pirate Love og Stein and the Fury. Masteringen er gjort av Magnus Kofoed, så lyden på vinylen er helt suveren. Blomst har utvidet lydbildet fra sist gang, med blåserne (Mathias Holde - trombone, Vidar Enga - horn, Kim Koffeld - trompet og Rosshilde Johansen - saksofon) og felespiller Niamh McElhill. Blåsearrangement har Henning Huseby stått for. De kule bildene på coveret er tatt av Mille Frømyhr, som også står for coverdesignet. Grafisk design (innersleeve) er sørget Mari Hole for. Albumet gis ut av Name Music, og er å få kjøpt som LP om du foretrekker et fysisk format. Det låter ekstra fett, så her er det bare å sørge for å ha vinylen i platesamlinga di.

Bandet har fått rimelig mye oppmerksomhet allerede, og enkelte har til og med uttalt at de er det beste som har hendt nordisk pønk siden Ebba Grön. Kruttsterke ord som ikke er urimelige, for med Ida i spiss snakker vi om et ilsint, energisk og fengende band som feier over alt som er i nærheten av dem. Samtidig hører jeg en del Jokke & Valentinerne i musikken, og de kan innimellom minne om band som Bäddat För Trubbel og Raga Rockers. Men, best av alt - de låter 100% som Blomst.

Strekkmerker som strekker seg
fra hjertet til lungene
Strekker seg etter deg
for å fylle tomrommet

Et småfunky riff, noen slag på skarpen, bandet kommer inn, mer volum på gitaren, og Ida som kommer glefsende inn på vokal, og nærmest bjeffer ut meldingene sine. "Mine Hender Brenner" er garasjerock med masse baller, og Ida har de største (no pun intended). Det går unna med et lynkjapt komp, riff som skytes ut, og en gitarsolo som følger låten i mål. Det hele er unnagjort på like over to minutter, og avsluttes med et lite "Æhh!", liksom for å markere at "det her, det her tok på kondisjonen".

Blomst lar oss ikke hente inn pusten, og kjører på med "Penger i Madrassen", en noe mer neddempet låt som minner meg litt om Raga Rockers, om vi ser for oss en Michael Krohn med litt mindre utstyr. Ida messer ut meldingene, og hun høres ikke spesielt fornøyd ut. Koringen til gutta er strøken og av sorten som følger opp Idas kommentarer. For vi snakker om kommentarer her, om kvinner som blir kvinners verste fiende, oppvåkningen hun har vært gjennom med tanke på kynisk reklame, pengemaskineriet rundt utseende og den perfekte kropp, hvordan damer objektiviseres, og at alle egentlig bare kan kysse henne i ræva. Det er en kommentar jeg kan like, og låten er kul som fy, med en gitarlyd som er elskbar. Og fuzzbass. Jeg elsker fuzzbass.

Vi vil så gjerne bli retusjert
Vi vil bli sett opp til og akseptert
Så vi gjør så godt vi kan, men det er ikke plass til alle

Som overskriften mer enn antyder så er Blomst passe kokforbannet. På kroppspress, kynisk markedsføring, pengefolk og gud og hvermannsen. Og, vi lar oss påvirke, i det daglige liv og SoMe-sammenheng. For å framstå perfekt er retusjering et tricks mange tyr til, denne digitale maskeringen som fjerner alt som er uønsket. "De Retusjerte" er oppgjøret mot denne absurde trenden, og tiraden er tonesatt i det melodiske landskapet til band som Arcade Fire og Parquet Courts. Nok en snasen gitarsolo presenteres, og sansen for jobben Febakke gjør bare vokser i takt med skiva. "Oss Som Bare Drar" var den første singelen som ble sluppet. Den har vært blant oss siden tidlig august i fjor, og er nok en lystig melodi. Beatles spiller pønk, med blåsere og fin-fin stemning, eventuelt Cut Worms på norsk. Det som er sikkert er at den eller de som skriver låtene i Blomst må kjøre på i samme spor, for dette har de dreisen på. I samme slengen kan de ramme inn stemmen til Ida, for rock'n'roll kan hun pinadø synge.

Har du vært skikkelig lur og skaffet deg Blomst IL på vinyl så er siste låt på side A "Noe å Tro På", en pønka rakker med noen ska-takter, enstrengers solo, og et midtparti der de nærmest avslutter låten. Med englestemme poengteres det at det er viktig å ha noe å tro på, bare for å smelle til med masse energi og fandenivoldskhet. Albumet vendes, og vi møtes med "Boom Boom". Og jeg blir definitivt solgt. Mer Raga Rockers-rock, en knakende stilig mix, og et band som lager en vegg av lyd, ispedd noen licks, heseblesende koring og et komp som maler på. Gladpop-pønk skapt for å røre litt på skrotten.

For jeg vil bare ha, jeg og
For jeg har jobba hardt, jeg og
Og jeg fortjener kos, jeg og
En liten drink en sommerkveld

Alt går ikke unna i et heftig tempo, og med "Dø Manns Kyss" beviser de at de behersker å roe ned. Ida får vist fram mer av sitt register, Andersen får leke seg mer med trommene, og sammen med Chris legges det til rette for Febakke å smøre ut ei deilig melodilinje med gitaren sin. "Bare Ha" er Blomst sitt Jokke-øyeblikk, og det funker som fy. Ida synger kult, de har lurt inn en synth, og låter som et band som har storkost seg i studio. Det er viktig å roe ned i jaget livet bringer med seg, eventuelt slutte å jage og heller ta til takke med litt mindre. Alle må ikke ha alt.

"Verste Venner" er mer pønk i Parquet Courts-gata, og Ida på sitt mest iltre. Fuzzbassen er tilbake for fullt, bridgen med den lyseste stemmen til Ida og sørlandskoret er lekkert, og jeg har allerede kommet til erkjennelsen om at Blomst er et av landets feteste pønkeband for tide. Når jeg hører låten blir jeg satt tilbake sånn cirka 35 år i tid, til den gang vi trasket gatelangs i helgene, på jakt etter en fest. Nå drev ikke vi med utpressing, ikke kunne vi samle filer på datamaskiner og ikke var vi slemme, men sommerkropp og kåk er i boks. Mye sommerkropp, til og med. 

Er tjuefem, fra et pent møblert hjem
Er tjuefem, har det meste på stell
Jeg er selvstendig, smører brødskiva sjøl
Jeg er selvstendig, tar ansvar for det jeg gjør

At de avslutter Blomst IL med det som har blitt favorittlåten min er nøyaktig slik jeg liker album. Da må jeg bare spille skiva på nytt umiddelbart. Sånn skapes såkalte instant classics. Melodiøs pønk, ikke fryktelig ulikt det The Modern Times driver med, en frontdame som er så kul som det Ida Horpestad er, som synger om dette livet som aldri blir som du tror uansett hvor mye du følger spillereglene, innebærer i sum at Blomst havner på den særdeles eksklusive lista "Favorittband fra Norge". Faen, dette er et festlig, kult, energisk og beintøft album! Vi trenger band som sparker etablissementet i ballene, og langer ut mot bransjene som selger glansbilder. The Wilhelmsens er nå med i heiagjengen, og Blomst har definitivt lagd et album som vil figurere på Topp 10-lista i desember.