Algorytmisk dansemusikk

De fem herrene i The Modern Times, Magnus Vold Jensen (vokal), Jon Breines Høiland (gitar), Jørgen Frydstad (gitar), Isak Harbitz (trommer og Terje Arntsen (bass), er av sorten som ikke bare gjør det aller meste selv, men de gjør det sammen. De er en kruttsterk enhet som gjør hverandre gode, som et sylskarpt Liverpool eller Gutan i 1986-utgave. Låtene er et produkt av samarbeid, etter at en av karene har kommet vandrende inn i studio med en idé. Produksjonen er bandets egen fortjeneste, selv om de naturligvis har hatt god hjelp av bra folk.

Anders Nordengen har gjort en strålende jobb i Urban Sound Studio i Oslo, mens Markus Danjord har vært en god hjelper. Unntaket er låten "It Sure Is Fun To Party", som er spilt inn i Kysten Studio på Strandveien. og mikset av Poppa Lars. På denne låten har dessuten et par gjestemusikere bidratt. Johanna Solheim-Nilssen spiller en elegant og jazza saksofonsolo, mens Kristian Arne Bruun Lorentzen trakterer piano, Rhodes og Moog. Mastringen er gjort av Christian Obermayer, bandlogoen fikset av Sandra Elise Frantzen, mens artwork er Vold Jensen sin fortjeneste.

Med LP'en i fanget konstaterer jeg at alle låtene på A-siden allerede er sluppet som singler, minus åpningssporet "Scared". The Modern Times har siden høsten 2018 gitt oss smakebiter av Algorythmic Dance Music, en taktikk som har fungert bra, selv om den samtidig har sørget for at lengselen etter fullengderen bare har økt i styrke proporsjonalt med singlene. Uten å gå fullstendig matematikk-lærer her, så ville det ikke ha forundret meg om dette er en utspekulert og nøye kalkulert plan for maksimal måloppnåelse - erobre Norge, deretter Europa, og til slutt The World. Og da snakker vi ikke om cruiseskipet.

"Scared" er en funky og sprek åpningslåt om frykten for å bli voksen. Barn, jobb, Nord-Korea, svare på mobilen og roboter som tar over kloden, er skikkelig skumle greier i karenes verden. Albumet byr på mer av det vi fikk ved forrige korsvei, et festlig skråblikk på en gal, gal verden. The Modern Times legger opp til at folk skal kose seg og gjerne smile litt innimellom av musikken de lager, og derfor er det lett å avfeie dem som useriøse moroklumper. Men, det er så mye mer å hente i lyrikken. Alvoret ligger rett under det komiske, og nettopp komikk er et kjekt grep å ty til for å beskrive den sprø tiden vi lever i, med altfor mange Trump'er, Boris'er, Erdogan'er og Sylvi'er. Melodien kunne ha vært komponert av Wire i 1979, mens lydbildet er veldig i gata til Parquet Court. Og akkurat denne kombinasjonen synes jeg beskriver det bandet driver med på en passe presis måte.

"Am I Losing Touch" er bandet på sitt mest punka, en energisk og passe monoton lekkerbisken av en låt som på sett og vis handler om tvil og det å vokse opp. Et av varemerkene til The Modern Times er heftig og småkaotisk koring, og det får vi plenty av her. Nevnte "It Sure Is Fun To Party" ble umiddelbart en av mine favoritter da jeg hørte den første gang tidlig i vår, og den gjorde seg veldig under sommerens Leirvaag Musikkfest. Arntsen gjør en strålende jobb sammen med Harbitz i kompet, med ei basslinje fra himmelen, og den nevnte saksofonsoloen pynter veldig opp. All tangentvirksomheten til Lorentzen er med på å skape ei stemning ikke ulik den vi får servert på årets Vampire Weekend-album, Father of the Bride, noe som er ensbetydende med blodskryt.

"Stuck At Work" er riffing som hentet fra 1977, små-maniske Vold Jensen-utbrudd, og noen typiske melodilinjer servert av Breines Høiland. Igjen er det Wire-vibber så det ljomer, noe det ofte blir når de speeder opp tempoet, og så fryktelig mye tøffere enn det blir det ikke. Med "Everything Is Going To Be Fine" roer de ned tre hakk, og da har de en fin-fin tendens til å minne meg om fine folk som Mac DeMarco og Foxygen.

På B-siden finner vi kun én låt som har vært sluppet som singel, men den kom til gjengjeld for et helt år siden. "Dementia" er en lykkepille av en låt, som absurd nok handler om Vold Jensens demente bestemor, noe som føyer seg inn i rekka av gode grunner til å grue seg til voksenlivet. Eller fører til ei eksistensiell krise. The Modern Times er uoffisielle norgesmestere i å lage lette, iørefallende pop-perler, og dette er definitivt en sådan låt. 

Det som overrasker mest med B-siden er at den såvidt varer i mer enn ti minutter. Faktisk så klokker hele albumet inn på rundt 26 minutter, og det ryktes at de var så nådeløse at gjorde vondt i prosessen med å kutte vekk låter. Åpnings- og tittelsporet, "Algorythmic Dance Music", er en kjappis på 1:11, og jeg kjenner innerst i hjerterota at dette er en låt jeg skulle ønske varte minst tre minutter til. Det de har gående her kunne til og med ha lurt meg ut på dansegulvet. Heldigvis fortsetter på sett og vis herligheten med "Conflict Avoidance", så jeg slipper de verste abstinensene. Tema? Nisser som er konfliktsky og tror at det er strålende.

Med "ADS" får de av oss som liker den pønka og lettere ironiske utgaven av bandet dosen vår. De som har sett The Modern Times live vet at de har en egen evne til å få i gang allsangen, og da snakker vi ikke om kose-allsang av sorten som skjer i Halden på sommeren, men brøling med den stemmen du har. Dette vil definitivt bli en låt for brølerne og de som liker å oppføre seg lettere utagerende på konsert. Kul låt, som muligens handler om Goebbels'ene der ute, med fokus på å gjøre det motsatte av det propaganda-maskineriet vil ha oss til å gjøre. Avrundingen av Algorythmic Dance Music er en vakker, liten akustisk "stubbe" der de knipser seg gjennom ei oppfordringen om å feste mer. Eller, du kan se på "The World Needs More Parties" som en trussel fra en som ikke vil gå hjem. De som har vært på fest med Isak, Magnus, Jon, Terje og Jørgen vet at dette er rene ord for pengene.

The world needs more parties, I don't wanna go home
It takes great courage to get drunk alone
The day is born premature
The night dies too young

The Modern Times har levert et strålende, kult, festlig og imponerende album med Algorythmic Dance Music, og nå gleder jeg meg alvorlig mye til å høre de ti nye låtene live. Første sjanse er Blårock i kveld, et mer enn naturlig valg av åsted for release-konsert. Det ryktes at det kan bli utsolgt, så vil du være med på moroa bør billetter kjøpes før det blir ettermiddag. 

Resten av høsten kan du se dem følgende steder:
14.september - Oslo (Blå)
20.september - Trondheim (Tyven)
21.september - Mo i Rana (Bråk)
3.oktober - Stavanger (Folken)
4.oktober - Bergen (Hulen)
6.oktober - London (The Lexington)
9.oktober - Hamburg (Pooca Bar)
10.oktober - Berlin (Cassiopeia)
5.november - Narvik (TBA)
6.november - Harstad (TBA)
7.november - Alta (TBA)

Det lureste du kan gjøre denne høsten er å få med deg en eller flere av disse konsertene, hvis du liker å ha det festlig på konsert, vel og merke. Og, sjekk for all del ut skiva under her.