Arnemoen Gard

1.juni 2018:
Jeg har møtt brodern på Gardermoen, og sammen har vi kjørt 200 km nordover, til Ringebu. Vi skal på en nyoppstartet festival, på gården til familien Hagestuen på Kjønås. Per Ove har invitert oss, fordi han synes vi har ei musikkside som er kjekk, og ikke minst fordi han er en strålende musikkentusiast og fyr. Han har satt sammen et program som er direkte nydelig, og vi gleder oss noe voldsomt. Været er så deilig som det kan få blitt, med 35 varmegrader og skyfri himmel. For en forfrossen nordlending er det alene grunn nok til å komme nedover.

Festivalen startet dagen før, med amerikaneren Jeff Porter på scena i den særegne låven som utgjør scene, bar, backstage og sal. Porter er mest kjent fra tiden i The Rainmakers, men har drevet på med solokarriere i en rekke år. Dette fikk vi ikke med oss, men det ble forsikret om at han hadde levert. Vår første dag startet med Tonje Halbjørhus med band, en vakker og rolig åpning på det hele. Dama fra Hemsedal hadde med seg sin favorittgitarist Bjørnar Ekse Brandseth, og sørget for at vi kunne gå ut i sola med et glis rundt kjeften. Uteområdet var av det enestående slaget, hovedsakelig på grunn av omgivelsene, men også fordi Per Ove & co hadde sørget for benker og sitteplasser for hundrevis av mennesker. Plassmangel vil aldri bli et problem på Arnemoen Gard.

Neste band ut var Roger Græsberg & Foreningen. Kongsvinger-mannen er så innihelvete bra at jeg sliter med å forstå at han ikke er allemannseie. Han har, og har hatt, en rekke band og prosjekter opp gjennom årene, men sammen med Foreningen er han virkelig i sitt ess. Dette er country som country skal være, og ofte får jeg ståpels bare ved å tenke på f.eks. "Lyden Av Hjul". Han synger på norsk, og det uten at det på noe som helst vis låter feil. Dette er beviset på at norsk country er liv laga og vel så det. 

På Arnemoen var det glissent foran scena, folk satt rundt bord, og bandet har nok opplevd heftigere stemning blant publikum. Allikevel leverte de med intensitet og baller i massevis, og så ut til å storkose seg i låven til Per Ove. Har du ikke sett dem før så er det bare å puske seg avgårde neste gang de spiller i nærheten av deg. Du vil ikke bli skuffet, om americana er din kopp te.

Hovedattraksjonen var for mange Sarah Shook & the Disarmers. Sarah er ei beintøff dame fra Rochester, New York, som i løpet av de siste par-tre årene virkelig har slått gjennom. Med albumene Sidelong (2017) og Years (2018) har hun rett og slett etablert seg som ei av de virkelige stjernene innen alt.country. Låtene hennes er vakre og mørke, og det er sjelden hun legger noe i mellom. Jeg hadde virkelig gledet meg til å se henne live for første gang, og da det viste seg at hun var verdens triveligste dame så var det en fin-fin bonus. Det ble et par lange samtaler, samtaler som understreket det jeg hadde en mistanke om - dama har opplevd mye dritt og faenskap i livet.

På scena var det derimot gitarist Eric Peterson som "stjal" mye av oppmerksomheten. Grisete, heftig garasje-sound på gitaren, som han dessuten trakterte som en sann mester, paralyserte meg til tider. Bandet var tight som fy, virkelige proffer ut til fingerspissene, og backet Sarah strøkent. Men, hovedpersonen virket utslitt, noe som gir mening når vi fikk høre fra Vibeke Sjøvold at hun hadde spilte en million konserter det siste halve året, og reist ei avstand tilsvarende et par runder rundt jorda. Minst. Arnemoen Gard var avslutningen på en veldig lang turné, og Sarah skulle endelig få seg en velfortjent pust i bakken. Nå var det på ingen måte dårlig, men det manglet litt energi for å få meg opp av stolen.

2.juni 2018:
Vi brukte formiddagen og dagen i Ringebu sentrum, møtte det lokale musikkleksikonet Terje Hanstad, og koste oss med grillmat og øl i sydenvarmen. Vi bodde alldeles herlig i en kåk Per Ove hadde bestilt til oss, og der var også tromsøværingene Gøran Stensrud og Arne Johnsen, to vanvittig kule og trivelige typer. De er så trivelige at vi til og med overlevde et angrep av en stor fjott fra Vesterålen som var der sammen med sin svenske dame ene og alene for å se Franska Trion. Disse to hertingene slo seg ned sammen med oss i solsteiken, og presterte å a) bli dritings i løpet av et kvarter, b) starte en storkrangel fordi fyren bommet seg en røyk, noe han ikke fikk lov til av dama, og c) bli sendt vekk fra Arnemoen Gard senere på kvelden, etter å ha truet sånn cirka alle med juling. Haha!

Det må nevnes at Per Oves mor, ei nydelig dame i sin beste alder, kjørte oss mellom sentrum og Kjønås en rekke ganger. Ikke for at vi spurte, men fordi hun ville. Straks hun så at vi var på tur så var hun på pletten med et "skal jeg kjøre dere?". Herlig! Vi hadde nok hatt godt av å gå denne strekningen så mange ganger som mulig, men med ei ganske heftig stigning i to-tre kilometer, og med en viss promille, så var det fryktelig godt å slippe. Da hun slapp oss av på gården sent lørdag ettermiddag var Johan Airijoki & Malmfältens Rockklubb de første vi traff på. Spesielt brodern og Gøran er store fan av dette bandet, og da føltes det fryktelig naturlig å slå seg ned på plenen for å slå av en prat med dem.

På scena leverte de helt spinnvilt bra. De spilte låter fra de tre siste skivene, og det gjorde de så bra at voksne menn satt og gråt åpenlyst. Kruttsterke tekster, lekre melodier og et band bestående av ypperlige musikere kan få selv den tøffeste i knestående. Rock'n'roll, altså.

Jeg gledet meg nok mest til å se og høre Bård & Børre Band, dette hysterisk festlige, kule og skramleaktige bandet som jeg og brodern digger så djevelsk. Vi møtte tidlig på Børre, Bård og Kenneth, de tre musikantene som har gitt oss så mye musikalsk glede, skålte litt, hørte på noen røverhistorier, og kunne med glede konstatere at vi snakker om hedersmenn. Det var sånn bortimot ingen som hadde kjennskap til denne trioen, bortsett fra The Wilhelmsens, Per Ove og en håndfull andre. Det skulle det bli en brå slutt på.

De spilte som rockstjerner, holdt en hysterisk festlig dialog gående med publikum, var forsterket med Helldorados Ole Ellingsen på trompet, og trollbandt de rundt 100 frammøtte. Jeg føler meg ganske så sikker på at de doblet antall fans denne kvelden. De spilte seg stort sett gjennom låtene fra sine to album, Bård & Børre Band (2016) og Dog Nærmare Mi Grav (2018), og avrundet det hele som rottefangere fra Hameln. Sånn bortsett fra at de ikke spilte på fløyte, men mandolin, gitar og trommer. At vi ikke var rotter, men lykkelige festivalgjengere. Og at vi ikke ble lurt ut i ei elv, men ut på det vakre tunet, hvor det ble noen runder i ekstatisk marsj. Etterspillet ble heller ikke så kjipt som i legenden, siden bandet fikk betalt av Per Ove.

Vi vet alle at det er tøft å hoppe etter Wirkola, og med en klokkeklar 6'er-konsert levert av Bård & Børre Band fikk svenske Franska Trion litt av en oppgave. Den løste de til laud og vel så det. Gøteborgerne er blant mine mange svenske favorittband, og spesielt skivene Som Ett Spjut Genom Dagarne (2015) og Los Angeles (2017) er enestående. Intenst, skeivt, elegant og spinnvilt er en passende beskrivelse av den timen de herjet. Pianist og vokalist Matti Ollikainen er litt av et skue, men det er bare blåbær mot trommeslager Thommy Larsson. Jeg har aldri sett et menneske leve seg så inn i musikken som det denne herlige fyren gjorde. Han døde brått og tragisk for noen måneder siden, og etterlater seg et gigantisk hull. For en fyr, for et band. Jeg er så fornøyd med at jeg har sett dette bandet, og ønsker dem lykke til videre med ny trommeslager.

Jeg elsker Helldorado. Hver bidige gang jeg har sett dem live har jeg blitt overbevist om at de er verdens beste band. Nå var det fire år siden sist, og jeg kjente at jeg hadde litt blandede følelser og forventninger. De hadde ikke gitt ut noe nytt materiale siden fantastiske Bones In the Closet (2013), utenom cover-ep'ene Volume 1 og Volume 2 i 2015, og hadde knapt nok spilt konserter siden. De blandede følelsene kunne jeg gittt faen i, og forventningene kommer for all ettertid til å være astronomiske, for makan til konsert vi fikk være vitne til er det lenge mellom. De åpnet med Love sin dritstilige "Alone Again Or", ga oss godlåter som "Dead River", "A Drinking Song" og "John McMiller", og serverte noen absurd lekre coverlåter i "Funnel Of Love" (Wanda Jackson), "Charro" (Elvis) og "Night of the Vampire" (Roky Erickson).

Publikum elsket det de hørte, stolene ble overflødige, og Ringebu fikk den store Helldorado-awakeningen. Legendariske Jan Dahlen kom bort til meg etter konserten og sa at jeg ikke hadde overdrevet da jeg solgte Helldorado inn til han i forkant av konserten. Han mente at jeg trygt kunne ha smurt enda mer på. Fin fyr. Dag Vagle & co avrundet selvsagt det hele med en av verdens fineste sanger, "Johnny's Song", og da endte til og med undertegnede opp med fukt under øynene. Bård & Børre Band leverte en 6'er på terningen. Det er ikke nok øyne på en terning til å vurdere det Helldorado gjorde på Arnemoen Gard en varm juni-kveld i 2018. Herrefred for et band. For en festival. For en fyr Per Ove er. For ei mamma han har. Og for et lekkert sted Ringebu er.

Til helga er det altså duket for festival på Arnemoen Gard igjen, og nok en gang kan Per Ove & co by på fet rock'n'roll og knakende flotte band. Nå har riktignok De Musikalske Dvergene måtte melde forfall, men de erstattes elegant av meget dyktige Anders Dahlberg, som tar med seg backingbandet The Rusty Gold. Anders starter det hele fredag, og etterfølges av Flisas store sønner, The Contenders, før det hele avrundes med The Wilhelmsens-favorittene Quarterwolf. Marius og Paul kommer til å blåse vekk all gruff som måtte være på gården, og folket skal få slite med å sove natt til lørdag. Hvis tilhørerne ikke blir topp motivert for en fest etter å ha hørt denne høyenergiske bluespunk-duoen så er det fordi de synes festing er oppskrytt. Sjekk ut årets album, DIY, før du legger turen innom Per Ove, sånn bare for å være forberedt på hva som kommer til å treffe deg.

Lørdag starter en annen stor The Wilhelmsens-favoritt det hele. Selveste Levi Henriksen har med seg sitt kjære Babylon Badlands, og kommer til å levere så til de grader. Jeg vet det, fordi de alltid gjør det. Gled dere! Så følger et band fra Valdres som jeg ikke kjenner til, Zitherman, men kjenner jeg Per Ove rett så er dette bra saker. 

Kl.2100 skjer det noe livsviktig i Spania, nærmere bestemt i Madrid, hvor finalen i Champions League mellom legendariske og enorme Liverpool og London-laget Tottenham spilles. Det kan folk se i festivalteltet, og skulle du av en eller annen grunn bli lei av fotball så starter Few Dollars More å spille i låven kl.2200. Drammenserne spiller bluesinfisert 70s rock'n'roll, og kommer nok til å gjøre sitt beste for å få fotballentusiastene til å lette på ræva.

Årets headliner er definitivt El Cuero, Kristiansund-bandet som i en årrekke har vært regnet som et av landets ypperste rock'n'roll-orkester. Brødrene Takle Ohr er personifiseringen av rock, og med seg har de et av de tighteste, tøffeste og beste kompene du kan få tak i, Tommy Reite og Vegard Strand Holthe. Sistnevnte spiller også sammen med Kosmik Boogie Tribe og Lonely Kamel, mens Brynjar og Håvard Takle Ohr spiller i henholdsvis Spidergawd og Young Fogertys/Bare Egil Band/Oslo Ess. Rock'n'roll-alibiene er det lite å utsette på, men viktigst av alt: El Cuero er et knalltøft band som garantert vil skape eufori på Arnemoen Gard.

Folkens, det er ingenting å lure på. Kjøp billett og bli med på moroa.