Big Star
William Alexander Chilton var The Wonder Kid som fikk sin første #1-hit i USA med bandet The Box Top og låten "The Letter". Etter tre intense år og flere utskiftninger av bandmedlemmer fant Alex ut at nok var nok, og tok med seg stemmen og gikk. Han var fortsatt i tenårene, og alt annet enn ferdig med karrieren. Han fikk et tilbud om å bli ny vokalist i Blood, Sweat & Tears, men avslo høflig jobben han mente var altfor streit og kommersiell for ham, og brukte heller energi på å lære seg å spille gitar, noe han fikk hjelp til av selveste Steve Cropper. Alex kjente en jevngammel kar i Memphis godt, en type som han traff jevnt og trutt i legendariske Ardent Studios, der han spilte inn låter med bandet sitt Icewater. Denne typen var Christopher Branford Bell, og Chilton gjorde et framstøt mot unge Bell.
Ønsket var at de to skulle starte en duo, med Simon & Garfunkel som modell, og satse på en karriere sammen. Problemet med denne idéen var at Chris var veldig fornøyd med sine kamerater i Icewater, bassist Andy Hummel og trommis Jody Stephens, og ikke ønsket å avslutte dette samarbeidet. Han kom da med et kontraforslag, og spurte Chilton om ikke han heller kunne bli med i Icewater. Chilton likte soundet og låtene han hørte, og takket ja. Icewater gikk fra å være en trio til å bli en kvartett, og skiftet i samme slengen navn til Big Star, et navn som ble adoptert fra en supermarkedskjede som hadde en butikk like ved studioet.
Begge hovedpersonene i det nye bandet, Alex og Chris, hadde som trettenåringer sett The Beatles under USA-turnéen i 1964, og konserten de begge var på i Memphis satte dype, musikalske spor i dem. Og preget musikken de lagde. Andre som inspirerte dem var The Byrds, og Chilton uttalte i et intervju at det var en samtale med Roger McGuinn som fikk ham til å lære seg å spille gitar. The Nazz, med Todd Rundgren i spissen, og The Velvet Underground er andre band som titt og ofte nevnes som inspirasjonskilder. Alle fire i Big Star bidro til låtskrivingen, men Chilton og Bell var definitivt bandets Lennon/McCartney og stod for de beste låtene.
Men, det hindret selvsagt ikke de mest ihuga fra å få med seg at et mesterverk var skapt. Alle kritikere gikk av skaftet, og en hel rekke band framhever i dag Big Star som det viktigste bandet som har eksistert. Som Tom Petty, R.E.M. og The Posies. Styrkene til skiva er først og fremst de ubegripelig sterke låtene, tolv i tallet. Her er det ikke et eneste hvileskjær. Skal jeg trekke frem noen låter så må selvsagt "Thirteen" nevnes. Låten betyr mye for mange, og er tolket på ymse vis, men faktum er at Alex Chilton hadde den nevnte Beatles-konserten fra '64 i tankene, noe som blant annet settes ord på i verselinja "rock'n'roll is here to stay". Snakk om ståpels-låt! Det som alltid har vært min favoritt fra Big Star er "The Ballad of El Goodo", alle balladers mor, og soundet en rekke band på 70- og 80-tallet prøvde å kopiere men aldri fikk til. Fra tv-serien "That '70s Show" har kjenningsmelodien "In the Street" blitt allemannseie, selv om det er Cheap Trick som spiller låten. Det gjør de ikke like fett som våre karer, selv om de gjør et hederlig forsøk. Til slutt må jeg bare nevne åpningssporet "Feel", Chris Bells låt som setter skapet på plass fra første tone. Chris synger litt råere enn Alex, og gitarene låter hakket kvassere når han står bak dem.
Debuten til Big Star er unik på mange nivåer. Låtene høres ufattelig friske og nyskapende ut. Soundet, med de skarpe men samtidig melodiøse gitarene, går aldri ut på dato. Harmonier som ingen tidligere hadde våget å servere i rocken tidligere, og da har jeg ikke glemt The Beach Boys. Og så har vi de ukompliserte, universelle og viktige tekstene, da. Chris Bell og Alex Chilton skapte det vi i dag kaller powerpop, og påvirket en hel generasjon artister og band.
Manglende suksess, skiver som samlet seg opp på lager, og motarbeidingen de følte seg utsatt for skapte trøbbel innad i bandet. Chris Bell sleit voldsomt med knark, det igjen sleit på bandmedlemmene, og da spesielt Andy Hummels. Det endte med at Hummels klappet Bell på kjeften under en øving, hvorpå Bell svarte med å smadre den flunke nye og kostbare bassen til Hummel mot veggen. Ting eskalerte. Hummel fikk sin hevn da han oppdaget at bilen til Bell var åpen, og gitaren som lå der ble perforert av et skrujern han hadde for hånden. I november '72 sluttet så Bell i Big Star, men ikke før han hadde rukket å herpe bilen til John Fry, i et anfall av selvmedlidenhet. Det som bare måneder tidligere var det mest lovende bandet i USA var i løpet av ei hektisk uke redusert til tre typer som ikke ante hvor veien gikk videre.
Et annet problem som vokste seg stort i løpet av bandets første leveår var de viktige veivalgene bandet skulle ta. Bell ønsket at de skulle være et studioband, og fokusere på arbeidet i Ardent. Ikke spesielt merkelig, i og med at han allerede var en ansatt session-musiker der. Cheliton på sin side ønsket å ta bandet ut på veien, og elsket å spille live. Chilton hadde, på bakgrunn av sin suksess med The Box Tops, størst innflytelse på Hummel og Stephens, samt at managementet var enig med ham. At fans av bandet i tillegg viste Chilton mest oppmerksomhet, når de i virkeligheten gjorde omtrent like viktige jobber, falt Bell tungt for brystet.
Som om ikke det var nok så forsvant mastertapen som inneholdt det som skulle bli oppfølgingsalbumet, og veien mot et nytt album ble plutselig veldig lang. Men, utpå nyåret i 1973 bestemte Chilton, Hummel og Stephens seg for å re-starte Big Star. De skulle gå i studio igjen og forsøke seg som en trio. I februar 1974 var "Radio City" å finne i platebutikkene.
Der "#1 Record" er en serie av vellyd, kruttsterke låter, og powerpop.klassikere på rad og rekke, er "Radio City" råere og på mange vis mer autentisk. Med det mener jeg at jobben og skruingen John Fry gjorde i studio ikke var det eksperimentelle slaget, og låtene føles langt mer live-preget. Samtidig får Chilton scenen for seg selv på mange vis, og flere av låtene er i dag regnet som de virkelig viktig desperasjon-sangene i The Great American Songbook. Interessant nok i seg selv, i og med at Big Star var desperate etter å nå ut til folk.
Igjen ble de torpedert av håpløs distribusjon, og lite velvilje fra de som skulle promotere albumet. Der debuten ble betegnet som The Beatles møter The Beach Boys, skrev kritikere som Ken Barnes og Bud Scoppa at de nå låt som The Byrds møter The Who. Gode sammenligninger som det er lett å stille seg bak. Igjen fikk de strålende kritikker, og Chilton ble nevnt som en av de viktigste låtskriverne og musikerne i sin generasjon. Men, det hjalp lite, i og med at skiva kun solgte 20.000 eksemplarer. Og mer trøbbel var i vente.
Her er det igjen mye gull, og mine åpenbare favorittlåter er "O My Soul", der Hummels/Stephens virkelig får utfolde seg i det intense, funky kompet, mens Chilton høres ut som ei soulstjerne. "What's Going Ahn" er den deilige balladen på albumet, et format og en sjanger Chilton virkelig behersket. "You Get What You Deserve" har siden første gang jeg hørte skiva vært min favorittlåt, og er alt Posies senere forsøkte få til. Ikke bare lagde Chilton de lekreste låter, fyren var forut for sin tid så det holdt. En popens innovatør. "Back of a Car" må nevnes, sangen med de klareste Bell-sporene, smart pop, og fete licks som presenterer gitaristen Chilton til fulle (Peter Buck lyttet mye til denne skiva når han kom opp med sitt eget sound). Og så har vi episke "September Gurls", da, denne i utgangspunktet snille poplåten med vink til Beatles, Byrds og Who, som er så kvass at den skjærer seg inn i skallene våre. Powerpop på sitt beste.
Omtrent samtidig med at "Radio City" havnet i platebutikkene fant så Andy Hummel ut at det var på tide å gi seg. Han studerte allerede, og bestemte seg for å satse på studiene. Han mente at Big Star nærmet seg slutten, og at de ikke ville oppnå den suksessen han drømte om. Inn kom bassisten John Lightman, som ble med på den påfølgende turnéen på østkysten, hvor de bl.a. spilte på radiokanalen WLIR, et show som ble gitt ut på albumet "Big Star Live", og som i fjor ble re-utgitt som "Live On WLIR" og er å finne i Spotify. Sjekk ut!
I september '74 la Chilton og Stephens igjen turen til Ardent Studios for å jobbe med bandets tredje album. De fikk hjelp av særdeles produktive og dyktige Jim Dickinson i med produksjonen, og hentet inn en rekke studiomusikere, samt at kjæresten til Chilton, Lesa Aldridge, korer vakkert og sørger for at harmoniene kom tilbake til Big Star.
Låtene til albumet var ferdig innspilt og mikset tidlig i 1975, og etter å ha presset 250 kopier for promotering, la Dickinson og Fry ut på tur til New York. Der møtte de en hel rekke plateselskap-topper, med et håp om å finne noen som var interessert i å satse på Big Star. Ingen beit på, og etter en mislykket runde i California óg ble albumet kassert og funnet uegnet for utgivelse pga null kommersiell interesse. Sånn var det back in the days, da plateselskapene styrte hele showet.
Fansen holdt heldigvis albumet i livet, med piratkopier og liveinnspillinger av låtene, og skapte en slags kult av følgere som løftet Big Star opp som dette mystiske, briljante bandet som ble motarbeidet av en kynisk bransje. Etter år med skamrosing av dette forsvunne albumet, ble "Third/Sister Lovers" sluppet i 1978.
Det faktum at Dickinson senere har uttalt at sjefene i plateselskapene han besøkte stort set så på ham som om han var gal når han spilte disse låtene, sier det meste om hvor misforstått Chilton var. Hvordan det er mulig å ikke høre storheten i en låt som "Kanga Roo" er i dag ufattelig. Feedbacken, desperasjonen i stemmen til Alex, som om han holder på å tilte, Dickinsons mellotron som skaper den absurde stemningen, og det drømmeaktige scenarioet som oppstår er gull i lydform. Her tenker jeg like gjerne på Sonic Youth som på Velvet Underground, og det synes jeg sier det meste om dette albumet. At de spiller VUs klassiker "Femme Fatale" vel så bra som originalen, samt gjør en sjukt, sjukt bra versjon av The Kinks "Till the End of the Day", sier noe om hva som inspirerte Chilton når han skrev låter.
Chilton hatet musikkindustrien intenst da de var i studio og jobbet med "Third/Sister Lovers", så da en av "dressene" påpekte at låten "Downs" hadde hit-potensiale så ødela han låten med vilje. En av de lekre sangene med nydelige strykerparti, "Take Care", ble av enkelte tolket som et selvmordsbrev, og det sier det meste om hvor kjipt Chilton fant det å samarbeide med plateselskap. Mannen var ikke suicidal, kun så oppgitt at uttrykket ble mørkere enn mørkt. På den annen side så skrev Chilton en så vakker, håpefull låt som "Blue Moon", så det tyder på bipolare stemninger i Memphis på midten av 70-tallet.
I dag har "Third/Sister Lovers" samme status som Neil Youngs "Tonight's the Night" og The Beach Boys sitt "SMiLE". Legendarisk, kanonisert og tidløs. Heldigvis fikk Alex Chilton oppleve det.
Big Star var historie allerede tidlig i 1975, og omtrent samtidig som "Third/Sister Lovers" ble spilt inn gjorde Alex Chilton noen solo-innspillinger. Disse ble etterhvert gitt ut som "Bach's Bottom", og var aldri aktuell for utgivelse i samtiden. Selv synes jeg det er mye gull på skiva, bl.a. en dritstilig cover av The Sonics sin "Can't Seem To Make You Mine", den rølpete og rocka "Take Me Home and Like It" og Big Star-aktige "Free Again", en skikkelig ballespark på folkene som styrte platebransjen.
Chris Bell prøvde hardt å få sin karriere på beina igjen, og oppholdt seg i flere land for å søke inspirasjon. I 1978 kom han hjem til Memphis, og på den tiden ble de to første Big Star-albumene gitt ut som et dobbeltalbum, "Third" ble utgitt, og bandet fikk endelig litt oppmerksomhet. Like etter dør så Bell i en bilulykke, og verden mistet en utrolig talentfull og dyktig komponist/gitarist altfor tidlig. Sjekk ut albumet "I Am the Cosmos", som ble gitt ut i 1992, fjorten år etter hans død, og la deg imponere.
Så skjer det usannsynlige i 1993. Jon Auer og Ken Stringfellow fra The Posies starter opp Big Star igjen sammen med Chilton og Stephens. Hummel takker høflig nei. De øver inn et repertoar, og planlegger å spille noen show. Den første konserten endte opp med plateutgivelse, "Columbia - Live at Missouri University" (er å finne i Spotify). At karene skulle ende opp med å gjøre dette de ti neste årene hadde de ikke forutsett. Heller ikke at de skulle gi ut et nytt studioalbum. Igjen ble det trøbbel med utgivelsen, som skulle slippes i 1998, pga at plateselskapet Ignition Records gikk konkurs. Det løste seg ikke før sju år senere, da Rykodisc tok ansvar og ga ut "In Space" på Koch Records.
Med Auer og Stringfellow er harmoniene tilbake, og Stephens hadde definitivt tatt øvingene på alvor. Posies-karene er spillekåte, og soundet gjør ikke skam på arven etter Big Star. En låt som "A Whole New Thing", selvironisk så det holder, har et Beach Boys-sound som brødrene Wilson hadde vært stolte av, mens "Hung Up With Summer" låter så tidlig Beach Boys at det er skummelt. Chilton var vag i intervju rundt den nye versjonen av Big Star, men på en låt som "Makeover" er det en påskrudd og energisk Chilton som tydelig koser seg. Jeg kjenner at jeg er fornøyd med å ha "In Space" i platesamlinga mi, selv om den ikke når opp til gullet de ga ut på 70-tallet.
I 2009 kom boksen "Keep An Eye On the Sky" ut, en utgivelse alle Big Star-fans bør eie. Her får vi alt fra tidlig Chris Bell og Alex Chilton-materiale, via Icewater og Rock City, til kule konsertopptak og forskjellige versjoner av godlåtene. I tillegg har det kommet flere liveutgivelser, samlealbum og komplette utgaver av studioalbumene, bestående av en rekke takes på de ulike låtene. Verdt å ha om du er blodfan.
Chris Bell døde som nevnt tragisk i ei bilulykke 27.desember 1978, 27 år gammel. Andy Hummel døde av kreft som 59-åring 19.juli 2010, kun fire måneder etter at han spilte sin første og siste Big Star-konsert etter at han sluttet i 1975. Det var under SXSW og minnekonserten for Alex Chilton i mars. Chilton døde 17.mars samme år, 59 år gammel. Jody Stephens er den eneste gjenlevende, og er faktisk fortsatt aktiv. Han spiller nå i et band som heter Those Pretty Wrongs, som slapp en ny singel for kun tre uker siden. Et bra band, men ikke på noe som helst måte i Big Star-klassen. Der finnes bare et band.