Bjella På Låven

Når Stein Torleif Bjella spiller nord for Polarsirkelen så får jeg alltid klar beskjed fra kona mi om at vi skal dit, så da Terje Espenes kunne fortelle at han hadde booket ham til sin kulturlåve var det bare å krysse av 23.august 2019 i kalenderen. Ikke bare skulle vi få se og høre Bjella igjen, vi skulle attpåtil få dette med oss i Espenes Kulturlåve, ei scene jeg i lang tid har ønsket å besøke. Vi snakker med andre ord om de berømte to fluene i et smekk, et smekk som bare måte bli vellykket.

Vi kjørte fra Torsken på Senja utpå ettermiddagen, og parkerte på jordet i utkanten av gården i Dyrøy godt og vel to timer senere. Veiene fra Sørreisa til Espenes er ikke de breieste i landsdelen, og asfalten er ikke fryktelig jevnt fordelt, men til tross for b-preget på veiene, så var omgivelsene aldeles nydelige. Vel framme på gården kunne vi merkelig nok konstatere at Vangsvika på Senja kun var en liten svømmetur unna, rett over sundet, og med sola hengende over Senja-fjellene var det lite å utsette på omgivelsene. 

Terje, kona Marthe og ikke minst faren hans som fortsatt bor på gården, tok i mot oss da vi kom ruslende inn på tunet. Marthe blid og hyggelig, med billettblokka klar, faren triveligheta sjøl, med informasjon om tidligere drift og bygningene som står på eiendommen. Jeg blinket meg ut ei rød, lita stue noen meter unna hovedhuset, fordi det ante meg at dette kunne være låvens backstage. Det viste seg at anelsen var berettiget, for Terje kom spaserende bort til oss, hilste på, og lurte på om jeg ville slå av en prat med kveldens hovedperson. Og, bare så det er sagt - dere skal få slite med å finne en triveligere konsertarrangør enn Herr Espenes. Den karen er hel ved.

The Wilhelmsens kan uten fnugg av tvil anbefale en konsert i Espenes Kulturlåve på det varmeste, nærmest uansett hvem som står på scena. Naturen, byggene, innredningen, folkene - alt står til laud og vel så det. Det er konsertscener som dette, de som er noe utenom det vanlige, som kan løfte knallsterke konserter til legendariske konsertopplevelser. Det er dessuten folk som Terje med medhjelpere som gjør at vi som elsker musikk får tilfredsstilt et behov alskens coverband og evig omreisende trubadurer ikke kan dekke. I fjor var det Hollow Hearts som spilte i låven, i år altså Bjella og Jack Stillwater. Nå vet jeg at Terje allerede er godt i gang med å planlegge neste sommer i låven, og uten å røpe noe som helst kan jeg love at det høres særdeles lovende ut. Det er bare å begynne å glede seg.

Bjella satt i det vesle, røde huset, med kassegitaren i fanget, og varmet opp fingre og stemmebånd. Jeg følte at jeg trengte meg på, noe jeg stort sett alltid gjør når jeg treffer på musikere i forkant av konserter. Den følelsen forsvant fortere enn kveldssola bak fjellene, for vi snakker om en musiker som er rausere enn raus. Ikke bare kjenner han til vår lille blogg, han kom til og med med skryt av "jobben" vi gjør, og ga uttrykk for at han faktisk leser det vi skriver. Sånt noe liker vi å høre.

Stein Torleif kunne fortelle at han følte seg litt smårusten i og med at det var en stund siden forrige konsert, og at han hadde brukt det siste året til å skrive låter og oppholde seg i studio. Hans sjette studioskive er på trappene, og nok en gang skal det samarbeides med Kjartan Kristiansen. Her er det bare å starte nedtellingen først som sist, fylle på med forventninger, og glede seg som en liten pjokk. Ny Bjella-skive er ensbetydende med full fyr i The Wilhelmsens-teltet og raketter i stua.

Nuvel. Hedersmannen fra Ål i Hallingdal hadde ikke med seg merch nordover, men kom med et tilbud jeg egentlig ikke kunne si nei til, men endte opp med å ikke slå til på. Han hadde i t-skjorte under finskjorta, og mente at jeg skulle ha den etter konserten. Det ville selvsagt innebære vask på 60 grader og en størrelse eller to over ideell size, men ville jo endt opp øverst i bunken over t-skjorter med affeksjonsverdi. Nå måtte jeg haste avgårde rett etter konsertslutt, så det ble ikke noe av det svette plagget, men han skal ha så mange takk for tilbudet.

Terje Espenes kommer opp på scena sammen med hovedpersonen, ønsker alle de frammøtte velkommen, orienterer om salg av øl, vin, kaffe og vafler, hvor vi kan kvitte oss med dette om behovet skulle melde seg, sier noe om hvordan vi skal te oss om det mot all formodning skulle bryte ut brann, blir på oppfordring korrigert av kona, og introduserer oss for det fine som skal skje denne kvelden. Det er en stolt og spent arrangør som ønsker Bjella velkommen til Dyrøy og Espenes Kulturlåve, og basert på jubelen fra de om lag hundre lettere euforiske tilhørerne så deles følelsen til fulle. 

Stein Torleif åpner med å skryte av omgivelsene, før han kjapt åpner ballet med "Tvangsgutan Kompani" fra Vonde Visu (2011), oppfølgeren til det klassiske debutalbumet Heidersmenn (2009). Jeg har hørt ham åpne med denne låten tidligere, på Blå Rock tilbake i 2010, før låten var sluppet i den store verden. Med andre ord har låten følgt meg lenge. Versjonen ligger så tett opp mot originalen som det er mulig å få den når han er alene med kassegitaren. Men, dette blir en aften med ny vri på mange låter, noe som blir klart allerede på andre sang ut, "Satan i Unge År". Igjen velger han en låt fra Vonde Visu, men den rolige visa er speeda opp, og Bjella kjører på med plystring og fingerspill i hesblesende tempo. En artig vri, og folket liker det de hører.

Folket fortjener forøvrig all mulig honnør og en hel haug med klapp på skuldrene, for de er av det lydhøre slaget som har kommet til låven for å lytte til det en av landets beste musikere har å by på. Null skravling, fliring der det hører hjemme, gapskratt når den trenger på, og klapping etter hver eneste låt. Og, viktigst av alt - fullstendig stillhet mens låtene spilles. Det er slik et strøkent publikum skal oppføre seg når en artist som Bjella spiller. 

Bjella er en ufattelig morsom fyr, og konsertene hans er alltid en slags salig blanding av nydelige låter, ettertenksomme tekster og hysterisk festlige anekdoter når det passer seg. Den første lille fortellingen vi fikk servert handlet om rakkerungen Bjella, en tass som drev utstrakt telefonterror i Ål, om enn på sjarmerende vis, og som endte opp på rektors kontor. Latteren som fulgte fungerte utmerket som intro til "Øvre Ål Resort" og "Visepsykiatri" fra debutalbumet. Stemningen blir sakral, stillheten fullstendig, og Bjella har oss i sin hule hånd. Etter låtene forteller han oss at Heidersmenn har tiårsjubileum i år. Hvor ble årene av, tenker jeg. Og selvsagt får vi servert "Tiger På Sundretur", i en alvorlig vakker og neddempet utgave, hvor han blant annet stopper opp for å fortelle oss at Esso er nedlagt nå, og at det meste han synger om ender opp med å legges ned. Og, bare så det er sagt - Stein Torleif Bjella har gått fra å være en god gitarist i 2009 til å bli en fabelaktig ti år senere.

Det er kaldt i låven, og gitarene må stort sett stemmes mellom låtene, i tillegg til at han sjonglerer mellom tre gitarer. Ei kjapp stemming blir gjort mens applausen fra salen fortsatt pågår, en applaus som fader ut når den vakreste utgaven jeg noensinne har hørt av "Romantikken Gjør Meg Sjuk" starter. Gud bedre for en vakker, smart og herlig låt det er. Og vi fikk noe å tygge på der. Neste humor-innslag er opplesing av helsedagboka til en god venn av Bjella, ei opplesing som utvilsomt dunker en rekke stand up-komikere rett av scena. For en festlig fyr. At han er en stor kunstner blir klart for alle når han så drar i gang med "psykisk Kan Du Vera Sjøl". Her går det fra stor komikk, til ettertenksomt drama i løpet av sekunder. 

Terje og gjengen hadde tepper og pledd til de som hadde behov for det, men selv ble jeg kokvarm av musikken, og da spesielt kona mi sin favorittlåt, "Kalas". Den små-funky låten fra Heidersmenn var stor-funky denne herlige kvelden, og gitaristen Bjella imponerte stort. Sangen om den rare eksen som gjør det slutt sytten år etter at det ble slutt, kameraten fra Kristiansund som hadde visna bort ei stund og vil snakke med Gud stående på stuebordet, Grise-Lars som er grov og rund og skifter karakter - til Vesle-Per - og er redd for mørket, og som får vår mann til å gi opp hele bølingen.

Stein Torleif Bjella leverte en prikkfri konsert og balsam for sjela, i omgivelser som knapt kan bli bedre, for et publikum som lett får en solid sekser på terningen. Høydepunktene var som alltid mange, men hvis jeg må trekke fram en låt så tror jeg nesten at jeg går for en hovedpersonen ikke er spesielt stolt av, "Bitre Birger". Låten skrev han for en liten mannsalder siden, og ble gitt ut så tidlig som i 1999 på albumet Auraspray gitt ut av Tolv Volt. Låten ble forøvrig gitt ut på singel i 2014, med Oslo Ess som backingband. Sjekk ut om du ikke har hørt den. Med seg hadde han ei "mystisk" dame fra publikum, som etter ei kjapp opplæring fikk en liten musikalsk oppgave med munnspillet hans. Selvsagt blåste hun som ei gudinne, den lille oppgaven endte opp i et heftig soloparti, og hun høstet kveldens største applaus. Bjella på sin side nærmest kostet henne vekk fra mikrofonen nå han skulle synge, til kveldens største latter. Fantastisk.