Blues i Verdensklasse
Det er selvsagt mange årsaker til at GB Blues Express opplever suksess om dagen. Hardt arbeid over lang tid, noe som inkluderer en rekke spillejobber rundt om i landet, en teft for gode låter, dyktige musikere, og noen steike bra skiver, ikke minst fjorårets Southside. Jeg fikk med meg releasekonserten de hadde på Hugos Pub på Finnsnes i fjor høst, der de imponerte stort. Siden den gang har mange blitt imponert, i Stavanger, i Oslo, i Bodø, i Tromsø, i Narvik, i Drammen, i Sandnes, i Sandefjord, og ikke minst på Senja. Nå krysser undertegnede fingre for at de skal få et par håndfaste bevis på sin dyktighet.
Bandet består av Geir "Milkman" Bertheussen på vokal og munnspill, senjaværingen som er for en legende å regne her nord. Gitarist Kai "Sugar Kay" Fjellberg er fra Ibestad/Rolløya utenfor Harstad, nå bosatt i Bodø, er den kreative i bandet, og har skrevet samtlige låter på Southside, med unntak av "Born On the Southside", som han har skrevet sammen med Bertheussen. De som sørger for rammene er to særdeles dyktige og erfarne musiker. Bassist Trond "Boogieman" Hansen (aka verdens blideste musiker), bor i Trondheim men opprinnelig fra Sortland, har spilt med usannsynlig mange artister i løpet av den mannsalderen han har styrt med fire strenger. Det samme kan sies om trommis Kåre "Lefty" Amundsen, nå i Molde, født i Longyearbyen. Å samle bandet når de skal ut på veien er naturlig nok en prøvelse, men det er denne kvartetten som spiller på skiva.
Rune Karlsen fyller ofte ut lydbildet live med sine keyboards, samt at han bidrar på albumet. Det samme gjør Jan Tore Lauritsen, mens Morten Larsen spiller piano der det trengs. I studio fikk de med seg newyorkeren Dave Fields, som fylte ut med litt gitar og kor, og Red Hot Horns, som briljerer på "Steppin' Stone". Produsent er Bjørn Ove Hagset, sammen med Fjellberg, og det er Hagset som står for mikse-jobben óg. Masteringen er utført av Audiofarm, mens det kule coveret er Grego Anderson sin fortjeneste. Austin, Texas-mannen driver med design gjennom sitt Mojohand, i tillegg til å være musiker. Albumet er sponset av K Hansen Optik i Bodø, samt Bertheussen Blikkenslager i Sørreisa. I tillegg takkes Hugo Nordnes, mannen bak Hugos Pub, for sin støtte.
Alle har et forhold til blues. Deltabluesen startet det hele, med Son House, Howlin' Wolf, Robert Johnson, Muddy Waters, Lead Belly, RL Burnside, John Lee Hooker, Bukka White og de andre heltene, og uten dem hadde nok verden vært langt kjipere i dag. GB Blues Express har selvsagt spor av disse artistene i musikken sin, noe annet hadde vært ubegripelig. Men, de referansene som popper opp først er definitivt av nyere dato. Stevie Ray Vaughan, John Mayall, The Fabulous Thinderbirds, John Campbell og Johnny Winter har nok stått på menyen når Fjellberg har vært i låtskrivermodus.
Åpningssporet "Cakewalk", en instrumental som kan minne om Stevie Ray Vaughans "Mary Had a Little Lamb", sparker det hele i gang. Et kult riff, et orgel som durer, gitarplukking av ypperste merke, og et komp stødigere enn Dovre er hva vi får. Geir Bertheussen må vente nærmere tre minutter før han får bidra, først intenst blåsende i sitt munnspill, så med meldingen I was born on the southside, and raised in the country hill. Veldig amerikansk, veldig klassisk, og allikevel 100% autentisk. Geir er født nærmest i fjæra på Sør-Senja, men flyttet noen høydemeter opp under oppveksten. Rått, seigt, ekte og alvorlig fett er en passende beskrivelse av "Born On the Southside", og stemmen til Milkman - wow! Den fyren har så mye blues i kroppen at det er spinnville greier. Born to sing the blues burde stå som tittel på visittkortene til Geir.
En hakket mer spenstig og kjaptflytende låt får vi med "King of My Castle". Munnspillet har definitivt en hovedrolle her, med Charlie Musselwhite-takter av Geir. Men, det er den påfølgende låten som virkelig får meg til å spisse ørene. Med "Steppin' Stone" har Kai Fjellberg lagd en killer av en låt, og en av genistrekene er å få inn blåsere. Red Hot Horns kjører på med to trompeter, trombone og saksofon, og det blåser virkelig det ekstra lille livet inn i låten. Bluesriffene er kule i massevis, Bertheussen gjør en av sine virkelig tøffe vokalprestasjoner, og Hansen/Amundsen viser med all tydelighet at rutine og erfaring ikke kan overvurderes nok når det kommer til å spille de lekreste komp. Og haugevis av talent og skills.
Sweet little girl, cry no more
We've been down, this road before
Well I know, and you know
This is how we roll
"How We Roll" er en låt av det tidløse slaget, av sorten som virker å alltid ha vært der. Man kan synge med Milkman allerede første gang låten kommer ut av høyttalerne, det låter som The Bluesbreakers på sitt mest neddempede, Bergen Blues Band på sitt roligste, en inderlig Peter Green, eller Gary More i lovesick-modus. Men, mest av alt så låter det vakkert. Når vinylen vendes går bluesekspressen fra å være kjærlighetssjuk til "Hard Times". Et boogieaktig komp med Fjellbergs slidegitar, krydret med Milkmans munnspillerier. It's hard times people, tell med how it's gonna end.
"Supergirl" er mer rockabilly enn blues, og da har Kai selv tatt vokalansvaret. Kul koring av Dave Fields, honky tonk-gitar og lystig fra start til mål. Så kommer den absolutte favorittlåten min fra skiva, "World Is Shakin'". Her får bandet ut hele sitt potensiale, og låten er definitivt den kuleste Herr Fjellberg noensinne har lagd. Det er skivas mørkeste øyeblikk, det barskeste riffet, en Milkman som kan skremme selv Fanden med stemmen sin, og ikke minst djevelsk fete gitalyder som spenner fra wah wah, via fuzz til de klareste toner. Amundsen hamrer så seigt og innbitt at det er en lyst, mens Hansen stødig kontrollerer melodilinja. Låter som får meg til å tenke på John Campbell er dritstilige. Punktum, og ingenting å diskutere, og "World Is Shakin'" er en sånn låt. En artig og noe spesiell outro får vi óg.
"Too Much of Nothing" er en klassisk blueslåt, både på lyrikk- og melodifronten. Et mannskor skaper feststemning, og i det hele tatt er dette en låt som får dansefolket på føttene der GB Blues Express spiller. Avslutningslåten, "Lone Wolf", låner en og annen idé fra "Black Magic Women", og da mer fra Santana sin versjon enn originalutgaven til Peter Green og Fleetwood Mac. Og akkurat det er jo steintøft. Samtidig står den stødig på egne bein, og er en låt GB Blues Express virkelig kan være stolte av.
Well, my pack don't want me
I'm hiding in the woods
Well, from time to time
I'm howlin' to the moon
Har du bare et fnugg av interesse for blues så er Southside obligatorisk i platesamlingen din. Jeg kjøpte skiva på vinyl, og den låter strålende. Nå håper jeg at komiteen i Spellemannsprisen 2019 hører det samme som meg.