Prog Fra Bluesbyen

Plastic Sun er på ingen måte noviser i gamet, med bakgrunn i ymse band helt tilbake til tusenårsskiftet, og samlet har de vært med på en rekke utgivelser. At de nå gir ut et album sammen er ingen stor overraskelse, i og med at karene er kjente skikkelser i musikkmiljøet i Telemark, men at de har endt opp med en progrock-skive må sies å være en anelse uventet. Kyllingmark og Søgnen har henholdsvis spilt i hardtslående band som Mindgrinder (thrash, death metal) og The Wretched End (heftig og rimelig brutal metall), mens tangenthøvding Fjelle har sin bakgrunn fra bluesen og bandet Norsk Utflukt, samt at han har samarbeidet med musikere som Knut Reiersrud og Kåre Virud. Vi snakker med andre ord om en rimelig variert kompetanse.

Selv kaller karene musikken sin for Telemark-prog, et resultat av at de blander inn elementer fra rock'n'roll, jazz, norske folketoner og stadionrock som vi husker den fra 70-tallet. De har spilt det meste inn live i Barnsville Studio, med unntak av tittelsporet som er spilt inn i Juke Joint Studio i samarbeid med Halvor Halvorsen. Produksjonsjobben er ellers gjort av Søgnen, mens alle tre har jobbet med miksingen. Mastringen er det Njål Frode Lie hos NFL Produksjoner som har tatt seg av. Det Dali-inspirerte og kubismeaktige coveret er tegnet av Snorre Kyllingmark, bildene er tatt av Bjørn A. Borgen, og selve designet er i regi av Fjelle. En allsidig DIY-gjeng, med andre ord.

Future In Retrospect består av ni låter, komponert av Kyllingmark/Fjelle, med unntak av instrumentalene "From the Mountain" (Fjelle) og "Dad Gad" (Kyllingmark). All lyrikk er Kyllingmark sitt verk, mens arrangementene er øvd og improvisert fram av alle tre. At de har tatt seg god tid til dette er en av styrkene til albumet. Her er det lite som er overlatt til tilfeldighetene, noe bl.a. Guttorm Guttormsen sørger for. Han er hentet inn for å spille sax og fløyte der behvovet har meldt seg. På samme måte skaper Margrethe Skogrand og Randi Brattetveit herlige vokale harmonier med sin koring.

Plastic Sun kommer opp med hele fire instrumentaler på Future In Retrospect, to på hver side om du er så heldig å eie LP'en. "Soho In Springtime" er den behagelige og tilbakelente låten, med fløyte og drømmeaktig englekor innledningsvis. En slags mix av Jethro Tull og tidlig Yes, før Fjelle overtar scena og skaper ei sakral stemning som på mange vis åpner opp for et intens og heftig parti som lett sender tankene i retning Pink Floyd. Låten etterfølges av Fjelle sin komposisjon "From the Mountain", albumets mest eksperimentelle melodi. Jazzelementene kombineres med 70s prog, og selv om dette er sporet hvor tangentene stjeler showet så har Kyllingmark mer enn nok av boltreplass, mens Søgnen til de grader beviser at han kan langt mer enn å hamre hardt og kjapt. Midtveis legger Fjelle i vei i beste Procol Harum-stil, før Guttormsen slipper til med saksofonen sin og A-siden rundes av med en slags orgel vs sax-duell.

"Dad Gad" er Kyllingmark sin låt, og B-sidens åpningsspor viser fram en gitarist som definitivt har hørt sine doser Jimmy Page. Låten kunne lett ha vært en left over fra Led Zeppelin III. Fett gitarspill i halvannet minutt har aldri vært å forakte. Avslutningssporet er skivas siste instrumental, "V-Shaped Farewell". Om du forventer heftig metall-gitar og ville soloer så blir du skuffet. Plastic Sun er derimot en behagelig, melodiøs og nedpå låt, med Fjelle som spiller melodilinja på sitt orgel, akkompagnert av Kyllingmarks lette håndtering av akkorder som spilles med alle fingre. Vakkert, og en passende avslutning på albumet.

Fast is considered the new slow
High is what they now call low
We can all see they play out a scene
Green is the new green

Nå er disse låtene uten vokal fine, tøffe og skikkelig solid håndverk, men det er allikevel blant de resterende fem sangene jeg finner mine favoritter. Åpningssporet "Green Is the New Green" er riktignok for bortimot en instrumental å regne, i og med at det siterte verset er meldingen Plastic Sun har å komme med, og det i løpet av 7:26. Låten fungerer på sett og vis som et slags omen, et varsel om hva vi har i vente. Kyllingmark tyner sin Fender til det ytterste med de høyeste toner på denne siden av nyttårsaften, Fjelle kjører på med ymse piano-, orgel- og synth-lyder, mens Søgnen er taktsjefen som sørger for at låten blir alt annet enn monoton. Jazz-elementene etter at fem minutter er passert bygger opp mot klimaks på barskt vis, om du som meg føler at Kyllingmarks vokale melding er klimaks.

"Habit Rabit" var bandets første singel, samtidig som det er låten som tydeligst viser at bandet har en liten link til 80-tallets hardrockscene. De minner meg litt om tromsøbandet Ohmwork av alle band, mye pga fuzzbassen og takta Søgnen kjører på med. Hva Kyllingmark hadde i tankene da han forfattet teksten aner jeg ikke, men jeg får definitivt assosiasjoner til Felix Baumgartners verdensrekord med luftballong ut i verdensrommet, med påfølgende stup mot jorda. Ikke mye vanedyr, akkurat.

Den straighteste låten på Future In Retrospect er helt klart "The Poet", og samtidig en av mine to umiddelbare favoritter på skiva. Sånn er det å være en streiting. Et kult og enkelt riff, småvill tromming, Fjelle som imponerer med alskens fete lyder, og litt Rush-preg over det hele. Dette er rett og slett en fet låt som drives framover med taktskifter og partier som står stødig på egne bein, men som sammen blir direkte stilig. "Call the Doctor" er låten som minner meg om Marillion fra Fish-perioden, om du tenker deg et Marillion som lefler med jazz. Samtidig er det noe med gitarlyden til Kyllingmark som skriker ut Yes, Genesis og Pink Floyd. Albumets mest teatralske spor er av sorten jeg hører noe nytt i for hver gjennomlytting. Pluss for lekker koring og sang av Margrethe Skogrand.

It's strange how the story goes
Thinking about the path I chose
I felt I was in the right
But what made me choose which cause to fight?

Albumets absolutte høydepunkt, og låten de øvrige åtte sporene er sentret rundt, er i mine ører "Future In Retrospect". Tittelsporet er en vill, vakker og sonisk ferd som varer i hele 9:22, og som ikke føles et sekund for lang. Vi snakker her om en reise gjennom 70-tallets ulike rock-scener. Jeg hører inspirasjon fra Genesis i Gabriel/Collins-modus, mye Pink Floyd anno 1975, og solide doser Deep Purple i de hardeste partiene. Kyllingmark har definitivt latt seg inspirere av mange av 70-tallets beste hardrockgitarister, som Blackmore og Page, men samtidig behandler han sine seks strenger som David Gilmour i visse partier. Fjelle på sin side herjer som Jon Lord på sitt ypperste, og har i løpet av den tiden jeg har blitt kjent med Future In Retrospect rukket å bli en av mine favoritt-keyboardister her til land. Søgnen føyer seg fint inn i rekka av fantastiske trommeslagere vi har her til lands. Makan.

Plastic Sun kan gjerne være voksne debutanter, men med sitt debutalbum har de sørget for at alle progrockere der ute bør krysse fingre og tær for at dette bare er den spede begynnelse. Liker du 70s progrock så er faren overhengende for at du blir å elske Future In Retrospect.