Progressivt Fra De Dype Skoger

Morten Wærhaug er den ubestridte sjefen i The Chief Stokers, noe du blir om du skriver alle låtene, spiller gitar og synger. Nå har riktignok ferskingen i bandet, keyboardist Rajeev Jeevs Busgeeth, komponert instrumentalen "Eight Wonder (Part I)", men resten er Wærhaugs melodier og tekster. Wærhaug bør være kjent for våre lesere fra band som Bror Din og Wolfgang, og har dessuten vært med i band som Jaqueline og Begravelsesbyraaet. Trommis Bjarne Ryen Berg har vært Mortens våpendrager i snart tre tiår, og de to spilte sammen i Jaqueline. Bjarne er allikevel mest kjent som trommis i Spellemannspris-vinnerne Team Me og hardrockbandet Kite. Sistemann er bassist Anders Børresen, en kar som er mest kjent for bassisering i metallbandet Pigeon Lake.

Albumet er produsert av bandet selv og Magnus Østvang. Østvang har dessuten mixet og mastret låtene i Memphis Bound Studio i Hamar. Cover art er det Simen Skari som har sørget for, mens det er selveste Erik Lukashaugen og hans Utmark som står bak utgivelsen. At den er å få på vinyl er en selvfølge, for dette er musikk som krever en full stereo, høyttalere som står for en smell, og mye volum. Vi legger turen tilbake til 70-tallets progrock-scene, det sminkes litt med 80-tallsrock med en anelse høyde på håret, og ender nesten opp i Seattle og grungen som en gang ble til på nordvestkysten av Amerika. Alt spilt The Elverum Way. 

Sju låter har de fått plass til på Strangers, tre på A-siden og fire på B-siden. Da skjønner alle at de har et par låter med en viss lengde i bagasjen. Nå er ikke det ei bombe akkurat, i og med at karene er progressive av seg. "Falling In Water" og "Strangers" strekker seg mot ti minutter, og er låter som gir mye rom og plass til de ulike instrumentene. Den førstnevnte tåler sammenligning med Camel og Genesis, mens tittelsporet er tydelig inspirert av Pink Floyd. Men, mest av alt er låtene soleklare bevis på fire karer som virkelig kan håndtere sine instrumenter, og som ikke er redde for å vise det fram for oss lyttere. Gitarer og synther flyter sammen, taktskiftene er elegante og strøkent gjennomført, solopartiene stemningsfulle, og dette er låter som krever noe av oss som lytter. Gitarspillet til Morten kan tidvis minne om David Gilmour, for så i neste øyeblikk framstå som en Mark Knopfler i knallform. At han og Bjarne har spilt sammen i en halv evighet blir spesielt tydelig på "Strangers", hvor det føles som om de har et telepatisk samspill.

Det er allikevel når de er på sitt mest rocka og konsise at jeg virkelig stortrives foran høyttalerne. Når melodilinjene følges av dønn solide komp, når riffene trer fram og nærmest pepres lytterne, og du føler at karene står bredbeint og stødig i studioet. De to åpningssporene er i så måte glimrende eksempler på hva de står for.

I want to dance, but I've got no moves
Play the drums, but I've got no groove
Speak out loud, but I've got nothing to say
Cherish my time, but it's wasting away

"Beating Myself Up" består av:
1. Ei stødig takt, type "Walk Idiot Walk" (The Hives)
2. Et blodfett riff, enkelt og fengende, som "Dominance and Submission" (Blue Öyster Cult)
3. Legg litt synth på toppen av riffet, litt som Rush gjør det på Moving Pictures
4. Bland sammen ingrediensene, la de godgjøre seg 20-25 sekunder, kjør på med baller som Neil Young i sånn cirka fem minutter, og du skal være i mål.
Resultatet blir stort sett alltid bra, og dette er en bombesikker måte å sørge for fet rock'n'roll. 

Det som fort endte opp som min favorittlåt på Strangers var "Imitated Skin". Mye av årsaken til det er at Morten har den samme nerven i vokalen som nevnte Neil Young, den som sørger for at jeg bare venter på at stemmen skal briste, noe den aldri gjør, og hver eneste verselinje synges som om det er hans siste ord på jord. Solopartiet består av mer Gilmour-tendenser, og denne snodige miksen av Crazy Horse og Pink Floyd sørger for at jeg hører noe nytt i låten for hver gjennomlytting. Herr Wærhaug ser først og fremst på seg selv som gitarist, men da undervurderer han sine vokalferdigheter. Det å synge for å skape den spesielle stemningen, på en måte som kler musikken, er vel så viktig som å treffe klokkeklart og de høye toner, og på "Imitated Skin" gjør han det på strålende vis. Lytt til sisteverset, og du skjønner hva jeg mener.

Med sin Prophet-synth durer Rajeev herlig i bakgrunnen på albumets mest rocka spor, "Rise Again", og igjen får jeg en Yes-feeling av The Chief Stokers. Synthen gjør sitt til det, det samme gjør vokalen til Morten som ligger i de øvre sjikt av toneskalaen, ikke veldig ulikt Jon Anderson, og ikke minst taktskiftene Berg og Børresen. Her er det driv kombinert med det melodiøse, presist og samtidig hardt. "Eight Wonder (Part I)" er som sagt Busgeeth sin komposisjon, og når keyboardister komponerer låter er det nok av harmonier og ulike partier. Det er det her óg, nesten såpass at jeg tar meg i å lure på om det er en Jean-Michel Jarre-låt jeg hører på. 

Preciuous little angel
May you find your way
Even if the roads get dark
Little eight wonder of the world

Den siste låten på Strangers er "Eight Wonder (Part II)", og selv om jeg ikke klarer å høre en sammenheng mellom de to låtene, så er det vel mulig å tenke seg del én som en intro. Men, med to låter mellom sporene er selv det en liten prøvelse. Morten får kose på sin store kjærlighet her i livet, rockegitaren. Her er selvsagt kone og barn & sånn holdt utenfor. Han holder på tonene, vrenger dem, spiller rent og kjører på med litt vreng og klang innimellom, og benytter seg av de fleste triksene i boka.

Rock-Norge består av en rekke ihuga entusiaster, folk som lager sin egen musikk og går i studio for å feste den til et fysisk format. Plateselskap, management og bakmenn får mindre og mindre de skal ha sagt i denne prosessen, noe som har ført til at vi i dag kan kose oss med band som The Chief Stokers. De gjør det aller meste selv, og da tar jeg med PR-arbeid og booking, noe som gjør det hele mer imponerende. Nå vet jeg at Elverum sliter med å ha en scene eller tre der lokale band kan spille, så det blir vanskelig å få til det de elsker mest av alt: Spille live foran et publikum. Fram til dette kommer på stell kan vi om ikke annet kose oss med Strangers på stereoen. Heldigvis.