Strøkent Fra Verdsmannen Thorbjørnsen

Ketil Thorbjørnsen har med seg sine faste våpendragere, de som bidro på Vi Treng Trøyst, noe som er det naturligste i verden. Trommeslager Øyvind Aga og bassist Ørjan Lindborg maler ut komp som på mange vis gjør låtene til det de har blitt. Tangentene er det Terje Norevik som tar hånd om på stødig vis, og i tillegg så er Lars Jemterud fra Måndag med å kore denne gang óg. Vi får dessuten et gjenhør med fantastiske Karl Seglem og hans tenor sexofon. Allikevel er det noe nytt og frisk å spore på Elden Inni, og jeg tror jeg vil tilegne gitarist og strengemester Steinar Karlsen sin fortjente del av æren for det. Med el-gitar, lap steel og banjo krydrer han låtene på fortreffelig vis, og gir låtene enda mer dybde enn vi har blitt bortskjemt med, og blir på sett og vis Verdsmannens Geir Sundstøl. Lise Voldsdals fiolin gjør dessuten sitt, og med saga til Marita Vårdal Igelkjøn får vi den umiskjennelige Bjella-følelsen inn. Den siste som bidrar med faktiske lyder er gitarist Andreas Aanevik Hillestad.

Det er ikke bare musikere Thorbjørnsen sparer på. Fortsatt står Alf Magne Hillestad for produksjonen, og tekniker Tom Karlsrud har gjort sitt for å sørge for den fine lyden. For å virkelig få den perfekte lyden har låtene fått seg en runde eller tre med magiker Christer Krogh hos Velvet Recordings, noe som alltid sørger for at miksen blir perfeksjonert. Før det hele ble mastret av Nick Terry, som har gjort den samme jobben for bl.a. The Libertines, Kvelertak og Curvs. Det skal med andre ord ikke stå på kvaliteten på lyden som kommer ut av høyttalerne, noe du vil oppleve om du går for et fysisk format av skiva. Selv sitter jeg med #74 av Elden Inni, på vinyl og cd, og det låter helt fantastisk.

Årdal kommune og bedriftseiere i bygdene der fortsetter å imponere med å støtte Thorbjørnsen og hans utgivelser. Aardal AS, Sunde Gjenvinning AS, Fagmøbler Årdal, Europris, Interoptik og Printfarm har gitt sine bidrag, i tillegg til Hugin Musikkforum og Kortlevert.no. Hadde bare alle kommuner skjønt at musikk og kultur er viktig, og skaper en tilhørighet og stolthet blant folk, så hadde vi hatt det enda finere i landet vårt. Og, ikke minst, bedrifter som spytter i en skjerv når de har økonomi og anledning til det. Se til Årdal, kommuner i Norge.

Vi hiv det gamle, gjev det nye honør
Sprekkene plastrast, det gamle dør
Tida vert delt i før og no
Eit nybygg står der det gamle sto

"Hus" forteller to historier, eller ei historie på to plan om du vil, og er den elegante og ettertenksomme åpningen jeg trenger for å havne der jeg må være for å virkelig kunne nyte et album av Verdsmannen Thorbjørnsen. Et hus og det som en gang var et naturlig forfall står i fokus for fortellingen. En gang i tiden ble hus gamle, og forfalt på naturlig vis, selv om folk skjøttet vedlikeholdet på beste vis. Det førte til spor som fortalte historier, minner som kom sigende når du fikk øye på ei nedslitt trapp eller en krane som dryppet. I dag skifter vi ut hva det måtte være bare for å henge med på fornyelseskarusellen. Overført til oss mennesker blir dette både interessant og litt vemodig, og det er ikke fritt for at tanker om overflødige klesskap, manisk trening og plastisk kirurgi kommer snikende. Ketil synger intenst og på grensen til falsett, og gir låten nødvendig energi. Bandet ligger behagelig i bakgrunnen, som for å tonesette et viktig budskap. Karlsen kommer med sine lystige innspill, mens fiolinen til Voldsdal skaper den semi-dystre og nostalgiske følelsen låten behøver. Jeg må dessuten nevne den herlige, sakrale koringen i versene. Koring gjort riktig løfter enhver låt, også "Hus".

Ketil Thorbjørnsen blir av mange sett på som en viserocker som synger på dialekt, noe som forsåvidt er riktig. Men, han er så mye mer. Ta en lutt til "Eld, Varme, Glør" og du blir fort klokere på hva jeg mener. Den funky rytmen settes fra start, en industriell synth durer, lydbildet er kaldt og metallisk, teksten smått abstrakt om hat og mistro, og Ketil mer eller mindre messer ut ordene. Om jeg skal sammenligne med noe må det bli et New Order som har filt ned de mest elektriske klørne, eller Depeche Mode på sitt minst poppa. Fett er det, åkke som.

"1000 Watt" var den første singelen fra Elden Inni, og bar bud om en artist som fortsatt bryr seg om de svake, de misforståtte og de som trenger hjelp. Her møter vi klovnen som alle ler av, som gjør tabber og brølere over en lav sko, men som ender opp som en vinner av den tapte kampen psykiske lidelser ofte er. Angst og frykt kan kureres eller holdes i sjakk om du har de rette folkene rundt seg, de som bryr seg og ser deg. Melodien er av sorten som kategoriseres under "heartland", i samme tradisjon som Åge Aleksandersen, Bjørn Afzelius og Bruce Springsteen på ulike vis har skapt. Tittelsporet roer veldig ned, og er et av albumets virkelige høydepunkt. "Elden Inni" presenterer virkelig Steinar Karlsen, som briljerer og gjør så mye lekkert at låten titt og ofte har blitt spilt 3-4 ganger på rappen. Men, det er ikke bare Karlsen som gjøre sine saker bra. Thorbjørnsen synger så dramatisk og Shakespear ville ha blitt imponert, og Voldsdal mørklegger første del av låten sammen med pianist Norevik såpass at man kan bli mørkeredd av mindre. Melodien oser av dårlig samvittighet, hemmelighold og død, før den rundt tre minutter blir merkbart lystigere. Fiolinen strykes venere, takta blir lettere, og pianoet går fra moll til dur. For. En. Låt.

Vi er ikke i de mørkeste krokene til Verdsmannen for lenge, for med "Vegen Ut" er det rett tilbake til heartland, lystige takter og en langt mer opprømt og fornøyd tilværelse. Tekstreferanser som "Vil haldning og handling vise veg, krev du din rett på heile meg?" og "Sit i eit teppe av kvitt og ser svart på det" gjør at jeg tenker på en kar som sitter på andre siden av Sognefjorden, nærmere bestemt i Ål i Hallingdal. Som Bjella kamufleres kjærlighetssanger med metaforer og snodige verselinjer, og rosenrødt er en ikke-eksisterende farge. Hadde låten dukket opp på The Lonesome Jubilee med John Mellencamp eller Tom Pettys Full Moon Fever så hadde jeg åpenbart blitt sjokka, men den hadde passet mer enn greit inn på de skivene. Bortsett fra dialekten, da.

Vakrare enn dagen då du sa til meg
"Kom under mi vinge, kom inn i mi favn"
Vondare enn ord, som reiv pusten ut or meg
Den dagen du ville gå, den dagen du ville gå

Brudd er sjelden pene, og når det er mellom to som har elsket hverandre kan det bli styggere enn det verste lårbeinsbrudd. I Verdsmannen Thorbjørnsens verden blir det krydret med djevelsorg, brubrenning og hat som bølger framover. Ja, og en tåre eller to. Melodisk er "Dagen Du Ville Gå" en slags hybrid av Tom Waits og Bjella, med bjeller, feedback, og ikke minst, et refreng som minner meg om Arcade Fire. Da begynner referansene å ta helt av, og man kan bli mo i knærne av mindre. Nok et klart høydepunkt på albumet. Et narrespill i tusen akter, med knuste glass og dårlig sminke, må jo bare bli en favoritt. Og, nå står høydepunktene i kø. "Skuggen Av Svunnen Tid" er barsk blues i utgangspunktet, og ispedd Karl Seglems vanvittig kule sax-riff og røffe pianoakkorder blir det til skivas barskeste spor. At Karlsen låter som en intens og småhissig Marc Ribot gjør heller ingenting. Jeg tror jeg må sjekke ut Good Time Charlie bedre, bandet han er fast gitarist i.

Albumet avrundes med "Fangar Draumar", og igjen er det mollstemte saker som er på menyen. Melodien er som en hybrid av Nick Cave, Tom Waits og Leonard Cohen når han har band i ryggen. Saga til Igelkjøn er så vakker at jeg umiddelbart havner i samme modus som Herr Waits får meg i når jeg setter på The Black Rider, og da snakker vi virkelig om et superlativ som jeg sliter med å toppe. Det gis rom til alle musikerne her, Ketil tar seg tid til å formidle budskapet, som på et vis oppsummerer det som er skivas røde tråd: grip sjansen, bruk ilden alle har i seg til noe bra. Et vakkert punktum på et album som bør gi Ketil Thorbjørnsen og hans venner et langt større publikum enn det han har i dag. 276 månedlige lyttere på Spotify mangler minst to nuller bak.