Sweet Sixteen - Bukta 2019

De som sørger for at Buktafestivalen blir en årlig sommerfest, med glitrende musikk, deilig sjømat og upåklagelig stemning år etter år er selvsagt viktig, men uten de frivillige hadde det ikke vært mulig å få dette til. Hvert år melder omlag 500 topp motiverte karer og damer seg til tjeneste, og hvert år gjør disse en enorm innsats. Hatten av for folk som skjønner viktigheten av dugnad og bidrag i rockens tjeneste. At samtlige er blide og serviceinnstilte tyder på at ledelsen gjør mye riktig i informasjons- og opplæringsarbeidet. 

Nå kommer ikke rundt 20.000 mennesker innom festivalen i løpet av tre brillefine dager for å se på festivalledelsen eller de frivillige, selv om det sannsynligvis er noen som gjør det, men for å treffe kjente, nyte en pils eller et glass vin, eller for å sjekke ut sjømatmenyen. Her treffer man gamle kjente, utflytta tromsøværinger, og rockinteresserte fra hele landet, over fesk og potedes og en festival-øl. Her kan man banke litt tørrfesk, gjerne i takt til musikken, og nyte denne til et glass hvitvin. Her kan man slenge ut "stellet" i skogen ved siden av Paradisbukta, uten å bli hanket inn eller bøtelagt. Og her kan man rusle inn til sentrum når det er ferdig for kvelden, eller hoppe på en av de gratis bussene som går non-stop.

Men, mest av alt, så kommer folk til Tromsø og Bukta for å se og høre på rock'n'roll. Bukta har alltid hatt en rocka profil, fokusert på riff og musikk som får folket til å riste på hodet mer enn på dansefoten. Det er i Telegrafbukta vi har stått og ni-digget The Stooges, Motörhead og Alice Cooper, det er her vi har fått oppleve Jon Spencer Blues Explosion, Grinderman og Supersuckers. Og det er her vi ble invitert til fest med Roky Erickson. Jeg er Buktafestivalen evig takknemlig for den bookingen. Det er skapt rock'n'roll-historie her, med Ray Davies, Patti Smith og The Sonics. Og, ikke minst, her har lokale band fått spille og bli heftig gode, som The Modern Times, Sunshine Reverberation og Heave Blood & Die. Det jeg trygt kan si er at det vil bli flere opplevelser av store dimensjoner, med gamle helter, fete internasjonale artister, og lokale fremadstormende band. Det er tøft, det.

I år er de store, internasjonale headlinerne amerikanske Weezer og engelske Franz Ferdinand, som avrunder henholdsvis torsdag og fredag. Weezer var for meg et sprekt band på 90-tallet, som ble en viktig del av soundtracket mens jeg var lærerstudent back in the days. Jeg digget debutalbumet (det blå - 1994) og Pinkerton (1996), og hørte en del på den grønne skiva (2001) og Maladroit (2002), men så forsvant de helt fra radaren min. Det blir morsomt å se hvordan de framstår i 2019, og skal man tro ryktene så er de alvorlig bra live og spiller alle de kule låtene fra gamle dager. Det kan bli liv og røre foran hovedscena torsdag. Franz Ferdinand dukket opp et tiår etter Weezer, og slo heftig gjennom med sin selvtitulerte debut i 2004. Den ble spilt mye i heimen, og det samme ble oppfølgingsalbumet You Could Have It So Much Better som kom ut året etter. Siden har jeg ikke hørt annet enn en og annen låt på radio. Men, er det en ting jeg er sikker på så er det at det vil ta helt av fredagskvelden når gutta drar i gang "Take Me Out".

Andre artister som kommer langveisfra er Daddy Long Legs, Brooklyn-bandet som er eneste uten nordisk pass som spiller lørdag. Trioen slapp nylig albumet Lowdown Ways, utgitt på Yep Roc og rett og slett drittstilig. Disse bør du få med deg når de går på scena i Paradisbukta. Så har vi selvsagt The Peawees, en italiensk kvartett av garasjerockere som ga ut et av fjorårets kuleste album, Moving Target. Det kan fort bli et av årets høydepunkt. Eller, det blir et av årets høydepunkt, så her er det bare å innfinne seg på HT når alt er ferdig i Telegrafbukta. Steike som jeg gleder meg! Som seg hør og bør får vi en del fin-fint besøk av svenske naboer. Ebbot Lundberg & the Indigo Children spiller på hvedscena torsdag, mens Bob Hund gjør det dagen etter. I tillegg skal Linn-Koch Emmery spille melodiøs og fuzzy indierock i Paradisbukta torsdag, der Lucifer spiller fredag, bandet som frontes av Nicke Andersons kone Johanna Sadonis. Vi snakker selvsagt av bredbeint 70s rock'n'roll av sorten Black Sabbath og Deep Purple drev på med, og Nicke styrer riffene. Årets danske innslag er noe jeg ser alvorlig mye fram til å se, skramlete, pønka og beintøffe Iceage. Dæven steike! 50% danske The Courettes er et annet band jeg virkelig ser fram til å høre. Danske Martin og hans brasilianske kone Flavia er en stilig duo som spiller rufsete, funky og herlig 60s rock, og at de spiller på Little Henrik tror jeg vil gjøre opplevelsen perfekt.

I år som alle tidligere år er det duket for en rekke heftige og knallsolide norske band. Bandet som åpner Bukta 2019 er ei trøndersk supergruppe som alltid leverer live. Spidergawd har rukket å gi ut fem skiver siden debuten i 2014, og har hatt en elegant stigning i kvaliteten. Arrangørene vet å få folk til å stille opp i Telegrafbukta fra første sekund, for jeg vet at vi blir mange som står klar foran hovedscena kl.1700 torsdag 18.juli. Lørdagene har utviklet seg til å bli en "norsk helaften" på hovedscena, og i år får vi gjensyn med Kvelertak, nå med steintøffe Ivar Nikolaisen (The Good the Bad & the Zugly, Silver) som vokalist, og rockheltene avslutter hele sulamitten kl.2300. Åpningen står bodøværingene i Kråkesølv for, mens übercoole The Dogs følger opp. Det blir interessant å se hvordan Kristopher Schau & co takler den enorme scena. Hvis jeg skal komme med en halvkvalifisert gjetning så tipper jeg at de gjør det aldeles strålende.

Det fjerde bandet som skal spille på hovedscena lørdag er virkelig rosinen i pølsa. Trond Andreassen og hans Ricochets har altså møttes til øvinger i vinter og vår, og gjenoppstår for å fylle hjertene og skallene våre med noe av det tøffeste som noensinne er gjort av et norsk rockband her til lands. Eller, noe av det tøffeste som er gjort av noen rockband på denne blå kula på denne siden av tusenårsskiftet. Dette vet jeg at alvorlig mange ser fram til, og jeg regner det for sikkert at undertegnede kommer til å veksle mellom tårer i øyekroken og ståpels fra hælene til pannebrasken. 

Og, liksom bare for å sørge at mine forventninger til årets festival skal være på maksimalt nivå, så har Bukta endelig (!) booket verdens tøffeste Helldorado. Dag Vagle, Hans Wassvik, Ole Ellingsen og Morten Jackman (og kanskje Bård Halsne *håpe-håpe*) er verdens beste band hver eneste gang jeg ser dem, og det er ikke rent få ganger nå. Det er riktignok altfor mange år siden forrige album, Bones in the Closet (2013), men med to av de feteste EP'ene gitt ut av et norsk band, coverskivene Volume 1 og 2, så setter de 100% sikkert fyr på folket med egne klassikere og kule coverlåter. Jeg regner med at det vil være kul på sletta foran scena i Paradisbukta lørdag kl.1830. Dette MÅ alle få med seg.

Som om ikke dette er nok, to av mine all-time-favoritter i Bukta, så spiller bandet som ifølge meg slapp årets album i 2018, Kosmik Boogie Tribe, i Paradisbukta fredag. Det betyr obligatorisk tidlig oppmøte også fredag, for når Thomas, Morten, Magne, Eirik og Vegard byr opp til fest er det bare å stille. Alt annet vil være direkte teit. De spilte på Little Henrik i fjor, og ryktene skal ha det til at Robert Dyrnes booket dem igjen før de kom seg av scena, for å gi dem ei større scene denne sommeren. Gjensyn blir det óg med de artigste barskingene nord for ekvator, Black Debbath. Veteranrockerne (de har pinadø holdt på i tjue år!) ga ut Norsk Barsk Metall i fjor. Snakk om presis albumtittel. Her er det bare å være forberedt på å trampe takta, nikke anerkjennende og glise kjevene ut av ledd.

Andre norske band som kommer er deLillos, som måtte avlyse i fjor, og som rapporteres å være i storform nå. Dunbarrow havnet høyt opp på lista over årets norske utgivelser i fjor, med sin andre fullengder. Hardrock av ypperste merke fra Haugesund, og denne gjengen anbefaler jeg på det varmeste. Bodø-pop får vi av Virkelig, som har høstet mange lovord for fjorårets Lykke Til i Livet, og som spås en stor framtid. Skulle du ha pust igjen etter The Dogs-konserten, og trenger noe beintøft i påvente av Ricochets, så er de trønderske pønkerne i Brutal Kuk virkelig tingen. I tillegg til å ha Norges beste bandnavn så spiller de energisk hardcore med tekster som forteller oss at de ikke heier på Trump eller FrP. Hvis de får 45 minutter på Little Henrik så kan du regne med sånn bortimot 30 låter. Hah! Synes du at de brutale kukene blir for rolig så kan du trøste deg med at Attan byr opp til dans, headbanging og felles-growling. Brutalt, heftig og så hardcore at det er bortimot nifst. Jeg tror dette blir fett!

Bukta er ikke Bukta uten de lokale bandene, og som vanlig får vi servert noe av det fineste Tromsø og omegn har å tilby. The Late Great slapp tidligere i år den strøkne oppfølgeren til Songs From the 21st Centrury (2016), Temporary Love Songs. Tor & co skal spille i Paradisbukta, ei scene de garantert kler. Gitarist i The Late Great, Stian Grønbech, spiller dessuten med sitt eget band, Elias Jung. Fjorårets album Wasteland er så nydelig og tøft at Little Henrik kommer til å bli overfylt. Gled dere, om dette er ukjent materiale. På Little Henrik skal også Line Saus spille, den steintøffe dama som sammen med strålende musikere kommer til å skape eufori over en lav sko for de som får det med seg. Både hun og The Late Great spiller forøvrig under sommerens Leirvaag Musikkfest i Gryllefjord, så skulle konsertene kollidere med noe du bare må se (The Courettes eller Kosmik Boogie Tribe), så går det helt fint å legge turen til Senja helga etter. 

Et forholdsvis nytt Tromsø-band, Bats of Congress, består av rutinerte ringrever, og spiller filmatisk rock i Helldorado-gata. Få dem med deg på Little Henrik åpningsdagen. A Million Pineapples slapp en EP tidligere i år, og de fire tromsøjentene spiller helt klart de fem poppa låtene fra denne på Little Henrik lørdag. Og andre godbiter de har på lager. De som har sett dem på Bastard og andre steder hevder hardnakket at kvartetten er på vei mot store ting. 

Lørdag formiddag er det som vanlig duket for gratiskonserter for alle, med bl.a. unge fremadstormende band. I år er det pønkerne i Kryp, finnmarkingene i Not My Time To Die, de pur unge karene i Open Window og poprockerne Ringo Moon som skal spille på de minste scenene. På hovedscena blir det musikk fra øverste hylle. The WIlhelmsens-favorittene The Northern Belle, med "vår egen" Stine Andreassen i front, spiller den lekreste americana, ispedd deilige poprytmer. Har du lyst til å kose deg glugg ihjel så tyner du deg opp til konsertstart kl.1230. En annen gedigen The Wilhelmsens-helt følger så. Erlend Ropstad trenger ingen introduksjon, og har med sitt siste album Brenn Siste Brevet virkelig plassert seg selv i eliteklassen. Skulle du treffe på meg og tenke at det er lurt å snakke til meg under Erlends konsert så bør du tenke igjen. Dette blir storveis!

Jeg nevnte tidligere at italienske The Peawees avslutter det hele i år, nærmer bestemt på VT på HT, aka Bukta i Byen. Snakk om å avslutte med bravur! Men, det er ikke bare italienerne som får meg til å sikle over årets Bukta i byen-program. Torsdag spiller spinnville og dritkule Rumblin' Retards, et band alle med bare 1% interesse for rock'n'roll må få med seg. Her blir det svette tilstander, og som om ikke det er nok så etterfølges de av nesten like spinnville Blomst. Bandet slapp skiva Blomst IL tidligere i år, og den bør du sjekke ut. Fort. Sa jeg at Rumblin' Retards spiller under Leirvaag Musikkfest? Nei? Men, det gjør de altså. Hah! Dobbel dose RR på meg i sommer.

Fredagen blir det ufattelig viktig å komme seg inn på HT, for da spiller altså Crow Killers for de rundt 500 heldige som får plass. Dette er rett og slett Kosmik Boogie Tribe i cover-format. De spiller alskens fete låter av alskens fete band. Lurer du på hva så har du bare med å stille opp. The Wilhelmsens garanterer for at det blir absurd barskt. At Nikkeby Lufthavn spiller etter Crow Killers sørget for at jeg begynte å glise i april, når programmet ble klart, og fortsatt sitter her og gliser. Dette blir så fett! 

Jeg elsker Sunshine Reverberation, og har booket dem tre ganger til Leirvaag Musikkfest. Så også i år, men før den tid spiller de altså på VT på HT lørdag, før våre italienske venner går på scena. Jeg føler meg sikker når jeg sier at The Peawees vil bli nye Sunshine-fans, for våre lokale helter har blitt et så innihelvete sjukt bra live-band at det ikke er til å tro. Tror du ikke meg så er det bare å stikke innom HT etter at Kvelertak har takket av i Telegrafbukta.

Det var noen som sa at de var misfornøyde med årets program. Jeg husker ikke hvem det var, men vedkommende er sikkert på trekkspillfestival denne helga, for på rockfestival har de ingenting å gjøre. Om jeg gleder meg? Hah! Så infernalsk mye.

Sjekk forøvrig ut den 65-låter sterke spillelista under her. Dæsken.